seniorlivet Livet som 65+, muligheter, gleder og utfordringer.

I dag kom Time magazine i postkassen med hele forsiden prydet av en tenksom Netanyahu. Dette magasinet hadde jeg tenkt å si opp ettersom det var Thor-Øistein som leste det og jeg bare bladde litt i det eller leste når han anbefalte noe som viktig. I dag begynte jeg å bla bakfra og kom over noe som var virkelig interessant, nemlig svar på spørsmålet i overskriften.

Romance is literature skriver Casey Mcquiston, selv forfatter av bøker i sjangeren romance eller chick lit som det tidligere het. Chick lit tilhører 1990-tallet og bøker om unge single kvinners strabasiøse yrkes- og kjærlighetsliv i storbyen, som bøkene om Bridget Jones. Den typen literatur er like gammeldags som smale jeans og forsvant innerst i bokhandlenes mørke inntil en smart rebranding som det heter på godt norsk har brakt denne typen bøker inn i varmen under navnet romance eller general fiction. Hva fenomenet kalles på norsk ser ut til å være romantikk eller romantiske bøker. Også hos oss er romantikk inne i varmen og ligger godt synlig i kjedebokhandlene.

Så tilbake til spørsmålet, er romantikk god litteratur. Disse bøkene er skrevet av kvinner og for kvinner og beskriver kvinners hverdagsliv på godt og vondt, kanskje med en obligatorisk happy end. Og det må være kjærlighet, masse kjærlighet, gjerne av typen som ville fått min foreldregenerasjon til å rødme, men som vi i dag ikke hever et øyenbryn over. Denne typen “kvinnelitteratur” som mannlige forfattere snakker så foraktelig om, er vel som all annen litteratur, noe er veldig bra og noe kan være skikkelig dårlig. Når kvinner skriver om kvinners liv må da det være like viktig som når menn skriver om Livet. Det som skiller god litteratur fra dårlig er språket og evnen forfatteren har til å levendegjøre personer og miljø. Noen kjærlighetsromaner (som vi kalte det da jeg var ung) evner nettopp å gi gode person- og miljøskildringer med et godt språk, andre klarer det i mindre grad.

Hvis vi ser på historien så er ikke denne typen litteratur noe nytt. Allerede på 1700-tallet kom Frances Burneys Cecilia som har overlevet frem til i dag. Alle kjenner søstrene Bronte fra 1800-tallet, men de kan vel ikke bare regnes som rene romantikkforfattere. Jane Austens Pride and Predjudice er en klassiker, men tematikken er typisk chick lit eller romance, likeledes som flere andre av hennes bøker. Grunnen til at disse har overlevet som klassikere er vel nettopp at de tilfredsstiller kravene til god litteratur selv om tematikken kan være det som foraktfullt kalles kvinnelitteratur.

Mcquistons artikkel i Time ga meg en aha opplevelse. Hun skriver at “romance is an emotional composition. It’s a magic trick that turns words on a page into pleasure chemicals in the brain”. Husker ikke vi åttiåringene (kvinner) hvordan det var da vi som tenåringer fikk tak i en virkelig god kjærlighetsroman? Jeg er helt sikker på at den fikk frem lykke og glede kjemien i hjernen. Jeg skal allerede i morgen skaffe meg Casey Mcquistons bestseller Red, White & and Royal Blue og lese den med et åpent sinn.

Hilsen Ragnhild som nå er alene om bloggen. Savnet er stort.

Kjære dere som følger eller bare er innom og leser bloggen vår.

Thor-Øistein og jeg har hatt denne bloggen sammen i minst 7 år og den har gitt oss mye glede. Det å være sammen om et slikt prosjekt har vært viktig for oss. Samtidig har vi hatt en herlig mulighet til å skrive av oss frustrasjoner og irritasjoner, men også hyggelige ting i livet vårt.

Nå har Thor-Øistein gått bort, brått og uventet, og jeg sitter igjen med en tomhet og et savn som jeg ikke trodde var mulig. Men det er en veldig god ting å tenke på vårt mer enn 50-årige samliv hvor jeg har fått oppleve den virkelig store kjærligheten. Vi har selvfølgelig hatt våre opp og nedturer som alle samlevere sikkert opplever, men i bunnen har det ligget en respekt og en kjærlighet som jeg tror er ganske unik.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Thor-Øistein har betydd mye for mange, han var helt til det siste full av interesse og nyskjerrighet for andre. For barna, bonusbarna, femten barnebarn og to oldebarn har han vært en klippe og en viktig støttespiller i deres liv. Han hadde hyppig kontakt med barnebarna som tydelig satte pris på hans genuine interesse for deres liv og forskjellige gjøremål.

Dette er nytt for meg, jeg vet ikke hvordan livet vil bli videre uten min makker og støttespiller. Jeg vet heller ikke hvordan bloggen vil utvikle seg. Men jeg vet at jeg vil fortsette med den og bruke den som lynavleder når jeg ganske sikkert vil bli opprørt over både det ene og det andre i samfunnet. Jeg håper dere leserne våre vil fortsette å følge meg, gi meg tilbakemeldinger, ris og ros. Jeg vet ikke når jeg blir i stand til å poste vanlige innlegg her på bloggen, men jeg tror det ikke blir så lenge til.

Takk til Thor-Øistein for et herlig samarbeid og takk til dere som følger oss.

Hilsen Ragnhild

Som mange andre i Norge er jeg engasjert i hva som skjer i Paris OL. Vi har litt over 100 deltakere. For alle er dette ett høydepunkt i karrieren. Selv for Jakob I. er dette stort. Olympiatoppen satte et kriterium for uttak at utøveren hadde en viss sjanse til å komme blant de 12 beste i konkurransene. For noen er det vist ekstra velvilje i vurderingen av dette kravet, med det er greit nok. Kanskje ikke greit at i ett tilfelle ble velviljen helt glemt.

Etter en uke har det vært mange utøvere i aksjon. Ingen medaljer den første uken, men mange flotte prestasjoner. Tore Øvrebø, Olympiatoppens leder, anslo 8 medaljer tilsammen som et bra resultat. Det er et regnestykke som rimer med lang erfaring fra tidligere OL. Har vi 25 utøvere som i gode øyeblikk kan være blant de beste, tilsier det at en tredjedel virkelig kan ende opp blant de 3 beste. Men selv om en utøver presterer helt opp mot det maksimale, kan vi ikke ha kontroll over de andres toppform, og dermed kan en svært god prestasjon likevel ikke føre til medalje.

At mediene ikke har innsikt i dette er leit og frustrerende. Flotte prestasjoner bli beskrevet som krise eller i værste fall katastrofe. Ikke bare for utøver, men for hele nasjonen. La meg ta et par eksempler. I skyting har vi hatt utøvere i begge kjønn, som stadig er blant de beste i verden. De har nå deltatt i en rekke øvelser og har endt blant de beste, men ikke bedre enn den «triste og sure fjerdeplassen». Av forskjellige grunner har jeg fulgt litt nøye med på skyting. I rifleskyting, enten luftvåpen eller kaliber 22, har de konkurrert med totalt 60 skudd, før evt finale. Våre utøvere har mistet kontrollen på 2-3 skudd, og det har vært nok til at medaljer glapp. I intervjuer på TV og i mediene ellers, har det ikke vært lett å være utøver som hele tiden får spørsmål om hvorfor dette ikke ble bedre. Liten forståelse for gode prestasjoner som ikke fører til mdalje.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Sleggekasteren Eivind Henriksen som for 4 år siden fikk sølvmedalje ble denne gangen nr 4 etter flott kasting. Det ble temmelig stumt rundt han. Flaue greier når en fin prestasjon glemmes.

Toppidretten er idag «underholdnings-idrett». Enten vi er på Bislett-games eller sitter ved TVen, er det prestasjoner som vurderes og gleder. Og det behøver nødvendigvis ikke ha med plasseringen å gjøre. God kjemping, overraskelser og fremgang er vel det som fascinerer oss.

For 52 år siden var jeg så heldig at jeg fikk skyte på blink i München. Olympic Rapid Fire skyting med pistol. 60 skudd hurtigskyting. Etter 30 skudd var det bare 5-6 bedre enn meg. Så kom 3 skudd som «glapp». Det ble lik poengsum for nr 15, 16 og 17. Hva satt jeg igjen med? Jo, en fantastisk opplevelse i konkurranse med 64 skyttere fra hele verden. Og fortsatt en liten undring over hva som skjedde med 3 avtrekk.

Til slutt, når Markus Rooth presterer over alle grenser i 10 kamp, da tar vi av når 22 åringen strekker armene i været. Spesielt når vi vet hvor små marginene er for å lykkes.

Hilsen Thor-Øistein som gleder seg over fin idrett i Paris

UDI er et direktorat som arbeider etter mange prinsipper for å holde Norge så fritt for urettmessige innvandrere som mulig. Det klages over den store arbeidsbyrden de har og de beklager at ventetiden for å få et asylintervju stadig øker. Da undrer det meg at det brukes så mye tid og ressurser på å grave i gamle saker for å prøve og bevise at noen for svært lenge siden muligens fikk urettmessig opphold i Norge.

To av prinsippene UDI arbeider etter er arvesynden og redsel. Redselen skal jeg komme tilbake til, først arvesynd. Arvesynden i bibelsk forstand betyr at vi mennesker er født syndige, noe vi selv ikke kan gjøre noe med. Synden vil forfølge oss. I UDIs forstand betyr det at alle som har kommet til Norge fra et annet land bærer med seg muligheten til å arve foreldre eller besteforeldres synder eller feilgrep. De feilgrepene som kan ligge langt tilbake i tid, gjerne 20 år eller mer, skal barn og barnebarn straffes for.

Det finnes dessverre mange eksempler på hvordan UDI praktiserer dogmet om arvesynden, det mest nærliggende i tid er saken til Sara Valieva. Sara kom til Norge med foreldrene for 23 år siden og det er reist tvil om de kom fra Tadsjikistan som foreldrene oppga. Hun er nå gift og har nettopp fått en liten datter. Halvannen uke før fødselen kom brevet fra UDI med varsel om utkastelse.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Uansett hva foreldrene må ha gjort, om de oppga falsk identitet eller bare var unøyaktige så er det grovt å straffe Sara og hennes lille familie. Hva med rettssikkerheten og foreldelsesfrist som gjelder i de fleste andre saker? Det er nå vedtatt i Stortinget at barnets beste skal ligge til grunn når det gjelder retur eller utkastelse. Men dette vedtaket er ikke kommet i skikkelig forskriftsmessig stand. Her somler justisministeren og man må spørre seg om hun somler med vilje. Vi vet jo hvor Senterpartiet og Enger Mehl står i utlendingssaker. Og UDI som det papirrytterorganet det er står på at det er til barnets beste at mor sendes ut av landet. Barnet er to måneder gammel og fullammes – her må Gro Nylander komme på banen (!)

Det andre prinsippet til UDI er redsel, redsel for at noen med besøksvisum eller midlertidig opphold skulle finne på å bli boende i landet. Saken det her gjelder er selvfølgelig de seks palestinske medisinerstudentene som nektes visum til Norge. Begrunnelsen til UDI er redsel – en etter de flestes mening en ubegrunnet redsel da de seks nettopp ønsker å returnere til Gaza for å være med på gjenoppbyggingen. Jeg har skrevet om de seks før, men synes saken er så grovt urettferdig at den bare må gjentas og gjentas. UDI skjuler seg bak politikerne og politikerne gjemmer seg. Det er å håpe at de har så mye anstendighet at de skammer seg. Jeg har mine tvil.

Nå håper jeg at saken til Sara og medisinerstudentene ikke bare går i glemmeboken sammen med alle de andre overtrampene våre utlendingsmyndigheter har gjort. Advokatene som står på for dem (ære være dem for det) må ikke gi seg. Dette er grovt og urettferdig.

Hilsen en opprørt Ragnhild

Før i tiden da somrene var lange, late og uten spesielt mye underholdning annet enn det vi skaffet oss selv snakket vi om agurktiden. Det var da avisene (for den gang leste man aviser) ikke hadde noe spesielt spennende å skrive om så da endte det med en beskrivelse av årets agurker. Slik er det ikke lenger.

Nå er all verdens underholdning bare et tastetrykk unna og det går nesten ikkee an å gå en tur, enten det er i byen eller i marka, uten å støte (nesten) borti en eller annen med nesa ned i mobilen. De som løper, og dem er det ganske mange av, kan ikke se på mobilene sine så derfor har de dem på øret. For underholdning er viktig, enten det er musikk, en lydbok eller de siste podkastene.

Denne sommeren er imidlertid full av action, og dessverre ikke av typen lettbent underholdning. Krig i Europa og krig i Midt-Østen, I tillegg tegner det til å bli en særdeles stygg valgkamp i USA, Trump har allerede karakterisert Kamala Harris som en tomhjernet gås. Han kommer nok til å måtte slite med den gåsa, hun er langt fra tomhjernet og vet å forholde seg til forbrytere som ham.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Her hjemme sliter vi med et byråkrati som bare blirr verre og verre. Når UDI nekter unge skuespillere fra Palestina innreise fordi de kunne komme til å ville bli her, er det ganske ille og etter masssiv støtte og ble innreisenekten omgjort. Det siste er at UDI nekter seks unge palestinske medisinerstudenter innreise, også fordi de kunne tenkes å ville bli her. Nå er det slik at disse medisinerstudentene fra Gaza ønsker å fullføre utdannelsen sin for å kunne være med på å bygge opp igjen helsetjenesten på Gaza når krigen en gang er over. Universitetet i Oslo har invitert dem og betaler for dem nettopp for å bidra i en tid hvor helsehjelpen på Gaza ligger med brukket rygg. UDI skjuler seg bak politikerne som har laget reglene og hvem er politikerne? Jo det er Justisdepartementet med Statsråd Emilie Enger Mehl. Og hvor er Statsråden? Hun gjenmmer seg og vil ikke svare, sannsynligvis fordi hun tilhører Senterpartiet som er MEGET fremmedfiendtlig. Så når de unge medisinerstudentene som ikke har israelsk pass må bli hjemme og ikke får fullført studiene sine, er det helt i orden for Enger Mehl. Hun burde skamme seg. Heldigvis er det mange som engasjerer seg i saken og i morgen, fredag, blir det en stor demonstrasjon utenfor Utenriksdepartementet. Utenriksminister Barth Eide har uttalt at det viktigste bidraget Norge kan gi Gaza er å støtte opp om palestinske helsefasiliteter samtidig som vi, Norge, nekter å bidra til at unge palestinske medisinerstudenter får fullført utdannelsen sin. Dobbeltmoral av verste sort.

Til slutt en liten gladmelding. For snart en uke siden skrev Eirik Hørthe i Klassekampen en liten epistel om besteforeldre – en mormor i livet het den fritt etter Odd Nordstogas “En farfar i livet”. En NOVA-studie fra 2015 konkluderer med at norske besteforeldre er i europatoppen når det gjelder å bistå barn og barnebarn. Dette funnet viser noe annet enn at besteforeldregenerasjonen er egoistiske og bare tenker på seg selv. Vi i vår generasjon ble besteforeldre mens vi fortsatt var i fullt arbeid og derved hadde mindre tid enn den gammeldagse farmormoren som satt i gyngestolen og strikket. Men det er en tid for alt og tiden med barnebarna er og har virkelig vært noe å se på med glede. Det å følge med på barnebarnas gjøremål er spennende og en berikelse for oss.

Hilsen Ragnhild mormor og farmor

Deilig å komme i gang med noen rutiner igjen! Nå har jeg bokset med Anne i 8 år. Det hele begynte på en treningsreise til syden, og siden er det blitt slik. Jeg reiser til EVO i Asker en gang i uken året rundt, med noen forfall innimellom.

Hva er det så med boksing som fascinerer meg? Jeg har i hvert fall på følelsen at jeg danser rundt instruktør Anne, samtidig som jeg prøver å slå mot hanskeputer hun har på hendene! Dette blir selvsagt helt annerledes enn to som bokser mot hverandre, selv med hansker.Treff, spesielt mot hodet, kan bli mer enn ubehagelig. Jeg føler at mosjonsboksing, slik jeg og andre bedriver den, er direkte morsomt og oppbyggelig. Vi er ofte opphengt i spørsmålet om aktiviteten er sunn eller ikke. Når jeg føler at både kondisjon, hurtighet, koordinasjon, styrke og balanse blir bedre, må jo svaret være «Ja».

Intervall trening, 4×4 o.l. er ulystbetont og unødvendig når vi blir gamle. Det er ut ifra vurdering av fysisk form og helsegevinst. At vi daglig beveger oss skikkelig og kanskje blir anpustne i en bakke eller trapp, holder for de aller fleste i massevis. Dvs at pusten går og hjertet slår hurtigere enn når vi spaserer rolig avgårde. Når Anne og jeg bokser, blir det gjerne såkalte «pyramideserier» av halvannet til 2 minutter, og så en liten pause. Så høyt kommer ikke pulsen ellers, når/hvis jeg plager meg selv i oppoverbakke.

Mener jeg med denne lille epistelen at boksing er tingen for gamlinger? Prøv det gjerne en prøvetime eller to med en instruktør. Jeg var spesielt heldig med at Anne holder ut med meg. Som ung bodde hun er periode i Asia og bedrev både Taekwondo og kickboksing på konkurransenivå. Av og til demonstrerer hun tekniske ting som fascinerer den gamle amatør. F.eks kontrollerte spark i knehøyde, kan være en ferdighet å ta med seg.Ellers er tingen å variere mellom rette slag, hook og upper cuts.

Jeg må jo også nevne at boksetrening brukes som terapi ved Parkinsonisme. Denne behandlingen oppsto i USA for 10-15 år siden. Etterhvert har det også blitt terapiboksing i Oslo. Jeg kjenner folk som følger opp dette og gir positive tilbakemeldinger.

På bloggen vår har jeg mange ganger understreket at vi gamle må fortsette med eller finne på aktiviteter vi trives med. For meg har boksing blitt en slik aktivitet.

Hilsen Thor-Øistein som også i denne sammenheng føler seg heldig.

Vi hundemennesker er noe for oss selv! Ragnhild og jeg hadde hunder i oppveksten og fortsatte med det i vårt voksne liv. I mer enn 50 år har vi nå holdt hus sammen og hunder har vært endel av familielivet vårt. Dette har nok preget barna våre også. Flere av dem har egne hunder.

Da vi for nesten 10 år siden bestemte oss for å få enda en hund etter at dachsen Pia (nr 1) var død, måtte vi gå noen runder med oss selv. Jeg, Thor-Øistein var 78 år og Ragnhild fem år yngre. Oppdretter som hadde mange dachskull syntes det var litt tvilsomt å selge hundevalp til en nærmere 80 år gammel gubbe. «Det er ikke så greit når hunden overlever eieren» het det. Men vi gjorde avtale med vennen Gerda som til enhver tid har hatt mange dachser. Hun lovet å overta vår neste Pia (Pia2 som hun ble hetende) hvis det ble nødvendig. Gerda har vært en uvurdelig hjelp i alle årene med Pia. Pia har vært hos henne når vi har vært bortreist og strikost seg med Gerdas to Dachser.

I løpet av 30 år har det blitt tre dachser på oss. Bastian ble 10 år gml tatt av en radiomerket ulv i et skogsområde mellom Ski og Enebakk. Den forrige Pia døde av kreft i brystkjertelen, 11 år gammel. Dachsene er store hunder med korte bein. De er egentlig en mutasjon fra Tyskland i 1850. En Dobermann fikk plutselig hvalper med korte bein. Og det var starten.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Dachsene er snille familiehunder, men kan være rimelig trassige og ikke bestandig så lydige. Når de påkalles, kommer de når de likevel skal den veien. Bastian som var en stor standard, var også en bra rådyrjakt-hund. Han viste rolige og kontrollerte drev (for de av dere som forstår det).

Pia2 var nok den roligste og greieste av alle tre.Hun var preget av et liv med to gamle mennesker. Hun var en fin samtalepartner, dvs særlig jeg, pratet med henne hele tiden. Vi tre gikk daglige tur, flere korte langs Akerselva, og gjerne en lengre tur på sti i Maridalen. Hennes jaktinstinkt var temmelig degenerert og stort sett gikk hun løs uten problemer. Av og til bjeffet hun på folk som snakket om båndtvang, men det fikk nå bare være slik. Hun begynte å skrante for 2 måneder siden. Dyrlegen fastslo leversvikt, sansynligvis pga kreftspredning. Ragnhild og jeg var enige med oss selv og Gerda at noen inngripende diagnostikk og behandling ville vi ikke utsette henne for. Hun hadde det ganske bra inntil den siste dagen. Da vi skjønte at nå nærmet det seg en vond slutt tok vi henne med til veterinær. En empatisk og hyggelig veterinær hjalp Pia ut fra denne verden mens hun sov i armene våre.
.
Nå har jeg ryddet bort seng, matkopper, tepper og liknende og det hele er trist og leit. Hva er poenget med skogstur når vi ikke kan oppleve naturen sammen med Pia? Temmelig sentimentalt, men slik er det. Vi får se hvordan det går med at vi låner barnas hunder for turer i naturen.

Menneskets beste venn, hunden, er vesentlig for mange. Undersøkelser har vist at enslige får et lengre og friskere liv når de får en hund. Og i Norge har vi til nå registrert mer enn 600 sykehjemshunder. Selv når det meste svikter for oss, har disse hundene vist seg å være både til hygge og nytte.

Hilsen Thor-Øistein, fortsatt litt lei seg

For vel en uke siden skrev jeg litt om drømmer som kanskje har best av å forbli drømmer. Det ble også en liten fortelling om familien Groth som for vel 15 år siden startet opp med å rehabilitere en eiendom, hvor man en gang hadde dyrket vindruer og oliven.
De kjøpte 40 mål med skog og kratt men også med 100 oliventrær. Fem hus var i en dårlig forfatning og ble revet.

Granskogen ble stort sett fjernet. 3 mål ble lagt til rette for planting av vinstokker og 300 nye oliventrær ellers på eiendommen.

Peter og Kristin har nok i snitt arbeidet i Toscana 10 uker i året. Og det har vært, rett og slett å ta vare på eiendommen, samtt stell med «markens grøde». De andre 40 ukene, er det lokale folk som har ansvaret.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Som ellers i livet, spiller ofte tilfeldighetene inn. Den kjente arkitekten Vittorio Grasssi har tegnet de tre nye husene. Det startet med at Peter ble kjent med han i forbindelse med Tjuvholmen utbyggingen. Grassi tegnet Fearnley-museet.

Selve høstingen av druer står familien Toscani for. Nabofamilien er vinprodusent i stor skala med 100 000 flasker i året. Groths Merlot druer tas godt hånd om og etter å ha vært i ståltanker og eikefat, ender det opp med 1600 vanlige flasker og 100 magnum flasker.
Oliven-innhøstingen er en historie for seg selv. Gode venner fra Norge kommer ned og bidrar. Jeg går ut ifra et vin og olje smaker spesielt godt den etterfølgende vinter. Mat og drikke med en historie gjør noe ekstra.

Vinen Bedano Costa Toscana er på polets bestiingsliste. Norsk lov tillater ikke fremsnakking av alkohol. Men jeg kommer vel rundt ved å si, «når du likevel skal drikke rødvin, prøv denne.» Salute!
Hilsen Thor-Øistein

Denne sommeren har jeg lest to bøker som handler om noe jeg absolutt ikke vet noe om og som er veldig fremmed for meg. Likevel har disse bøkene, som er svært ulike, gitt meg nye innsikter som jeg er glad for å kunne ta med meg videre. Bøkene er “Tomorrow, and tomorrow, and tomorrow” av Gabrielle Zevin og “Kan du høre byen puste ut” av Don Martin og Zeshan Shakar.

Boken til Zevin handler om gaming og tre ungdommer fra forskjellige sosiale bakgrunner som sammen starter et spillutviklingsselskap. Disse typene internettbaserte spill skjønner jeg svært lite av,(jeg driver det ikke lenger enn til WordFeud). Likevel er det fasinerende å følge de tre ungdommene og deres vei til braksuksess med spillene de utvikler samtidig som forholdet dem i mellom forandrer seg. Jeg må hele tiden tenke på at det er to generasjoner (minst) mellom meg og disse noen-og-tyveåringene. Men på tross av de fremmede spillene, den store aldersforskjellen og en type helt fremmed ungdomsliv, har jeg stor glede av å lese om dem. Det er noe almenmenneskelig her som minner meg om hvor like vi mennesker tross alle forskjeller i alder, sosial bakgrunn og utdanning, er.
Den andre boken, den til Don Martin og Zeshan Shakar, er minst like fremmed for meg selv om den foregår i Oslo og ikke i New York og California. Jeg som aldri har vært på en rapkonsert og slett ikke visste hvem Don Martin er, har fulgt Martins oppvekst på Romsås, hans vei fra tagging til rap og hip hop, og hans kjærlighet til Oslo øst, med stor interesse og glede. Den har lært meg noe viktig om inkludering, om rasisme og redsel for annerledeshet og fremfor alt om hvor uvillige vi er til å se og akseptere andre måter å leve og uttrykke seg på enn vår egen. Don Martin som egentlig heter Martin Raknerud vokste opp som enebarn med alenemor etter at faren Nils Raknerud flyttet ut uten å forsvinne ut av Martins liv. Å lese Don Martins tale til faren sin i hans bisettelse gir et nydelig bilde av en annerledes familie som ikke på noen måte står tilbake for andre mer A4-måter å leve på.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I boken sin kan Don Martin være sint, ikke mest på egne vegne, men på vegne av kompiser fra Groruddalen som hadde mindre god ballast med hjemmefra. Han er sint på hvordan politiet i 80- og 90årene behandlet ungdommer fra øst i byen. (Jeg undrer meg på om det er mye bedre nå. Noen steder er det nok bedre, der det er ressurser til å hjelpe i stedet for å bare fordømme og der det gis muligheter til utvikling).
Men mest av alt er boken til Martin og Shakar en hyllest til Oslo, spesielt til Oslo øst. De ønsker å gi den delen av byen som snakkes så mye om, gjerne i oppgitte og nedsettende ordelag, en stemme, en mulighet til selv å komme til orde. Og det ser ut til at de har til de grader lykkes.

Med god sommerlesehilsen fra Ragnhild

Det heter seg at enhver er seg selv nærmest og det er selvfølgelig riktig. Men er det nødvendig å bli seg så nærmest at livet styres, ikke av forhold til menneskene rundt seg, men av en klokke eller en ring. Det var en pulsklokke, nå er det Oura ringen det dreier seg om og den og de som bruker den fikk et lengre hovedoppslag i forrige ukes A-magasin.

Hva er det med disse dingsene som skal forbedre livet vårt, gi oss mer energi og gjøre oss til en bedre versjon av oss selv? Både pulsklokkene som måler alt og nå Ouraringen skal få oss til å stresse mindre, sove bedre og kvinner skal bli bedre kjent med kroppen sin. Det lyder forlokkende og for den nette sum av 4-8000 kroner og 79 kr måneden for å få registrert dataene kan vi altså få et bedre liv og “bli en bedre versjon av oss selv”.

Ouraringen er testet teknisk og holder for så vidt det den lover hvis vi tror på at variabilitet i hjerteslagene sier noe om stressnivået. Den måler også aktivitet og søvnkvalitet. Vi vet jo at pulsen stiger og synker alt etter stressnivå og aktivitetsnivå, men trenger jeg en ring for å få vite det? I følge ekspertene er ringen bedre enn pulsklokkene til å måle søvnkvalitet. Personlig vet jeg godt hvordan jeg har sovet, om jeg er uthvilt eller ikke når jeg våkner, men jeg er også ganske enkelt skrudd sammen og har ikke klokkertro på tekniske dingser.

Det som bekymrer meg med disse tekniske dingsene er hvordan de gjør livet til noe mekanisk uten emosjoner og empati. Når Oura forteller at bæreren trenger hvile så må sosiale sammenhenger avlyses for å følge ringens instrukser. Som en av ringens koryfeer sier: Dataene styrer mye av livet mitt. Jeg er ganske streng og gjør det som er best for meg. Da må jeg spørre, er det som er best for meg det som er best for den tekniske delen av meg, alt som kan måles. Hva med tanker, emosjoner og følelser – noe som ikke kan måles og fremstilles i en graf? Er ikke det også dimensjoner som burde være viktige for meg? Og hva med forholdet til mine nærmeste og til mine venner? Ettersom det ikke kan styres av en teknisk måler blir det helt underordnet i livet?

Inge Strumpke advarer mot ringen (og andre superklokker) både fordi de lett gjør oss hekta. Hun sammenlikner det med spillet Tamagotchi fra 90-tallet som “alle” drev med hvor man måtte trykke på knapper for å mate og ta vare på et dyr. Folk ble så hekta, nå blir man hekta på seg selv i stedet. Et annet problem hun påpeker er personvernet. Er vi komfortable med å gi så personlige opplysninger som ligger i appene til et eller annet firma? Kanskje vi alle bør tenke os mer om før vi kaster oss på en hype som klokker og ring for å få gleden av å våkne om morgenen til en readiness score?

Helt til sist blir det advart mot å bruke ringen som prevensjon. Den lover at den viser menstruasjonssyklus helt nøyaktig slik at det er mulig å vit når man er fruktbar. Det er en trend på nettet at influencere advarer mot bruk av hormonell prevensjon og anbefaler bruk av naturlige metoder som ringen hjelper med. Resultatet ser ut til å bli at bruken av prevensjon blant unge kvinner går ned mens aborttallene går opp. Det er en virkelig tankevekker.

Med teknologifri hilsen Ragnhild