Far var skogbruker og jeg var med i skogen fra jeg var ganske liten. Mor syntes jeg av en eller grunn var slitsom og hun måtte ha fri fra meg. Dette var i 1940 åra og jeg ser skogsarbeiderne for meg like klart som det skulle ha vært i går. Kfr bilde hvor kara har en matpause. Ja, det må jeg si litt mer om. Enten du var hogger eller tømmer-kjører var det ekstremt hardt arbeide. Kaloriforbruket pr dagar omlag 8000 kcal, dvs 3-4 ganger kontoristens.
For en liten gutt i skogen var matpausen selvsagt høydepunktet. Det ble laget bål og kaffe ble kokt på blikkboks. Fleskebiter ble stekt og fortært med brødskiver med Golden sirup. Dette var måten å få i seg nok kalorier. Stekt flesk og sur røyk fra rå ved gir meg fortsatt hyggelig assosiasjoner til dagene med far i skogen.
En god hogger presterte fra 8-12 kubikk i døgnet. Trærne ble felt med svans (sag med håndgrep i begge ender, og kvistingen var med øks. Etter dette kapping i stokker før fremkjøring med hest til lunding. Under krigen var det noen snøvintere så voldsomme at det knapt var mulig å se hesten som stampet fram med 2-3 stokker av gangen.
For noen dager siden kom jeg opp i skogsområde hvor jeg ikke hadde vært på noen uker. Plutselig åpnet det seg 2 store hoggstflater på hvertfall 60-80 mål hver. Den store hogstmaskinen (bilde) holdt fremdeles på. Mest av alt minner det om et krigsområde som det til fots nærmest er umulig å forsere. En slik maskin er en investering på rundt 4 millioner. I ett rimelig greit terreng tar maskinen ned 200-250 kubikk på en vanlig arbeidsdag. Tømmerprisene er nå bra, ikke noe rart at Løvenskiold feier ned litt skog! Greit nok, men jeg håper virkelig at skogeier ser sine miljøforpliktelser, rydder hogstfeltet og planter ny skog. Folk som har greie på slikt, feks Universitetet på Ås, sier at skogens Karbonfangst er ett viktig bidrag fra Norge i det totale regnskapet.
Heldigvis er det fortsatt noen som driver sine mindre skogteiger noe mer manuelt med motorsag og øks. Plukk-hugst blir det nok ikke fullt så mye penger av, men skogen blir ikke etterlatt som ett krigsområde.
Dikteren Hans Børli ( 1918-1989) “Eide aldri ett tre”, men “nei, vi eier skogene slik barnet eier si mor”. Han levde hele sitt liv i skogen, han syntes øyensynlig at det ikke var lett å gjøre dette livet til poesi, men…
Å skrive dikt.
Nei da- det er ikke vanskelig å skrive dikt,
det er umulig.
Tror du jeg ellers hadde holdt på med det i over 40 år?
Prøv bare,prøv
å sette vinger på en stein, prøv å følge sporet etter en fugl i lufta.
Hans Børli i ” Vi eier skogene”.
Hilsen Thor-Øistein, som synes at Børli greide det!!
Ble litt nostalgisk av innlegget ditt.
Jeg bodde i noen år med skog på tre kanter. Husker lyden av hogst, og utsikt fra kjøkkenet til hogstområder. Varmt og godt inne, iskaldt ute. Johannes la stokker på sleden, og han og hesten forsvant ut av syne og kom tilbake neste dag og fortsatte jobbingen. Johannes syklet om sommeren og hogg tømmer om vinteren. For meg, som var 10, så dette ut som en flott jobb. For Johannes var det nok en både fri og god jobb, men sikkert også et blodslit han kunne tenkt seg bort fra mange ganger.
Når Johannes var ferdig, lå det kvisthauger. Sporene fra slede, mann og hest forsvant når våren kom. Snart kom bringebærkratt opp på området.
Tenkte på dette for noen få år siden, når jeg så en mann, en enorm doning og en tømmerbil i skogen. Maskinen hogg, kvistet, delte og la på tømmerbiler i en operasjon. På kort, kort tid så var skogholtet borte og bare en slagmark var tilbake. Hauger med kvist, dype hjulspor. Det var ikke vinter engang, så bakken ble sølete og ødelagt. Jeg så ikke at mannen i doningen var ute en eneste gang.
Jeg var på hogstområder i fjor, og det så fortsatt stygt ut, ingen bringebær hadde våget å prøve seg her.
Sliterne kan hvile ut, og det er sikkert bra. Vi slipper alle skadene tømmerhogst kunne føre til, det er bra. Men, for de som hadde behov for ensomme, fysisk krevende jobber i skogen så er den tiden forbi. Hvor får disse folka jobb nå, på NAV?
Tenk om vi kunne fått en mellomting? Noen ganger lurer jeg på om fremskritt alltid er av det gode?
Hei Merethe
Thor-Øistein ba meg svare deg på veg ut av døren. Han er på alle punkter enig med deg, skulle så gjerne hatt både skogens ro og at sliterne kunne hvile ut uten å havne i NAV-køen. Du skriver så godt, veldig godt skrevet og det du sier er akkurat slik vi ser på det. På tur i Maridalen opplevet vi akkurat det du beskriver.