Vårsol og fred hos oss

Nå begynner det virkelig å ligne noe som ligner på vår  Så lenge det er nordavind er det smellvarmt på vår sydvendte veranda, men ganske kjølig når vi kommer ordentlig ut i gaten. Men bare det at solen varmer er deilig.

Sist helg hadde vi planlagt tur til Nordheimsund for å besøke Gry og Bjarte. Slik gikk det ikke, fredagen opprant med snødrev og full stans på Bergensbanen, i alle fall etter Ål. Etter diverse forsøk på å tro at vi kunne komme av gårde senere fredag eller lørdag morgen,  måtte vi innse at vi ikke kom til Vestlandet denne helgen, togene gikk ikke igjennom før søndag morgen og besøket må utsettes. Så ble det rolig hjemmehelg med kino (Ta’r) og familiemiddag for noen av oss østlandsboere. Og dagen derpå skinte solen igjen, både østpå og vestpå.

Vi har hatt noen kino/teateropplevelser som vi kommer til å huske lenge. For vel en uke siden var vi på Vega scene og så den israelske dokumentaren “Two kids a day”. Det var en hjerteskjærende opplevelse å se dokumentert hvordan israelsk politi og rettsvesen behandler barn, og ikke minst hvordan advokater og dommere rettferdiggjør sin opptreden. Barn, for det meste gutter mellom 13-18 år, blir fengslet, slått og mishandlet og blir sittende i fengsel fra to til fire år for å ha kastet stein. Noen av dem hadde ikke en gang kastet, men var på feil sted til feil tid. Det er ikke vanskelig å forstå den frustrasjonen palestinske barn i de okkuperte områdene kjenner på og hvor maktesløse de er i møte med overmakten i form av et uforståelig rettsvesen. Filmskaperne åpnet med å si lakonisk at de israelske myndighetene nok angrer på at det ble gitt støtte til filmen, den tegner ikke akkurat et godt bilde av okkupasjonsmakten.

Den andre opplevelsen var på Torshovteateret hvor Øystein Røger fremførte en monolog basert på Primo Levis bok fra 1947, “Hvis dette er et menneske”. Primo Levi var en italiensk jøde som ble arrestert og sendt til Auswitch i 1943 og kom tilbake til Italia høsten 1945 etter at russerne befridde leiren. Boken som er et gripende vitnesbyrd skrev han fordi han måtte fortelle verden hva som virkelig skjedde under nazistenes styre. Det må ha vært smertefullt å gjennoppleve alle grusomhetene, men det er uhyre viktig at de som opplevde krenkelsene og lidelsene kunne fortelle. Dette er selvfølgelig fortsatt viktig i dag når revisjonistiske krefter prøver å fornekte holocaust.

Torshovteateret var fullpakket og det var dørgende stille mens Øystein Røger fremførte monologen i et scenerom som bare besto av en treplatting, to fallemmer, en vannkran og et tent stearinlys. Vi leste boken for mange år siden, men det er passasjer som sitter i hukommelsen og Røgers fremføring var en gripende opplevelse. Noen anmeldere klaget på scenografien, men alt i alt synes alle at dette var en strålende fremføring og absolutt severdig.

Ord blir fattige.

Hilsen Ragnhild

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg