Jeg håper det bildet jeg legger ut av en smilende, tannløs gubbe, er her. Strålende, at det ser ut som han har det bra. Slik er det dessverre ikke for de fleste gamle når tannstellet sviktet.

Etter at vi er blitt 80 år (det er vel 220 000 av oss), er det forbausende mange med sviktende tannhelse. Er vi ellers sunne og friske, fortsetter de fleste av oss hos tannlegen vår og i Norge betaler vi selvsagt for det fullt ut. Vi er faktisk det eneste nordiske landet som ikke får dekket tannbehandling på samme måte som helseutgifter ellers. Men det er unntak. Gamle som er på sykehjem eller får hjemmesykepleie mer enn 3 måneder, får gratis behandling i den offentlige tannhelsetjenesten.

Dårlige og manglende tenner er et stort problem når vi ikke lenger er i stand til å ta hånd om oss selv. Ubehag og smerter når vi tygger maten, fører ofte til elendig matinntak. Dette får konsekvenser for den totale helse. Forskning viser at infeksjoner i tannkjøtt og tannrøttene kan være årsak til en rekke systemsykdommer. På det veldrevne store sykehjemmet i vår bydel, Akerselva (Bjølsen Sykehjem), får de som trenger det, hjelp til å stelle tennene 2 ganger daglig. Ikke bare er det fint forebyggende helse-arbeide, det har også et viktig trivsels aspekt.

Hvorfor i all verden dette nå ?  På turen vår i går i Maridalsalpene kom vi til skiltet som forteller at “Her døde Bernhard Herre i 1849 ved et vådeskudd”, dvs, når jeg leser biografien får vi vite at sannsynligheten for at dette skjedde med vilje, var ganske stor. Historien om Herre er tragisk og har også med hans helse å gjøre, og derfor disse assosiasjonene. Hans far var kjøpmann som etter konkurs i København flyttet til Christiania. Her leiet de ut et rom til studinen Camilla Wergelang fra Eidsvoll. Hun var jevnaldrende med Bernhard ( født 1812). Fra første stund og til siste dag var det voldsom forelskelse fra hans side.

Så til hans funksjonshemmende lyte som kom til å prege livet hans. Tennene hans ble beskrevet som råtne og var årsaken til at han luktet ille. Nærkontakt med andre var mer enn problematisk. Istedet ble det kjærlighetsbrev til Camilla, som oftest anonymt og tildels tillagt annen avsender. Livet i Nordmarka ga han mening og han ble den første skikkelige kjentmann. Han skrev også noen historier fra turene i Marka med den kjære hunden sin og med rifla over skulderen. Og slik endte en tur i Maridalen på en tragisk måte for en ensom mann som luktet vondt.

Hilsen Thor-Øistein