8. mars har vært feiret som en kvinnenes kampdag siden slutten av 1800-tallet, men ble i mange år ikke firet. Kvinnefronten tok initiativ til å gjenopplive feiringen i 1972, og alle kvinneorganisasjonene ble invitert til å delta. Siden har vi feiret 8. mars hvert år enten vi står på høyre eller venstre side i politikken. Alle kan bli med å bestemme parolevalgene og ingen er nektet å gå med egne paroler i toget.
70-tallsfeministene
For oss 70-tallsfeminister er det oppløftende å konstatere at mange av de sakene vi sloss for og ble hånet for å slåss for på 70-tallet nå er så selvsagte at de færreste stiller spørsmål ved dem. Vi er kommet langt, men er ikke i mål.
Kampen for selvbestemt abort sto sentralt fra midten av 70-tallet til vi endelig fikk loven som ble vedtatt med en- 1 stemme i 1978 etter at den var forkastet med 1 – en stemme (Otto Hauglin fra SF) i 1974. Det er verd å merke seg at hele den borgerlige fløyen var offisielt i mot selvbestemt abort også i 1978 selv om vi vet at mange høyrekvinner var for. Partipisken virket da som nå. Vi Nyfeminister og Kvinnefrontere deltok i utallige debatter der vi ble beskyldt for å være for abort. Det var vi naturligvis ikke – ingen er for abort. Men vi var for at det var kvinnen som skulle bestemme – det var hennes liv det gjaldt. Vi var veldig nøye med å snakke om selvbestemt abort – ikke fri abort.
Abortnemndene var stort sett kvinnediskriminerende
Jeg satt selv i abortnemnd fra tidlig 70-tall og fikk føle på kroppen hvor nedverdigende den prosessen var for kvinnene. Den nemnda jeg satt i var liberal og alle fikk innvilget abort, men etter en eksaminasjon av overlegen som jeg bare måtte forholde meg taus til, som var dypt krenkende.
Hva mer ville vi?
Det overordnede målet for kvinnekampen var likeverd, likelønn og økonomisk selvstendighet. Vi ønsket ikke at kvinnene skulle forbli ved kjøkkenbenken, men at det arbeidet som gjøres i hjemmet skulle ansees for så viktig at mennene måtte delta i det. Kvinnenes inntog i arbeidslivet etter 1970-årene er en av de store årsakene til vår felles økonomiske velferd. Vi ønsket å vise at det var mulig å kombinere morsrollen med yrkesaktivitet – ingen selvsagt ting i 1970. Jeg ble stadig som ung medisinstudent i 1960-årene møtt med spørsmål om jeg virkelig hadde tenkt å praktisere yrket mitt etter eksamen. Jeg glemmer heller ikke vår utmerkede gymlærer på videregående som varmt fremsnakket korte utdannelser, helst under tre år, til å “falle tilbake på” o gru, hvis vi ikke skulle “bli gift” eller bli skilt, utdannelser som vi kunne praktisere hjemme på kjøkkenbenken.
Forskjellsfeminister og Likhetsfeminister.
Feminister er like forskjellige som andre kvinner og menn er forskjellige. Vi må og kan ikke være enige i alt. Forskjellsfeminister, av den svenske journalisten og forfatteren Nina Bjørk kaldt Livmorfeminister, tar til orde for at kvinner er så biologisk forskjellige at de må ha spesiell omsorg og pleie. Dette gir seg bl.a. utslag i en utrettelig kamp mot tredeling, eller enda verre, likedeling av foreldrepermisjonen. Likhetsfeministene mener på den annen side at for å oppnå den likestillingen vi ønsker må vi slippe mennene til på deres egne premisser, også når det gjelder omsorgen for spedbarn. Med den generøse foreldrepermisjonen vi har er dette fullt mulig uten at det er til skade for mor eller barn, tvert i mot. Mye forskning tyder på at fedre er viktige for spedbarnet. (Jeg vil her åpent stå frem som en likhetsfeminist – mange av mine/våre lesere har sikkert forstått det for lenge siden.) Men det er viktig å være klar over at i bunn og grunn ønsker vi oss det samme og står sammen om de store spørsmålene. Så får vi være enige om å være uenige.
GOD 8 MARS ALLE KVINNER OG MENN SOM ØNSKER ET GODT SAMFUNN Å LEVE I.
Hilsen Likhetsfeminist Ragnhild
Kvinner i Norge gjør det bedre enn menn på nesten alle punkt. De lever lenger, har bedre (faktisk) helse, er lykkeligere, ser mer mening i livet, får oftere barn og partner. På de viktigste delene av livet, gjør kvinner det bedre. Mye takket være en stat som iherdig har arbeidet for å bedre situasjonen deres, selv om det ikke har vært moralsk rett å gjøre en slik forskjell.
Det eneste punktet menn i gjennomsnitt gjør det bedre, er når det kommer til inntekt. Menn arbeider hardere enn kvinner, fordi de blir selektert av kvinner basert på deres sosioøkonomiske stats, selvtillit osv. Kvinner derimot blir ikke selektert på dette grunnlaget og kan derfor (og jeg vil understreke kan) arbeide for moro skyld. De velger yrker de trives i og som gir dem noe. En kostnad av dette er at de tjener mindre penger i gjennomsnitt.
Vi kan også spørre oss hva i all verden som vil skje med alle mennene som aldri har kunnet (på grunn av læreplass ordningen og lite tilrettelagt skolesystem for gutter) opparbeidet seg en kompetanse og derfor er arbeidsledige/uføre, den dagen staten ikke har råd til å brødfø dem. For i fortiden, når 90 prosent av menn hadde arbeid, tok i alle fall de seg av kvinnene som ikke hadde arbeid. I dag vil ikke kvinnene røre mennene som ikke har et arbeid og uten staten, er det ingen som vil gi dem penger. Særlig når så mange familier er ødelagte.