seniorlivet Livet som 65+, muligheter, gleder og utfordringer.

Etter hvert som årene går, er det nok noen som lurer på om tiden er inne for en total endring av livskursen. Mange drømmer bør nok forbli å være drømmer og vi kan leve godt med det. Nå skal jeg fortelle historien om ekteparet som 60 år gamle nettopp startet et eventyrprosjekt, og det i Toscana.
Kristin, filolog og Peter Groth, siv.ing, kjøpte en tomt i Toscana på omlag 3 dekar. Tomten var overgrodd av gran i alle størrelser, men det var en lang historie om tidligere dyrking av vindruer her. Etter siste verdenskrig fastslo Den italienske stat at landet produserte for mye vin av dårlig kvalitet. De subsidierte oppriving av gamle vinstokker og planting av granskog. Produksjon av trevirke ville være mer lønnsomt.

For vel 15 år siden startet familien Groth med gravemaskin, dumper og motorsag. Jordsmonnet egnet seg fortsatt glimrende til vindruedyrking og det ble plantet 2200 Merlot druestokker. Etter 3-4 år var det høstemodne druer og den første vinen kunne produseres. Og det ved hjelp av familien Toscanis store produksjonsanlegg på naboeiendommen. Gangen er vin på ståltank, etter hvert på eikefat, for så å tappes på flasker. Forrige årble det 1600 vanlige flasker og 100 magnum.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Alt dette har ikke skjedd uten en svær egeninnsats. Svette og skitt under neglene har vært nødvendig. Fra tidligere fantes det noen oliventrær i kanten av granskogen og flere ble plantet. Resultatet har blitt vel 200 liter olivenolje i året. Med middelhavskost legger vi grunnlaget for friske år i alderdommen. Mye forskning tyder nettopp på olivenolje som hovednøkkelen til dette. Familien legger også vekt på en økologisk bærbar drift. Det brukes naturgjødsel og ikke sprøytemidler som er helsefarlige. Det gjelder både i oliven- og vinproduksjonen.

Jeg har selvsagt vært nysgjerrig på hvordan familien Toscani har tatt imot entusiastiske nordmenn som ønsket å lære om vinproduksjon. Det har gått bra! Jeg er imponert over stayerevnen som Kristin og Peter har. Jeg vet etterhver om prosjekter som blir gitt opp nettopp fordi entusiasmen avtar når hverdagen blir for slitsom.

For et par år siden fikk vi en flaske Groth-vin 2018. Vi skal ikke late som vi kan mye om vin. Men denne rødvinen likte vi!
Alkoholreklame er forbudt i Norge, det gjelder både prinsessens gin og annet. Men når jeg forteller denne historien som har endt ut med rødvinen BEDANO fra Costa Toscana, som også finnes på Polets bestillingsliste, så synes jeg det er greit. Det er jo en god historie.

Jeg har ikke plantet vinstokker. Men som sønn av skogbruker plantet jeg gran og furu på snauhogst-felt. Kanskje en litt annen dimensjon en planting av vinstokker og vinproduksjon.
Historien om familien Groth i Toscana er kan hende til omtrentlig fra min side, men jeg er full av beundring over det arbeidet de har nedlagt og resultatene de har fått.

Vennlig hilsen Thor-Øistein

Willy Nelson, nå 91 år gammel, har vært en av mine helter i mange tiår. Enten det kalles country eller country pop, Willy har appellert til meg fra første stund. Det svinger skikkelig og det rykker litt i dansefoten. Han har nå gitt ut et nytt album og reiser rundt i USA på turne, ialt 50 arrangementer. Jeg har hørt et par av de nye låtene og det er storveis. Røsten er kanskje litt hesere, men det er slik det bør være. Hvordan orker og greier han det? Litt flere hviledager og noe roligere kvelder!! God tur Willy !

Astronauten William Anders styrtet med et fly han selv førte forleden, 90 år gammel. Han er vel mest kjent som den astronauten som tok bilder fra månens bakside. Etter den karrieren levde han et svært aktiv liv, bla. ett år som USAs ambassadør i Norge. Det er intet i veien for å føre bil eller fly selv om man har blitt 90 år.Selvsagt under den forutsetning at alle tester og prøver er tilfredsstillende. Litt større sikkerhets margin er vel heller ikke av veien. Gleden over fortsatt å kjenne mestring ved å føre eget fly, må ha vært spesiell. Vel, de fleste greier seg med mer beskjedne utfordringer. Å avslutte livet med flyspaken i hånden, er vel kanskje det han håpet på. En astronauts måte « å dø i skauen med ski på beina».

Ingrid Jangaard Ousland åpnet en flott utstilling i Vanntårnet Galleri på Nesodden 4.mai. Som bildende kunster er hun svært allsidig med mange uttrykksformer. Den spreke 91-åringen stilte ut både eldre og nye ting. Vel 150 besøkende fikk fine opplevelser i det nydelige været. Ingrid har fortsatt atelier i loftsetasjen hjemme. Som naturlig er, arbeidet med bildene går langsommere, men hun gir seg ikke. Arbeidet er ikke lenger for internasjonale utstillinger, men for egen følelse av glede.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Disse 3 korte historiene, forteller meg at gleden med å fortsette med det man tidligere har gjort i livet, er stor. For de fleste av oss vil det vi greier å gjøre være av en helt annen målestokk. Men kanskje noe av kunnskapen vi har samlet opp i løpet av et langt liv, kan være til nytte for noen.

Hilsen Thor-Øistein som i hvert fall prøver.

Vi har vært i bryllup i Svenska Margaretakyrkan som ligger på Hammersborg i Oslo. Et barnebarn giftet seg i en vakker og spesiell seremoni. Brudeparet, Mathilde og Hilde, hadde planlagt en ned til minste detalj bryllupsseremoni vi kommer til å huske lenge. Det heter seg at regn i brudesløret, eller i håret her det ikke var noe slør, betyr lykke. Og regn fikk de i bøtter og spann etter noen dager med bare finvær og etterfølgende dager med sol sol og sol. Parets to døtre, Lovis fem og Agnes tre år deltok med stor iver og Agnes fant ut at det tryggeste var å holde begge mødrene i hånden under seremonien. Det var blomster, korsang, musikk og en prest som sang Per Anders Sandgrens “For kjærlekens skull”. Bryllupsfesten med femti pluss gjester, derav mange små barn, ble holdt i hagen under teltduk og pøsregnet satte på ingen måte noen demper på stemningen.

Men det jeg også skulle fortelle om var at på vei til kirken, i Thor Olsens gate kom vi forbi et hus med et blått skilt som vi vet betyr en betydningsfull person, en historisk begivenhet eller en bygning. På det blå skiltet i Thor Olsens gate står det med store bokstaver at her bodde Elisabet Helsing 1967-1970, og her ble Ammehjelpen grunnlagt 1. oktober 1968. Elisabet var en helt spesiell person med mange ideer og mye energi. Hun var lærer, men utdannet seg som voksen tobarnsmor videre til Ernæringsfysiolog. Hun har hele livet arbeidet for mor og barns helse og hatt stor gjennomslagskraft både i Norge og internasjonalt.

Ammehjelpen ble ganske snart et vesenlig bidrag i samfunnsdebatten og til stor hjelp for unge og usikre mødre. Men Elisabet ga seg ikke der. Med utgangspunkt i gruppen rundt Ammehjelpen startet hun den første nyfeministgruppen i 1970. Jeg var aldri med i Ammehjelpen, men kom etter å ha lest Siri Nylanders kronikk i Aftenpoaten “Nyfeminister i alle land foren dere”, i kontakt med Elisabet og den første gruppen som vi etterhvert kalte en nyfeministgruppe. Det var Elisabet som foreslo at vi skulle møte opp på Rolf Kirkvågs radioshow som het Kvinner, Kvinner, Kvinner og presentere oss som Nyfeminister. Det var Elisabet som sørget for at Jo Freeman kom til Norge og holdt foredrag på Blindern høsten 1970, det som ble starten på en stor nyfeminist massebevegelse.

Elisabet døde dessverre i 2019 etter lengre tids sykdom. Men hun har satt varige spor etter seg og jeg og mange med meg tenker på henne med stor takknemlighet. Det er et jødisk ord som sier at en person dør to ganger. Første gang når kroppen dør og andre gang når ingen lenger snakker om hen. Elisabet er på ingen måte død for annen gang og minnet om henne kommer til å leve lenge. Hun fortjener så absolutt et blått skilt.
Hilsen Ragnhild, en gang nyfeminist, alltid nyfeminist.

Nå skal jeg fortelle en historie som på mange måter er utrolig ! Det dreier seg om den norske spydkasteren Marie-Therese Obst som til allés overraskelse kjempet seg til en bronsemedalje i EM i friidrett. Jeg skal også fortelle litt om hekkeløperen Line Kloster, som 34 år gammel endelig lykkes.

Marie-Therese er født i Berlin men vokste opp i Norge. Selv om jeg har vært involvert i friidrett i mange ti-år, har jeg ikke truffet henne. I oppveksten merket hun nok at hun kastet stein og snøball like godt som gutta. Uten denne egenskapen er det umulig å lære seg å kaste spyd. Hun ble så god at hun 19 år gammel ble norsk mester.

Når vi ser et riktig gjennomført spydkast i langsom film, aner vi hvilken belastning dette er på skulder, albue og rygg. Jeg har ennå til gode å møte en spydkaster som ikke har vært gjennom en eller flere operasjoner for å reparere sener og leddbånd.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Fra 2015 til idag har hun hatt flere operasjoner med etterfølgende opptrening. Hun studerte i USA og vant det amerikanske studentmesterskapet i 2023. De 8 mellomliggende årene må ha vært litt av en prøvelse. Hun forteller om depresjoner og hadde det ikke vært en lidenskapelig tro at « god spydkaster vil jeg bli», så hadde det vel raknet.Stø folk rundt er nok uvurderlig som feks spydtrener Paul Solberg.
Når jeg så 28 åringens faste og trygge blikk forsto jeg litt av det hun mener med lidenskap. Å overprestere i selve EM er sjelden vare. Jeg sier bare, sug litt på karamellen og lykke til videre!

Så litt om Line Kloster som jeg har kjent i mange år. I løpet av disse årene har det blitt mange norgesmesterskap på 200, 400 meter og 400 hekk.Målet om å nå internasjonale finaler har det vært verre med. I Roma nå løp hun en glimrende semifinale som hun vant. I finalen ble det nok en overmodig første 200 meter. Men likevel 6 plass. Det steget og rytmen hun nå har, er lovende, og det er hyggelig for en 34 åring. Jeg tror at Line og trener Petar Vukicevic kan glede seg til de neste stevnene.

Med disse 2 historiene har jeg prøvd å fortelle litt om hva tro på seg selv, og en lidenskapelig holdning til det han holder på med, for mange kan føre frem til. God bistand fra folk som tror på prosjektet, hjelper også betraktelig, tror jeg.

Hilsen Thor-Øistein, som ikke var støtteperson denne gangen i Roma.

Mobbing forekommer dessverre overalt. Ungdomsårene er en spesielt sårbar periode og konsekvensene av mobbingen kan bli problematisk. Barneidretten prøver å være inkluderende. Det skal være plass til alle, uansett bakgrunn og ferdigheter. Men slengbemerkninger og nedsnakking kan være nok til at barn gir seg med idrett. Trenere og voksne tilrettleggere har litt av en oppgave. De skal ikke bare være opptatt av å lære barna ferdigheter, men også følge med på hva som skjer mellom barna.

Norges Idrettsforbund og flere særforbund har tatt dette på alvor. Mobbing skal ikke tolereres og det lages egne program for at voksne skal få nok innsikt til å gripe inn.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Mobbing er nok egentlig erting og plaging over tid. Mye skjer på nettet, noen skriver nedsettende om en som burde være kompis. Det tas bilder som distribueres, feks fra dusjen. Det tiskes og viskes og det er utestengelse fra gjengen. Og dette skjer med mange. Opptil en av fire barn og unge føler seg skikkelig plaget. Hvis ikke trener eller andre voksne, ledere og foreldre, griper inn, slutter den som ikke har det bra på trening.

Mobbing finnes overalt i samfunnet og dette gjenspeiles nok i de aller fleste idretter. Etter mange ti-år i disse miljøene, har jeg dog inntrykk av at lagidrettene sliter mest og det protesterer nok heller ikke fotball- og ishockeyforbundet på. «Bruk hue» er et program Telenor har laget i samarbeide på Idretten. Dette kan være et godt verktøy til å få mer innsikt.

Jeg har ofte prøvd å finne ut hva som egentlig har skjedd. Hvordan var det i garderobenf.eks. Det er et mønster at den som blir plaget ikke vil snakke om det. «Det var bare dumt og jeg gir meg», er som oftest det jeg får høre. Dette er en trist avslutning for en 16- åring som har trent daglig og inntil det ble stopp, har har hatt masse glede av sporten.

Frivillighet er grunnbjelken i barne- og ungdomsidretten. Etter hvert er jeg i tvil om dette holder alene. Jeg tror at nøytrale trenere må bistå frivillige foreldre i trenerarbeidet, kanskje særlig med tanke på å forhindre mobbing og utestenging.

Men til slutt, jeg er heldig med å være støttemenneske/lege i en gruppe mellomdistanseløpere i alderen 15-20 år. Klubben (Ull-Kisa) har 2-3 trenere som er profesjonelle. Jeg er temmelig sikker på at tone og samhold, uansett alder, kjønn og hvor du kommer fra, er slik det bør være blant disse ungdommene. Dette rimer også godt med at det kan synes som om friidretten er mindre belastet med mobbing, håper jeg.

Hilsen Thor-Øistein

Ps. Utrolig nok det har vært anmeldt saker hvor foreldre eller trenere har vært mobberne.

Nå vil jeg fortelle om en annerledes og spennende opplevelse. Barnebarn Kaspar har gått tre år på videregående skole i Lund i Sverige og i går “tok han studenten” som det heter hos broderfolket.

Skolen Kaspar gikk på, Polhemskolan, har 2500 elever og det var 900 avgangselever fordelt på vel 30 klasser. I Sverige er det tradisjon med en dag for å feire “studenten”, på Polhemskolan er det første tirsdag i juni. Over hele Sverige feires avslutning av skolegangen en dag i løpet av de to første ukene i juni. Dette er nærmest for en folkefest å regne – 17 mai på Karl Johan er ingenting i forhold til den mengden av venner og bekjente som ventet på “sin” student.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

For studenten selv startet dagen tidlig med sjampanjefrokost med påfølgende lunsj, konsert ved lærerband, fika med lærerne for så å vente på sin tur til å “slippes ut” til ventende tilskuere til et bestemt tidspunkt med trommevirvler og opprop av klassens navn.

Tradisjonen tro slippes de 30 klassene ut en klasse av gangen. Studentene løper da samlet ut av skolen, ned noen trapper og ut på plassen hvor vi som venter på dem står bak en inngjerding med blomster og andre små ting som karaktiserer studenten og som blir hengt rundt halsen deres. Vi, og alle andre, hadde plakater som viser bilder fra studentens liv, gjerne med noen morsomme tidlige barnebilder som på Kaspars plakat. Hedda brukte hele dagen før dagen til å lage en veldig fin Kasparplakat.

Etter å ha blitt hyllet av slektninger og venner samles hver klasse utenfor skolen hvor det står lastebiler de har leiet for anledningen. Lastebilene er selvfølgelig dekorert med plakater som forteller hvilken klasse det dreier seg om og de ferske studentene står på lasteplanet og skråler og synger mens mens bilen kruser rundt i byen. Relativt uskyldig og det mest rølpete vi opplevde i løpet av denne dagen utenfor Polhemskolan.

Det er også tradisjon for at studenten feires med en familie- og vennerfest, Kaspars fest ble holdt på en gammel gård utenfor Malmø. Stor stas med gaver, blomster og taler. Ut på kvelden trekker hovedpersonen seg tilbake for å fortsette festen sammen med venner fra klassen.

Hvorfor forteller jeg dette? For det første fordi det var en veldig fin opplevelse, for det andre som et innlegg i den pågående russetidsdebatten. Denne dagen opplevde vi som en veldig fin dag for disse avgangselevene. De var ferdige med alle eksamener og kunne glede seg sammen med klassekamerater, venner og familie. Selvfølgelig fester de, det er dem vel unt. Men det er ikke en fireukers vedvarende fest som også kan gå ut over eksamensresultatene. Jeg tror svenskene med sin tradisjon har funnet en god måte å virkelig feire sine avgangselever og la dem skinne denne dagen. Tretten års skolegang er slutt, nå er det ferie bortsett fra at det er vitnemålutdeling om en uke. Det er så vidt jeg har forstått ikke en familiehappening, men for skolen og elevene.

Hilsen Ragnhild

Vi har vært på elvecruise på Douro – en tur som jeg har ønsket meg lenge og jamen fikk jeg det til nå. Vi var så heldige at vi fikk reise sammen med 5 gode venner, noe som gjorde turen ekstra fin. Båten var fin, mannskap og betjening veldig vennlige og hjelpsomme og været slo til med strålende sol hver dag. For litt eldre mennesker er dette en perfekt måte å oppleve Dourodalen med sitt vakre, skiftende landskap med skog, bratte fjellsider og fremfor alt store områder med vinranker på vinranker. Her var det bare å slå seg til på dekk med en god bok og la landskapet gli forbi. Noen av oss (Mette og jeg) var med på utflukt til Salamanca, en vakker by nordvest i Spania med verdens tredje eldste universitet fra 1200-tallet og en katedral vel verd å besøke. Ellers var hele gruppen vår med på en tur i vindistriktet med innlagt portvinsmaking.

Vi kom hjem i går kveld etter en ganske lang reise som startet klokken 7.00 om morgenen (portugisisk tid) så det var godt med en god natt søvn før vi våknet til norsk sommer på sitt beste. Sol, 25-27 grader og noen ganske få regndrypp. Vi bor jo ved et lite torg med Akerselven rett utenfor og i dag var det virkelig liv på torget vårt med 5 musikkorps (ikke samtidig) og mulighet til både å drikke og spise. I elven lå barn og duvet i baderinger med foreldrene sittende ringside. De som ikke ville bade i elven badet i vårt lille basseng med et lite springvann som etterhvert ble fyllt opp av 2-3 åringer, også med foreldre ringside.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Når det svingte av afrikanske rytmer skal jeg si at det rykket i dansefoten og både barn og voksne var med og vugget og svingte og fulgte med til musikken. Vi er kjempeførnøyd med torget vårt med sang, dans og hyggelige naboer. Fint for to gamle å være i et levende bomiljø med barn, middelaldrende og gamle. Tror vi er de desidert eldste.

Og etter både Douro og to fredelige soldager hjemme reiser vi nå til Malmø for å feire Kaspar student.
Hilsen Ragnhild

Jeg skrev om begrepet tradwives i 2020 også, men nå dukker dette opp igjen og det blir fart i sakene når VG sriver om husmorrollen på kommentarplass. Men først:

Det har vært en fantastisk pinsehelg på Bråtane, strålende sol, ikke fullt så varmt som i Oslo, men varmt nok og 16-17 grader i vannet. Vi som er pensjonister er så priviligerte at vi kan reise hjem tirsdag i stedet for å stå i kø mandag annen pinsedag. Perfekt.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

På vei hjemover hørte vi (som vi pleier) på P2, denne gangen et langt og godt intervju med Shazia Majid, journalist, forfatter og kommentator i VG. Livet hennes har vært turbulent og intervjuet ga et spennende og fint innblikk i det. Jeg har vært opptatt av henne og hennes vei mot nåværende stilling i VG siden jeg leste boken hennes om de pakistanske kvinnene som kom hit i 70-årene. Hun beskriver livet til kvinnene som forlot alt de kjente for å bosette seg i et kaldt, fremmed land hvor de ikke kjente noen, ikke kunne språket eller de sosiale kodene. Dette skriver Shazia Majid varmt og innsiktsfullt om.

Etter å ha hørt et tre kvarters intervju på radioen møtte jeg henne igjen i Dax18. Denne gangen pga av en kommentar hun hadde skrevet i VG som svar på noe som beskrives som en ny trend – kvinner som betegner seg som Tradwives. La det være sagt med en gang, hverken Shazia Majid (eller for den saks skyld jeg) nedvurderer ønsket om å ha litt mer tid til de minste barna og kanskje finner løsninger sammen med mannen på hvordan de i fellesskap skal kunne få til både jobb og familieliv. Det Shazia Majid skriver i sin kommentar er at en romantisering av husmorrollen er en farlig trend, den er beheftet med ufrihet og i verste fall økonomisk ruin. For de ekte Trad wives som det er millioner av på TikTok og andre sosiale medier, vil at mannen skal tjene penger sånn at hun kan være hjemme og ta seg av hus, mann og barn. Ikke bare i småbarnsfasen, men livet ut. Og her ligger problemet – tradwivesbevegelsen handler ikke om å være hjemme eller jobbe deltid i kortere perioder, det handler om å være en underdanig kvinne, sin manns slave som er avhengig av hans velvilje for å få penger til et par nye strømper.

De som her til lands har gått i mot Majids kommentar enten i VG eller på Dax18 synes alle å tro at hennes kommentar beskriver kvinner som er utenfor yrkeslivet et halvår eller år, men det er ikke det det handler om. Det handler om kvinner som fullt og helt mener at “mannen er konge og skal behandles som sådan” som det står i en av reglene for de ekte trad wives. Vi som sto på barrikadene i 1970 og 80årene var helt klare på en ting: Ingen likestilling uten økonomisk uavhengighet. En ekte hjemmeværende husmor over år er ikke økonomisk uavhengig. En ekte hjemmeværende husmor hele livet har felles økonomi med mannen, men det er han som styrer den. Hvis han en dag blir lei av henne og finner seg en annen kan hun risikere å bli stående på bar bakke med et minimum å leve av. For ikke å snakke om manglende pensjonspoeng.

Majid har et meget godt poeng når hun påpeker at vår velstand etter 1980-tallet ikke bare skyldes oljen. Den skyldes også alle kvinnene som den gang marsjerte ut av kjøkkenet og inn på arbeidsplassene. Det er liten grunn til å heie på en reversering av den trenden. Takk og lov for alle kvinnene som har gått inn i helse- og omsorgsyrkene – det er fortsatt få menn som vil bli sykepleier eller helsefagarbeider. Vi kan sikkert klare oss uten finanseliten, men uten helsearbeiderne…..

Et siste viktig poeng i kommentaren til Majid: Mange kvinner kan nok ønske seg en time-out fra et hektisk hverdagsliv, men ikke mange har råd til det. Glorifiseringen av husmorrollen treffer først og fremst de meget priviligerte i samfunnet. Det er også typisk at den virkelige heiingen på husmoren og hennes kall kommer fra ytre høyere, bare det kan gjøre meg skremt.

Men som sagt, jeg tror ikke dette er noen stor bevegelse her i Norge, de som har ytret seg har først og fremst påpekt behovet for å ta seg av de aller minste barna. Til det har vi rause ordninger for både kvinner og menn her i landet.

Hilsen Ragnhild – ikke veldig bekymret, men kanskje litt forundret?

Naomi Klein, kjent canadisk journalist og forfatter var i Oslo i går. Hun er kjent som en sylskarp politisk analytiker som er sentral i den internasjonale kritikken av globalisering, av kapitalismens konsumerisme og makten til de store selskapene. Hennes gjennombrudd kom med “No logo” som gjorde henne til talerør for den internasjonale venstresidebevegelsen. Nå var hun i Oslo på invitasjon fra Klassekampen.

Klassekampen har annonsert for Naomi Kleins foredrag på Chateau Neuf siden februar og det har hatt sin virkning. Storsalen var så godt som full da Mari Skurdal en time på overtid entret podiet og introduserte henne. Ved en rekke tilfeldigheter var Thor-Øistein og jeg blant de forventningsfulle tilhørerne. Det var ikke mange 80+ der, i motsetning til andre kulturevenementer og ettersom det hele ble en time forsinket ble vi sittende på terrassen med en øl, dvs stående inntil en av de meget unge forbarmet seg over oss og tilbød en stol.

Etter mine begreper fikk vi det vi hadde forventet og mer til av foredragsholderen. Hun brukte storparten av tiden til å snakke om hva vi ser når vi ser “oss” i speilet. Vi ser vår “dobbltgjenger” som slett ikke er så uskyldsren som vi liker å tenke oss. Vi betrakter holocaust som den genocid den var, men uten å ta med i beregningen hvordan hvite europeere og nordamerikanere har drept og fordrevet folkeslag på folkeslag opp gjennom historien. Eksemplene er mange, hun nevner noen som masseutryddelsene av de innfødte i Canada og  folkemordet på namaer og hereroer i Namibia, apartheid i Sør-Afrika og slaveriet i USA. Klein som selv er jøde brukte mye tid på den brennhete krigen på Gaza og hvordan israelerne skjuler seg bak holocaust som om de er den eneste folkegruppen som har opplevet genocid. Motsetningene er mange – hva med israelernes “dette var et så stort traume at vi må gjøre alt vi kan for at det ikke skal skje igjen”. Samtidig skjer det igjen akkurat nå, men denne gang mot palestinerne. Ser ikke Israel denne motsetningen? Er de helt blinde for andres lidelser? Klein tar helt klart parti for studentene i USA som protesterer mot våpenleveransene til Israel.

Naomi Kleins dobbeltgjenger som heter Naomi Wolf, er en kjent feminist og forfatter, ti år eldre enn navnesøster Klein. Hun er kjent for sine konspirasjonsteorier. De to ble tidligere ofte forvekslet, noe som Klein bruker i boken Dobbeltgjenger. For Naomi Klein står Naomi Wolf for helt andre verdier enn henne selv om de begge er feminister. Vi er heldigvis kommet så langt at det å kalle seg feminist ikke nødvendigvis betyr at vi er enige i ett og alt – på ingen måte.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg har ikke lest Doppelganger, men gleder meg til å lese den nå jeg har opplevd Naomi Klein “live”. Hun virker som en utrolig spennende kvinne som selv når hun snakker om alvorlige tema kan vise frem sin humoristiske sans. Hun fikk også hjertelig og langvarig applaus fra et ungdommelig publikum og noen gamlinger.

Hilsen Ragnhild

Jeg har skrevet om det før, men er nødt til å gjenta det nå: Det er utrolig at vi får en ny abortdebatt i dag, 50 år etter den forrige. Det som skiller dagens debatt fra den i 1970-årene er at nå later i alle fall motstanderne som om de synes selvbestemmelse er greit, så lenge det ikke blir for mye og for lang selvbestemmelse.

I 1970 årene sto vi på hver våre barrikader og skrek til hverandre. Vi som var for selvbestent abort ropte så høyt vi kunne at vi bare snakker om hvem som skal bestemme, kvinnen eller en for henne ukjent nemnd. Den andre siden, motstanderne, ropte om vern om det ufødte liv og at det var i alle fall ikke kvinnen kompetent til å ha ansvar for. Resultatet ble som i dag alle vet, et slags kompromiss som til slutt ble vedtatt med en stemmes overvekt. Kvinnen fikk selvbestemmelse de tre første månedene av svangerskapet, etterpå var hun etter lovgivers mening ikke i stand til å ta en så viktig avgjørelse. Dermed ble det nemndbehandling etter 12 ukers svangerskap.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hva har skjedd i disse nesten 50 årene som er gått? I alle fall ikke et ras av aborter bestemt av kvinner som ikke er kompetente til å ta vare på seg selv og det ufødte liv. Aborttallene har holdt seg nokså konstante og de aller fleste aborter skjer før 12 uker. De som søker abort etter 12 uker er i all hovedsak kvinner som bærer et ikke levedyktig eller sterkt skadet foster. Veldig få søker sen abort av sosiale og andre grunner.

Selv om dette er veldig godt kjente fakta skriver prest og pappa Erling Rantrud i dag i Aftenposten et åpent brev til de folkevalgte hvor han sier: “Dere skal stemme over om det skal bli enda lettere å ta bort enda flere barn eller ikke. Ved utvidet tid og lavere terskel for abort kommer flere til å velge det. Helt sikkert”. Hvor i all verden har han det fra? Lever han fortsatt i samme forkvaklete kirkelig syn på kvinners evne til å ta viktige avgjørelser som på 1970-tallet? Har han ikke fått med seg at en utvidelse av selvbestemmelsesretten til 18 uker bare dreier seg om hvem som skal bestemme, kvinnen selv eller en nemnd? Vet han ikke at av de relativt få som søker om abort etter 12 uker er det bare en veldig liten brøkdel som får avslag og de kan telles på en hånd.

Jeg vet selvfølgelig at kristenfolket med KrF og Olaug Bollestad i spissen helst hadde skrotet hele abortloven og stilt klokken tilbake til 50-60 tallet. Dette sier de ikke høyt for de vet også at selvbestemmelse inntil 12 uker er kommet for å bli, i alle fall så lenge vi ikke har amerikanske tilstander her i landet. Sist politikere prøvde seg på innskrenkninger i abortloven i 2014 og 2019 ble det h……. bråk og det er det ingen politikere som ønsker seg. Begge gangene var det Høyrelederen som fridde til KrF og brukte innskrenkinger i abortloven som agn. Begge ganger mislyktes det pga stort kvinneengasjement. Så det eneste Bollestad, Rantrud og andre kan håpe på er at de kan stoppe en utvidelse av selvbestemmelsen til 18 uker. Til det har de alt for dårlige argumenter. Selv en så dreven politiker som Kristin Clemet klarte ikke å argumentere godt for å beholde 12-ukersgrensen på Dax18. Jeg tror og håper at det slaget er tapt.

Hilsen Ragnhild som ble veldig opprørt over hvilke løgnaktige påstander en prest (og pappa) kan komme med.