TØ som tømmerkjører i 1940 åra.

Far var skogbruker i min oppvekst. I 1940 var jeg 4 år gammel og fra årene som fulgte, har jeg nærmest en fotografisk hukommelse fra dager i skogen. Da høsten kom, ansatte han tømmerhoggere og tømmerkjørere for vinteren. Hvorfor jeg ble med far hele arbeidsdagen ut i skogen, vet jeg vel egentlig ikke, men slik ble det. Ganske slitsomt ble det også. Noen av krigsårene var det mye snø og sterk kulde. Høydepunktet på dagen ble av naturlige grunner ett stort bål med kaffekoking og steking av flesk. Dette var mat og drikke for de voksne. For meg ble det matpakke og saft.

Dette var før motosagenes tid og før det ble flatehogst. Hogstmodne trær ble blinket og disse ble feldt. Å få ned ei stor furu eller gran med håndsag krevde sin mann. Dvs  noen jobbet med svansen (saga) parvis og det så for meg lettere ut og det var det nok også. Etter kvisting og kapping i passe lengder, ble stokkene slept med hest frem til en lunneplass.

Kara jobbet på akkord, dvs de flikk lønn etter antall kubikk de produserte. De arbeidet 6 dager i uka og så lenge dagslyset gjorde det mulig. Lønna ble uansett stusselig og etter dagens målestokk skammelig. Selv de beste hoggerne slet med nok penger til å brødfø en familie.

Mange skogsarbeidere var utslitte som 40 åringer. Hvor hardt dette arbeidet var, ble gjenspeilet av det daglige kaloribehovet. Stillesittende kontorarbeider trenger kanskje 2500 kalorier, men skogsarbeiderne dengang måtte få i seg 8000-9000 for å være i balanse. Hvordan utslitte folk egentlig var i stand til å overleve før vi fikk en skikkelig folketrygd i 1960- åra, er for meg ett under.

Det var stort sett dårlig med veier i skogen og de fleste kom seg ikke hjem i det daglige. De bodde i kojer, med køye, spisebord og vedovn. Vaskemuligheter og anledning til å tørke arbeidstøy var dårligere enn så om så. Men som guttunge forsto jeg lite av det.

Så til heste-vennene mine. I løs snø trakk de frem en eller to stokker til ei renne hvor det var mulig å lesse flere stokker på geitdoning, som på bildet. De først årene satt jeg bare på lasset men etter hvert fikk jeg holde tømmene. Lasset var tungt og det gikk sakte. Jeg følte meg viktig og gjev.

Jeg skriver stadig om våre mange skogsturer her på bloggen. Nærmer jeg meg skogsdrift kan jeg på langt hold lukte nyhogd tømmer. Tømmerlunner eller velter har nærmest en sakral plass i mitt liv, på samme måte som svett arbeidstøy iblandet kvae.

Ja slik er vi knyttet til våre røtter.

Hilsen en sentimental Thor-Øistein

Ps. ei bok om skogsdrift har nå kommet på Aschehoug, “Skogens Menn”, av Ingar Kaldal.

 

 

2 kommentarer
    1. God kveld – dette er flott lesing! Jeg har alltid vært opptatt av skogsdrift – før og nå! Den boka skal jeg se etter – og jeg anbefaler deg en bok med navn “Fra sluring til biff 1910-2010” utgitt av Siljan historielag i Telemark. Om skauarbeid i Treschows skoger….! Tømmerlunner er hellige for meg – det er rett bort og lukte… og tenke på onkel som hogg i sine skauer med motorsag i alle år. Takk…. 🙂

    2. Spennende og interessante skildringer fra svunne tider Thor-Øistein! Man kan bli nostalgisk av mindre…i hine hårde dager var alt så meget bedre 😉 Neppe!
      Selv elsker jeg å drive vedhogst…35 stk grantrær på 25-30 m er egenhendig felt m motorsag,kløyvd og stablet her i Øystre Slidre i år. Den lokale bonden ser nesten rart på meg å sier; Do e den eineste som driv med slek her oppe no do 🙂 Kroppsarbeid er det beste…for som min venninne Haldis fra Lom alltid føyde til; Det er så godt å være kei (trøtt, sliten)

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg