seniorlivet Livet som 65+, muligheter, gleder og utfordringer.

I går var jeg på kino og så den kritikerroste filmen Elskling. Ikke noe problem å si seg enig med et nærmest samstemmig kritikerkor – det var en strålende film. Veldig mye til ettertanke som har preget tankegodset mitt i dag. For jeg må innrømme at jeg kjente meg mye igjen i Maria og hennes sinne. På den annen side fikk jeg også stor forståelse for Sigmund og hans behov for ro og plass.

Nå må jeg ile til og forklare at mitt sinne har ikke vært av en slik art at jeg har skremt bort Thor-Øistein. Når jeg kunne være skikkelig sinna pleide Thor-Øistein på sin rolige måte å dempe sinnet mitt (ganske irriterende det også noen ganger). Men for en type furie som meg var Thor-Øistein akkurat det jeg trengte, rolig, saklig og uten behov for å smelle i dører. Som bilde til denne posten har jeg lagt en skikkelig furie, nemlig Aasta Hansteen.

Det som gjorde Elskling så sterk var nok at begge hovedpersonene, Maria med sitt til tider berettiget sinne og Sigmund med sine behov for plass, var både sympatiske og innimellom litt usympatiske. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i dem, også min generasjon når vi tenker tilbake.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Som et litt passende apropos til filmen i går kom Aftenposten lørdag (som jeg leser på søndag) og Hilde Østbys artikkel “Jenter som bokser og jenter som slår” Hun stiller spørsmål om hvorfor det er så ukvinnelig å vise sinne mens menn kan være så sinte de bare vil. Er vi fortsatt så bundet av kjønnsrolletenkningen at det er opplest og vedtatt at mens menn gjerne kan vise aggressivitet skal kvinner være myke og snille. Sinte kvinner ble i tidligere tider kalt furier (noe jeg ser som en hedersbetegnelse). I Norge fikk de frem til 1980 en diagnose, hystria nervosa. Hystria kommer fra det latinske ordet for livmor “hystera”. Ukontrollert sinne hos kvinner som ble oppkalt etter livmor på latin har fått professor i religionshistorie Ingvild Gilhus til å lage et nytt, godt norsk ord, livmorsk. Hva med diagnosen livmorsk nervosa?

Hilde Østby har funnet en genial måte å kontrollere sitt sinne på, nemlig boksing. Jeg føler ikke behov for å begynne å bokse, mitt sinne er nok noe mer avdempet. Thor-Øistein derimot har bokset regelmessig i snart ti år, ikke for å kontrollere sinne, han var sjelden sint, men som god trening for en 88-åring.

På vei hjem fra kinoen i går følte jeg et enda sterkere savn (om det er mulig å gradere savn) etter Thor-Øistein. Jeg skulle så gjerne ha snakket med ham om filmen slik vi alltid pleide å gjøre. Denne filmen har jeg et enda sørre behov for å snakke med ham om. Nå må jeg skrive litt om dette i stedet.

Hilsen Ragnhild som enda ikke har klart å fjerne Thor-Øistein fra headingen til denne bloggen. En gang må jeg vel.

I går var jeg invitert med som gjest til et møte i Oslo Katedralskole for gamle elever. Tema for møtet var anklagen fra Rasisme i Norge mot lærere (forøvrig ikke lærere på Katta som det etterhvert viste seg) for rasisme fordi n-ordet ble brukt i undervisningen da en novelle som inneholdt ordet ble lest. Lærerne ble anklaget for å skape et utrygt klasserom, og for å retraumatisere sårbare elever. Kattalærerne skrev kronikken “Vi blir anklaget for rasisme for å vise viktige sider av historien” i mai som en kommentar til anklagen mot lærere for ikke å gi elevene den tryggheten de skal ha i klasserommet. Kronikken førte til at lærerne fikk Fritt Ords honnør, noe som førte til mange reaksjoner, også svært negative.

Det ble et meget interessant møte, dessverre skjemmet av dårlig akustikk og elendig lydanlegg. Dessuten problematisk når et møte blir så muntlig at paneldeltagerne sluker halvparten av ordene de skal formidle. I etterkant har jeg lest kattalærernes kronikk om igjen og dessuten en del av tilsvarene, positive og negative. Det ble en meget opphetet debatt den gang, nå gikk det ganske fredelig for seg i katedralskolens store aula.

Møtet var en paneldebatt med fem deltagere + en ordstyrer. Deltagerne var Anine Kierulf, velkjent jurist og ekspert på ytringsfrihet; Lærer på Katta, Regine Lundevall Bergersen, Professor i pedagogikk og to elever som representerte Elevrådet på skolen. Det kom også kommentarer fra salen som jeg dessverre ikke hørte. For meg ble Anine Kierulfs åpningsord det viktigste jeg satt igjen med, forøvrig ord hun brukte i sin kronikk i DN september i år. Anine Kierulf sier og skriver: “Er “neger” rasistisk? Nei. Ord er ikke noe i seg selv. Ord er noe i kraft av hva de brukes til.” Hun sier forøvrig videre at ordet neger er blitt så belastet at det må brukes med stor grad av forsiktighet. Hun mener ellers at i den konteksten ordet ble brukt på den skolen som ble anklaget for rasisme var det berettiget. Læreren fra Katta hadde brukt diktet av Brynjulf Jung Tjønn som handlet om drapet på Arve Beheim Karlsen der ordet neger ble gjentatt flere ganger. I kronikken forteller de at elevene reagerte sterkt på diktet, heldigvis. For konteksten her var å vise nettopp at rasisme finnes midt i blant oss, en rasisme så grov at den endte med døden for Arve Beheim Karlsen. Likevel ble ikke gjerningsmennene dømt etter rasismeparagrafen.

Anmeldelsen fra Rasisme i Norge og den etterfølgende debatten viser hvor vanskelig det er å navigere i et farvann hvor kontroversielle temaer må tas opp selv om det for noen kan være vanskelig. Anmeldelsen kan bare tolkes slik at “farlige” ord ikke må uttrykkes, i alle fall på skolen. Men hva er farlige ord? Helt opplagt “neger”, men etterhvert er kanskje også “jøde” blitt et slikt ord, eller hva med “jævla homo”? Skal disse ordene lukes ut av språket vårt og kastes på historiens skraphaug. Og hvordan skal vi forholde oss til litteratur og historien vår når det blir flere og flere farlige ord som må bort.

Jeg kan ikke annet enn å grue meg til vi kommer der de helt opplagt er i USA hvor bibliotekene, og særlig skolebibliotekene, får lengre og lengre lister over bøker som er uønsket fordi det kan være for sterkt eller være dårlige forbilder for barn og unge, ting de ikke tåler å lese. Her dreier det seg særlig om bøker som omhandler rase eller seksualitet. Barn må for all del forskånes fra å lese om homofili som et eksempel. Bruken av sensitivitetslesere som skal luke ut formuleringer og ord som kan virke støtende på noen er en mulig utvikling i denne retningen. Da nærmer vi oss sensur og samfunn vi slett ikke ønsker å sammenlikne oss med.

Så da vil jeg avslutte med å spørre: Er vi blitt et samfunn av så lett krenkede individer at vi trenger noen til å passe på at vi ikke skal oppleve noe som kan virke støtende eller skremmende? Jeg skjønner at vi må ta hensyn til at samfunnet vårt også består av personer med så mye vonde opplevelser i bagasjen at de bør forskånes for flere slike opplevelser. Men kanskje den beste måten å ta vare på dem er en annen enn å viske ut farlige ord?

Hilsen Ragnhild som har mange flere spørsmål enn svar

Det var nok flere enn jeg som ristet på våre grå hoder da Jonas Gahr Støre rakk opp hånden som svar på spørsmålet om man trodde at Norge ville nå klimamålene i 2030. Og i forbindelse med Statsbudsjettet måtte statsministeren innrømme at nei, vi, Norge vil ikke nå klimamålene innen 2030. Dette forundret nok ingen, for ingen har trodd på regjeringens optimisme i forhold til klima.

Men fortsatt later regjeringen til å tro på at spørsmålet om å nå klimamålene er uavhengig av om vi fortsetter å lete etter olje. Vi produserer verdens reneste olje og gass sies det. Ja, det er sikkert riktig at produksjonen holder gode mål for renhet, men det er ikke der de store utslippene kommer. De største utslippene kommer som alle vet, men regjeringen og Equinor ikke sier noe om at de største utgiftene selvfølgelig kommer når oljen brennes. Og det gjør den om ikke her hjemme, men i utlandet.

Vi vet alle at oljen har gjort Norge til et av verdens rikeste land og gitt oss store velferdsgoder. Vi vet også at oljen har skapt arbeidsplasser i mange industrier knyttet til oljen. Men vi vet også at en dag vil det hele ta slutt og hva da? Regjeringen (og de store partiene på høyresiden) vil fortsette å pumpe opp olje i stor skala og også lete etter nye oljefelt i sårbare områder. Dette for å redde velferden vår og beholde arbeidsplasser. Det passer regjeringen og Høyre med Equinor på lag dårlig at det dukker opp forskning som forteller oss at velferden vår slett ikke er avhengig av at vi fortsetter å lete etter olje. Vi har nok olje (og gass) i eksisterende felt til å opprettholde produksjonen lenge. Det er ingen som ber Equinor om å stenge oljekranene i dag (eller i morgen for den saks skyld), det vi og mange andre ber om er at letingen etter nye oljefelt opphører. Men det koster oljeselskapene alt for lite å lete, den regningen tar staten for en stor del. Så hva med å stoppe den lukrative avtalen oljenæringen har med staten Norge, det kunne kanskje gjøre letingen litt mindre attraktiv.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Økonomiprofessorene Michael Hoel og Steinar Holden hadde en interessant kronikk i Aftenposten 18.september der de konstaterer at Norge har et moralsk ansvar overfor de landene der norsk olje brennes og fører til store utslipp. Her hjemme tjener vi grovt på å selge vår rene olje til andre land og la dem ta regningen for utslippene. Hoel og Holden foreslår at Norge innfører en ordning for klimatiltak og grønne investeringer i utviklingsland, finansiert med en klimakostnad pr produsert tonn olje. Målet er en utslippsreduksjon som tilsvarer utslippene ved bruk av oljen. En slik ordning ville fordyre kostnadene til oljeprodusentene og derved kanskje føre til at oljeutvinningen tar slutt tidligere. En vinn/vinn situasjon sett med øynene til oss som er bekymret for norsk oljes bidrag til klimakatastrofen.

Selvfølgelig fikk professorene motbør, og ikke uventet fra direktør i Offshore Norge Benedicte Solaas. Hun kommer med det gamle argumentet at hvis Norge produserer mindre vil produksjonen av mindre ren olje øke. Men igjen, det er der oljen brennes de store utslippene kommer. Hun nevner også mindre inntekter til oljefondet. Selvfølgelig, men det må jo bli mindre inntekter ettersom oljeproduksjon nødvendigvis fases ut. Tilslutt sier hun at oljen er viktig for Europas energisikkerhet. Ja og derfor må vi over på andre energikilder.

Når skal de som styrer landet vårt innse at vi med vår oljeproduksjon er en del av klimaproblemet? Og når skal de akseptere at vi kan klare oss med den oljen som allerede er funnet og ikke fortsette å lete etter mer?

Hilsen Ragnhild som heier på politikere som ser hvor viktig det er å satse på god klimapolitikk og ikke bare oljesmurt velferd.

,

Nå har hverdagen virkelig truffet meg, på godt og vondt. Godt fordi gode rutiner og helt vanlige dager er det livet for det meste består av. Vondt fordi det nå har gått virkelig opp for meg at jeg skal leve resten av livet uten kjæresten min.

Jeg er heldig som har et stort nettverk bestående av familie og gode venner. Jeg er også heldig fordi jeg trives ganske godt i mitt eget selskap og fremfor alt, jeg er glad i å lese. Jeg skrev sist om bøkene jeg har hatt glede og nytte av i denne tiden. Men en bok kom ikke med og den er jeg helt nødt til å fortelle om, den handler nemlig om når livet går mot slutten. Boken heter Tranene flyr mot sør og er skrevet av svenske Lisa Ridzen. Den handler om Bo som er i slutten av 80-årene og virkelig er det vi kaller mett av dage. Helst vil han tilbringe den siste tiden i slagbenken med hunden Sixten ved føttene og bare stå opp når det er helt nødvendig for å komme på do eller ta seg et glass vann. Han får besøk av hjemmetjenesten flere ganger om dagen og de loggfører hva de har gjort og hvordan tilstanden til Bo er. Kona er dement og kjenner ham ikke igjen når han presses av sønnen til å besøke henne på pleiehjemmet. Sønnen er stadig innom og klarer ikke helt å forsone seg med at alt Bo helst vil er å slumre i slagbenken. Dette høres selvfølgelig ikke veldig spennende ut, og det er det heller ikke. Men å følge Bo og de som passer på ham denne siste tiden er både medrivende og tankevekkende og boken er tross den enkle handlingen vanskelig å legge fra seg. Den sier mye om hva som betyr noe, om et liv som sirkler rundt slagbenken med det store pulserende livet fjernt og utenfor. Jeg har ikke sett noen anmeldelser av denne boken i de avisene jeg leser, den fortjener i aller høyeste grad en omtale.

Av andre kulturaktiviteter må jeg nevne Haugtussa på Nationaltheatret. Det er ikke særlig originalt å si at dette var en fantastisk forestilling, for det har de fleste anmelderne allerede gjort. Men det var virkelig en opplevelse som jeg unner alle å få med seg. Vår lille teaterlesegruppe har lest Haugtussa for noen år tilbake, men vi er skjønt enige om at det må vi gjenta.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Filmen om Quisling er gripende godt laget og nesten 21/2 time var ikke et minutt for lenge, utrolig nok. Vanligvis unngår jeg filmer som varer ut over 2 timer, men dette var vel verd de ekstra minuttene.

Som jeg startet med, nå dreier det seg for meg å ta en annerledes hverdag tilbake.

Hilsen Ragnhild

For tiden har jeg flere bøker på gang. Jeg må ta litt forskjellige bøker alt etter om det er en god eller litt mindre god dag. Dessuten forskjellig hva jeg leser midt på dagen og om kvelden før jeg skal sove.

En bok jeg akkurat er ferdig med og som gjorde sterkt inntrykk på meg (det var en daglesebok) var Edith Eger: The Choice eller Valget du har som den heter på norsk. Det er en selvbiografi og handler om Edith, ungarsk jøde som 16 år gammel ble sendt til Auschwitz og kom derfra med store sår på kropp og sjel. Hvilke valg hun tok og hvordan livet hennes ble som flyktning i USA. I dag er hun 96 år, psykolog og spesialist i behandling av post traumatisk stress. Denne boken kom ut da hun var nesten 90 år gammel. Boken er lettlest og tidvis morsom tross det alvorlige temaet – jeg anbefaler den på det varmeste.

Av en god venninne fikk jeg Joyce Carol Oates bok En enkes fortelling. En veldig god kveld- og nattlesebok for en nybakt enke. Mye er forskjellig i New York og Oslo når det gjelder dødsfall og den praktiske håndteringen. Men enkens følelser og tanker er lett gjenkjennelige. En bok til å bli klok av og kjenne seg igjen i.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

For ca 5 uker siden skrev jeg om romantiske bøker og spurte meg selv om de kunne være god litteratur. Dette var etter en artikkel i Time magazine av Casey McQuiston, selv bestselgende forfatter av såkaldt Romance. Jeg skrev da at jeg skulle kjøpe å lese den siste boken hennes, selvfølgelig en bestselger, som heter Red, White & Royal blue. Dette er en lese-på-sengen bok, og jeg må innrømme at den hverken fenger meg eller gjør meg lysten på å lese lenge. Innimellom kjeder den meg rett og slett. Hun skriver godt, det skal hun ha. Språket er det ikke noe veldig galt å si om, men tematikken og romantikken…. Jeg vet at tenåringene mine bare elsker Colleen Hoover og hennes bøker og de vil sikkert også elske Casey McQuiston. Men for meg, 83 år gammel passer ikke dette. Ikke fordi jeg er snerpete, jeg tåler godt både heftig sex og annen spenning mellom mennesker. Men denne boken som kort og godt handler om forholdet mellom Presidenten av USAs sønn og prinsen av Wales. En tredjedel (minst) er viet nettopp heftig sex mellom disse to. Fjerde gangen det beskrives blir det liksom litt uinteressant. Dessuten er samtalene mellom de to og deres nærmeste så utrolig kjedelige at det er greit å lese denne på sengen. Jeg blir kanskje ferdig med den til jul.

Som dag-lese-bok har jeg nå Fars rygg av Niels Fredrik Dahl. Godt skrevet, veldig interessant og åh så sørgelig. Akkurat nå føler jeg at jeg må ha noe litt mer oppmuntrende innimellom og er blitt tipset av en god venninne: Kim Leines trilogi om Karoline. Bok nr 1 som jeg akkurat har hentet på biblioteket heter Karolines Kjærlighet og den må nok alternere med både Fars rygg og Red, white osv.

Forrige lørdag var jeg på kino med 17 år gammel datterdatter og så Det ender med oss, film etter den bestselgende boken av Colleen Hoover (som barnebarna altså elsker). Det var mye glitter og stas og god romantikk, men også med et alvorlig bakteppe, nemlig partnervold. Viktig for ungdommen å få med seg og akkurat passe godt presentert. Så nå heier også jeg på Colleen Hoover.

Når jeg er klar for det blir det Peter Englunds Onde Netters Drømmer, November 1942 og annen verdenskrigs vendepunkt i 360 korte kapitler, men den er jeg ikke helt klar for enda.

Hilsen Ragnhild

De første ukene og kanskje månedene etter å ha blitt alene er ganske strevsomme og mye mer strevsomme enn jeg kunne tenke meg. Samtidig er det som et stort åpent sår som hele tiden svir og gnager og minner meg på hva jeg har mistet. Jeg har ikke bare mistet kjæresten min, men også turkameraten og samtalepartneren min. Og når jeg nå sitter og skal skrive om livet som enke så har jeg ingen til å bryne meg på, jeg er rett og slett alene.

Da alle oppgavene jeg som nybakt enke måtte ta meg av veltet innover meg de første dagene og ukene tenkte jeg at dette skulle jeg nok takle, jeg er tross alt ganske oppegående og ressurssterk. Der tok jeg feil. Jeg skjønte snart at det som skulle åpne dørene for meg og ordne opp i det meste het uskifteattest og det tok det både tid, svette og tårer å få ordnet. Jeg følte meg fanget i et slags catch 22 hvor alle jeg møtte av etater og instanser forlangte denne attesten, som det viste seg var vanskelig å få uten de svarene jeg trengte fra de samme instansene.

Endelig forelå attesten, original og to kopier. Og alle som trengte attesten for å løse mine problemer fortalte meg hvor enkelt det nå var, jeg skulle bare scanne og sende. Greit nok for den som har en scanner. Min knelte for en god stund siden og jeg har vel egentlig ikke trodd jeg skulle få bruk for den, så den er ikke blitt erstattet. Så feil kan man ta. Men, vi har jo et postvesen så ved god hjelp av en advokatvenninne som kunne ordne med bekreftete kopier, kunne jeg sende ut dokumentet alle ønsket seg. Her dukket et nytt problem opp, unge voksne av i dag vet ikke at det går an å sende dokumenter i posten så det å få ut en postadresse fra noen av mine instanser var ikke helt enkelt. Jeg kan dessuten fortelle at posten tar tid, sånn sirka en uke for å sende et brev innen Oslo, forstå det den som kan. Dessuten er det dyrt. Jeg som husker den gang frimerkene kostet under en krone fikk hakeslepp da jeg oppdaget at nå var det 23 kroner. Men en ny scanner er sikkert dyrere.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er blitt ganske mange telefoner og mye venting, men tid har vi enker nok av. Da jeg en morgen ble brutt fem ganger i et forsøk på å komme frem til banken, endte jeg med å skrike til den saksbehandleren jeg endelig fikk snakke med. Stakkars mann.

Egentlig ville jeg brukt denne tiden til bare å sørge, sørge over tapet jeg har hatt og tenke på alle de gode minnene jeg har. I stedet har jeg vært fanget i et slags hamsterhjul. Heldigvis går hjulet nå saktere og jeg er snart der jeg vil være. Neste gang skal jeg skrive om bøkene jeg har lest i denne tiden. For lesing er gof terapi, det er jeg helt sikker på.

Hilsen Ragnhild som øver seg på å være enke

Vi vet jo at reklamen har stor makt. Kanskje helsides annonser i mange farger som frister med et lengre og bedre liv virker på de mest motstandsdyktige av oss, vi som ikke vil la oss påvirke. Nå ser jeg meg (som tidligere) veldig lei på alle annonsene for kosttilskudd, og når jeg trekker frem to betyr ikke det at alle de andre er så mye bedre.

Vi, Thor-Øistein og jeg, er så heldige at vi har noen gode venner med en kjempestor hekk i hagen dryssende full av Aroniabær. I år har fuglene tatt for seg av de livgivende bærene, men heldigvis har vennene våre spart på flere kilo som bare ligger og venter på meg. Dessuten, på mine mange vandringer rundt om i området mitt finner jeg ofte busker fulle av Aroniabær som ingen tør å plukke. Er det fordi vi moderne mennesker ikke stoler på det naturen har å tilby oss? Og her kommer reklamen inn. Nature Pharma Norge AS tilbyr oss Aronia eller Svartsurbær som de heter på norsk, i tablettform, først et tilbud for å prøve til bare 99 kroner for 30 dager og så en månedlig forsendelse hvis man ikke takker nei etter prøveperioden. Og hvem vil vel takke nei til en tablett som lover oss et sunnere liv? Dessuten inneholder tabletten en rekke andre tilskudd (som vi akkurat like godt får gjennom et godt og variert kosthold). Jeg vil foreslå å gå på svartsurbærleting – du finner garantert noen i nabolaget ditt (hvis ikke fuglene har vært der før deg).

Den andre lureannonsen er den for Medox. Medox er tabletter som inneholder “det beste fra blåbær og solbær”. Tablettene koster mellom 200 og 350 kroner for 30 tabletter. For det første, hvorfor kjøpe tabletter når skogen er full av bær med akkurat de samme gode egenskapene som produsenten av Medox tabletter påstår? For det andre har Medox vært i litt hardt vær pga ulovlige påstander i markedsføringen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Svartsurbær og Medox er ikke de eneste kosttilskuddene som prøver å få oss til å tro at en tablett er bedre enn det vi finner i naturen eller det vi får i oss gjennom et sunt kosthold. Det viktige er at vi må slutte å la oss lure til å tro at det er bedre å ta et kosttilskudd enn å gå på leting selv etter de bærene som kan gi oss det vi trenger av vitaminer og antioxydanter. Selv er jeg så heldig at jeg kan fylle fryseren min med Aronia/svartsurbær til bruk i morgensmoothien fremover mot høst og vinter. Dessuten, hvis jeg ikke får plukket mer blåbær så er det nestbeste å kjøpe frosne bær i dagligvarebutikken. Mye bedre enn å satse på en overpriset tablett.
Hilsen Ragnhild

I dag kom Time magazine i postkassen med hele forsiden prydet av en tenksom Netanyahu. Dette magasinet hadde jeg tenkt å si opp ettersom det var Thor-Øistein som leste det og jeg bare bladde litt i det eller leste når han anbefalte noe som viktig. I dag begynte jeg å bla bakfra og kom over noe som var virkelig interessant, nemlig svar på spørsmålet i overskriften.

Romance is literature skriver Casey Mcquiston, selv forfatter av bøker i sjangeren romance eller chick lit som det tidligere het. Chick lit tilhører 1990-tallet og bøker om unge single kvinners strabasiøse yrkes- og kjærlighetsliv i storbyen, som bøkene om Bridget Jones. Den typen literatur er like gammeldags som smale jeans og forsvant innerst i bokhandlenes mørke inntil en smart rebranding som det heter på godt norsk har brakt denne typen bøker inn i varmen under navnet romance eller general fiction. Hva fenomenet kalles på norsk ser ut til å være romantikk eller romantiske bøker. Også hos oss er romantikk inne i varmen og ligger godt synlig i kjedebokhandlene.

Så tilbake til spørsmålet, er romantikk god litteratur. Disse bøkene er skrevet av kvinner og for kvinner og beskriver kvinners hverdagsliv på godt og vondt, kanskje med en obligatorisk happy end. Og det må være kjærlighet, masse kjærlighet, gjerne av typen som ville fått min foreldregenerasjon til å rødme, men som vi i dag ikke hever et øyenbryn over. Denne typen “kvinnelitteratur” som mannlige forfattere snakker så foraktelig om, er vel som all annen litteratur, noe er veldig bra og noe kan være skikkelig dårlig. Når kvinner skriver om kvinners liv må da det være like viktig som når menn skriver om Livet. Det som skiller god litteratur fra dårlig er språket og evnen forfatteren har til å levendegjøre personer og miljø. Noen kjærlighetsromaner (som vi kalte det da jeg var ung) evner nettopp å gi gode person- og miljøskildringer med et godt språk, andre klarer det i mindre grad.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hvis vi ser på historien så er ikke denne typen litteratur noe nytt. Allerede på 1700-tallet kom Frances Burneys Cecilia som har overlevet frem til i dag. Alle kjenner søstrene Bronte fra 1800-tallet, men de kan vel ikke bare regnes som rene romantikkforfattere. Jane Austens Pride and Predjudice er en klassiker, men tematikken er typisk chick lit eller romance, likeledes som flere andre av hennes bøker. Grunnen til at disse har overlevet som klassikere er vel nettopp at de tilfredsstiller kravene til god litteratur selv om tematikken kan være det som foraktfullt kalles kvinnelitteratur.

Mcquistons artikkel i Time ga meg en aha opplevelse. Hun skriver at “romance is an emotional composition. It’s a magic trick that turns words on a page into pleasure chemicals in the brain”. Husker ikke vi åttiåringene (kvinner) hvordan det var da vi som tenåringer fikk tak i en virkelig god kjærlighetsroman? Jeg er helt sikker på at den fikk frem lykke og glede kjemien i hjernen. Jeg skal allerede i morgen skaffe meg Casey Mcquistons bestseller Red, White & and Royal Blue og lese den med et åpent sinn.

Hilsen Ragnhild som nå er alene om bloggen. Savnet er stort.

Kjære dere som følger eller bare er innom og leser bloggen vår.

Thor-Øistein og jeg har hatt denne bloggen sammen i minst 7 år og den har gitt oss mye glede. Det å være sammen om et slikt prosjekt har vært viktig for oss. Samtidig har vi hatt en herlig mulighet til å skrive av oss frustrasjoner og irritasjoner, men også hyggelige ting i livet vårt.

Nå har Thor-Øistein gått bort, brått og uventet, og jeg sitter igjen med en tomhet og et savn som jeg ikke trodde var mulig. Men det er en veldig god ting å tenke på vårt mer enn 50-årige samliv hvor jeg har fått oppleve den virkelig store kjærligheten. Vi har selvfølgelig hatt våre opp og nedturer som alle samlevere sikkert opplever, men i bunnen har det ligget en respekt og en kjærlighet som jeg tror er ganske unik.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Thor-Øistein har betydd mye for mange, han var helt til det siste full av interesse og nyskjerrighet for andre. For barna, bonusbarna, femten barnebarn og to oldebarn har han vært en klippe og en viktig støttespiller i deres liv. Han hadde hyppig kontakt med barnebarna som tydelig satte pris på hans genuine interesse for deres liv og forskjellige gjøremål.

Dette er nytt for meg, jeg vet ikke hvordan livet vil bli videre uten min makker og støttespiller. Jeg vet heller ikke hvordan bloggen vil utvikle seg. Men jeg vet at jeg vil fortsette med den og bruke den som lynavleder når jeg ganske sikkert vil bli opprørt over både det ene og det andre i samfunnet. Jeg håper dere leserne våre vil fortsette å følge meg, gi meg tilbakemeldinger, ris og ros. Jeg vet ikke når jeg blir i stand til å poste vanlige innlegg her på bloggen, men jeg tror det ikke blir så lenge til.

Takk til Thor-Øistein for et herlig samarbeid og takk til dere som følger oss.

Hilsen Ragnhild

Som mange andre i Norge er jeg engasjert i hva som skjer i Paris OL. Vi har litt over 100 deltakere. For alle er dette ett høydepunkt i karrieren. Selv for Jakob I. er dette stort. Olympiatoppen satte et kriterium for uttak at utøveren hadde en viss sjanse til å komme blant de 12 beste i konkurransene. For noen er det vist ekstra velvilje i vurderingen av dette kravet, med det er greit nok. Kanskje ikke greit at i ett tilfelle ble velviljen helt glemt.

Etter en uke har det vært mange utøvere i aksjon. Ingen medaljer den første uken, men mange flotte prestasjoner. Tore Øvrebø, Olympiatoppens leder, anslo 8 medaljer tilsammen som et bra resultat. Det er et regnestykke som rimer med lang erfaring fra tidligere OL. Har vi 25 utøvere som i gode øyeblikk kan være blant de beste, tilsier det at en tredjedel virkelig kan ende opp blant de 3 beste. Men selv om en utøver presterer helt opp mot det maksimale, kan vi ikke ha kontroll over de andres toppform, og dermed kan en svært god prestasjon likevel ikke føre til medalje.

At mediene ikke har innsikt i dette er leit og frustrerende. Flotte prestasjoner bli beskrevet som krise eller i værste fall katastrofe. Ikke bare for utøver, men for hele nasjonen. La meg ta et par eksempler. I skyting har vi hatt utøvere i begge kjønn, som stadig er blant de beste i verden. De har nå deltatt i en rekke øvelser og har endt blant de beste, men ikke bedre enn den «triste og sure fjerdeplassen». Av forskjellige grunner har jeg fulgt litt nøye med på skyting. I rifleskyting, enten luftvåpen eller kaliber 22, har de konkurrert med totalt 60 skudd, før evt finale. Våre utøvere har mistet kontrollen på 2-3 skudd, og det har vært nok til at medaljer glapp. I intervjuer på TV og i mediene ellers, har det ikke vært lett å være utøver som hele tiden får spørsmål om hvorfor dette ikke ble bedre. Liten forståelse for gode prestasjoner som ikke fører til mdalje.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Sleggekasteren Eivind Henriksen som for 4 år siden fikk sølvmedalje ble denne gangen nr 4 etter flott kasting. Det ble temmelig stumt rundt han. Flaue greier når en fin prestasjon glemmes.

Toppidretten er idag «underholdnings-idrett». Enten vi er på Bislett-games eller sitter ved TVen, er det prestasjoner som vurderes og gleder. Og det behøver nødvendigvis ikke ha med plasseringen å gjøre. God kjemping, overraskelser og fremgang er vel det som fascinerer oss.

For 52 år siden var jeg så heldig at jeg fikk skyte på blink i München. Olympic Rapid Fire skyting med pistol. 60 skudd hurtigskyting. Etter 30 skudd var det bare 5-6 bedre enn meg. Så kom 3 skudd som «glapp». Det ble lik poengsum for nr 15, 16 og 17. Hva satt jeg igjen med? Jo, en fantastisk opplevelse i konkurranse med 64 skyttere fra hele verden. Og fortsatt en liten undring over hva som skjedde med 3 avtrekk.

Til slutt, når Markus Rooth presterer over alle grenser i 10 kamp, da tar vi av når 22 åringen strekker armene i været. Spesielt når vi vet hvor små marginene er for å lykkes.

Hilsen Thor-Øistein som gleder seg over fin idrett i Paris