Jeg har fulgt barn og unge i friidrett gjennom mange tiår. Utviklingen har vært på det jevne. Mange har hatt det moro, de har trent jevnt og trutt. De fleste har gitt seg før de er 15-16 år gamle. Noen fortsetter og har hatt brukbar fremgang og noen kommer endog til godt norsk nivå. Fellesnevneren for dem som fortsetter er at de har hatt entusiastiske foreldre og trenere i klubbene. Men det i seg selv synes ikke å ha vært nok.
Rekrutteringen i enkelte klubber er utrolig. Forleden så jeg vel 50 barn i alderen 5-7 år samlet i idrettshallen på Rud i Bærum. Opptil flere ungdommer prøvde å holde styr på dem. De gjorde så godt i de kunne, men for meg så det meste ut som kaos. De unge trenerene prøvde å organisere litt løping eller hopping. Gruppene ble for store og få av barna fant ut hva de skulle gjøre. Men kanskje barna synes det var moro bare å være i hallen?
Vi vet at “gleden ved å mestre” er nøkkelen til at barn fortsetter å gå på trening. Barna må ha instruktører som vet litt om dette. Grupper på 7-8 barn er sansynligvis optimalt for at instruksjonen skal nå frem. Alle må få en følelse av å bli sett når de prøver seg på trening. Frivilligheten med foreldre og litt større ungdom som trenere har vært grunnstenen i barneidretten i klubbene. Dette har kostet lite, men jeg tror tiden er inne for å se på behovet for noe mer profesjonalitet også her. Kanskje burde klubbene satse på mer profesjonelle trenere fra i alle fall 10-12årsalder? Forstå meg rett, dette ikke for å fremelske enere, men først og fremst for å få flere til å fortsette. Barn med helt spesielle forutsetninger vil uansett også blomstre i en slik sammenheng.
Så til en gruppe gutter i alderen 14 til 17 år som løper mellomdistanse for klubben Ullensaker-Kisa. De ledes av Atle som selv er tidligere god 800 og 1500 m løper og nå er lærer på Wang. På fellestreningene deles de opp i små grupper etter vurdering av hva den optimale belasting er for den enkelte. De følges med pulsregistrering og lactatmålinger på noen av treningene for at gutta selv skal lære å forstå egen belastning. Barn/ungdom utvikler seg i fullstendig utakt og disse forskjellene må hele tiden vurderes.
Hva gjør så en gammel idrettsdoktor her? Jeg prøver å bidra til at alle får mer kunnskap om hvor viktig balansen mellom belastning og restitusjon er. Ikke minst snakker jeg om mat, søvn og bruken av mobil, nettbrett og PC. Utrolig hvor mye krefter disse innretningene krever..
I denne gruppa virker gleden ved systematisk trening å være stor. 4- 5 stykker ser ut til å bli kjempegode, mens de 10 som følger rett etter ikke har mindre treningsglede.
For å bekrefte hva vi gjør, blir noen testet enda ett hakk mer profesjonelt hos dem som virkelig kan det, Erlend og Espen. Kfr. Bildet.
Hilsen Thor-Øistein som fortsatt har noen spennende utfordringer.
