Jeg husker historiene om Nusse. Dette var i 40-50-årene og Nusse (Norsk Universell Siffermaskin Selvstyrt Elektronisk) var en datamaskin som opptok et digert rom på Blindern. En nabo av oss var aktuar og han kunne fortelle om hvilke utrolige regneoperasjoner Nusse kunne utføre mens vi brukte regnestav som hjelpemiddel i matematikken. For oss var det helt utenkelig at datamaskiner skulle bli alle manns eie og etterhvert bli så små at de kunne få plass i en bukselomme. Utviklingen har imidlertid gått kjempefort, det er ikke veldig mange årene mellom Nusse og dagens mobiltelefoner som jo er bittesmå datamaskiner. Vi som er i 60-70-årene i dag har vært med på hele denne utviklingen, men uten virkelig å ta del i den. De som er unge i dag har hoppet på karusellen sammen med mikromaskinene og tar dem som et selvfølgelig bidrag og hjelpemiddel i hverdagen.
De første hjemmedatamaskinene
Den første hjemmedatamaskinen jeg husker var Commodore 64 – en maskin som var billig nok til at den kunne kjøpes inn privat. Den ble lansert i 1982 og kostet i starten 6000 kroner, og allerede i 1984 var prisen sunket til 3300 kroner. Commodore ble brukt mye til spill, i alle fall blant unge, men kunne også programmeres av dem som hadde lært seg programmering. Den neste maskinen jeg kom i kontakt med var en Apple Mac. Sønnen min som gikk på BI trengte en datamaskin og hva var vel mer nærliggende enn å foreslå en deal med moderen – dvs vi spleiset og han brukte den. Jeg fikk låne den av og til og etterhvert måtte jeg kjøpe ham ut for å få sjansen til å bruke den litt mer. På instituttet hvor jeg arbeidet sto det en datamaskin på kontoret som mest ble brukt til tekstbehandling. Bare noen få år senere sto det en datamaskin på hvert kontor.
En digital hverdag
Fra en ganske rolige oppstart av dataalderen som ikke alle fikk delta i, går nå utviklingen fortere og fortere. Samfunnet er etterhvert blitt heldigitalisert – så godt som alle offentlige og private tjenester krever en viss digital kompetanse. Ikke rart at alle de som ikke henger med føler seg fremmedgjort. NAV har kunngjort at all informasjon kommer elektronisk, bankene tar skyhøye gebyrer som straffer alle dem som vegrer seg mot å bruke nettbank, det er nesten umulig å nå frem til offentlige kontorer på telefon, vi blir hele tiden bedt om å gå inn på hjemmesidene deres. Hva med dem som knapt vet hva en hjemme side er? Brevskrivning foregår som e-post, posten legger ned tjenester som har med vanlig brevpost å gjøre. Jeg husker da min mor som drev en utstrakt korrespondanse skjønte at hun måtte bruke e-post. Hun hentet inn et barnebarn (min sønn) til å lære henne bruken. Han startet tålmodig med å vise henne hvordan hun kom inn på nettet. Nei nei, sa mor, jeg skal ikke ha internett, jeg skal ha e-post. At de to tingene henger sammen er ikke åpenbart for alle oss som ikke har vokst opp i den digitale hverdagen.
Digitaliseringen er kommet for å bli
Vi kan mislike det, men det hjelper lite. Denne utviklingen kan ikke stoppe. Flere og flere eldre innser det og melder seg på kurs for å lære. Men fortsatt er det alt for mange eldre som lever i et digitalt limbo og derved går glipp av mange muligheter. Mange frivillige organisasjoner driver opplæring, noen på en til en basis. Vi eldre har ikke vanskeligere for å lære enn de unge, det tar bare litt lengre tid. Så det er ingen grunn til å gi opp – ta kontakt – gå på kurs og bruk den tiden som trengs. Og ikke glem at regelmessig fysisk aktivitet også hjelper på hjerneaktiviteten, det sier nå jeg som akkurat nå er på treningsleir for seniorer i Spania.
Hilsen Ragnhild