Lysistrata og dagens unge kvinner

Jeg husker jeg leste Aristofanes komedie Lysistrata da jeg var helt ung. Kvinnene i det gamle Hellas var lut lei av sine menns stadige krigføring og med Lysistrata i spissen bestemte de seg for å gå til sexstreik. Hvis ikke mennene sluttet med å krige så ble det heller ingen sengekos på dem. Enkelt og greit.

Personlig synes jeg alle virkemidler for å få slutt på kriger må være av det gode, men det virker altså ikke som vi i dag har de samme mulighetene til å stoppe menns krigslyst. I stedet for sexstreik er det noen som mener at unge kvinner går til fødestreik fordi mennene deres har fått øremerket 15 uker foreldrepermisjon mens kvinnene har øremerket 15 uker og mulighet til å ta av fellespotten på 15 uker (som de aller fleste grovt forsyner seg av). Nå er det ikke slik at det finnes vitenskapelig bevis eller i det minste noen undersøkelser som finner sammenheng mellom lave fødseltall og tredeling av foreldrepermisjonen. Snarere tvert i mot – forskning på område viser at det stort sett er menn som bremser og ikke vil ha fler enn 2 barn. De viktigste sakene som kunne få flere par til å velge å få flere barn er gratis barnehage og en ekstra ferieuke for foreldre, på tredjeplass kommer gratis skolefritidsordning. Det undrer meg at en som er en kjent  vitenskapskvinne prøver å hoppe bukk over etablert forskning og lanserer sin egen teori om at permisjonsordningen vi har i dag bremser lysten på flere barn. Denne teorien får hun anledning til å beskrive som vitenskapelig bevist i Dagsrevyen. Det kan virke som om hun mener at de fleste fødende kvinner er så utslitte og stakkarslige at det bare er rett og rimelig at størsteparten av foreldrepermisjoner tilfaller dem. Det hun glemmer er at det som oftest står en far der som mer enn gjerne vil ta sin del av det som er strevsomt ved å ha et spedbarn. Det er mye han kan avlaste med selv om han ikke ammer.

I min verden er vi i de aller fleste tilfeller to om å få barn, en mann og en kvinne, mor og medmor eller også to fedre. Det forundrer meg at mannen så sjelden blir hørt – hva synes egentlig mennene om å bli umyndiggjort i forhold til sitt eget barn?  Professor Runar Døving publiserte 24.mars en kronikk i NRK Ytring hvor han fremsnakker gleden ved å bli ordentlig kjent med egne barn og viktigheten av å ha totalansvaret for sped/småbarn uten mor kontrollerende hengende over skuldrene. http://Likestilt barnepermisjon nå – Ytring – NRKhttps://www.nrk.no › ytring › likestilt-barnepermisjon-n… 

Døving beskriver hvordan det å være hjemme med barn første leveåret er en læringskurve han ikke ville vært foruten og som har gjort ham til en bedre omsorgsperson for sine barn senere i livet. Han er også tindrende klar på at likestilling i hjemmet og i samfunnet fordrer at permisjonstiden deles i to. Ettersom vi fortsatt er to om å få barn, kanskje vi også skulle lytte til den annen part?

Jeg har en god venninne som elsker å gå på ski, gjerne alene eller sammen med en venn eller venninne. På sine turer på hverdager langt innover i marka støter hun ofte på menn på tur med pulk som hun “intervjuer” om tiden som pappa i permisjon. Da får hun høre om hvor herlig det er å ha tid sammen med sitt eget barn, å kunne dra på tur og ha det fulle og hele ansvaret. Det er disse pappaene Runar Døving er talsperson for.

Jeg tror ikke på teorien om at kvinner fødestreiker. Jeg vet det finnes en facebookgruppe som tror på dette, men som vi alle vet er ikke en slik gruppe sannhetsvitne for noe som helst. Det er imidlertid farlig å befinne seg i et ekkokammer som uten motforestillinger støtter opp om teorier som totalt mangler støtte i den virkelige verden. Skal man late som man har vitenskapen på sin side så bør man ikke prøve å lansere egne teorier som bare er synsing.

Hilsen Ragnhild med et lite påskeopprør mot feilinformasjon i beste sendetid.

4 kommentarer
    1. Det rare er at jo bedre velferdsordninger vi får for kvinner i forbindelse med fødsel og perioden etterpå, jo mer sårbare virker det som kvinnene blir. Vi klarte da å amme ved siden av jobb og studier tidligere, etter svært kort permisjon. (Utrolig nok så vokste til og med noen barn opp på flaskeernæring, og ble bra mennesker allikevel, uff og uff). Det er fullt mulig å amme lenge med de gode ordningene som er nå, og allikevel gi medforeldre den rettigheten de har til permisjon.

      Jeg vil ikke mene at «alt var bedre før», men jeg merker at jeg blir moralsk forarget over disse sarte mødrene som ikke vil dele med medforeldren. Nå syns jeg disse mødrene kanskje burde juble for gode ordninger for begge foreldrene, og være villige til å dele og stoppe sytingen.

      1. Jeg er så hjertens enig med deg, Merethe og det er vel akkurat dette jeg prøver å skrive om på bloggen. Et av mine ankepunkter er hvordan kvinner blir stakkarsliggjort av blant andre Gro Nylander. Kvinner er ikke bare persilleblader som må nærmest ligge til sengs og amme kontinuerlig i minst 8 måneder etter fødselen. Når skal vi innse at så lenge vi er to om å få barn så må vi også være sammen om ansvaret. Takk for dine kloke kommentarer.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg