Da Johan Kaggestad og jeg, i regi av Friidrettsforbundet i flere år, fra begynnelsen av 1980 årene, hadde en gruppe på 10-12 langdistanse løpere på høydetrening i Sveits, samlet vi oss endel erfaring. Hvordan vi styrte dette, var mye basert på engelske vitenskapelig undersøkelser. Vi var i 15-1600 meters høyde i snitt ca 14 dager. Vi erfarte etterhvert følgende: treningen de første 4 dagene måtte være rolig. Etter hvert som intensitetsnivå og mengde kunne økes, måtte restitusjonstid forlenges. Behovet for væske økte. Dette var det rent praktiske. Hvordan utøverne reagerte i høyden var forskjellig. Noen greide dette greit, andre ble mer slitne. Vi sjekket blodprøver før og etter. Høydetrening skulle i prinsippet stimulere dannelse av hormonet erytropoetin (Epo) som igjen skulle øke dannelsen av røde blodlegemer. Økt mengde røde blodlegemer bedrer i sin tur oksygen opptaket. Økning av Hgb (“blodprosent”) hadde vi vanskelig for å vise, mens kolleger i andre idretter nettopp mente de kunne dokumentere det! Noen av utøverne presterte klart bedre i lavlandet 4-5 dager etter å ha kommet ned fra høyden. En slik forbedring kunne vare inntil 30-40 dager.
Hva er så forklaringen på dette?
Det er sansynligvis flere ting. Forskning har vist at gamle røde blodlegemer skiftes ut med nydannede. Dette bedrer oksygenopptaket selv om Hgb ikke er høyere. Det er også vist at utnyttelsen av oksygenet i muskulaturen bedres. Treningen for de fleste blir mindre intensiv i høyden. Sola skinner, D- vitamin dannes, lufta er ren og trivselsfaktoren er for de fleste bra. Dette tilsammen kan medvirke til bedre prestasjoner.
Men høydetilvenning er nødvendig.
Jeg husker fra 50 og 60 årene hvordan norske utøvere kollapset de første dagene de konkurrerte i alpene. Fattig norsk idrett førte til tog- og buss-reiser til Davos med ankomst dagen før det hele startet. Etterhvert erfarte vi at en ukes tid med tilpassing i høyden førte til normale prestasjoner for de norske utøverne. Etter hvert vet vi at hormonelle forandringer, nyrenes omstilling for å spare på salter og økning av totalt væskenivået i kroppen, tar tid. Det resulterer i en større mengde væske i blodårene og mer væske i og rundt hjernen. Alt dette for at kroppen skale tåle belastninger med mindre oksygen i luften
konklusjon: utøvernes utbytte av høydetrening kan variere, men alle trenger en tilpasning før konkurranser høyden. For ett par år siden var jeg i Val Gardena ( ca 1500 o.h.). med barnebarn. Det var ikke mye jeg orket de første dagene.
Hilsen Thor-Øistein
