seniorlivet Livet som 65+, muligheter, gleder og utfordringer.

Jeg husker historiene om Nusse. Dette var i 40-50-årene og Nusse (Norsk Universell Siffermaskin Selvstyrt Elektronisk) var en datamaskin som opptok et digert rom på Blindern. En nabo av oss var aktuar og han kunne fortelle om hvilke utrolige regneoperasjoner Nusse kunne utføre mens vi brukte regnestav som hjelpemiddel i matematikken. For oss var det helt utenkelig at datamaskiner skulle bli alle manns eie og etterhvert bli så små at de kunne få plass i en bukselomme. Utviklingen har imidlertid gått kjempefort, det er ikke veldig mange årene mellom Nusse og dagens mobiltelefoner som jo er bittesmå datamaskiner. Vi som er i 60-70-årene i dag har vært med på hele denne utviklingen, men uten virkelig å ta del i den. De som er unge i dag har hoppet på karusellen sammen med mikromaskinene og tar dem som et selvfølgelig bidrag og hjelpemiddel i hverdagen. 

De første hjemmedatamaskinene

Den første hjemmedatamaskinen jeg husker var Commodore 64 – en maskin som var billig nok til at den kunne kjøpes inn privat. Den ble lansert i 1982 og kostet i starten 6000 kroner, og allerede i 1984 var prisen sunket til 3300 kroner. Commodore ble brukt mye til spill, i alle fall blant unge, men kunne også programmeres av dem som hadde lært seg programmering. Den neste maskinen jeg kom i kontakt med var en Apple Mac. Sønnen min som gikk på BI trengte en datamaskin og hva var vel mer nærliggende enn å foreslå en deal med moderen – dvs vi spleiset og han brukte den. Jeg fikk låne den av og til og etterhvert måtte jeg kjøpe ham ut for å få sjansen til å bruke den litt mer. På instituttet hvor jeg arbeidet sto det en datamaskin på kontoret som mest ble brukt til tekstbehandling. Bare noen få år senere sto det en datamaskin på hvert kontor.

En digital hverdag

Fra en ganske rolige oppstart av dataalderen som ikke alle fikk delta i, går nå utviklingen fortere og fortere. Samfunnet er etterhvert blitt heldigitalisert – så godt som alle offentlige og private tjenester krever en viss digital kompetanse. Ikke rart at alle de som ikke henger med føler seg fremmedgjort. NAV har kunngjort at all informasjon kommer elektronisk, bankene tar skyhøye gebyrer som straffer alle dem som vegrer seg mot å bruke nettbank, det er nesten umulig å nå frem til offentlige kontorer på telefon, vi blir hele tiden bedt om å gå inn på hjemmesidene deres. Hva med dem som knapt vet hva en hjemme side er? Brevskrivning foregår som e-post, posten legger ned tjenester som har med vanlig brevpost å gjøre. Jeg husker da min mor som drev en utstrakt korrespondanse skjønte at hun måtte bruke e-post. Hun hentet inn et barnebarn (min sønn) til å lære henne bruken. Han startet tålmodig med å vise henne hvordan hun kom inn på nettet. Nei nei, sa mor, jeg skal ikke ha internett, jeg skal ha e-post. At de to tingene henger sammen er ikke åpenbart for alle oss som ikke har vokst opp i den digitale hverdagen. 

Digitaliseringen er kommet for å bli 

Vi kan mislike det, men det hjelper lite. Denne utviklingen kan ikke stoppe. Flere og flere eldre innser det og melder seg på kurs for å lære. Men fortsatt er det alt for mange eldre som lever i et digitalt limbo og derved går glipp av mange muligheter. Mange frivillige organisasjoner driver opplæring, noen på en til en basis. Vi eldre har ikke vanskeligere for å lære enn de unge, det tar bare litt lengre tid. Så det er ingen grunn til å gi opp – ta kontakt – gå på kurs og bruk den tiden som trengs. Og ikke glem at regelmessig fysisk aktivitet også hjelper på hjerneaktiviteten, det sier nå jeg som akkurat nå er på treningsleir for seniorer i Spania.

Hilsen Ragnhild

De første bananene.

Etter den andre verdenskrig var det ihvertfall 3 ting vi barna ikke kjente til og da heller ikke savnet. Det var tyggegummi, Cola og bananer. Noen år etter 1945 var de på plass i hyllene. Omsetningen av bananer er enorm i Norge og per innbygger er vi på verdenstoppen. Bananer er på det daglige fruktfatet og det er sammen med Quick Lunsjen den selvsagte tur-proviant. Grunnen til mine skriverier idag er at kollega Leif Ose gjorde meg oppmerksom på en nylig publisert undersøkelse som viser svært interessante ting.

Først litt idrettshistorie.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

For 30 – 40 år siden jobbet jeg også med toppsyklister. Lange etappe-ritt som Tour de France er en utmattende afære. Under rittet drikkes og spises endel og det er nok nøkkelen til at de kommer helskinnet fra dette. De har bananbiter, hvitt brød, kyllingbiter og sports-gel på baklomma. I tillegg blir det stadig “langet” sportsdrikke underveis. Syklistene tåler betraktelig bedre matinntak enn feks maratonløpere og skiløpere, rett og slett fordi de sitter i ro (nesten). Etter hard og lengevarende fysisk aktivitet er restitusjon viktig. Vi vet at væske, karbohydrater og protein- inntak de første 5 minuttene etter aktivitet, er viktig for at utøveren skal komme seg raskt.

Så litt om bananforskningen.

I frukt finnes fruktsukker,  fiber, en rekke mineraler og antioksydanter. Sukker i frukten er ca 50/50 fruktose og glukose. Forskerne hadde 20 kvinner og menn som syklet 75 km. De syklet 3 forsøk, 1 bare drakk vann, 2 drakk sportsdrikk og 3 drakk sportsdrikk sammen med bananer. Det ble tatt blodprøver for å registrere kroppens stress og inflammasjons-nivå. Man fant at vanninntak alene var minst gunstig. Sportsdrikk alene reduserte stressnivå og sportsdrikk sammen med bananer både reduserte stressnivå og noe vi kaller “genutrykk involvert i inflammasjon”. Hard fysisk aktivitet fører til generell inflammasjon (betennelse) som det er viktig å få dempet ned raskt. Dette var nye funn og understøtter på en fin måte hva man tidligere mente å ha erfart seg til. 

Er det fruktose i fruktsukker som gir denne fordelen?

Det synes å være den totale bananen som har den Ibux liknende effekten på en mer fysiologisk måte. Ren fruktose alene i drikke kan gi oppblåst og løs mage og blodsukkeret stiger langsomt. Men særlig når det løpes blir det mye “humping og stunking” i magen og mange bør nok prøve ut   om det går bra med frukt under selve løpingen. Som restitusjons ernæring bør det gå bra for de fleste.

Og for oss vanlige mosjonerende da?

Den gode norske vanen med banan og kvikklunsj når vi begynner å bli trøtte i beina, er nå langt på veg vist seg å være fornuftig. Forskerne antyder at de vil prøve ut andre frukter også. Jeg synes forøvrig at appelsin gir meg litt ekstra ork.

Hilsen Thor-Øistein, ivrig fruktspiser

Første fredag i måneden står en trofast gjeng foran den Saudi-Arabiske ambassaden og roper Free Raif Badawi og Free all prisoners of concience. I dag, fredag 6. april sto den samme gjengen der, og i tillegg en tiendeklasse fra Ås ungdomsskole som i valgfag samarbeider med Amnesty om internasjonale saker. Løfterikt at ungdommen engasjerer seg.

Saudi-Arabia med sjarmoffensiv. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I London og delvis i New York vaier det saudiske flagget fra en rekke bygninger. Et PR firma er bestilt og betalt for å fremsnakke det moderne Saudi-Arabia og prins Mohammad bin Salman som en moderne reformator. Tenk, nå får kvinner lov å kjøre bil og vise mer enn ansiktet enn øynene – et fremskritt? Ja, det er det, men samtidig en dekkoperasjon for alle menneskerettsbruddene som foregår i dette landet. Bloggeren Raif Badawi har sittet fengslet i 6 år, og den eneste grunnen til at han ikke er blitt pisket mer enn en gang er den store internasjonale oppmerksomheten. Mange forkjempere for ytringsfrihet sitter fengslet, unge gutter er dømt til døden for å ytre seg. Det foregår en systematisk undertrykking av folket og det frie ord – da er ikke noen symbolrettigheter som bilkjøring mye å glede seg over selv om jeg selvfølgelig er glad for alle fremskritt for saudiske kvinner. Jeg tror ikke på Mohammad bin Salmans moderniseringsprosjekt før han begynner å løslate samvittighetsfanger fra fengslene.

Saudi-Arabia og krigen i Jemen

Krigen i Jemen foregår for fullt med Saudi-Arabia som hovedaktør. En krig av verste sort med grufulle konsekvenser for landet og sivilbefolkningen. En av grunnene til den store sjarmoffensiven er å kjøpe våpen fra våre allierte i NATO og fra oss. Hvem er med på å finansiere PR- stuntene? Jo, våpenhandlerne. Vi har ikke mye å være stolte av – vi er med på grusomhetene i Jemen så lenge vi stilltiende godtar våpenhandelen og selv er med på å selge våpen. Vi kan gremme oss over Trumps omfavnelser av prins Mohammad, men vi er ikke stort bedre selv så lenge vi godtar våpenhandelen. Dessuten er våre politikere unnfallende og tause når det gjelder menneskerettigheter i Saudi-Arabia, de er jo våre allierte!

Er det greit å opprettholde et grusomt regime når andre også er grusomme?

Et argument jeg får servert når jeg sier og skriver slikt som i dette innlegget er at Iran er like ille. Et usannsynlig dårlig utsagn, det fritar ingen for ansvar at andre er (nesten) like ille. Og i disse like etter påsketider å gjøre som Pontius Pilatus å toe sine hender. Norge later som vi ikke selger våpen til krigførende makter, vi bare selger til andre som selger til krigførende makter. Forstå det og godta det den som kan.

Hilsen en som vanlig oppbrakt Ragnhild 

Er det alltid greit å bevege seg litt?

Idag 6. april,er det fortsatt vinter med snø på Sagene. Regnet trommet mot takvinduene, så det det første jeg tenkte på var nok ikke en skitur. Denne vinteren med stabilt kaldt og fint vær har invitert til mange fine turer på langrennski. De første skiene fikk jeg for 79 år siden!  Jeg har den samme gleden av skiturene som før. Jeg pleier å si at jeg har på følelsen av at jeg går omtrent like fort som tidligere, bare at det tar så MYE lengre tid å komme frem. Og så er jeg veldig forsiktig i nedoverbakkene. Vel, jeg puttet skiene i bilen og kjørte opp i Maridalen. Bare meg på parkeringsplassen og jeg møtte ingen i sporet. En time var nok til å bli våt. Men skogen var vakker, det var spor etter elg og hare og det gjorde godt i kropp og sjel. Da jeg kom hjem fant jeg frem et utklipp fra en artikkel fra The New Yorker fra nov 2017 og Innsikt 2018, skrevet av Nicola Twilley. Hun spør i denne om vi vil finne frem til “Treningspillen” som vil kunne gi oss de fysiske fordelene av trening uten å løfte en finger. Kunne det være et alternativ når det er dritt-vær?

Vi er skapt forskjellig og noen “blitt sånn”.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det ser ut til ikke å være noen grenser for hva man finner av genetiske detaljer. I denne sammenhengen kan jeg fortelle at noen er genetisk utstyrt slik at trening hjelper lite både på utholdenhet og styrke. Andre er utstyrt med gener som gir klare signaler om å bevege seg minst mulig. Men positiv helsegevinst ser det ut til å være ved trening for de alle, bare så det er sagt. Uansett alder, fra de yngste til de eldste, er ca 70 prosent for lite fysisk aktive. Det er idag ca 100 000 publiserte artikler som forteller at vi har godt av å bevege oss. Fysisk aktivitet forebygger 40 forskjellige sykdommer og plager. Uansett hva vi skriver og sier, blir de fleste av oss likevel sittende  med de farer dette innebærer. Er det da noe rart at det forskes på en treningspille?

Treningspillen 516.

Biolgen Aron Evans i SAN Diego fant i 2007 fram til en interessant substans han kalte 516. Etterhvert mente han å kunne påvise at 516 hadde samme effekt som utholdenhetstrening på et spesielt gen, PPAR-delta. Dette sendte i sin tur ut signaler som rasket på forbrenning av fettstoffer samtidig som forbrenning av glukose ble bremset. Dette var i museforsøk. Musene ble mer utholdende og sprekere. Farmasigiganten Glaxo-Smith-Kline startet opp utvidete forsøk. De så for seg et lovende medikament for å behandle diabetes-2, hjerte-kar-sykdommer og annet.  Etter ett par år stoppet alt opp etter at mange av musene utviklet kreftsvulster. Så til det utrolige. Substansen som idag i beste fall er til for videre forskning, omsettes til “hvermannsen” på nettet. Det står på forbudslisten til det internasjonale dopingbyrået og proffsyklister er tatt og utelukket. Man lukker øynene for de mulige komplikasjoner. Det omtales en rekke andre “quick fix” medikamenter som folk nok også er villige til å ta sjansen på.

Hilsen Thor-Øistein som valgte en flott regnværstur.

Husker dere Pollyanna? 

I 1913 kom boken om Pollyanna ut. Den handlet om ei jente som uansett greide å se noe positivt i tilværelsen. Hun fikk etterhvert oppkalt et syndrom etter seg. Det dreide sg da om en nærmest blind optimisme som det var vanskelig å leve med, både for den det dreide seg om og for omgivelsene. Jeg har etter beste evne prøvd å ha et realistisk og optimistisk syn på livet. I noen situasjoner har det øyensynlig vært i overkant for menneskene rundt meg, men jeg har levd bra med det som en slags Pollyarthur. Noen ganger kommer virkeligheten som en ubehagelig vegg mot deg. Jeg tror det er lettere å møte den uten å ha tenkt dystre tanker ukesvis i forveien.

Konsekvenser av et positivt livssyn?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er gjort massevis av undersøkelser rundt dette. Stort sett har det vært såkalte observasjonsstudier. Man har feks sammenliknet mennesker med en optimistisk holdning til livet med en snittgruppe av befolkningen og/eller en gruppe med pessimister. Sammenfattet har man funnet at de med positivt syn på livet er friskere og lever lengre enn de andre to gruppene. Det er ganske nylig også publisert arbeider som viser at eldre med et optimistisk syn på alderdommen utsetter den mentale aldring og begynnende demens og lever lengre. Det får meg til å tenke på en jeg traff forleden. Han hadde problemet med beina og en kreftsykdom han måtte ta hensyn til. “Sålenge jeg har god helse, så går jo dette”, avsluttet han samtalen med. Han var i stand til å takle dagliglivets små og litt større utfordringer, og det var “god helse for han”. Så et bilde jeg kjenner godt fra idretten: Skihopperen på toppen av stillaset visualiserer det perfekte hopp og gleder seg å gjennomføre det, og det går som oftest bra. Så til hopperen som tenker på vinden, et dårlig prøvehopp osv, ja hvordan gikk det?

“Negativismens kraft”.

De siste årene har dette også dukket opp både fag- og populær-litteraturen. Slik jeg ser det har de som fremmer disse tankene lest litteraturen temmelig selektivt og de har tøyet funnene som er gjort ganske langt. Ett eksempel som bringes til torgs er “optimisten” som tar lite hensyn til en rekke helseanbefalinger som kan forebygge hjerte- kar sykdommer. Han/hun blir syk og dør tidligere enn pessimisten som tar en rekke hensyn. Å sammenlikne med den karikerte optimist virker ikke troverdig for meg. En rekke liknende eksempler brukes. Jeg sier ikke mer om dette.

Hilsen Thor-Øistein som foretrekker å tro at ” det går nok bra”!

Påskeferie på fjellet?

Bilkøene til fjells er ganske voldsomme. Det starter før Palmesøndag og fortsetter onsdag i påskeuken  Hjemturen 1. og 2. Påskedag er også temmelig krevende. Ca 15-20 prosent av Stor-Oslos befolkning drar til fjells samtidig som flere 10-tusen reiser på syden ferie. Etter en mørk og kald vinter fortjener vi noen ferie-dager. Det er greit, men tenker vi i det hele tatt på at Påsken er en kristen høytid? For de fleste av oss er nok svaret nei. Vi drar til fjells for å ha det hyggelig med venner og familie, vi går på ski og vi er i bakken. Vi spiser og drikker godt. Kanskje helt ubevisst prøver vi å få mest mulig sol i ansiktet og kanskje på armer og bryst i solveggen. En ting er at vi blir fine og brune, men kanskje enda viktigere er D-vitaminene som dannes i huden. D- vitamin er viktig for de fleste funksjoner i kroppen, kanskje mest styrt gjennom et velfungerende immunsystem. Gjennom en lang Nordisk vinter har de fleste av oss for lave verdier. Vi snakker ofte om vårslapphet og noe kan  forklares nettopp ved D-vitamin-mangel.

Tror vi på noe som helst lenger?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Norge har vært et kristen land med en Statskirke inntil ifjor. Inntil 1980 årene skjedde ikke så mye. Vi var medlemmer av Statskirken og det var et rimelig aktivt menighetsliv. Vi kan undres over hva som skjedde, men de siste 30-40 årene har flere og flere meldt seg ut og benkene i kirkene er tomme ved gudstjenestene. Min kloke svigermor sa: “det vanskeligste ved å tro på Gud, er at vi har den norske kirken”. En undersøkelse viser at bare halvparten av medlemmene i  Statskirken idag kaller seg selv kristne. I beste/verste fall bruker vi kirkerommet til barne-dåp, bryllup og bisettelser. Tradisjon og ritualer (riter), betyr det noe for oss utover det at “vi bør gjøre det”? Moderne prester snakker idag lite om helvete, snakker heller om Jesu liv enn om oppstandelsen og det evige liv. Er dette en “light” versjon som skal få oss tilbake på sporet?

Dette er ikke lett, men påske med barn og barnebarn gir mening, synes Thor-Øistein.

Hjemmepåske har sine klare fordeler. Mulighet for skiturer i marka med drømmeforhold om dagen og kinobesøk ettermiddag og kveld, for ikke å snakke om gode bøker i sofakroken. Men nå vil jeg skrive om film og kino.

Er kino/filmanmeldelser først og fremst beregnet på unge/middelaldrende voksne?                                            Man kan lure. Vi har sett flere filmer med litt aldrende skuespillere som omhandler seniorlivet. Ofte blir de anmeldt med en litt nedlatende tone og terningkast 3, i vår skoleterminologi G minus. Nå sist var vi og så “Vår livs ferie” med Helen Mirren og Donald Sutherland, to eminente godt voksne skuespillere. Og det skal de unge anmelderne ha, de krediterer alle de to hovedrolleinnehaverne. Men når NRK Filmpolitet (riktignok P3) ikke er i stand til å oppfatte hva filmen egentlig dreier seg om og kaller den “eit romantisert glansbilete av alderdom i Amerika” blir vi forarget. Heldigvis har Dagbladets anmelder Inger Bentzrud forstått det.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hvorfor er det så vanskelig for unge anmeldere å forstå en film som denne?                                                      Det det handler om er to gamle mennesker, hun kreftsyk, han dement, som drar på en siste tur sammen i sin eldgamle bobil og etterlater sine godt voksne barn, naturlig nok, bekymret. Tema som hele tiden ligger under den lett humoristiske handlingen er hva som skjer med en intelligent mann som gradvis forsvinner fra seg selv og sin kone, hennes glede når han har lyse øyeblikk og skuffelsen når mørket igjen senker seg og ha ikke husker eller finner ordene. Hennes kreftsykdom og at hun vet hun ikke har lenge igjen reiser spørsmålet hvordan han skal klare seg uten henne. De diskuterer mulighetene for hjelp til å dø, litt overfladisk, men vi forstår at dette er viktig for dem. Filmen reiser eksistensielle spørsmål og er på ingen måte noe glansbilde, dette er universell virkelighet. For oss seniorer selvfølgelig mer virkelig enn for en ung anmelder som bare ser to gamlinger på biltur.

Alle dager blir ikke like spennende og slik bør det vel være. Jeg har nå lyst til å fortelle om noe av det jeg føler er finest. Vi har vært på fjellet på før-påskeferie og igår var det slikt vær man bare drømmer om. Sol, ikke vind, masse snø og passe kaldt. Vi var sammen med yngste barnebarn, Hedda snart 10 år og mammaen hennes. Etter lang frokost var det ut på ski. Hedda hadde ikke lyst på en av de lange skiturene. Hun hadde lyst til å drive skøyte-trening med morfar og så fikk vi se hva det ble til etter hvert. Først ble det oppover bakke-skøyting og etterhvert lange fine sletter. Det ble selvsagt til at hun kunne fortelle meg om finessene ved “enkel- og dobbel-dans og padling”. Jeg hadde såpass kunnskap i dette feltet at jeg ble en brukbar observatør og samtalepartner, men å vise hvorledes osv, var fullstendig utenfor hva jeg kan nå.  Etter en times tid, hadde den unge damen nye utfordringer på lager. Kan vi bygge hoppbakke? For 75 år siden lagde far den første bakken til meg og senere har det blitt noen, men egentlig flere år siden siste byggverk.Nedenfor hytta har vi en bratt skråning. Masse snø gjorde det nødvendig med beintråkket over- og unna-renne. Etter en times innsats satte hun utfor fullstendig uten frykt. Hun var fornøyd med 4 meter, kfr Hedda i svevet..

Kanskje jeg kan begynne med kombinert?

Hedda løper, spiller fotball, går langrenn og spiller hockey på et guttelag. Her er det ikke snakk om tidlig spesialisering men å ha det moro sammen med andre. La det forbli slik lenge. Egentlig er det ikke mange jenter som blir seriøse idrettsutøvere etter 15-16 år. Men inntil da ha de hatt en flott periode med lek, utfordringer og sosial tilpassing, og de har blitt glade i å bevege seg. Det er nesten rart at kombinert (langrenn og hopp) ikke har vært aktuelt for jenter før nå i 2018, men slik har det blitt, endelig. Vi får se!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Så en liten historie om en 20 åring som får det til.

Jeg er heldig og kjenner en ung mann som heter Jarl Magnus gjennom flere år. 11 år gml hoppet han allerede i store bakker samtidig som han var god på langrennski. Denne sesongen har han blitt en av de aller beste. Systematisk og reflektert ung mann. Jeg hadde en nærmest barnlig glede av å se han bli nr 2 i siste World Cup-renn i kombinert på TV etter at Hedda og jeg var ferdige ute!

Hilsen Thor-Øistein som på alle måter har hatt en fin dag.

Ingen prøver vel å bestride den biologiske forskjellen mellom kvinner og menn. Det som det må være lov  stille spørsmål ved er når den forskjellen blir brukt til å nekte kvinner å delta i samfunnet på like linje med menn eller nekte dem å delta i samme fritidsaktiviteter som idrett og idrettskonkurranser. Frem til på 1970 tallet var det en akseptert sannhet blant idrettspampene (bare menn selvfølgelig) at kvinnekroppen var så svak at en ikke vill tåle større belastninger som kondisjonskrevende idretter, langdistanse løp eller ski f.eks. Både av medisinske og estetiske (!) grunner skulle valg av øvelser for kvinner støtte opp under den tradisjonelle kvinnerollen og konkurransemomentet nedtones. Derfor fikk kvinnene etter krigen Husmorgymnastikken. Alt dette er historie, men ikke veldig fjern historie. Og fortsatt henger noe igjen Enkelte menn vil ikke fordrives fra sine enemerker.

Kvinner i forsvaret

I 2017 kunne vi feire 40 år som kvinner kunne få formell adgang til forsvaret og i 2015 ble det innført allmenn verneplikt uavhengig av kjønn. Det har vært en seig kamp for likestilling, ved freden i 1945 fikk f.eks. kvinner som hadde deltatt i motstandskampen ikke lov til å delta i seiersparadene. Argumentene har vært typisk mannsjåvinistiske, manglende styrke og mot bl.a. Derfor var det spesielt interessant å lese en nylig publisert undersøkelse som viser ganske tydelig at kvinner tåler ekstreme fysiske belastninger like godt og noen ganger bedre enn menn. En forklaring er at kvinner har mer fett i kroppen og forbrenner derfor lettere fett enn muskelmasse under stor belastning. Kvinner restitueres også fortere enn menn etter fysisk aktivitet.

Selvsagt aksepteres ikke konklusjonene av alle

En oberstløytnant (mannlig) har tidligere uttalt seg kritisk til kvinner i operativ del av forsvaret og han godtar heller ikke denne undersøkelsen som et tegn på at kvinner faktisk har de samme forutsetninger som menn i endel fysiske tester. Ham om det, alle menn passer ikke til å være soldater og heller ikke alle kvinner. Poenget er at de fleste gamle myter om kvinner og menn faller som korthus etter som det er det de er – myter.

Hilsen Ragnhild som tror vi trenger et forsvar som består av kvinner og menn

Halvannen meter snø er ingen spøk.

I år ble det påskeferie uka før palmesøndag. Det er mye snø i marka rundt Oslo og enda mer i fjellet. Den gamle hytta som ble satt opp på Norefjell er nærmest nedsnødd, men årets store fremskritt er brøyting helt frem. Vi fastslo raskt at ved for et par dager krevde litt innsats for videre varme i peis og ovn. Jeg hogger jevnlig ved, kløver og stabler og legger på presenning. Det er vanligvis greit bare å løfte på presenningen for så å bære inn veden. I år er det litt annerledes. Snø foran, bak og over vedstabelen, i hvert fall halvannen meter. Vi brukte vel en time for å komme ned til de første kubbene som merkelig nok var tørre og fine under presenningen. Nå er det i hus, men det krevde sitt av oss. Den etterfølgende skitur ble noe kortere enn planlagt. 

Litt mer om snømåking.

Det er ikke hyggelig å fastslå det., men snømåking er en vanlig grunn til at vi aldrende gubber får hjerteinfarkt om vinteren. Uten at kroppen er helt våken, setter vi gjerne igang med måking om morgenen. Dessuten tror vi at vi har hastverk, så åkingen skal skje raskt. En del av hjertemuskelen får akutt for lite oksygen og infarktet er der. Når dette skjer, bør vi raskt til lege og sykehus. Rask behandling med kateterisering og gjenoppretting av blodstrømmen i hjertet, er årsaken til at de fleste greier seg mye bedre enn bare for noen år siden.

Litt om opptrening etter hjerteinfarkt.

Under mine første 10-år som lege var oppskriften etter hjerteinfarkt, ro og hvile. Etter hvert har dette endret seg radikalt og de siste 10 årene er det snudd til et temmelig intensivt treningsopplegg. De første 10-14 dagene etter infarktet er det mest rolig aktivitet. Deretter anbefales et 4 ukers treningsopplegg som er ett tilbud fra de fleste store sykehusene. De som ikke er for overvektige, har for dårlige bein og ikke har et sviktende hjerte, er faktisk istand til høyintensiv trening. Såkalt 4×4 minutter med intensitet opp mot 90 prosent av hva kroppen  orker/tåler ser ut til å være den raskeste og beste måten å bygge opp et sterkt hjerte igjen. Etter dette 4 ukers opplegget, blir det vanligvis opp til den enkelte hvordan det følges opp. Mange fortsetter å være aktive med varierende intensitet. Mosjon ute med litt ekstra fart i bakkene er bra, men systematisk 4×4 følger nok de fleste ikke opp. Jeg blir stadig imponert hvor godt mange greier å bygge seg opp i etterkant og blir nesten like spreke som tidligere.

Hilsen Thor-Øistein som tar pauser når snøen blir for tung..