De siste ukene har det vært rikelig med reportasjer om ekstremt spreke 75-80 åringer.
De løper maraton og går Birkebeinern. Senest idag kan vi Aftenposten lese om en gjeng gamle trøndere som løper intervaller og løfter tungt jern. Den gamle tindebestigern Ralph Høibak går nå opp sporene etter Rjjukansabotørerne 86 år gammel. Sammen med noe yngre venner drar han tung pulk over Hardangervidda.
All grunn til å være imponert over at de har krefter og ork til å fortsette etter et langt liv med mye fysisk aktivitet. Jeg er også imponert over hvilken grad av flaks og hell og de har hatt med livene sine.
Jeg har en ganske stor kontaktflate med kvinner og menn, 80 år og eldre. Mange er «flinke» til å gå turer, ta noen knebøyninger og kanskje noen sit-ups og armbøynger. Jeg har ikke eksakte tall på hvor mange av oss som er plaget med arthrose og slitasje i kroppens store ledd. Ganske mange har protese for kne- og hofteledd. Til tross for dette, greier mange å være fysisk aktive, med og uten stokk, staver eller kjepp. For å være ærlig, jeg har også noen venner som fortsatt går på SATS etc.
Det er fortsatt en etablert sannhet at omlag tre-fjerdedel av oss beveger oss for lite til at det skal være en brukbar helseeffekt. Vi vet også at dette bedrer seg betraktelig ved bare å komme igang med å gå noen turer på 20-30 minutter flere ganger i uka. Enda en gang forteller professor Eivind Wang (høyskolen i Molde) at det er intensiteten det gjelder. Vi skal ta i, opp i mot 90 prosent av hva vi makter, helst som 4×4, og vi skal løfte jern med maksimalt av hva vi orker. Jeg har respekt for fin forskning han har gjort. Men fra det, til å gi råd om hvordan «folk flest» skal komme i vedvarende akivitet, er han på feil spor. Vi kan kreke, tusle, rusle rundt i vårværet uten at noen skal nedsnakke det.
Så tilbake til de spreke gutta som godt oppe i 80 årene går langtur med pulk, løper intervaller og løfter jern. Herlig at noen fremdeles kan greie det. Kanskje 1-2 av tusen. Artig å lese om,men neppe spesielt inspirerende for folk flest.
Litt malurt til slutt i begeret til de som utsetter seg selv for store fysiske belastninger i høy alder. Hjertet er ikke lenger formet for dette. Hjertemuskelen er auansett noe stivere med lavere fyllingsgrad. Det skal mindre til før de ektriske impulsene løper løpsk, med akstraslag og flimmer som resultat. Stamcellene som kan reparere skadet vev, kan også dempes ned i sin aktivitet.
Hvor ender vi så opp.? Bedriv aktiviteter som gleder deg. Store sjangser for at du vil fortsette.
Hilsen Thor-Øistein som stort sett rusler, med gled.
Veldig fint innlegg. Betingelsene er så forskjellig. Tror på glede og latter. I tillegg er det aldri for sent å begynne, om enn i mer moderat form (for de fleste gjør det seg vel sjøl). Da kan en ta igjen med enda mer latter og glede…og litt refleksjon 🙂
Helt enig med deg – aller viktigst å være i bevegelse. Og det vi gjør må være lystbetonet – ikke et ork.
Takk for inspirerende og positivt innlegg. Nå fikk jeg litt trøst. Har noen ganger dårlig samvittighet for ikke å trene mer «ordentlig» og hardt, men bestemt meg for at dårlig samvittighet gir dårlig livskvalitet. Jeg er 73 år og går turer med puddelen min 3 ganger om dagsn, hverken langt eller fort, men jeg er nå i hvert fall i bevegelse, trøster jeg med☺️
Hei og takk for kommentar. Overhode ingen grunn til å ha dårlig samvittighet – det aller aller viktigste er å være i bevegelse. Thor-Øistein maser på meg (Ragnhild) om at jeg må trene litt styrke, men jeg sier som deg – det viktigste er å være i bevegelse og ikke sitte for mye på rompa. Når det er sagt, LITT styrketrening skader ikke, men det må være lystbetont.
Å rusle med glede er fantastisk!