Vi har alltid vært ivrige teatergjengere og er det fortsatt. I tiltagende grad opplever, særlig jeg, eiendommelige oppsettinger. Noen regissører setter opp stykker på en måte som jeg oppfatter som temmelig fjernt fra forfatterens intensjoner. Kanskje greit noen ganger. Noen mener at ting bør moderniseres for å få med ungdommen !? Mon det?
Teaterlivet mitt startet med Reisen til Julestjernen på Nasjonalteatret i 1946 eller 1947. Det var den gang skuespillerne talte med høy og klar røst, og deklamerte sine replikker med ansiktet vendt mot publikum. Jeg kan ikke huske hvor mange ganger Thoralv Maurstad, Espen Skjønberg og mange andre, formidlet store opplevelser på scenen.
Forleden var en venn og jeg på Det norske Teater. Der setter de nå opp Kransen, Husfrue og Korset, historien om Kristin Lavransdatter og Erlend bearbeidet fra Sigrid Undsets fantastiske bøker til scene-fremføring. Det er 3 enkeltforestillinger som også kan oppleves på en dag med lapskaus i pausen. Vi valgte Husfrue.
I hukommelsen ser jeg for meg Ruth Tellefsen og Georg Løkkeberg i en forestilling, nettopp på det gamle Norske Teater. Jeg tror det var i 1958. Undset hadde imponerende historiekunnskaper og skuespillerne gled sømløst inn i et tidsbilde fra 1320-1340. Erlend inntok scenerommet som ridder med stor autoritet og det var intet problem å forstå at den flotte og sterke Kristin ble betatt av han.
I 2022 er det ingen kulisser. Gulvet er dekket med plastduk og ett par bøtter og baljer er rekvisittene..Tidsbilde som var så viktig for forståelsen av stykket, er fraværende.Og hvorfor ett teppe av tykk plast mellom scene og publikum? Dempet lyden gjorde det også
Skuespillerner har på seg Joggebukse og t-skjorte . Det blir mye løping omkring og det er dramatisk. For meg lite troverdig, og vi ble enige om at kunnskap om bøkene nærmest måtte være en forutsetning for å få med seg noe som helst.
Når det er riktig dramatisk, roper og skriker Kristin og Erlend til hverandre. Hvor mye tekst jeg fikk med meg, er jeg usikker på. Men det var hederlige unntak. Noen av skuespillerne feks Ane Dahl Torp var en lise å lytte tll. Selv når hun var oppbrakt, snakket hun rolig og dvelende.
Til slutt et par ord om Erlend i stykket. Flott ung skuespiller med en fin dialekt i bunnen. Men snakker urimelig fort og når han øker stemmevolumet, kommuniserer han ikke lenger med meg. Jeg tar litt høyde for at jeg er gammel, men hørselen er rimelig bra.
Vennlig hilsen Thor-Øistein som igjen tar ny høyde for at han ikke lengere er i målgruppen for ” moderne” oppsettinger.
PS. Min Ragnhild som har sett hele trilogien ser det noe annerledes, hun var begeistret.
