For noen dager siden publiserte Nettavisen et innlegg av Katrine Haaland, kjent tegneserieskaper, som problematiserte at NRK hadde blant andre valgt journalister med mørk hudfarge til å dekke 17 mai for statskanalen. Jeg leste innlegget hennes med litt forferdelse og endel skuffelse og kan på ingen måte si meg enig med hennes syn på at ikke hvite nordmenn skal kunne dekke nasjonaldagen vår. Hun har som ventet blitt heiet frem av endel miljøer jeg nødig vil assosieres med, men samtidig fått mye pes fra mine meningsfeller. Og her kommer det litt problematiske inn for meg. For uansett hvor uenig jeg er med Katrine Haaland og hennes likesinnede så ser jeg det helt uproblematisk at hun får ytre seg og spre sine innvandringsfiendtlig meninger i et vanlig medium (Nettavisen). Slik er det mulig å diskutere med henne, å rope av full hals hvor uenige vi er uten å nekte henne hennes soleklare rett til ytringsfrihet.
Nettavisen har også fått på pukkelen
Det har i denne sammenhengen både vært sagt og skrevet at slike innlegg bør ikke Nettavisen slippe til. Redaktør Gunnar Stavrum har i et innlegg forklart hvorfor han syntes denne artikkelen burde bli publisert uten å selv nødvendigvis gå god for den. Også han påberoper seg med god grunn ytringsfriheten og redaksjonell frihet. Det er som et gufs fra en ikke helt fjern fortid når noen roper på sensur i våre lovlige medier, selv om en avis har rett til å nekte å ta inn et et innlegg uten at det betyr sensur. Når noen nektes spalteplass bør det være med svært god grunn og ikke fordi man misliker innholdet.
Så til den andre Cathrine
Jeg må bare innrømme det, jeg har stor sans for Cathrine Sandnes. I helgekommentaren i Dagbladet lørdag tar hun opp nettopp Katrine Haalands blogginnlegg publisert i nettavisen. Det gjør hun på en forbilledlig måte selv om hun innrømmer at det holdt hardt å ikke falle i fellen å ta mannen i stedet for ballen for å bruke et kjent fotballuttrykk. For det er nettopp det hun ikke gjør – hun tar ballen så det riktig svir uten å idiotforklare avsender Haaland. Det Haaland gjør er å fremme konspirasjonsteorier om NRKs tanker rundt valg av programledere og det Cathrine Sandnes gjør er å filleriste disse konspirasjonsteoriene til det er lite igjen av dem. Det er vel ikke uventet at Cathrine Sandnes litt retorisk spør om Haaland har sett sportsendingene på NRK, spesielt vinteridrett. For mer nasjonalistisk enn NRK som kommenterer nordmenn på ski går det vel ikke an å være. Haaland går ikke klar som den som fremmer teoriene, men det er meningene og uttrykkene hennes som blir angrepet, ikke personen Kathrine Haaland. Og her er vi vel ved kjernen – alle har rett til å ytre seg uansett hvor grumsete vi føler ytringene er – hvis ikke vil disse meningene leve sitt skjulte liv og blomstre i helt spesielle fora. Jeg lærte mye av å høre Anine Kierulf snakke om ytringsfrihet i Polyteknisk forening senior.
Nettavisen v/Gunnar Stavrum har over tid vist at de har en, etter min mening tvilsom agenda i forhold til de mer eller mindre populistiske strømningene i samfunnet. Og når noen velger å møte redaktøren i åpen debatt, toer han sine hender og påberoper seg sin rett i ytringsfrihetens navn. Mange ganger kan man undre seg over hvor langt Nettavisen v/red. skal kunne tøye strikken for å vinne lesere (og reaksjonære velgere ?) Katrine Haaland er et nedslående eksempel på hva noen kan tillate seg å få på trykk. Men det har også heldigvis fått reaksjoner.
Cathrine Sandnes sin helgekommentar i Dagbladet har jeg dessverre ikke fått lest, men jeg forstår av blogginnlegget at den hadde en avvæpnende karakter. Bra !
Og Anine Kierulf, som du nevner her har virkelig fått åpnet øynene for ytringsfrihetens dilemmaer.
Hei igjen Helge Sæthre: Først takk for at du leser bloggen vår og kommenterer flittig. Noe av vitsen med en blogg er vel meningsutvekslinger? Jeg er så enig med deg når det gjelder Nettavisen og en mulig ikke godt skjult agenda. Men noe av vitsen med dette innlegget fra min side var å si noe om hvor viktig det er å tåle uenighet uten å idiotforklare meningsmotstandere. Dette er noe jeg må jobbe med meg selv med. Og seansen med Anine Kierulf var i så måte tankevekkende. Hils til Marit og takk igjen for dine kommentarer.