Ukrainas president er blitt et symbol og en folkehelt for et folk som som står samlet mot overmakten og ikke har planer om å overgi seg slik Putin trodde de ville gjøre.
Nå er det vondt å skrive lette, hyggelige epistler om livene våre, om våren som er rett rundt hjørnet og to års pandemirestriksjoner som er borte. Det som skjer i Ukraina er så grusomt og ufattelig at det er vanskelig å ta inn over seg. Og likevel – jeg kan ikke la være å glede meg over livet her og nå, selv med et bakteppe av vold mot uskyldige mennesker og en despot som tror han kan tvinge et helt folk i kne.
I morgen er det 8.mars, noe jeg pleier å markere på bloggen. I år er det kanskje ekstra viktig å sende tanker til kvinnene i Ukraina, kvinner som forlater hjemmene sine med ett eller flere små barn og etterlater ektemenn, sønner, fedre og brødre til å slåss mot Putins krigsmaskin. Det er hjerteskjærende å se bilder av kollonner med kvinner og barn på flukt fra et fredelig liv til en fremtid de vet lite om hvordan skal arte seg.
Men selv i vårt likestilte land lages det lover som gjør det vanskelig for kvinner, i denne sammenhengen innvandrerkvinner. I Dagsavisen i dag skriver Bente Puntervold Bø og Asla Maria Bø Fuglestad om norske lover som bidrar til å hindre likestilling for innvandrerkvinner . Det blir stadig vanskeligere å få innvilget rettigheter som oppholdstillatelse, statsborgerskap, familiegjenforening og trygdeytelser. Skjerping av kravene rammer kvinnene som ofte har mindre skolegang, vanskeligere for å tjene nok til å oppfylle inntektskravet og i tillegg har store omsorgsforpliktelser. Slik blir likestilling for innvandrekvinner ekstra vanskelig og enda vanskeligere enn for menn. Helseplager og traumer etter et liv på flukt gjør det heller ikke enklere å oppfylle de beinharde kravene myndighetene setter for å gi den tryggheten som en permanent oppholdstillatelse ville være. Det er sørgelig å se på hvordan lovgiverne har brukt alle muligheter for å gjøre det vanskelig for mennesker på flukt. Mye av skjerpelsene kom med den forrige regjeringen, men den nåværende regjeringen viser ingen tegn til å føre en mer human innvandringspolitikk, snarere tvert i mot. Og det er kvinnene som lider mest.
Når vi i morgen markerer 8.mars så gjør vi det med tro på at verden går fremover, men samtidig være irriterende påståelige om at selv om det går fremover så er vi langt fra i mål. Vi skal heller ikke glemme kvinnene som gikk foran oss og brøytet vei. Her er det på sin plass å anbefale Hege Duckerts bok: Norsk kvinnehistorie på 200 sider. Den er lettlest, underholdende og til å bli klok av. Hege trekker frem kjente og ukjente kvinner som alle hver på sin måte har bidratt til vår felles historie. Boken følger to spor: Det første er Kropp, det andre er Makt og som en søm mellom disse går klær og klesvask, arbeidet med å holde egne og andres klær i orden. Det har og har vært sterke synspunkter på hva kvinner skal ha på kroppen, enten det er hijab eller korsett, bukser eller skjørt.
Til slutt kan jeg ikke la være å fryde meg over at dagene blir lengre og lysere, at fuglene synger og at jeg har sett flere svarttroster selv om de ikke har begynt å synge enda. Midt i alt det triste og vanskelige kan vi glede oss over et Europa med sterkt samhold og at venstresiden i norsk politikk ser ut til å ville revurdere sitt syn på en forsvarsallianse. At SV ser ut til å bli sosialdemokratisk gleder meg, jeg har mere tro på dem enn på AP nå, dessverre.
Hilsen Ragnhild
