Jeg innrømmer det gjerne, jeg og min generasjon tilhører steinalderen, våre barn har knapt beveget seg ut av bronsealderen mens barnebarna er fullbefarende digitale vesener. Smarttelefonen er en helt nødvendig del av hverdagen allerede for 9-10 åringer og selv førskolebarn kan bruke nettbrett. Nå reiser det seg bekymrede røster og ordet forbud svirrer i luften. Er det så farlig da? Og er ikke den digitale virkeligheten kommet for å bli?
Ane Dahl Torp og Simen Spurkland
To viktige stemmer som snakker om det samme og allikevel med totalt forskjellig inngangsport. Den første etterlyser skolens engasjement i elevenes bruk av sosiale medier og undres om ikke barneskolebarn burde kunne være uten en smarttelefon mens den andre oppfatter alle som reiser kritiske røster som bakstreverske og på vei til å gå baklengs inn i fremtiden.
Den digitale virkeligheten er kommet for å bli
Fra mitt ståsted synes det som det er et underforbruk av digitale plattformer blant de eldre – særlig de over 65 år, men er det ikke også et overforbruk blant barn og unge voksne ( “unge” voksne opp til 50 års alder)? Jeg ser for meg et bilde jeg fikk på e-posten min av 6 voksne menn i en gondol på en av Venezias kanaler, alle med blikket stivt festet på telefonen de holdt i hånden. Hva går de ikke glipp av?? Venezia er i ferd med å synke i havet, og så benytter de seg ikke av muligheten til å se denne vakre byen. Går vi ikke glipp av en rekke menneskelige relasjoner når vi snakker sammen på snap chat i stedet for ansikt til ansikt? Skolen gjør mye, har ofte mobilforbud i klasserommet og samtaler om bruken av sosiale medier. Men døgnet har mange flere timer enn de 4-7 som tilbringes på skolen så foreldrenes engasjement burde være like sterkt her som i barnas fritidsaktiviteter, som Spurkland skriver.
Ja takk begge deler
Digitale plattformer og sosiale medier gir fantastiske muligheter både til kommunikasjon og til kunnskap. Melder vi oss ut er vi på alle måter utenfor. Her er jeg helt enig med Spurkland, i stedet for å demonisere de sosiale mediene må de kunne brukes konstruktivt, også i skolen, men fremfor alt i hjemmene. Spurkland er ungdomsskolelærer, dvs har elever fra 13 år som er store nok til å forstå og kunne påvirkes i en positiv retning ved bruk av digitale medier. Men er det nødvendig for barn i barneskolen å ha en smarttelefon og være på nett med andre hele tiden? Her følger jeg Dahl Torp som etterlyser en større bevissthet rundt hva det gjør med 9-10 åringer å høste likes og legge ut bilder ( for de er på Facebook og Instagram uansett hva disse plattformene har for aldersgrenser). Barna trener en telefon til å ringe og sende meldinger med, men må det være en smarttelefon?
Det piper fra hornet på veggen
Vi i øvre besteforeldrealder har ikke full forståelse for hva som skjer i den digitale virkeligheten. Men vi har fortsatt øyne og ører, vi ser at barnebarna tar frem telefonen når samtalen ikke lenger dreier seg direkte om dem og vi leser om hva som skjer der ute i en verden som fortsatt er noe fremmed for oss. Vi bryr oss veldig om barnebarna våre og ønsker en god barndom for dem. Vi vil så gjerne at de kan se noe av den virkelige verden og snakke med virkelige mennesker samtidig som de drar nytte av alt det nettet kan by på av blant annet kunnskap. Vi gamle har kanskje fortsatt noe å bidra med selv om vi sitter i et horn på veggen.
Så enig i det du skriver. Det er bra at barnebarna er gode i vår digitale hverdag, men når kontakt på Snap blir viktigere enn den direkte, personlige samtalen, når tiåringene snakker sammen på telefon istedenfor å gå over til kompisen i nabohuset og når mobilen tas frem så snart det ikke skjer noe aktivt rund dem, så blir jeg bekymret. På den annen side, de er kjempedyktige i bruken av de ulike tjenestene, noe som jo også er en viktig ferdighet for å kunne orientere seg i dag.
Merethe: enig med deg – her gjelder det å ha to tanker i hodet på en gang. Både misbruk av teknologi og virkelig nytte.