Det er bare en uke til 8. mars og sosiale medier bugner av spennende arrangementer, både i uken før og på selve dagen. Litteraturhuset, Nasjonalbiblioteket og forlag som er så heldige å ha feministiske forfattere står nærmest i kø for å annonsere for sine arrangementer. Med andre ord, 8. mars er blitt stuerent og det sier endel om tiden vi lever i. Faren er naturligvis at all viraken kanskje tar brodden av selve budskapet – at vi ønsker et samfunn hvor kvinner og menn er likestilte og har samme verdi. Vi må ikke ufarliggjøre kvinnekampen. Når det er sagt – kjempefint at dagen markeres og alle de flotte arrangementene som kommer i uken frem til Dagen og på selve dagen.
Litt historie
8. mars har vært kvinnenes kampdag og var i starten en dag hvor venstresiden kjempet for kvinners rettigheter med tydelige sosialistiske og kommunistiske sympatier. I Norge ble dagen første gang feiret i 1915 med Alexandra Kollontai som invitert taler. Første verdenskrig raste på kontinentet, unge og middelaldrene menn dro i krigen og kvinnene måtte ta seg av industrien og en rekke arbeidsoppgaver som tidligere var forbeholdt menn. Kvinnene fikk vise at de kunne, at mannsarbeid var overvurdert som kun mulig for menn og kampen for mer likestilling blusset opp. Den største kampsaken var naturligvis stemmerett for alle, også for kvinner. I Norge var vi tidlig ute med stemmerett for kvinner allerede i 1913, Danmark kom etter i 1915, Storbritannia i 1918 (men fulle rettigheter for kvinner først i 1928., Tyskland 1918 og USA 1920. Av vestlige land var Frankrike sent ute – først etter annen verdenskrig, i 1945 fikk kvinner stemmerett. At Lichtenstein og Sveits først innførte kvinnelige stemmerett i 1980 og -90 årene er kuriøst, men sant. Stemmerettskampen ble stort sett kjempet på fredelig vis med demonstrasjoner og avisinnlegg. De mest voldelige var suffragettene i England som kjempet en heroisk kamp med fare for liv og helse. Historiene om suffragettenes kamp er mange og vi har alle fulgt dem i TV-serier og filmer. Råskapen til the establishment var forferdelig og komplett uforståelig.
Den nye kvinnebevegelsen og 8.mars
Kvinnebevegelsen startet i Norge og en rekke andre land på slutten av 1800-tallet. Etter første verdenskrig var det først og fremst venstresiden som feiret 8. mars og feiringen døde sakte men sikkert hen. På slutten av 1960 og begynnelsen av 1970 årene kom en ny bølge med kvinneaktivisme til Europa fra USA. I Norge fra 1970 og i 1972 tok Kvinnefronten initiativ til en feiring av Kvinnedagen med demonstrasjonstog sammen med de andre kvinneorganisasjonene: Kvinnesaksforeningen, Nyfeministene, Brød og Roser og Kvinneforbundet m.fl. Siden har vi feiret 8.mars hvert år, litt mindre entusiasme på slutten av 1980 og 1990 tallet, men fra 2010 har det tatt seg opp igjen. I 2014 samlet 10-15000 kvinner og menn seg i demonstrasjonstog mot Reservasjonsretten på 8.mars i Oslo. Togene i Trondheim og Bergen samlet også svært mange. Endelig skjønte helseministeren at dette var ingen vinnersak for regjeringen selv om statsministeren på Dagsnytt uttalte at hun ikke helt skjønte hva de (vi) bråkte for.
Ufarliggjøres kvinnekampen?
Den vanligste hersketeknikken når det gjelder å ufarliggjøre 8.mars er når noen menn (og kvinner) uttaler at vi velfødde kvinner i Norge må slutte å bråke , men heller tenke på medsøstre i fattige land. Til dere vil jeg si at kvinnekampen er nasjonal og internasjonal. Det å kjempe for like rettigheter hjemme utelukker ikke kampen for kvinner i andre deler av verden. Vi må verne om de rettigheter vi har oppnådd, det er mange nok som helst vil fjerne dem. Et godt eksempel er abortloven, det er fortsatt sterke krefter som ønsker å reversere den. Mobiliseringen rundt reservasjonsretten viser bare at vi må jobbe for våre egne rettigheter selv – det er ingen andre som tar kampen for oss.
Hilsen en fortsatt kamplysten Ragnhild
