seniorlivet Livet som 65+, muligheter, gleder og utfordringer.

Ingen prøver vel å bestride den biologiske forskjellen mellom kvinner og menn. Det som det må være lov  stille spørsmål ved er når den forskjellen blir brukt til å nekte kvinner å delta i samfunnet på like linje med menn eller nekte dem å delta i samme fritidsaktiviteter som idrett og idrettskonkurranser. Frem til på 1970 tallet var det en akseptert sannhet blant idrettspampene (bare menn selvfølgelig) at kvinnekroppen var så svak at en ikke vill tåle større belastninger som kondisjonskrevende idretter, langdistanse løp eller ski f.eks. Både av medisinske og estetiske (!) grunner skulle valg av øvelser for kvinner støtte opp under den tradisjonelle kvinnerollen og konkurransemomentet nedtones. Derfor fikk kvinnene etter krigen Husmorgymnastikken. Alt dette er historie, men ikke veldig fjern historie. Og fortsatt henger noe igjen Enkelte menn vil ikke fordrives fra sine enemerker.

Kvinner i forsvaret

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I 2017 kunne vi feire 40 år som kvinner kunne få formell adgang til forsvaret og i 2015 ble det innført allmenn verneplikt uavhengig av kjønn. Det har vært en seig kamp for likestilling, ved freden i 1945 fikk f.eks. kvinner som hadde deltatt i motstandskampen ikke lov til å delta i seiersparadene. Argumentene har vært typisk mannsjåvinistiske, manglende styrke og mot bl.a. Derfor var det spesielt interessant å lese en nylig publisert undersøkelse som viser ganske tydelig at kvinner tåler ekstreme fysiske belastninger like godt og noen ganger bedre enn menn. En forklaring er at kvinner har mer fett i kroppen og forbrenner derfor lettere fett enn muskelmasse under stor belastning. Kvinner restitueres også fortere enn menn etter fysisk aktivitet.

Selvsagt aksepteres ikke konklusjonene av alle

En oberstløytnant (mannlig) har tidligere uttalt seg kritisk til kvinner i operativ del av forsvaret og han godtar heller ikke denne undersøkelsen som et tegn på at kvinner faktisk har de samme forutsetninger som menn i endel fysiske tester. Ham om det, alle menn passer ikke til å være soldater og heller ikke alle kvinner. Poenget er at de fleste gamle myter om kvinner og menn faller som korthus etter som det er det de er – myter.

Hilsen Ragnhild som tror vi trenger et forsvar som består av kvinner og menn

Halvannen meter snø er ingen spøk.

I år ble det påskeferie uka før palmesøndag. Det er mye snø i marka rundt Oslo og enda mer i fjellet. Den gamle hytta som ble satt opp på Norefjell er nærmest nedsnødd, men årets store fremskritt er brøyting helt frem. Vi fastslo raskt at ved for et par dager krevde litt innsats for videre varme i peis og ovn. Jeg hogger jevnlig ved, kløver og stabler og legger på presenning. Det er vanligvis greit bare å løfte på presenningen for så å bære inn veden. I år er det litt annerledes. Snø foran, bak og over vedstabelen, i hvert fall halvannen meter. Vi brukte vel en time for å komme ned til de første kubbene som merkelig nok var tørre og fine under presenningen. Nå er det i hus, men det krevde sitt av oss. Den etterfølgende skitur ble noe kortere enn planlagt. 

Litt mer om snømåking.

Det er ikke hyggelig å fastslå det., men snømåking er en vanlig grunn til at vi aldrende gubber får hjerteinfarkt om vinteren. Uten at kroppen er helt våken, setter vi gjerne igang med måking om morgenen. Dessuten tror vi at vi har hastverk, så åkingen skal skje raskt. En del av hjertemuskelen får akutt for lite oksygen og infarktet er der. Når dette skjer, bør vi raskt til lege og sykehus. Rask behandling med kateterisering og gjenoppretting av blodstrømmen i hjertet, er årsaken til at de fleste greier seg mye bedre enn bare for noen år siden.

Litt om opptrening etter hjerteinfarkt.

Under mine første 10-år som lege var oppskriften etter hjerteinfarkt, ro og hvile. Etter hvert har dette endret seg radikalt og de siste 10 årene er det snudd til et temmelig intensivt treningsopplegg. De første 10-14 dagene etter infarktet er det mest rolig aktivitet. Deretter anbefales et 4 ukers treningsopplegg som er ett tilbud fra de fleste store sykehusene. De som ikke er for overvektige, har for dårlige bein og ikke har et sviktende hjerte, er faktisk istand til høyintensiv trening. Såkalt 4×4 minutter med intensitet opp mot 90 prosent av hva kroppen  orker/tåler ser ut til å være den raskeste og beste måten å bygge opp et sterkt hjerte igjen. Etter dette 4 ukers opplegget, blir det vanligvis opp til den enkelte hvordan det følges opp. Mange fortsetter å være aktive med varierende intensitet. Mosjon ute med litt ekstra fart i bakkene er bra, men systematisk 4×4 følger nok de fleste ikke opp. Jeg blir stadig imponert hvor godt mange greier å bygge seg opp i etterkant og blir nesten like spreke som tidligere.

Hilsen Thor-Øistein som tar pauser når snøen blir for tung..

Jeg snakker selvfølgelig om Birken og litt om vårens vakreste eventyr – Holmenkollstafetten. Det er nok  vanskelig for dagens unge og middelaldrene å tenke seg at for ikke mer enn 40+ år siden var kvinner utestengt fra disse store idrettsarrangementene “for alle”. Ikke nok med at de ikke fikk delta, hvis de prøvde å lure seg med ble de nærmest kriminalisert.

Holmenkollstafetten eller vårens vakreste eventyr.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Denne stafetten med 15 etapper går fra Oslo sentrum, rundt Besserud og tilbake til Bislett. Det er og har vært en folket med mange tilskuer langs løypa. Da joggebølgen kom til Norge på begynnelsen av 1970-tallet begynte mange kvinner som ikke var konkurranseløpere også å løpe. Naturlig nok ville kvinnene også gjerne delta på den store idrettsfesten som Holmenkollstafetten var, men de fikk tvert nei fra arrangørklubben Tjalve og medarrangør Aftenposten. Argumentene i mot var mange og selsomme, det gikk på kvinners biologi og “vakre ytre”, en god venn av meg blåste i muligheten for kvinner å delta “for ingen idrettslag kan klare å stille med 15 kvinner som kan klare denne krevende løypa”. Ingrid Ellingsen og Gerd von der Lippe  deltok under falsk navn, dvs initialer i stedet for fornavn (Ellingsen) og lånt mannsnavn (von der Lippe) i 1972 som en protest mot kjønnsdiskriminering i idretten. De ble straffet hardt for sin sivile ulydighet; Gerd von der Lippe som hadde vært på landslaget i friidrett ble utestengt fra Landslaget og Ingrid Ellingsen ble fratatt muligheten til å kvalifisere seg for landslaget. Men her som ellers i samfunnet måtte gutta boys gi seg, etter sterkt press og i 1975 var det egen kvinneklasse i Holmenkollstafetten. Selvfølgelig har det vist seg at det ikke er noe problem for idrettslag og bedriftsidrettslag å stille rene kvinnelag. Selv har jeg løpt stafetten mange ganger og mange forskjellige etapper. Og det er og var kjempegøy, bare så det er sagt.

Birkebeinerrennet

Dette var også (selvfølgelig) en idrettsfest forbeholdt menn. Men kvinner har helt siden 1961 gått over fjellet, sammen med gutta, utenfor konkurranse. I kvinneåret 1975 stilte flere kvinner med plakater og slagord og gikk rennet utenfor konkurranse. I 1976 vant kampen mot diskriminering og det var egen kvinneklasse, som en prøveordning. Og siden har flere og flere kvinner gått rennet, på de samme vilkårene som mennene, med sekk på 3,5 kilo.

Idrettspampene er blitt drevet fra skanse til skanse

Kvinnene har måttet kjempe for sin soleklare rett til å delta i idrettskonkurranser på like linje med menn. Hvis kvinner i det hele tatt fikk være med i friidrett eller langrenn, var det bare på relativt korte distanser. Dette endres langsomt og gradvis. Våre pionerer innen forskjellige idrettsgrener har stått på for kvinneidretten. Mange kan nevnes, f.eks. gullstafettlaget fra GrenobleOL med “jintutten” Berit Mørdre, Ingrid Aufles og Babben Enger. Også Grete Waitz, Gerd von der Lippe og Anette Sagen for å nevne noen. Gerd von der Lippe fortjener mye heder for å ha stått på for likestilling i idretten med foredrag, demonstrasjoner og annen fremsnakking av kvinner. Men mange idrettsinteresserte kvinner jobbet og slåss mot kjønnsdiskrimineringen i idretten som fortsatt lever i noen forbund og hos noen menn.

En litt morsom selvopplevet historie

I 1974 var jeg med en gjeng for å gå Marcia Longa som selvfølgelig var et løp forbeholdt menn. Jeg prøvde å se så mannhaftig ut som mulig, og før start ble vi sluset gjennom trange sluser hvor arrangørene sto og kontrollerte startnummer. Mitt var selvfølgelig tilhørende en nordmann som ikke startet. Vakten så strengt på meg, ropte “una donna”, tok et raskt tak over min brystkasse med ganske små pupper, og lot meg passere. Første og siste gang jeg har vært gjennom kjønnstest i idretten

Nå er det Birken-helg.

Jeg får bare tilstå det med en gang. Jeg har vært skientusiast hele livet men ble aldri noen stor skiløper. Før jeg ble 50 år gikk jeg noen Birkebeiner renn og greide ett par merker. De fleste er selvsagt klar over at det er det det dreier seg om. Hvis vi ikke greier merket, pleier vi si, ” vi hadde en flott tur over fjellet og sosialt hadde vi det strålende”, 10-15 tusen løpere går over fjellet fra Rena til Lillehammer hver år. De yngste er i juniorklassen og ifjor var det 10 stykker i klassen 80 år og eldre. 54 km og 1000 høydemeter krever sin kvinne og mann og det skal jeg se litt nærmere på. 

Er ikke all fysisk aktivitet bra for oss ?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det farligste vi gjør, er selvsagt å sitte i ro. Men som ellers i livet, “for mye eller for lite bederver det meste”. I alle år har jeg samlet faglitteratur som har med fysisk aktivitet å gjøre. Det være seg alt fra toppidrett til mosjonsidrett. Det siste ble spesielt interessant etter at joggebølgen startet i begynnelsen av 70 åra med feks 40-50000 deltakere i de store maratonløpene. Erfaringene fra disse sammenfaller godt med hva vi ser når vi får ski på bena. Personlig trener Tore Austad har en fin artikkel i Aftenposten 15 mars om “Birken jaget”, og han ser på endel av det som er dagens kunnskap.For noen år side ble det undersøkt 509 birkebeinere i alderen 65 til 90 år. Man fant bl.a. at de raskeste og beste løperne hadde økt risiko for å utvikle hjerteflimmer. Det er faktisk funnet at denne gruppen har flimmer vel 15 ganger så hyppig som i befolkningen ellers. Det må samtidig sies at dere helse generelt var bedre enn i snitt-befolkningen. Slike funn understøttes av mange arbeider. Konklusjonen er rett og slett, moderat fysisk aktivitet holder oss spreke og utsetter starten på aldersrelaterte sykdommer. Hard trening og nummer på brystet kan koste mer enn det smaker.

Hva med gamle,tidligere toppidrettsutøvere?

Jeg har ofte god kontakt med eldre utøvere. Flere av dem sier faktisk at hjerteflimmer nærmest er en yrkesskade etter mange år med hard trening og tøffe konkurranser. Hva kan det skyldes? Mye tyder på at det i det store, kraftige, idretts-hjertet kan dannes fibrose/arrvev, etter hvert som årene går. Dette sees særlig i forkamrene og dette kan få konsekvenser for hvordan de elektriske impulser dannes og ledes. Et hjerte som slår raskt og uregelmessig, har en dårligere yte-evne enn et friskt hjerte. Flimmer disponerer også for blodpropp. Flimmer behandles medikamentelt og i endel tilfeller  med et lite inngrep rettet mot det stedet i hjertet som danner de uregelmessige elektriske signalene, såkalt ablasjon.

Hva synes så jeg om gamle skiløpere i Birken?

All trening til Birken er strålende med korte og lange turer om hverandre. Etter 70 år, flott med en tur over fjellet hvis du er frisk. Men demp ned konkurranse momentet og press ikke for hardt. Jeg har eldre venner som har konkurrert med et hjerte som “flimrer”, ikke særlig lurt, og de har angret i etterkant. Jeg kjenner også til flere som før de er midtveis, har fått sin flimmer debut. Hele mitt poeng er: hvorfor i all verden plage seg selv med nummer på brystet, når vi kan ha så mange turer uten at det går på helsa løs? Jeg vet at noen 70-75 åringer vil protestere på mine betraktninger. Men det er OK, men vi er klar over våre valg.

Hilsen Thor-Øistein (snart 82) som nettopp har hatt en fin tur i Marka med kona og hund.

I oppkjøringen til og i forbindelse med 8. mars har det vært mye fokus på kampen for selvbestemt abort som har vært så viktig for å gi kvinner råderett over egen reproduksjon. Abort er og blir allikevel en nødløsning, minst like viktig har seksualundervisning og trygg prevensjon vært. Betegnende er det at de samme kreftene som bestemt motsatte seg selvbestemt abort også gikk til felts mot prevensjonsveiledning og seksualundervisning med den begrunnelse at det ville føre til usedelighet og usømmelig oppførsel. Borgerskapet og kirken sto sammen mot slik usedelighet, For borgerskapets kvinner var ikke de store barneflokkene like stor belastning som for arbeiderkvinnene, velstående kvinner var mer opplyste og kunne til en viss grad ordne seg.

To kvinner har vært spesielt viktige for familieplanlegging og barnebegrensning i Norge 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Katti Anker Møller som med sitt flammende foredrag Moderskapets frigjørelse i 1915 argumenterte for opplysningsarbeide rundt kropp og seksualitet og Elise Ottosen Jensen som fra 1922 var redaktør for kvinnesidene i avisen Arbetet og skrev om familieplanlegging og seksualundervisning. Begge har vært uhyre viktige for den positive utviklingen vi har hatt i Norge og Sverige når det gjelder familieplanlegging, de har møtt mye motbør underveis. Katti Anker Møller sto bak opprettelsen av det første Mødrehygienekontoret i 1924 med støtte fra Arbeiderpartiets kvinneutvalg. Elise Ottosen Jensen eller Ottar som hun ble kaldt, reiste selv land og strand rundt for å veilede og hjelpe arbeiderkvinnene med opplysning om prevensjon og hjelp til å tilpasse pessar. 

Denne lille brosjyren som betegnende nok bare kunne selges til gifte var med på å finansiere opprettelsen av det første Mødrehygienekontoret.

Motstand mot opplysning og prevensjonsveiledning er vel bare historie?

Skulle ønske jeg kunne svare ja selvfølgelig, men slik er det dessverre ikke. Den katolske kirken står fortsatt offisielt steilt på at prevensjon er ulovlig, barn er en gave fra Gud som det er ugudelig å gripe inn i. Vi har noen leger her i landet som nekter å legge inn spiral fordi de anser det som et abortmiddel. At Donald Trump i starten av sin presidentkarriere kom med en presidentordre, The Gag Rule, som nekter økonomisk bistand til organisasjoner som gir opplysning om prevensjon og abort, var vel bare å forvente fra den kanten. Men urovekkende er det at USA har en stor andel mennesker som heier frem en slik tenkemåte.

Prevensjonsveiledning i vår tid

Da jeg som helt ung doktor arbeidet på en helsestasjon for mor og barn hadde jeg også prevensjonsveiledning som arbeidsområde. Selv da, i begynnelsen av 70-årene var det så kontroversielt at det var helsesøstre som nektet å bistå av samvittighetsgrunner. Det er ikke mer enn 40+ år siden! Det var på den tiden at de nye prevensjonsmetodene ble tatt i bruk. P-pillen ble først godkjent som prevensjonsmiddel i Norge i 1967 selv om den ble registrert som legemiddel i 1963. Kobberspiralen kom i begynnelsen av 70-årene og hormonspiralen i 1990-årene. Inntil p-pillen ble godkjent som prevensjonsmiddel var pessaret det mest brukte prevensjonsmiddelet for kvinner, i dag er pessaret gått ut på dato (heldigvis) og er ikke lenger å få i Norge.

Hva med menn og prevensjon?

Historisk sett har menn vært lite villige til å ta ansvar for å unngå uønskede graviditeter. Kondom som er og blir den eneste metode for å unngå seksuell smitte, blir uglesett og beskrevet av de kjekke unge menn “som å spise sukkertøy med papiret på”. Med den seksuelle frigjøringen og tendensen blant mange unge til å ha mange partnere, er faren for seksuelt overførte sykdommer stor. Mer bruk av kondom ville være et viktig bidrag til å unngå infeksjoner og i verste fall sterilitet. Mange partnere og ubeskyttet sex er en av flere viktige årsaker til økende ufrivillig barnløshet. Helt siden jeg drev prevensjonsveiledning på 70-tallet har jeg prøvet å fremsnakke kondombruk til de unge – uten særlig hell, dessverre.

Hilsen Ragnhild som sammen med min generasjon kvinner har stått på skuldrene til pionerer som Katti Anker Møller og Elise Ottosen Jensen. Visste dere at kvinnegruppa Ottar har tatt navn etter Elise Ottosen Jensen som kalte seg Ottar?

Ja, hvordan er egentlig det forholdet ?

Som guttunge leste jeg “Skøytesportens historie” og biografien til Oscar Mathisen (bilde viser hvor elegant han var!!). Fra 10 års alder kunne vi skøytetider på fingrene. Lørdager og søndager i januar og februar lå vi på alle fire på gulvet foran radioen når det var skøytemesterskap. Vi førte rundetider og det ble kommentert og diskutert i etterkant om videre muligheter. OL St. Moritz i 1948 var det første høydepunktet, dog bare hørt på NRK. Sammen med noen guttevenner reiste vi fra Ski til OL på Bislett i 1952, og fikk oppleve Hjallis vinne gull!, Større kunne det ikke bli! Vi måkte rundbane på lokalt tjern og trente og trente. Drømmen om å bli god på skøytet var levende. Vi ble brukbare og var med i et par løp på Frogner stadion og det ble med det. 

Denne vinteren snakker mange om skøytesporten igjen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I ca 20 år har norske skøyteløpere hevdet seg middelmådig. Denne vinteren går det skikkelig bra igjen. OL medaljer, verdensmesterskap gull i sprint og idag sølv VM-all round. Popularitet til skøytesporten i Norge er totalt avhengig av at vi har topp-utøvere selv. Idag falt Sverre Lunde Pedersen på 10 000 meter fra noe som skulle og ville bli gull. Stemningen var skrudd opp til topps og bildene på TV av Sverres far som gjemmer bort flagget Sverre skulle få, ble nesten for sterkt! Men Sverre kommer tilbake, “det vet vi”. Hvorfor? Lovende både gutter og jenter.  Bra kunstisbaner og dyktige trenere.

Jeg har vært heldig.

I tre perioder har jeg vært medisinsk ansvarlig i det norske skøyteforbundet. Å arbeide sammen med trenere og utøvere i en av de mest utfordrende idretter som finnes i Norge, var topp. Jeg avsluttet forøvrig med noe av det mest eksotiske vi har har hatt av trenere, amerikaneren Peter Muller. Aldri en kjedelig dag med han. Ellers har jeg ikke tenkt å ramse opp alle de  flotte utøverne vi hadde, med ett unntak, Ådne Sønderål. Han historie er nemlig temmelig relevant idag. Utøverne kalte han “snublefot”, idet  mange strålende løp endte på magen. Men til slutt, Gull og Sølv til han også, hørte du det Sverre? 

Hilsen Thor-Øistein med en flott TV søndag, dog litt lei seg pga Sverre!!’

Ukritisk romantisering?

Nå skal jeg skrive litt om ting ikke har mer greie på enn “folk flest. Jeg har prøvd å lese meg opp og etter beste evne kvalitets-sikre det som måtte komme som fakta-utsagn. Først noen observasjoner og iakttakelser. Vi var nylig på Det Nye Teater og så musikalen “Hair”, Fin forestilling som beskriver Hippie-ungdommen på slutten av 1960 åra. I en scene klumper ungdommen seg sammen, lykkelig røykende hver sin joint eller “rev”. I filmen Lucky, som jeg nettopp har omtalt, også en av de få lykkelige stundene med nettopp Lucky og en ung venninne. De strekker bena avslappet frem, smiler og har en god samtale. De røyker den samme jointen. I House of cards, det samme,  President og The first lady har den samme vanen etter harde dager. Slike stunder jeg her beskriver virker helt greit, og noen motforestillinger blir ikke presentert.

Cannabis er fellesnavnet på rusmidler fra hampeplanten, Cannabis Sativa. De vanligste stoffene fra cannabis er marihuana og hasj. Dette kan spises eller røykes og har vært i bruk som rusmidler ihvertfall 3000 år før vår tidsregning. Uansett verdensdel og kultur, vi har alltid vært tiltrukket av rus, tildels voldsom og rituelt. I Vesten har alkohol vært akseptert, selv om vii også har hatt forbudstider. En måteholden bruk har de fleste ingen motforestillinger til. Men vi skal være klar  over at i et alkohol-aksepterende samfunn, regner vi at 7-8 prosent ikke styrer sitt forbruk, med de konsekvenser det får. Helsedirektør (for meg med stor H) Karl Evang sa engang, “hadde vi visst hvilke ulykker alkoholen førte meg seg, hadde vi neppe akseptert det”. Canabis er et vanedannende rusmiddel som av mange betraktes som inngangsporten til tyngre stoffer. I Norge er det forbudt å dyrke planten, forbudt og importere, selge, besitte og bruke cannabis. Straffereaksjonene er situasjonsavhengige, besittelse og bruk kan føre til milde forelegg. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Ønsker noen friere omsetning osv.

Thorvald Stoltenberg og andre vil at det skal opprettes en kommisjon som skal vurdere en friere omsetning av canabis. Før siste valg fremmet nå minister Elvestuen (venstre) liknende tanker. I Kina for flere tusen år siden var canabis ikke bare et rusmiddel, men også medisin. I de siste årene har det i Vesten vært forsket betraktelig på nettopp medisinsk bruk. Fra 2016 har sykehus-spesialister adgang til å forskrive medkamenter som har canabis som virkestoff. Det har først og fremst vært gitt til kreft-pasienter med store smerter og kvalme i forbindelse med annen behandling. Det kan også være til hjelp for Multipel Sklerose pasienter med spasmer og smerter. Forsøksvis gis det til andre pasientgrupper også.

Hilsen Thor-Øistein som avventer hva kommisjonen som fremsnakkes av Thorvald sier, men dette må ikke bli for lettvint!

“En katt blant hermelinerna”

1. mars arrangerte Nasjonal Biblioteket en presentasjon av viktige bøker skrevet av kvinner i årene 1974-1975. Feministbevegelsen hadde da tilbakelagt noen særs viktige år og hva var vel da mer enn riktig at dette fikk uttrykk i skjønn-litteraturen?  Fire forfattere kommenterte sine egne og tildels de andres bøker, tankevekkende når jeg ser på tidsperspektivet. Svigermor, som nå hadde vært 100 år, skrev “Bare et lite sammenbrudd” i 1975. En viktig bok som samtidig ble presentert på utstilling i forbindelse med møtet. Møtesalen var stappfull, 3-400 kvinner og 10-12 menn. Hvorfor, i all verden stilte jeg? Nettopp dette spurte en av husets litteraturvitere om. Min Ragnhild var opptatt med andre ting, så jeg var en naturlig reserve og referent. Ellers nevnte jeg at med 3 døtre g 2 bonus-jenter, så burde min interesse klart være der. Møtet ble avsluttet med “Amtmandens døtre” konsert. Veldig bra. Her var det ikke mye falming på 45 år! Var en kvinneforsamling annerledes enn “ei blanda gruppe”.  Mye spontane reaksjoner og applaus til de på senen,— og latter. Det var moro for en eldre gubbe på over 80, og her det nok at “Katt blant hermelinerna” dukket opp i tankene. Forøvrig en gammel Karl Gerhardt vise fra 1955.

Hilsen en oppløftet Thor-Øistein

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

8. mars har vært feiret som en kvinnenes kampdag siden slutten av 1800-tallet, men ble i mange år ikke firet. Kvinnefronten tok initiativ til å gjenopplive feiringen i 1972, og alle kvinneorganisasjonene ble invitert til å delta. Siden har vi feiret 8. mars hvert år enten vi står på høyre eller venstre side i politikken. Alle kan bli med å bestemme parolevalgene og ingen er nektet å gå med egne paroler i toget.

70-tallsfeministene

For oss 70-tallsfeminister er det oppløftende å konstatere at mange av de sakene vi sloss for og ble hånet for å slåss for på 70-tallet nå er så selvsagte at de færreste stiller spørsmål ved dem. Vi er kommet langt, men er ikke i mål.

Kampen for selvbestemt abort sto sentralt fra midten av 70-tallet til vi endelig fikk loven som ble vedtatt med en- 1 stemme i 1978 etter at den var forkastet med 1 – en stemme (Otto Hauglin fra SF) i 1974. Det er verd å merke seg at hele den borgerlige fløyen var offisielt i mot selvbestemt abort også i 1978 selv om vi vet at mange høyrekvinner var for. Partipisken virket da som nå. Vi Nyfeminister og Kvinnefrontere deltok i utallige debatter der vi ble beskyldt for å være for abort. Det var vi naturligvis ikke – ingen er for abort. Men vi var for at det var kvinnen som skulle bestemme – det var hennes liv det gjaldt. Vi var veldig nøye med å snakke om selvbestemt abort – ikke fri abort.

Abortnemndene var stort sett kvinnediskriminerende

Jeg satt selv i abortnemnd fra tidlig 70-tall og fikk føle på kroppen hvor nedverdigende den prosessen var for kvinnene. Den nemnda jeg satt i var liberal og alle fikk innvilget abort, men etter en eksaminasjon av overlegen som jeg bare måtte forholde meg taus til, som var dypt krenkende.

Hva mer ville vi?

Det overordnede målet for kvinnekampen var likeverd, likelønn og økonomisk selvstendighet. Vi ønsket ikke at kvinnene skulle forbli ved kjøkkenbenken, men at det arbeidet som gjøres i hjemmet skulle ansees for så viktig at mennene måtte delta i det. Kvinnenes inntog i arbeidslivet etter 1970-årene er en av de store årsakene til vår felles økonomiske velferd. Vi ønsket å vise at det var mulig å kombinere morsrollen med yrkesaktivitet – ingen selvsagt ting i 1970. Jeg ble stadig som ung medisinstudent i 1960-årene møtt med spørsmål om jeg virkelig hadde tenkt å praktisere yrket mitt etter eksamen. Jeg glemmer heller ikke vår utmerkede gymlærer på videregående som varmt fremsnakket korte utdannelser, helst under tre år, til å “falle tilbake på” o gru, hvis vi ikke skulle “bli gift” eller bli skilt, utdannelser som vi kunne praktisere hjemme på kjøkkenbenken. 

Forskjellsfeminister og Likhetsfeminister.

Feminister er like forskjellige som andre kvinner og menn er forskjellige. Vi må og kan ikke være enige i alt. Forskjellsfeminister, av den svenske journalisten og forfatteren Nina Bjørk kaldt Livmorfeminister, tar til orde for at kvinner er så biologisk forskjellige at de må ha spesiell omsorg og pleie. Dette gir seg bl.a. utslag i en utrettelig kamp mot tredeling, eller enda verre, likedeling av foreldrepermisjonen. Likhetsfeministene mener på den annen side at for å oppnå den likestillingen vi ønsker må vi slippe mennene til på deres egne premisser, også når det gjelder omsorgen for spedbarn. Med den generøse foreldrepermisjonen vi har er dette fullt mulig uten at det er til skade for mor eller barn, tvert i mot. Mye forskning tyder på at fedre er viktige for spedbarnet. (Jeg vil her åpent stå frem som en likhetsfeminist – mange av mine/våre lesere har sikkert forstått det for lenge siden.) Men det er viktig å være klar over at i bunn og grunn ønsker vi oss det samme og står sammen om de store spørsmålene. Så får vi være enige om å være uenige.

GOD 8 MARS ALLE KVINNER OG MENN SOM ØNSKER ET GODT SAMFUNN Å LEVE I.

Hilsen Likhetsfeminist Ragnhild

Det er en utfordring å leve i opplysningssamfunnet hvor det finnes mer og mindre gode råd for ethvert helserelatert spørsmål. Usikre foreldre henvender seg til nettet og dr. Google for svar på spørsmålene sine, og svar får de om enn for det meste udokumentert. Jeg har brukt mange år av livet mitt til å prøve å få foreldre (mest mødre) til å være mer opptatt av hva barn skal spise enn hva de ikke skal spise. For når nettet forteller at melk er farlig, at gluten er det verst tenkelige du kan gi ungen din og at havremelk er minst like bra, for ikke å si bedre ernæringsmessig enn kumelk, da er vitenskapelig dokumenterte råd relativt uinteressante. Nettet er fullt av selvoppnevnte eksperter som kan fortelle oss at vitenskapen er på ville veier og egentlig bare vil lure oss. At norske barn og ungdommer står i fare for å få jodmangel fordi bruken av meieriprodukter og fisk går drastisk ned er en sannhet som burde få norske foreldre til i stedet for å høre på skremselspropagandaen til ernæringssynserne, øke inntaket av melkeprodukter og få barna til å spise fisk. Selvfølgelig må vi ikke glemme at noen barn har kumelkallergi og ca 2% av befolkningen har glutenintoleranse. Det er imidlertid mange mange flere som tror de ikke tåler melk eller gluten,

Vaksinemotstand – opprettholdes via nettbruk

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det verserer fortsatt helsefarlig informasjon om bivirkninger av vaksiner på nettet. Selv om vaksinedekningen i Norge er høy finnes det fortsatt samfunn hvor dekningen ligger langt under de anbefalte 90% for å oppnå flokkimmunitet. Og her ligger et viktig poeng. Selv om mor A ikke synes hun bør la barna sine vaksinere for det er så mye bedre for immuniteten om de gjennomgår sykdommen og hennes barn er så sunn og frisk at det vil tåle en infeksjonssykdom som f.eks. meslinger. Da glemmer hun helt hensynet til mor B i nabolaget som har et barn med leukemi og nedsatt immunitet og derfor ikke kan vaksineres og står i fare for å dø hvis barnet skulle få en alvorlig virusinfeksjon som meslinger. Mor A forteller stolt på nettet at hun behøver ikke la barna sine vaksineres, mor B er ikke like opptatt av å publisere på nett.

Polio er nesten utryddet, men….

I siste nummer av Tidsskrift for den norske legeforening skriver lege Øyvind Stople Sivertsen om vaksiner som på verdensbasis har hatt enorm betydning for folkehelsen. Nesten 86% av verdens barn vaksineres mot 20% i 1980. Men nå ser det ut til å flate ut av mange ulike årsaker. Krig og politiske konflikter er en årsak, at bistandsmidler ikke lenger støtter gratis vaksine til barn i land som ikke lenger er definert som lavinntektsland, men som har et fordelingsproblem er en annen. Vi må holde trykket oppe for vaksinasjon, både her hjemme og globalt.

Ære være Ingeborg Senneset 

Ingeborg Senneset, sykepleier og journalist blant mye annet er en ivrig forkjemper for vaksinasjon og mot vaksineskepsis. Hun skriver regelmessig om dette i Aftenposten, senest i dag om HPV-vaksine som endelig også skal gis gratis til gutter. Det at hun bruker sin helsebakgrunn og gode penn til å fremsnakke betydningen av stor vaksinedeltagelse er enormt viktig. Jeg heier på deg Ingeborg, stå på.

Hilsen Ragnhild som både er for melk og brød og vaksiner