seniorlivet Livet som 65+, muligheter, gleder og utfordringer.

Julen kommer og går med alle de gamle tradisjonene som vi må ta vare på. Når en av idrettsheltene blåser seg opp på førstesiden av VG og forteller at det julerælet kan han være foruten, han spiser sushi og foreslår Verdenscuprenn på julaften. Bare vent til det blir familie og barn, da må han nok bite i seg de ordene.

Vi er nå kommet til 5te juledag og ingen sier lenger God eller Gledelig jul til hverandre, heller Vel overstått – som om julen er noe vi må pese oss igjennom. Vi har sittet her på vår lille fredelige (enn så lenge) tue her i nord, okket oss over at det er så mye leit i verden og tatt et ribbestykke til. For sånn er livet vårt, vi er oss selv nærmest og skal vi ikke få lov til å glede oss over de nære ting? Jeg synes så absolutt ja, verden blir ikke bedre av om vi gir oss hen til mismot og murer oss inne. Heldigvis går det an å ha to tanker og følelser i hode og hjerte samtidig. Samtidig som vi/jeg gleder oss over familie og gode samvær skader det ikke å sende en tanke til andre deler av verden. En ting vi kunne starte med er kanskje å bremse opp den elleville forbruksfesten som leder opp til julefeiringen. Jeg gremmes over handelstanden som sutrer over at julehandelen ble litt dårligere enn i fjor. Jeg tror de har til salt på julegrøten uten at julehandelen fortsetter å vokse helt ut av proposjoner.

Min jul har vært og er fin. Den startet med familiesamling – dine, mine og våre lille julaften. Dette var JULEN med store bokstaver for Thor-Øistein. Barn, barnebarn, svigerbarn og svigerbarnebarn samlet var selve lykken for ham. Dette er en tradisjon som for meg er verd å ta vare på og det virker som barn og barnebarn føler det samme. Tradisjonen tro ble det også delt ut bøker, bøker som barnebarna hadde uttrykt at de kunne tenke seg å lese og bøker som de “voksne” måtte finne seg i å få det jeg hadde bestemt.

Ettersom det helt frem til i dag har vært mildvær, tåke og regn har mye tid vært tilbragt i sofaen med en bok eller foran adventspuslespillet som i år var så vanskelig at jeg enda ikke har fått det ferdig. Den boken jeg leste ut første juledag var en nyutgivelse av italienske Alba Cespedes Forbudt dagbok fra femtitallet. Hun var en feiret forfatter på femtitallet, feiret som forfatter av “dameromaner” som endel litterære herrer så foraktfullt kaller det. Betegnende nok ble hennes debutroman Dalla parte di lei (fritt oversatt Hennes side av saken) oversatt til norsk med den typiske dameromantittelen En kvinnes kjærlighet. Den beste måten å være helt sikker på at ingen mann ville nedlate seg til å lese den. Heldigvis går verden fremover, boken blir nå nyutgitt på engelsk med tittelen Her side of the story og den kommer kanskje på norsk også. Nå i postfeminismens tid er det lett å lese En forbudt dagbok som en dyptpløyende analytisk, feministisk bok om kvinners liv og mangel på liv på femtitallet. Den har noe å si til oss i dag også om hvordan kvinners arbeid lett kan undervurderes. Jeg tenker også på hvordan min mors bøker på 50, 60 og tildels på 70-tallet ble nedvurdert som dameromaner fordi de handlet om og tok for seg kvinners liv. Forbudt dagbok anbefales på det varmeste, også til menn.

Romjulshilsen fra Ragnhild

Dere som har fulgt med på denne bloggen har ikke kunnet unngå å se at jeg er i overkant “julete”, dvs alle juleforberedelser må være som de alltid har vært med noen små modifikasjoner. Slik også i år selv om denne adventstiden også er preget av savn og annerledeshet.

Den årlige jaktmiddagen som går på omgang i jegerfamiliene som opprinnelig talte 7×2 fallt i år på oss. Jeg er helt sikker på at Thor-Øistein ville likt at jeg ikke sa fra meg oppgaven selv om jeg var blitt alene så sånn ble det. Jaktmiddagen er gjennomført og tradisjonen opprettholdt. Av syv jegere er nå 5 tilbake med sine respektive + to enker. Av de fem er to over 90 år og resten godt over 80 – ikke dårlig. Feststemte 90+ og 80+ere bidro til en etter min vurdering strålende fest. Ikke minst hjalp det å ha borddekkingshjelp av en god venninne på forhånd og barnebarn på 16 og 17 år som serverings- og ryddepersonale. Tusen takk for god hjelp.

Så nå er det tid for de resterende juleforberedelsene. Julestjernen er kommet på plass i vinduet ved hjelp av en trappestige og en svigersønn, i morgen skal Kjersti og jeg lage julepølser som vi har gjort hvert år i alle fall i ti år, og torsdag kommer et knippe barn og barnebarn til baking. Vi har redusert bakeambisjonene fra den gangen mor og jeg bakte hjortetakk og berlinerkranser mens far serverte rødvin. Smultbaksten er avlyst og erstattet med julebiscotti og litt pepperkaker på IKEA-deig. Tror jeg savner hjortetakken litt, men det er en tid for alt. I år har Kjersti funnet frem mors kokebok fra Sverige, Prinsessornas Kokbok og leter frem mors oppskrift på pepperkaker. På smak var de så utrolig mye bedre enn IKEAs. De var så tynne at jeg fikk dem aldri ordentlig til.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Som tidligere år står bøker på gavelisten og til min glede virker det som de voksne barnebarna har begynt å få litt sans for lesing igjen. Så bøker i hauger og lass er innkjøpt og så gjenstår det å se om de faller i smak. Ungdommene har i alle fall ytret ønsker så det gjør det mer sannsynlig at bøkene også blir lest.

Nå sitter jeg og ser ut på en fantastisk kveldshimmel og tenker på hvor heldig jeg tross alt er. Det blir helt sikkert en fin jul som starter med stor familiesamling Lille julaften.

Hilsen Ragnhild

Av og til bør man bare la tåpeligheter og selvtilfredshet forbigås i taushet. Men etter å ha fulgt Rolness felttog mot kvinner og minoriteter blir jeg så oppgitt at jeg blir nødt til å skrive noe.

Ja, Rolness, det har skjedd en rivende utvikling for kvinner og kvinners rettigheter siden den nye kvinnebevegelsen kom opp på barrikadene i slutten av 1960 – begynnelsen av 1970årene – i alle fall i Norge og Vesteuropeiske land. I resten av verden er det fortsatt en lang vei å gå og slik er det også delvis i Norge. Rolness og hans likemenn bør være glade for kvinnekampen og kvinners rett til og krav om å kunne forsørge seg selv. At kvinnene i stor og samlet flokk inntok yrkeslivet og forlot kjøkkenbenken til fordel for yrkesdeltakelse var av minst like stor betydning for vår velstand som funn av olje og gass.

Men stopp litt der. For selv om kvinnene forlot kjøkkenbenken betø det ikke at kvinnene ikke fortsatt tok seg av størsteparten av det ulønnete arbeidet i hjemmet. Det går langsomt, men også her går det fremover. Dagens unge menn som er ektefeller og familiefedre deltar nå i hjemmebaserte tjenester i mye større grad enn på 1960-tallet, men fortsatt leder kvinnene an.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Så hva med den oppblåste uretten, nemlig at kvinner tjener i snitt mindre enn menn? Det er en kjennsgjerning at Norge har et svært kjønnsdelt arbeidsmarked. Kvinner og menn arbeider i ulike sektorer, næringer og yrker og de er plassert forskjellig i stillingshierarkiet, tre av fire toppledere er mernn og ni av ti deltidsarbeidende er kvinner. Pr i dag er ni av ti minstepensjonister kvinner, men dette tallet vil sannsynligvis gradvis jevne seg noe ut, men ikke helt. Hvorfor arbeider så mange fler kvinner enn menn deltid? Svaret er sannsynligvis i alle fall delvis at kvinner tar en større del av omsorgsarbeidet i hjemmet, for små barn og gamle foreldre samt alt det andre usynlige arbeidet som skal til i et hjem for at alle skal trives der.

Det er også en kjennsgjerning at arbeid av lik verdi, men ulik plassering i lønnshierarkiet lønnes ulikt, som oftest til ulempe for kvinnene. Et eksempel er ingeniører. Med en gang det heter bioingeniør, som er et typisk kvinneyrke, er lønnen lavere enn for en maskiningeniørsom fortsatt er et mannsyrke. Disse forskjellene vil ganske sikkert også jevne seg ut med tiden, men ikke uten at den svake part (kvinnene) sier i fra.

Legeyrke som en gang var et statusyrke er i ferd med å bli et kvinneyrke. På den måten vil helsevesenet bli befolket av nesten bare kvinner, for sykepleiere og helsefagarbeidere er også kvinneyrker. Jeg sier ikke at legene lønnes lavt fordi de er kvinner, men sykepleierne fortjener også å komme opp på nivå med mange mannsyrker i privat sektor. For mange år siden var den en legekollega (mann) som sa til meg at nå var det et stort problem (for ham og hans mannlige kollegaer) at det ble så mange kvinnelige leger, det ville uvegerlig føre til et statusfall (for ham). Han var kanskje den tidens Rolness?

Jeg var så vidt inne på privat og offentlig sektor. Vår offentlige sektor er stor, det er faktisk den som skal ta vare på oss når vi blir syke eller for gamle til å ta vare på oss selv. Men vi trenger selvfølgelig også en privat sektor som skaper arbeidsplasser og investerer i bedrifter. Ønskemålet må være at vi ikke skaper en motsetning, som at offentlig sektor eser ut og de private faller utenfor. Det er da ikke det som skjer, men vi trenger hverandre og må spille hverandre gode (idrettsmetafor). Vi trenger kvinner i privat sektor og de kommer, men vi trenger også menn i helsevesenet, litt mer i tvil om de kommer. Alle arbeidsplasser fungerer bedre med en rimelig blanding av kvinner og menn. Det vil være en stor fordel om arbeidslivet ble mindre kjønnsdelt.

Dette har handlet mye om likelønn ettersom det var det Rolness gikk i strupen på likestillingsministeren for. Vi må ikke glemme at vold mot kvinner og voldtekter er et økende problem som også finnes i vårt likestilte samfunn. Vi er ikke likestilte før alle kvinner kan føle seg trygge, både i hjemmene og i det offentlige rom. Mange kvinner gjør ikke det.

Til slutt, vi må ikke glemme våre medsøstre rundt om i verden som på langt nær er så priviligerte som oss. Jeg vil be Rolness ta av seg brillene som ikke ser utover vårt land og delta i kampen for kvinners stilling og rettigheter også i verden. Og til alle dere unge menn som flokker dere om ytre høyre og synes likestillingen er gått for langt: Ikke vær historieløse, kvinnekampens historie er lang, men først på 1970-tallet ble det skikkelig vind i seilene, noe som har ført oss dit vi er i dag. Vi skal alle være glade for at samfunnet vårt er så likestilt som det er og ikke bremse den videre utviklingen.

Hilsen en litt opprørt Ragnhild som har hatt Rolness På en lørdag liggende for tilsvar i 10 dager

Alle partiene på Stortinget bortsett fra KrF har stilt sine representanter fritt når det skal stemmes over forslaget til ny abortlov som Regjeringen har lagt frem. Fristillelsen har ført til at det med overveldende stor sannsynlighet blir et flertall for forslaget. I tillegg er det en unison enighet om at en viss selvbestemmelse for kvinnen skal ligge fast, enten man mener en grense på 12 uker som mindretallet ønsker eller 18 uker som flertallet har landet på. Mindretallet som mener at selvbestemmelsen bør gå frem til fosteret er levedyktig kommer ikke til å nå frem selv om det er gode argumenter for dette alternativet.

For meg som har abortkampen fra 1970 årene i friskt minne er det som har skjedd på disse 50 årene revolusjonerende. Den gang var det som alle vet et flertall på Stortinget som på ingen måte ønsket selvbestemmelse for abortsøkende kvinner og som gjorde at loven kom i to omganger. Den første uten selvbestemmelse, men med åpning for sosiale årsaker og med vekt på kvinnens situasjon i 1975 og endelig en lov om selvbestemt abort i 1978 med knappest mulig flertall. Diskusjonene den gang var ikke som i dag respektfulle med innestemme og en viss forståelse for “motpartens” syn, men var preget av raseri, “blod”dryppende dukker, prester og biskoper som forlot sine embeter i protest og karakterisering av abortsøkere som lettlivete kvinner med et tøylessesløst seksualliv uten ansvar. Dessuten skremmebilder av abortall som skulle gå til himmels og hjelpeløse kvinner som skulle la seg presse til det de egentlig ikke ønsket.

Når vi ser tilbake så gikk det slett ikke så galt. Aborttallene har holdt seg stabile eller gått litt ned og kvinnenes rett til selv å bestemme over livet sitt, også svangerskap og fødsel, er vel etablert. I 1970 årene var det også mulig å diskutere abort med abortmotstandere med innestemme og respekt. Jeg hadde mange slike gode samtaler som har lært meg at mye hyl og skrik i offentligheten ikke alltid viser det fulle og hele bildet. Selv om vi står steilt mot hverandre i en sak er det fullt mulig å akseptere at de som tenker annerledes gjør det fordi de mener av fullt hjerte at det er riktig. Det skal de ha respekt for.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Abortloven av 1978 var et produkt av sin tid, en tid uten de medisinske mulighetene vi har i dag, både til mer skånsomme aborter og til å diagnostisere alvorlig sykdom hos fosteret langt sikrere og tidligere. Det vi får nå (sannsynligvis) er en lov som speiler vår tid, kvinners stilling og medisinske fremskritt. Kanskje den blir stående i nye 40-50 år, det får jeg ikke vite.

Hilsen Ragnhild

Først var det svart fredag eller Black friday som det egentlig heter for dette kommer som så mye annet fra USA. I USA var Black friday den store handledagen etter Thanksgiving som er siste torsdag i november og dateres tilbake til begynnelsen av 1950-tallet. Svart ble dagen først ordentlig på begynnelsen av 1960 tallet da det oppsto fullstendig kaos i Philadelphia med plyndring av butikker i forbindelse med handledagen. Den svarte fredagen kom først til Norge i 2010, introdusert av Oslo Fashion Outlet i Vestby. Siden har handelsstanden grepet muligheten for storsalg begjærlig og ganske snart var det ikke nok med en enslig fredag, nei vi fikk en hel uke med kjøpefest og hemningsløs handling med såkaldte gode tilbud. Så nå ser det ut til at Black week er kommet for å bli.

Det mangler ikke på kritikk av denne svarte uken. Selve ordet kjøpefest smaker vondt og minner oss på at det siste vi og kloden vår trenger er oppfordring til shopping og hemningsløs handling. Vi sorterer søppelet vårt og prøver å unngå matsvinn, begge deler selvfølgelig viktig for miljøet. Men det virkelig store problemet for miljøet er vårt overforbruk av ting, kanskje særlig klær og plast som finnes i en mengde klær. Vi ser bilder på TV av søppelhaugene fulle av tekstiler, grøsser og går ut og kjøper en ny T-skjorte eller kjole til julebordet på Black weektilbud. Sannsynligvis har vi skapet fullt av både T-skjorter og kjoler, men det gir jo sånn god følelse med noe nytt og annonsene for kjøp vet å trigge lystsentrene i hjernen som stimuleres av å kjøpe. På den annen side er det slett ikke sikkert tilbudet var så godt, de store butikk-kjedene vet å ordne seg med før- og etterpriser som lurer oss forbrukere trill rundt.

Jeg har ikke vanskelig for å forstå at det er fristende å kjøpe den vaskemaskinen som virkelig trengtes på et godt tilbud under Black week. Det jeg ikke forstår er at handelsstanden fortsetter med denne oppfordringen til å kjøpe og kjøpe bare for å kjøpe. At det annonseres i ukene før Black week slik at vi virkelig skal kjenne på hvor viktig det er å kjøpe akkurat de tingene vi kanskje trengte, men helt sikkert kan klare oss uten.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Ros til Fæbrikkvinnene med Jenny Skavlan i spissen som protesterer mot handelsstandens kjøpepress ved å arrangere brukt- og byttesalg av festklær under Black week. Tiltaket har vært kjempepopulært og det skal være kommet inn mengder av fine selskapskjoler som passer perfekt for julebordsesongen. For, som de sier, selskapskjoler blir sjelden slitt ut og i stedet for at de havner i en søppelhaug i India kan kanskje noen andre få bruk for dem.

Jeg vil ikke være en Black weekkjøper så hvis jeg trenger nye strømper får jeg sørge for å kjøpe dem før eller etter Black week. Og så håper jeg at handelsstanden snart er seg sitt ansvar bevisst og avskaffer denne oppfordringen til å handle. Vi MÅ virkelig forstå at vårt overforbruk er med på å ødelegge kloden vår.

Jeg har tidligere skrevet om Legeforeningens kampanje Gjør kloke valg som skal forhindre overbehandling og overdreven bruk av disgnostiske hjelpemidler som f.eks. blodprøver. Dessverre er det ikke alle kolleger som har fått med seg dette.

Når en lege med “lidenskap for preventiv helse og folkehelse” går sammen med en overivrig økonom og starter et firma som – hold dere fast – ved hjelp av regelmessige blodprøver skal holde befolkningen frisk og derved avlaste sykehus og fastleger – ja da er de på ville veier. Det synes ogå Rådet for Legeetikk som har opprettet sak mot legen. Rådet skal nå vurdere om firmaet har brutt markedsføringsreglene i legenes etiske regelverk, men også om det planlagte tilbudet er et brudd på kravet om forsvarlig legevirksomhet.

Det er tydeligvis mye penger i helse og grunderne av denne aktuelle tjenesten har kastet seg på helsekarusellen for å tjene penger, mye penger. Når den overivrige økonomen påberoper seg å bare gi et tilbud som er helt frivillig og som hjelper sykehus og fastleger med å begrense pasientstrømmen er dette bare sprøyt og “undergraver og tar vekk ressurser fra det offentlige helsevesenet”, for å sitere fastlege og førsteamanuensis Stefan Hjærleifsson som uttaler seg til BA. At stifterne av dette tilbudet gjør det av medmenneskelige og samfunnsøkonomiske grunner faller på sin egen urimelighet.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Firmaet tilbyr blodprøvepakker fra basis til 990,-kr per år til premium for 3490,-kr. per år. Ved å velge den dyreste får du “oversikt over flest mulige aspekter ved egen helse”. Firmaets lege som påberoper seg 15 års erfaring som lege burde ha lært at blodprøver tatt uten en spesifikk diagnostisk hensikt er i beste fall bortkastet, i verste fall direkte skadelig. Skadelig fordi alle som har den ringeste erfaring med tolking av blodprøver vet at prøvene gir et øyeblikksbilde som slett ikke alltid stemmer med virkeligheten og at falske positive og falske negative forekommer. En blodprøve uten sammenheng med kliniske funn sier som oftest ingenting. Samtidig må positive funn følges opp, selv om de ved mangel på klinisk sammenheng sannsynligvis er uten betydning. Var det noen som snakket om å avlaste fastlegene? Det er nemlig faslegene som må ta seg av bekymrede pasienter med blodprøvesvar som har liten eller ingen betydning.

Dette er dessverre verken første eller siste gang noen hiver seg på helsetrender og vil tjene penger på våre bekymringer og redsler når det gjelder helse. Det er her kloke valg skal lære oss å bruke resurssene på en fornuftig måte og ikke bidra til overdiagnostisering og overbehandling. Det er trist at leger som burde vite i det minste noe om helse og diagnostikk, er med på dette blodprøvekjøret eller annen unødvendig såkaldt diagnostikk. Jeg tror at sist jeg skrev om dette gjaldt det for-sikkerhets-skyld helkropps ultralydundersøkelser, de finnes dessverre fortsatt og fortsetter sin markedsføring til mennesker med helseangst.

Vi trenger fortsatt legeforeningens kampanje og den må nå stadig nye generasjoner leger samtidig som den dunker fornuft inn i leger med 15 års erfaring og likevel ikke har forstått dette.

Hilsen Ragnhild

Overskriften er et sitat fra en artikkel Sissel Benneche Osvold skrev i Dagbladet i 1993. Den er ikke mindre aktuell i dag.

I 1993 var den nye kvinnekampen med Nyfeministene, Kvinnefronten og andre feministorganisasjoner blitt 20 år gammel. Kvinnekampen som hadde ført til kvinnemakt og kvinner i viktige posisjoner. Vi hadde fått selvbestemt abort, kvinnelig statsminister og fremfor alt MAKT. Som Sissel skriver “Den nye feminist-uniformen er elegant innsvinget i livet, høyhælt, pyntet og kostbar. Bæreren som har oppnådd høy grad av likestilling i det profesjonelle samfunnet, er forsvarlig frisert, sminket og velluktende…” Jeg kunne sagt det samme i dag og lagt til at hun bruker store summer på operasjoner og annet som kan få henne til å se ung og vellykket ut.

I 1993 spør Sissel om kvinnemakten er blitt mindre farlig fordi den snakker som en mann, kler seg som menn liker, likestiller seg i mennenes verden? Var det dette vi drømte om i 1970-årene? Misforstå meg ikke. Det er flott at kvinner bekler maktposisjoner og konkurrerer på like fot med menn. Jeg håper inderlig at Kamala Harris vinner valget i USA og gleder meg når kvinner bekler maktposisjoner. Men igjen, var det dette vi drømte om?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I Nyfeministenes spede begynnelse på begynnelsen av 1970-tallet var drømmen et likestilt samfunn hvor kvinnemakt skulle representere andre verdier, et samfunn uten vold mot kvinner og en verden uten kriger hvor kvinner og barn alltid vil være blant de tapende. Et samfunn der menn og kvinner kjemper sammen om et likestilt og rettferdig samfunn. Det samfunnet Sissel Benneche Osvold så konturene av i 1993 er bare blitt enda mer tydelig i 2024. Kvinner og menn på toppene i samfunnslivet, i finans og profesjonene er forbausende like, stylet og groomet til store summer. Jakten på det perfekte utseende er ikke bare kvinner som bedriver, menn er akkurat like opptatt å se flotte ut, men der dreier det seg mer om en veltrent kropp.

Akkurat som i 1993 finnes det også i dag kvinner (og menn) som er mer opptatt av å kjempe for en bedre verden enn å se så uhyre velstelte og veltrente ut. Sinte unge kvinner som lar seg lenke sammen utenfor Stortinget og som kjemper for et bedre samfunn for alle. De blir latterligjort og utsatt for alle Berit Ås’ hersketeknikker, men står fjellstøtt på sine krav og håp for en bedre verden. Berit Ås var i 1993 en rollemodell det sto respekt av og er det fortsatt 6 uker etter sin død 96 år gammel. Sissel kaller det grønsj feminisme i 1993 og vi kan jamen kalle det det i dag også. Så kanskje vi gamle feminister med drømmer fra 1970-årene skal samle oss om en ny grønsjfeminisme?

Hilsen Ragnhild

I går var jeg på kino og så den kritikerroste filmen Elskling. Ikke noe problem å si seg enig med et nærmest samstemmig kritikerkor – det var en strålende film. Veldig mye til ettertanke som har preget tankegodset mitt i dag. For jeg må innrømme at jeg kjente meg mye igjen i Maria og hennes sinne. På den annen side fikk jeg også stor forståelse for Sigmund og hans behov for ro og plass.

Nå må jeg ile til og forklare at mitt sinne har ikke vært av en slik art at jeg har skremt bort Thor-Øistein. Når jeg kunne være skikkelig sinna pleide Thor-Øistein på sin rolige måte å dempe sinnet mitt (ganske irriterende det også noen ganger). Men for en type furie som meg var Thor-Øistein akkurat det jeg trengte, rolig, saklig og uten behov for å smelle i dører. Som bilde til denne posten har jeg lagt en skikkelig furie, nemlig Aasta Hansteen.

Det som gjorde Elskling så sterk var nok at begge hovedpersonene, Maria med sitt til tider berettiget sinne og Sigmund med sine behov for plass, var både sympatiske og innimellom litt usympatiske. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i dem, også min generasjon når vi tenker tilbake.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Som et litt passende apropos til filmen i går kom Aftenposten lørdag (som jeg leser på søndag) og Hilde Østbys artikkel “Jenter som bokser og jenter som slår” Hun stiller spørsmål om hvorfor det er så ukvinnelig å vise sinne mens menn kan være så sinte de bare vil. Er vi fortsatt så bundet av kjønnsrolletenkningen at det er opplest og vedtatt at mens menn gjerne kan vise aggressivitet skal kvinner være myke og snille. Sinte kvinner ble i tidligere tider kalt furier (noe jeg ser som en hedersbetegnelse). I Norge fikk de frem til 1980 en diagnose, hystria nervosa. Hystria kommer fra det latinske ordet for livmor “hystera”. Ukontrollert sinne hos kvinner som ble oppkalt etter livmor på latin har fått professor i religionshistorie Ingvild Gilhus til å lage et nytt, godt norsk ord, livmorsk. Hva med diagnosen livmorsk nervosa?

Hilde Østby har funnet en genial måte å kontrollere sitt sinne på, nemlig boksing. Jeg føler ikke behov for å begynne å bokse, mitt sinne er nok noe mer avdempet. Thor-Øistein derimot har bokset regelmessig i snart ti år, ikke for å kontrollere sinne, han var sjelden sint, men som god trening for en 88-åring.

På vei hjem fra kinoen i går følte jeg et enda sterkere savn (om det er mulig å gradere savn) etter Thor-Øistein. Jeg skulle så gjerne ha snakket med ham om filmen slik vi alltid pleide å gjøre. Denne filmen har jeg et enda sørre behov for å snakke med ham om. Nå må jeg skrive litt om dette i stedet.

Hilsen Ragnhild som enda ikke har klart å fjerne Thor-Øistein fra headingen til denne bloggen. En gang må jeg vel.

I går var jeg invitert med som gjest til et møte i Oslo Katedralskole for gamle elever. Tema for møtet var anklagen fra Rasisme i Norge mot lærere (forøvrig ikke lærere på Katta som det etterhvert viste seg) for rasisme fordi n-ordet ble brukt i undervisningen da en novelle som inneholdt ordet ble lest. Lærerne ble anklaget for å skape et utrygt klasserom, og for å retraumatisere sårbare elever. Kattalærerne skrev kronikken “Vi blir anklaget for rasisme for å vise viktige sider av historien” i mai som en kommentar til anklagen mot lærere for ikke å gi elevene den tryggheten de skal ha i klasserommet. Kronikken førte til at lærerne fikk Fritt Ords honnør, noe som førte til mange reaksjoner, også svært negative.

Det ble et meget interessant møte, dessverre skjemmet av dårlig akustikk og elendig lydanlegg. Dessuten problematisk når et møte blir så muntlig at paneldeltagerne sluker halvparten av ordene de skal formidle. I etterkant har jeg lest kattalærernes kronikk om igjen og dessuten en del av tilsvarene, positive og negative. Det ble en meget opphetet debatt den gang, nå gikk det ganske fredelig for seg i katedralskolens store aula.

Møtet var en paneldebatt med fem deltagere + en ordstyrer. Deltagerne var Anine Kierulf, velkjent jurist og ekspert på ytringsfrihet; Lærer på Katta, Regine Lundevall Bergersen, Professor i pedagogikk og to elever som representerte Elevrådet på skolen. Det kom også kommentarer fra salen som jeg dessverre ikke hørte. For meg ble Anine Kierulfs åpningsord det viktigste jeg satt igjen med, forøvrig ord hun brukte i sin kronikk i DN september i år. Anine Kierulf sier og skriver: “Er “neger” rasistisk? Nei. Ord er ikke noe i seg selv. Ord er noe i kraft av hva de brukes til.” Hun sier forøvrig videre at ordet neger er blitt så belastet at det må brukes med stor grad av forsiktighet. Hun mener ellers at i den konteksten ordet ble brukt på den skolen som ble anklaget for rasisme var det berettiget. Læreren fra Katta hadde brukt diktet av Brynjulf Jung Tjønn som handlet om drapet på Arve Beheim Karlsen der ordet neger ble gjentatt flere ganger. I kronikken forteller de at elevene reagerte sterkt på diktet, heldigvis. For konteksten her var å vise nettopp at rasisme finnes midt i blant oss, en rasisme så grov at den endte med døden for Arve Beheim Karlsen. Likevel ble ikke gjerningsmennene dømt etter rasismeparagrafen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Anmeldelsen fra Rasisme i Norge og den etterfølgende debatten viser hvor vanskelig det er å navigere i et farvann hvor kontroversielle temaer må tas opp selv om det for noen kan være vanskelig. Anmeldelsen kan bare tolkes slik at “farlige” ord ikke må uttrykkes, i alle fall på skolen. Men hva er farlige ord? Helt opplagt “neger”, men etterhvert er kanskje også “jøde” blitt et slikt ord, eller hva med “jævla homo”? Skal disse ordene lukes ut av språket vårt og kastes på historiens skraphaug. Og hvordan skal vi forholde oss til litteratur og historien vår når det blir flere og flere farlige ord som må bort.

Jeg kan ikke annet enn å grue meg til vi kommer der de helt opplagt er i USA hvor bibliotekene, og særlig skolebibliotekene, får lengre og lengre lister over bøker som er uønsket fordi det kan være for sterkt eller være dårlige forbilder for barn og unge, ting de ikke tåler å lese. Her dreier det seg særlig om bøker som omhandler rase eller seksualitet. Barn må for all del forskånes fra å lese om homofili som et eksempel. Bruken av sensitivitetslesere som skal luke ut formuleringer og ord som kan virke støtende på noen er en mulig utvikling i denne retningen. Da nærmer vi oss sensur og samfunn vi slett ikke ønsker å sammenlikne oss med.

Så da vil jeg avslutte med å spørre: Er vi blitt et samfunn av så lett krenkede individer at vi trenger noen til å passe på at vi ikke skal oppleve noe som kan virke støtende eller skremmende? Jeg skjønner at vi må ta hensyn til at samfunnet vårt også består av personer med så mye vonde opplevelser i bagasjen at de bør forskånes for flere slike opplevelser. Men kanskje den beste måten å ta vare på dem er en annen enn å viske ut farlige ord?

Hilsen Ragnhild som har mange flere spørsmål enn svar

Det var nok flere enn jeg som ristet på våre grå hoder da Jonas Gahr Støre rakk opp hånden som svar på spørsmålet om man trodde at Norge ville nå klimamålene i 2030. Og i forbindelse med Statsbudsjettet måtte statsministeren innrømme at nei, vi, Norge vil ikke nå klimamålene innen 2030. Dette forundret nok ingen, for ingen har trodd på regjeringens optimisme i forhold til klima.

Men fortsatt later regjeringen til å tro på at spørsmålet om å nå klimamålene er uavhengig av om vi fortsetter å lete etter olje. Vi produserer verdens reneste olje og gass sies det. Ja, det er sikkert riktig at produksjonen holder gode mål for renhet, men det er ikke der de store utslippene kommer. De største utslippene kommer som alle vet, men regjeringen og Equinor ikke sier noe om at de største utgiftene selvfølgelig kommer når oljen brennes. Og det gjør den om ikke her hjemme, men i utlandet.

Vi vet alle at oljen har gjort Norge til et av verdens rikeste land og gitt oss store velferdsgoder. Vi vet også at oljen har skapt arbeidsplasser i mange industrier knyttet til oljen. Men vi vet også at en dag vil det hele ta slutt og hva da? Regjeringen (og de store partiene på høyresiden) vil fortsette å pumpe opp olje i stor skala og også lete etter nye oljefelt i sårbare områder. Dette for å redde velferden vår og beholde arbeidsplasser. Det passer regjeringen og Høyre med Equinor på lag dårlig at det dukker opp forskning som forteller oss at velferden vår slett ikke er avhengig av at vi fortsetter å lete etter olje. Vi har nok olje (og gass) i eksisterende felt til å opprettholde produksjonen lenge. Det er ingen som ber Equinor om å stenge oljekranene i dag (eller i morgen for den saks skyld), det vi og mange andre ber om er at letingen etter nye oljefelt opphører. Men det koster oljeselskapene alt for lite å lete, den regningen tar staten for en stor del. Så hva med å stoppe den lukrative avtalen oljenæringen har med staten Norge, det kunne kanskje gjøre letingen litt mindre attraktiv.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Økonomiprofessorene Michael Hoel og Steinar Holden hadde en interessant kronikk i Aftenposten 18.september der de konstaterer at Norge har et moralsk ansvar overfor de landene der norsk olje brennes og fører til store utslipp. Her hjemme tjener vi grovt på å selge vår rene olje til andre land og la dem ta regningen for utslippene. Hoel og Holden foreslår at Norge innfører en ordning for klimatiltak og grønne investeringer i utviklingsland, finansiert med en klimakostnad pr produsert tonn olje. Målet er en utslippsreduksjon som tilsvarer utslippene ved bruk av oljen. En slik ordning ville fordyre kostnadene til oljeprodusentene og derved kanskje føre til at oljeutvinningen tar slutt tidligere. En vinn/vinn situasjon sett med øynene til oss som er bekymret for norsk oljes bidrag til klimakatastrofen.

Selvfølgelig fikk professorene motbør, og ikke uventet fra direktør i Offshore Norge Benedicte Solaas. Hun kommer med det gamle argumentet at hvis Norge produserer mindre vil produksjonen av mindre ren olje øke. Men igjen, det er der oljen brennes de store utslippene kommer. Hun nevner også mindre inntekter til oljefondet. Selvfølgelig, men det må jo bli mindre inntekter ettersom oljeproduksjon nødvendigvis fases ut. Tilslutt sier hun at oljen er viktig for Europas energisikkerhet. Ja og derfor må vi over på andre energikilder.

Når skal de som styrer landet vårt innse at vi med vår oljeproduksjon er en del av klimaproblemet? Og når skal de akseptere at vi kan klare oss med den oljen som allerede er funnet og ikke fortsette å lete etter mer?

Hilsen Ragnhild som heier på politikere som ser hvor viktig det er å satse på god klimapolitikk og ikke bare oljesmurt velferd.

,