Hvert år når det kommer til Luciadagen tenker jeg på min svenske mormor og min mor som ville opprettholde sine svenske tradisjoner. Derfor feiret vi Lucia lenge før denne feiringen kom til Norge med Luciatog og lussekatter i barnehagene.

Hjemme hos oss ble det alltid bakt Lussekatter med sirlige mønstre som alle hadde sin symbolske betydning. Mormor og mumme (som jeg kalte motfaren min) kom alltid til kaffe og vi barna var Luciatog. Jeg var alltid Lucia for jeg var eldst og ble betrodd å ha lys på hodet, levende lys må vite, bror Sverre var stjernegutt og lillesøster Bente var stort sett for liten, men fikk være med alikevel. Da vi ble voksne og fikk våre egne familier ble det Luciakaffe hos mor og far, og mor organiserte barnebarna i Luciatog. Alle hadde hvite kitler sydd sammen av laken, men Luciaene fikk ikke ha levende lys på hodet som jeg hadde da jeg var barn. Tiden var kommet for at mye av det barn foretok seg var farlig.

Etterhvert spredde skikken seg også til Norge slik at det var et must for meg å møte opp i barnehagene til barna og beundre de små Luciaene og stjerneguttene tidlig om morgenen 13 desember. Så kom barnebarna og med dem flere barnehager og Luciafeiring. Men fortsatt var det ingen Luciafeiring som kunne måle seg med mors hjemmesnekrete feiring med tog og Lussekatter i kjellerstuen. Mor fortsatte å invitere til Luciakaffe også etter at barnebarna ble voksne og noen av oldebarna fikk også prøve seg som Lucia. Så ble livene så travle at skikken døde ut.

Etter at vi har fått svenske svigerbarn og halvt svenske barnebarn har vi mange år vært med på Lucia i Margaretakyrkan i Oslo. Det er en vakker og stemningsfull stund med korsang og lys og tog av hvitkledde Luciaer med krans på hodet (uten levende lys) og en hovedlucia med lyskrans i håret (fortsatt ikke levende). I går var vi igjen i Margaretakyrkan, en fin tradisjon. Vårt eldste barnebarn (34 år) synger i koret i den svenske kirken, en ekstra grunn til å være med. Dette er en veldig populær happening så når billetter til Lucia legges ut gjelder det å være rask. Heldigvis pleier Petter å ordne det.

Hilsen Ragnhild som fortsatt drømmer om mors Lussekatter.