Nå er det tre uker siden dvergdachsen Pia ble operert for prolaps i ryggen. Vi er lydige hundeeiere og følger rådene fra veterinærene til punkt og prikke. Og rådene går ut på at Pia skal ha mest mulig ro med korte turer ute for nødvendige ærender og tilsvarende korte opptreningsvandringer inne sånn cirka hver 2-3 time. Dette tilsier at hun må passes på og at en av oss må være hjemme til enhver tid. Det har ført til at vi har gått tur hver for oss på en til en og en halv time. Skiturer som det var mange av før operasjonen er det ikke blitt ettersom det krever litt mer tid. Jeg fikk en to og en halv times tur akkurat da mildværet kom som kompensasjon for Thor-Øisteins dagstur til Lillehammer for litt peptalk før VM i Obersdorf.

Vi har nå bodd på Lilleborg i 11 år og det er blitt mange turer langs Akerselva, både oppover mot Nydalen og Kjelsås og nedover mot Grønland. Jeg må med skam bekjenne at jeg visste lite om hvilken betydning Akerselva med alle fossene har vært for industrialiseringen av Oslo og hele livet langs elven før jeg flyttet hit. Etter at vi ble bosatt på Sagene/Torshov har vi også oppdaget at Oso vest/Bærumsbeboere oppfatter områdene øst for Ullevål sykehus som terra incognita. Det å ta seg hit fra Frogner ses på som en uoverstigelighet selv om vi vet at 20-bussen bruker 15 minutter fra Frogner plass til Arendalsgata.

På en av korona-hundepass-friturene mine langs elven fra Kuba til Bjølsenfossen bestemte jeg meg for å skrive om noen av de historiske stedene jeg passerte på veien. Er det ikke underlig at vi midt i Oslo har et sted som heter Kuba? Ingen har klart å finne ut hvor navnet kommer fra. Noen mener det har sammenheng med at bebyggelsen på Grunerløkkasiden fikk tilnavnet Ny York, fikk den andre siden navnet Cuba. En annen teori er at navnet er en forkortelse for Kuskebakken som var navnet på et vertshus like ved nedkjørselen til Vulkan.

Rett opp for Kubaparken ligger Åmot bro; en bro som kan tåle 100 mann, “men svigter under taktfast Marsch”.  Broen ble bygget i 1851 over Åmotsund ved Drammenselva i Modum og representerte noe av det ypperste  innen moderne ingeniørkunst. Den ble da også fire ganger dyrere enn det som var tenkt fra kommunepolitikerne i Åmot. Ikke nok med det, den ble etter få år for liten til å ta av for trafikken over elven. Heldigvis var det noen som så verdien av å ta vare på tidligere tiders ingeniørkunst og i 1952 ble broen demontert og tilbudt Norsk Teknisk museum. For å gjøre en lang historie kort, Oslo kommune overtok broen og satte den i 1957 opp der den står i dag, ved Seilduksdammen og Øvre foss som ga kraft til den gamle Seilduksfabrikken som i dag huser Kunsthøyskolen.

På min vandring videre oppover passerer jeg Vøyenfallene som har gitt kraft til mange av Oslos industribedrifter.  Fossen, også kalt Møllefossen, er et imponerende skue og nå etter en lengre kuldeperiode så den ut som et isslott med fossen fossende igjennom. Rett ovenfor ligger Hønse-Lovisas hus som slett ikke har vært bebodd av Oscar Braathens Hønse-Lovisa, men som har fått navn etter henne for å ære Oscar Braathen. Her, på vestsiden av elven ligger veverier og spinnerier på rekke og rad. Her gikk startskuddet til industrialiseringen av Oslo midt på 1800-tallet og nesten hundrede år etter starten på den industrielle revolusjonen i England med bl.a. oppfinnelsen av “the spinning Jenny”, en spinnerimaskin drevet med håndkraft. Denne ble videreutviklet til bruk i masseproduksjon. I England ble det benyttet kullkraft, noe som førte til store helseproblemer pga kullstøvet. Vi har vært heldige med den vesentlig renere vannkraften. Helseproblemer var det imidlertid nok av for fabrikkarbeiderne som hadde lange , tunge og slitsomme arbeidsdager. På spinneriene var det en overvekt av kvinnelige arbeidere, kvinner som i tillegg til en lang arbeidsdag hadde barn og hjem å ta seg av.

Nå kommer jeg forbi et av Oslos aller eldste trebygninger, Glads Mølle fra 1736. Dette er også den eldste bevarte fabrikkbygningen langs Akkerselva. Den ble bygget som en papirmølle, men det har senere vært forskjellige industribedrifter som har holdt til her. I dag er det en trykkeribedrift i det gamle huset, så bygningen er tilbake i papir.

Dette var bare en liten del av turen langs elven, mellom Lilleborg og Kuba. Det er mer å skrive om videre oppover, som Myrens verksted og Myraløkka, Sagene bad og ikke å glemme Bjølsenfossen og det som engang het Bjølsen valsemølle. Den ble startet av min oldefar Gustav Martinsen, men det får bli en annen historie. For oss er livet på Lilleborg med suset fra Akerselva og historien den har med seg et godt liv.

Hilsen Ragnhild som gleder seg til Lengre turer med både Thor-Øistein og Pia