Det er vanskelig å skrive noe fornuftig om noe annet enn smitterisiko, karantene og isolasjon i disse tider. Vi tilbringer mer tid hjemme, med lite fysisk sosial omgang, men desto mer tid på sosiale medier og kontakt via sms, snap og facetime.

Jeg må alikevel innrømme at livet går videre, ikke så veldig annerledes enn ellers, men alikevel annerledes. Vi leser våre aviser til morgenkaffen, går tur på bena eller på ski, slapper av med mer aviser og bøker i sofaen og legger oss stort sett til vanlig tid. Dessuten blir det noen filmer og serier på “hjemmekinoen”, dvs TV og strømmetjenester. Det som er annerledes er at vi ikke treffer venner, går på kafe, på foredrag og møter, på kino og teater eller besøker barn og barnebarn. At vi tilbringer mye mer tid hjemme ser jeg ved en så tåpelig liten ting som at vi nå kjører oppvaskmaskinen nesten daglig mot normalt 2 ganger i uken.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Den første uken gikk radio og TV nærmest konstant med nyhetsoppdateringer, nå synes vi det holder med morgen- og kveldsnyheter, Vi er vel egentlig mettet med nyheter og kommentarer og de viktigste får vi nå helst oppsummert. Samtidig må jeg gi ros til NRK for forbilledlig formidling og kommentarstoff dagen igjennom, og til assisterende fungerende helsedirektør som opptrer like morgenfrisk kl. 07.45 nesten daglig samtidig med at han må ha en nærmest 24-timers jobb med å få med seg alt som skjer fra time til time.

Men hva søker vi av lesestoff i denne tiden? Mange rydder i bokhyllene sine og finner gamle bøker som godt kan tåle og leses om igjen. De mest morbide blant oss repeterer Camus “Pesten”, ikke akkurat lystelig lesestoff i disse dager. Selv tenker jeg igjen på Thomas Mann og “Døden i Venedig”. Stemningen i Venedig som langnovellen fra begynnelsen av 1900-tallet formidler, både likner på den stemningen vi opplever nå samtidig med at settingen er helt, helt annerledes. I Venedig herjet koleraen, noe myndighetene helst ville holde skjult, milevidt fra daglige pressekonferanser og full åpenhet hos oss. Men den dystre stemningen i selve byen kjenner jeg igjen.

Noe av det mer oppløftende jeg har lest nå er Josephine Teys “The daughter of time”. Boken ble skrevet i 1951 og er en helt annerledes kriminalroman. Den handler om Politiinspektør Grant som ligger på sykehus i ukevis med et brukket ben (husk at dette var i femtiårene, i dag hadde han vært hjemme for lenge siden). For å få dagene til å gå fordyper han seg i mysteriet Richard III og hvorvidt han var den morderiske personen vi kjenner ham som, godt hjulpet av Shakespeares tragedie Richard lll som avsluttes med slaget ved Bosworth hvor Richard roper (i følge Shakespeare) A horse, a horse, my kingdom for a horse. Seierherren ved Bosworth, Henry Tudor ble konge av England som Henry IV, og derved overtok Tudorene kongemakten. Grant med hjelp av en ung amerikansk forskerspire går gjennom samtidshistorien og først og fremst samtidshistorie som er skrevet i samtiden med kilder fra samtiden, og ikke av historikere som bruker kilder som var ufødte eller spedbarn under Richards regjeringstid. Grant setter opp et punktvis forsvar for Richard som langt på vei frifinner ham for mordene på de små prinsene i Tower og antyder at Henry IV var den virkelige skurken. Spennende lesning som får meg til å tenke på vår tid med nyhetsstrømmene og alle “fake news”, hvor viktig det er å sjekke kilder og ikke ta enhver nyhet for god fisk. At nyheten om at Richard III myrdet “the princes in Tower” har levd godt i 500 år, kanskje var det fake news?

Det største problemet ved å lese om engelske konger, tronarvinger og tronpretendenter er at de alle heter enten Edward, Richard, George eller Henry. Ikke lett å holde dem fra hverandre så et forenklet stamtre i Teys bok var til stor hjelp.Kvinnene heter Elizabeth, Ann eller Margaret. Et hederlig unntak er Edward IV og Richard III’s mor som het Cicely.

Hilsen Ragnhild som er glad i krim og har stor sans for denne 500+-år gamle krimgåten.