Som vanlig på 8.mars var jeg på begransning av Camilla Collettstatuen i Slottsparken, et årvisst arrangement i regi av Oslo Kvinnesakforening. I år var appellen ved Shazia Majid som har skrevet boken Ut av skyggene. Boken handler om innvandrerkvinnene som er mødrene til dagens unge annengenerasjon innvandrerkvinner, som Shazia Majid. Kvinner som ble revet bort fra sine røtter, fra alt de var kjent med og omplassert i et nytt land hvor de hadde lite kontakt med befolkningen, ofte var de analfabeter og hadde ingen forståelse for de sosiale kodene. Shazia minnet oss på, i sin strålende appell, hvor kort tid det egentlig er siden norske kvinner var like bundet av patriarkatet som de pakistanske innvandrerkvinnene på 70- og 80-tallet og hvor mye vi har å takke Camilla Collett og andre foregangskvinner for.
Kampen er på ingen måte over, men den får andre former enn 70-årenes kvinnerevolusjon. Den gang var det viktig for oss at kvinner skulle bli økonomisk selvstendige og kunne ta vare på seg selv og sine barn uten å måtte tigge en ektemann om penger til det mest nødvendige. I dag er denne problemstillingen lite aktuell, kvinner har marsjert inn på alle mannens arenaer og tatt sin selvsagte plass i styrerommene. Og kvinnenes inntog i arbeidslivet er mer verd enn mange oljefond som Dronningen nylig uttalte, noe hun har helt rett i. Men det er en hake ved kampen for makt og styreverv. For vil vi egentlig være med på kapitalismens evige jag etter vekst som fører til økende økonomisk ulikhet, folk på flukt og klimaendringer. Som Linn Stalsberg så riktig sier det i en signertartikkel i Klassekampen i anledning 8.mars: “Mye av vår komfort er oppnådd på bekostning av fattigere kvinner”
Idag på 8.mars er mediene fulle av kvinnesak og viktigheten av likestilling. Likestilling er politisk korrekt og derfor populært for politikerne å fronte på en positiv måte, for alle er de så hjertelig tilstede for å fremsnakke kvinnesaken. Noe helt annet er det når det kommer til praktisk handling – da kan gjerne viktige kvinnesaker legges i forhandlingspotten, slik det skjedde i fjor med et mageplask for Solbergregjeringe. En av urettene som står igjen her hjemme er de lavtlønnede kvinnene og kvinnearbeid som ikke verdsettes på samme måte som menns arbeid.
Abortsaken og abortloven er igjen i spill – sterke krefter ønsker å fjerne nemndene, noe man kan være enig eller uenig i. Leder i Norsk Kvinnesaksforening, tidligere høyesterettsdommer Karin Bruzelius , foreslår at nemndene avvikles og at kvinnen selv tar avgjørelsen i samråd med fastlegen. Kriteriene for senabort, dvs abort etter uke 12 og frem til uke 22, beholdes slik at legen og kvinnen sammen gjennomgår kriteriene og kvinnen tar så avgjørelsen. Nemndene er et fordyrende og unødvendig mellomledd. Dessuten er det for mange kvinner vanskelig å nå frem til en nemnd. Siden 2017 er antallet nemnder redusert fra 35 til 25 og Helse Sørøst varsler en ytterligere reduksjon frem mot sommeren. Ikke alle kvinner bor i rimelig avstand til sykehus hvor det er en nemnd.
Bioteknologiloven og Granavolden
Da firepartiregjeringen med Høyre, FrP, KrF og Venstre var et faktum hadde KrF sikret seg vetorett når det gjaldt endringer i Bioteknologiloven. Resultatet var at selv om det i Stortinget var flertall for eggdonasjon og NIPT (non invasive prenatal test) ville KrF blokkere innføring av disse mulighetene. Nå er situasjonen en annen etter at FrP gikk ut av regjering.
Kvinner er forskjellige – like forskjellige som menn er
Dagens 8.marstog viser hvor uenige kvinner kan være og hvor forskjellig vi ser på hva som er viktige likestillingssaker. Hovedparolene er det bred enighet om, men det dukker stadig opp paroler som mange ikke ønsker å slutte seg til. Det er bra at vi kan vise forskjellighet og uenighet om sak uten å gå i strupen på hverandre. For ytringsfrihet har vi og vil vi ha, det er noe av den aller viktigste rettigheten vår.
GRATULERER MED DAGEN ALLE FINE MEDSØSTRE.
Hilsen Ragnhild som ser viktigheten av å feire dagen.
