Ikke rart vi blir forvirret – den ene undersøkelsen slår den andre i hjel. Skal vi tro på lavkarbo og høyt fettinntak eller er det lite fett og passelig med karbohydrater som gjelder? La meg prøve å rydde opp litt i begrepene selv om det er vanskelig. For det første, karbohydrater kan være så forskjellig. Det er stor forskjell på raske karbohydrater som i hvitt mel, sukker og hvit ris og de sunne langsomme karbohydratene i grovt mel, frukt og grønnsaker som også inneholder mye fiber. Når det gjelder fett så er de fleste europeiske ernæringsforskere enige om at mengden mettet fett som i meieriprodukter og fett kjøtt bør reduseres til fordel for umettet fett som i planteprodukter, fisk og oljer. Dermed er det ikke sagt at vi overhodet ikke skal spise mettet fett, men at mengden bør begrenses. Så til undersøkelser som skaper forvirringen. Med jevne mellomrom publiseres det studier som frikjenner det mettede fettet, senest nokså nylig i det prestisjetunge tidsskriftet Lancet. Samtidig publiseres det studier som advarer mot mettet fett. Så hvem skal da vi tro på. De aller fleste ernæringseksperter er enige om at det beste er et variert kosthold med passende mengder protein, fett og karbohydrater. De advarer mot raske karbohydrater, rødt kjøtt og mye meieriprodukter og anbefaler fisk, grovt mel, nøtter frukt og bær. Dette stemmer godt overens med de norske anbefalingene. Det er mange faktorer som har betydning for helsen – kanskje er grunnen til de sprikende undersøkelsene at andre livsstilfaktorer enn kosten som røyking, lite mosjon og overvekt forkludrer bildet. Jeg tror ikke det er ett fett hva vi spiser, men vi må ikke bli kostholdsfanatikere. Jeg tror fisk er bedre enn kjøtt, særlig rødt kjøtt, men det betyr ikke at vi ikke også kan spise kjøtt, men ikke utelukkende. Viktig er det også å være klar over at vi trenger fett, også noe mettet fett, så et kosthold utelukkende basert på magre produkter ikke behøver å være det beste. Det som betyr mest er at vi spiser variert, passende mengder og koser oss med maten. Og nesten ingen ting er fy så lenge vi holder oss til den gylne middelvei og ikke overdriver i noen retning.
Nå kan de fleste lure på hva vi har med hverandre å gjøre!! Men først en presentasjon av Jane Fonda. I desember blir hun 80. Hun har spilt inn 50 filmer og har 2 Oscar statuetter. Hun har laget 20 videoer, hovedsakelig om kvinner og fysisk trening. Hun er den store guruen når det gjelder dette emnet.
I forbindelse med New York maraton 1986 eller 1987 opplevde jeg henne på en stand og hun var den store celebritet ! Jeg vil ikke påstå at jeg fikk hilse på henne men det var ikke langt fra.
At hun har trent mye selv og har fremmet en såkalt sunn livsstil er klinkende klart. Men hva kan så være grunnen til helseproblemene som dukket opp? Hun har hatt benskjørhet og slitasje i flere ledd som resulterte i ett par proteser. Ble det for mye av det meste og “for sunn” og for lite mat ?? Hun har vært inne på det selv. Ellers kanskje bare uflaks ??
Hun er nå aktuelle med en ny Netflix kjærlighets film med Robert Redford. Han ser god og skrukkete ut slik man skal se ut når man er født i 1936 (som TØ), og hun ser ut som 65, litt kirurgi hjelper bra, men hvorfor det? Hun tilstår at begge har saker og ting som henger både her og der, men filmingen med kyssing og sener i senga var deilige. Hun antyder at dette var bedre enn før.
Vi gleder oss til filmen som kommer 29 september .
Vi skal ha en streng, men rettferdig innvandringspolitikk sier både Jonas og Erna. Men er det rettferdig og riktig å jakte på flyktninger som har oppholdstillatelse og er velintegrerte i Norge for om mulig å finne en liten feil som kan føre til utvisning? Er det rettferdig å sende livredde ungdommer tilbake til et krigsrammet Afghanistan? Er det rettferdig å gi barn (enslige mindreårige) som kommer som flyktninger et midlertidig opphold slik at de må leve i evig redsel for 18 årsdagen sin? Disse eksemplene viser for meg at det offisielle Norge er blitt kaldere, men det har dessverre Arbeiderpartiet vært med på med asylforliket som har gitt FrP i regjering fritt spillerom. Heldigvis har vi organisasjoner som Refugees Welcome som viser at store deler av det norske folk ikke er enige i denne utviklingen og ønsker en mer human håndhevelse av asylpolitikkpolitikken. Forhåpentligvis vil småpartiene på begge sider kunne være garantister for mer menneskelig behandling av flyktninger og asylsøkere. Ved å styrke de små partiene kan vi være med på å styre Norge i en varmere retning. Vi må alle bruke stemmeretten og bruke den riktig.
Se på bildet av denne 8 åringen som leker seg på løpebanen ( tilfeldig valgt barnebarn). Et slikt løpesteg er naturlig for henne. Litt instruksjon av en som kan det (Petar), synes barna er gøy. Følelsen av mestring er det som teller. Hvor fort det går og konkurranse momentene er det ikke så nøye med, hvis ikke vi voksne tar det opp. Ungene er opptatt av hverandre og lærer av hverandre.
Mange utøvere beholder mye av denne tilnærmingen bestandig. Etter hvert kommer selvsagt konkurranse momentet inn og utøveren blir målt etter dette.
Etter noen ti-år med idrettsutøvere, har jeg lyst til å drodle litt rundt hva som skjer fra å være blid 8 åring til å være kravstor 20 åring. Utgangs-punktet for det er diskusjonen i mediene hvorfor en absolutt topp fotballspiller melder seg ut av landslaget. I løpet av de siste par årene har vi hatt liknende opplevelser i andre idretter også. Fellesnevneren opplever jeg at de glemmer hvordan og hvorfor de har kommet dit de er. Foreldre, trenere, klubber, venner og utøvere de har trent sammen med, har gitt den trygge og stimulerende rammen for at at de kan ta ut det beste av seg selv.
Vi pleier å understreke at utøvere på et topp nivå har rettigheter og pliktet i alle sammenhenger. Jeg vil ikke her gå inn på den økonomiske biten, utover å si at når pengene for noen strømmer inn, er det rimelig med tid for “pay back”.
Jeg vil heller få lov til å tenke på den smilende utøver som støtter og bidrar til at andre at blir gode, og at han/hun er en god vinner og taper, når dette måtte skje.
Mitt hoved-poeng er rett og slett at de aller fleste trenger de gode,blide, hyggelige medspillerne rundt seg for å lykkes.
Jeg husker godt en utøver som stort sett var sur og tverr, sa skjeldent noe hyggelig ved måltidene, var mest opptatt av seg selv og tok aldri et fellestak når det var nødvendig. Det gikk sjeldent så bra som potensialet tilsa.
