Vi bodde 35 år i en eldre enebolig – en generasjonsbolig med mine foreldre. Da vi ble pensjonister ble vi enige om å flytte fra et stort hus med mange bratte trapper før vi ble for gamle og skrøpelige til å tåle flytteprosessen. Og litt av en prosess ble det. For 8 år siden flyttet vi i leilighet i et nytt boligområde sentralt i Oslo øst. Det å tømme et gammelt hus vi hadde bebodd i 35 år og mine foreldre før det siden 1947 var ingen frøkensport, uker og måneder tok det inntil bare garasjen sto igjen – og den tok tre dager å tømme. Men nå bor vi – på ett plan og med naboer på alle kanter. Det stortrives vi med. Vi er de desidert eldste i vår boligenhet med 22 leiligheter, ja sannsynligvis på hele området, men vi føler oss likevel inkludert i det store fellesskapet. For oss føles dette mye riktigere enn å bo i en “eldreghetto”, med bare andre 60++ rundt oss.
Etter hvert er vi blitt kjent med veldig mange hyggelige naboer, både i huset vårt og i boligblokkene omkring oss. Unge familier med små barn, litt eldre familier med større barn, familier av eneboere for ikke å snakke om alle hundeeierne. Når vi er ute og lufter dachsen vår treffer vi nesten alltid andre som er ute i samme ærend som vi stopper og prater med. Vi føler en tilhørighet til området og er enige om at her skal vi bo til vi må bæres ut. Her tror jeg det er lett å bli gammel, det vil si enda eldre enn vi er nå. Selv om vi bor midt i Oslo har vi natur på alle kanter. Nærmeste nabo er Akerselva med sine fosser, broer og en unik tursti. Ti minutter unna med buss har vi Maridalen med store turområder.
Vi opplever at naboene på området føler omsorg for hverandre og trår til hvis det skulle være nødvendig – slik er det heldigvis i mange boligområder og det er enormt viktig. Men det er klart at å bo så mange forskjellige mennesker tett på hverandre kan være utfordrende. Det er behov for å jenke seg, ta hensyn til ulike ønsker og behov. På området vårt har vi både teater, kafeer og restauranter og når de tømmes rundt midnatt går det ikke alltid lydløst for seg. Det er å foretrekke fremfor trafikkstøy som vi har minimalt av. Med andre ord, vi føler oss privilegerte som bor og trives med seniorlivet vårt.
Ja, hva har valget med Bacalao å gjøre? Vel, det blir litt personlig og privat. Etter å sett på valgresultater og kommentarer en stund i går kveld, sovnet jeg heldigvis. Jeg våknet en gang i natt og av alt, så tenkte jeg på kjempegod bacalao vi spiste 2 ganger i Troms for noen dager siden.
Om det blir Jonas eller Erna spiller neppe så stor rolle. De kommer begge til å få utfordringene med miljø, skole, eldre-omsorg, forskjeller på fattig og rik, innvandring og omstillinger i arbeidslivet i fanget. De vil løse dette noe forskjellig, men jeg tror det går bra, og takk for det! Som andre vil jeg nok bli opptatt av politikernes retorikk, men om det gjør det norske samfunnet varmere eller kaldere er jeg i tvil (kfr Jonas).
Så til Bacalao. Portugiserne fikk norsk klippfisk for mange hundre år side. Bacalao er egentlig navnet på torsk. Man sier at i Portugal har man like Bacalao-retter som dager i året ! En brud må ihvertfall bringe med seg minst 100 Bacalao-oppskrifter for at ekteskapet skal gå bra.
Bacalao på norsk, er den retten de fleste av oss synes er kjempegod. Hovedsakelig består den av utvannet klippfisk, tomatsaus, løk, potet, oliven og olivenolje. Det finnes selvsagt flere varianter av denne såkalte norske utgaven. Til dette kan vi drikke øl, en dram, vin eller vann. Fritt valg.
Så lenge man koser seg med maten, er jeg egentlig trøtt av å snakke om den er sunn eller ikke. Men hvis du først spør, så er nok dette noe av det sunneste vi kan spise.
September er tydeligvis en konfirmasjonsmåned. Vi har i løpet av 10 dager vært i ikke mindre enn 3 konfirmasjoner. Stemningsfulle og vakre seremonier, (den siste hadde til og med en prest med sangstemme som messet med høy klar vakker røst) forventningsfull og spent ungdom og festkledde og stolte foreldre, besteforeldre, faddere og annen familie. Ungdom som har vært på leir sammen med prest, kateket og ungdomsarbeidere. De har ganske sikkert fått anledning til fordypning i etiske spørsmål i tillegg til all den moro ungdom har sammen på leir. Men føler kirken et virkelig ansvar for å ruste ungdommen til den konfliktfylte og brutale verden vi lever i eller ser den (kirken) det som sin viktigste oppgave å formidle troen og prøve å få flere kirkegjengere? Jeg er i tvil.
Prekenene henvendte seg til de unge direkte, men først og fremst med budskapet at Gud ser deg og verner om deg, ikke at her må du ta selvstendige og viktige valg på egen hånd. Jeg forstår kirkens anliggende og at den ser en gylden mulighet i å være med på å forme unge mennesker i den aller mest formbare perioden i livet. Vil det lykkes? Jeg tror nei. Norge blir mer og mer et sekulært land og antall aktive kristne som går regelmessig i kirken er få i forhold til alle som blir konfirmert og lar seg velsigne på konfirmasjonsdagen. Vi er kommet dithen at kirken brukes som en ramme om viktige begivenheter i livet, en seremonimester som fortsatt holder stand som nettopp det, seremonier. En stor del av det norske folk bruker kirken til dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelser, ja også på julaften for det gir så god julestemning.
Tilbake til “våre” konfirmasjoner som alle har vært flotte feiringer. Konfirmasjonen har gitt anledning til storslagne fester for familie fra fjern og nær, noe som i seg selv er viktig. Kusiner og fettere, tanter og onkler som ser hverandre sjelden får en mulighet til å treffes, oppdatere hverandre og feire en 15 åring som vi alle er glade i. Dette kunne selvfølgelig skje uten en kirkelig ramme og flere og flere velger nok det. Men kirken har den lengste og sterkeste konfirmasjonstradisjonen og det benyttes selvfølgelig i stor grad. Dessuten har kirken modernisert seg og snakker et språk de unge forstår, det skal de ha. Nå kan bidrag til kollekten også gis med VIPPS! Kirken tenker nok at selv om hovedtyngden av årets konfirmanter ikke kommer til å bruke kirken annet enn til bryllup og på julaften så er det verd innsatsen. Jeg er i tvil – er det riktig å overlate noe så viktig som å lære unge om verden vi lever i, tro og tvil, etiske verdier, til et trossamfunn? Dette er så viktige verdier at de burde formidles uten å blande inn en gud med sine følgere enten de heter Mohammad eller Jesus.
Uansett hvor vi er, kan vi friske opp turen med noe styrkeutfordringer.
En venn av meg pleier å ta en pause etter en halvtimes tur i skogen. Legger seg ned på bakken, tar noen push ups, tar planken osv. En dag dukket plutselig en dame opp og spurte om han følte seg dårlig og trengte hjelp. Det ble avrundet med et vennlig, takk for omsorgen!
På Aftenposten nett forside stod det 18. august.: “Glad i situps,planke og rygghev? Slik trening har liten effekt.” Leser man imidlertid selve artikkelen, stemmer budskapet ikke med overskriften. Folk flest leser oftest bare blikkfanget og da blir det faktisk feilinformasjon.
De 3 øvelsene som ble nevnt er blant de mest brukte for å styrke kjernemuskulaturen. Dette er musklene i rygg og mage som holder oss oppreist og regnes som basis for det meste av fysisk aktivitet.
Grunnlaget for overskriften var faktisk en undersøkelse som viste at idrettsutøvere som spesifikt trente kjernemuskulaturen ikke presterte bedre, ikke hadde mindre ryggsmerter og ikke var mindre skadet.
Dette overrasker meg ikke. Er du først en seriøs utøver trener du hele kroppen, også kjernemuskulaturen. Om du så legger til ekstra treningsøkter av denne, er effekten ikke gitt.
I artikkelen blir fysioterapeut, kiropraktor og en av de mest erfarne trenerne på Olympiatoppen intervjuet. De er alle enige om at trening av kjernen i et sammensatt allsidig program er å anbefale, og spesielt hvis du føler det et bra for deg.
Hva kan så seniormosjonisten lære av dette? Sammen med styrketrening generelt er også fokus på trening av kjernemuskulaturen viktig, ikke minst for fortsatt å være rank og spenstig. Derfor er det viktig å trene situps, planke og rygghev, noe vi vet vil ha positiv effekt.
Mange fordommer rundt eldre og sex er i ferd med å forsvinne, men fortsatt blir artikler om dette stort sett ledsaget av bilder med pene par i sekstiårene. Gledelig er det imidlertid at forskning om eldre og sex ikke lenger bare omhandler kvinner og menn rundt 60 år, men følger dem langt opp i 90-årene. For behovet for intimitet og nærhet forsvinner ikke med årene som vi trodde da vi var i tyveårene og så på mennesker rundt femti som utgamle. Og fortsatt er det nok gjengs blant de unge å ikke orke tanken på at gamle mennesker med sine skrukker og etter dagens mål uskjønne kropper kan ha glede av intimitet, ja sogar også samleie. Forskning viser imidlertid det motsatte, gamle mennesker over 80 har fysiske lyster og behov som de ikke er redde for å få dekket hos en partner, eller på egen hånd. I dag gjelder dette i like stor grad for kvinner som for menn, et resultat av endring i kvinners opplevelse av seg selv og kroppen sin etter den nye kvinnebevegelsen på 60 og 70-tallet.
Eldre mennesker som er så heldige å leve i parforhold kan være nær hverandre på mange måter. For noen er klemming, ta på hverandre og ligge inntil hverandre mer enn tilstrekkelig for å dekke behovet for nærhet. For andre er et aktivt sexliv viktig uten at prestasjonene behøver å være som i ungdommen.
Intimitet er imidlertid så mye mer enn det vi kanskje forstår med sex i veldig snever betydning. Nærhet med et annet menneske fysisk og eller psykisk dekker vesentlige behov hos oss mennesker, behov som også kan dekkes ved nære vennskap eller samvær med f.eks. barnebarn. Dette er viktig å tenke på i og med at når vi kommer opp i årene er det flere og flere som blir alene.
Under krigen fikk jeg ei skje harsk tran hver dag vi var på skolen. Etter hvert kom tranen i kjøleskapet og da ble smaken greiere. En eller annen gang i 1950 årene husker jeg at professor Olav Notvarp fra Trondheim skrev en kronikk Aftenposten hvor han han mente at man allerede da kunne vise at tran hadde en gunstig effekt på hjertekar-sykdommer. Dette kunne gjelde både forebygging og behandling. Han mente at tranens omega-3 fettsyrer hadde denne virkningen.
Etter hvert har det “rent mye vann i havet”. Torskelevertranen er renset for tungmetaller og andre miljøgifter og man har redusert A vitamin innholdet som var i høyeste laget. Studier viser etter hvert at omega-3 har betennelses dempende effekt ved en rekke tilstander. Det være seg tarmsykdommer, aterosclerose (åreforkalkning) og leddgikt. Fra omega-3 dannes såkalte mediatorer som kan ha slike effekter. D-vitaminet synes å ha liknende virkning.
Fet fisk som ørret, laks, sild og makrell har høyt innhold av omega-3. Mager fisk som torsk øker også omega-nivået i kroppen vår. Av eller annen grunn ser det ut til at vi nyttegjør oss fettet fra torsken på en god måte, selv uten å spise levra.
Det er mer enn naturlig å skrive om dette idag. Jeg sitter ved kjøkkenbordet i et hus i Lyngen og ser utover Ullsfjorden. Der ligger 2 sjarker ved fiske-bruka og henter dagens fangst. Vi har torsk til middag etter en tur opp i Alpan. Dvs vi går i dalene og ser opp på fjelltoppene.
I såkalte observasjonsstudier er det vist at fysisk aktive mennesker utsetter debuten av alderdomssvekkelse. Det være seg Alzheimers sykdom eller annen form for demens. Disse undersøkelsene har vist at både kondisjonstrening og styrketrening er bra for vår hjernehelse.
Nå er det publisert en studie av en gruppe forskere hos professor Linda H. Bergersen ved Universitetet i Oslo som kan fortelle litt om hva som skjer i hjernen ved fysisk aktivitet. Disse studiene er gjort på mus men forskerne mener at funnene sannsynligvis også gjelder for mennesker.
I korthet går det ut på at laktat (melkesyre) stimulerer en vekstfaktor som fører til økt dannelse av små blodårer (kapillært) i deler av hjernen. Dette ble funnet etter at musene ble intenst intervalltrent 5 dager i uken i 7 uker. Dette kan så motvirke den forstyrrede mikrosirkulasjonen i hjernen som vi finner ved Alzheimer/demens.
Hva kan dette så bety for oss seniorer? Mange av oss har hverken bein eller kropp til intervalltrening. Vi bør også huske at 60-70 prosent av oss knapt går småturer! Det bør ikke være vanskeligere enn uansett fysisk form, få folk til å gå på litt i bakker og trapper slik at pusten “går” og vi føler at beina blir stive. Da vet vi at melkesyre nivået i blodet øker. Det samme kan vi oppnå ved styrketrening. Men vi må da ta i slik at musklene får litt “bank”.
Til slutt, nyere forskning har vist at når vi stivner i beina, så er det ikke bare laktaten (melkesyre) som er årsak til det. Men i denne sammenheng spiller det ingen rolle. Lykke til og “ta i” !!
Jeg vil henge meg på Thor-Øisteins post om Jane Fonda. Jeg deler absolutt hans syn på henne som et forbilde når det gjelder trening for eldre og at også eldre/gamle kvinner bør få roller som skuespillere. Jane Fonda selv er en flott skuespiller, noe hun har bevist og beviser, nå sist med medspiller Robert Redford i Netflix-filmen Our souls at night. Bildet som følger opplysningene om de to sammen igjen viser en strålende vakker, ungdommelig Jane (79) og en aldrende Robert (81). Mitt anliggende er: Man ser ikke ut som Jane Fonda i en alder av 79 år uten å ha vært gjentatte ganger i nærkontakt med plastiske kirurger. Det er selvfølgelig opp til hver enkelt om man vil fikse på utseende, men hvorfor er det så maktpåliggende for kvinner å se mye yngre ut enn de er mens menn har lov til å eldes med sine skrukker og hengende hud både her og der. Det er trist at hvordan vi lykkes i alderdommen skal være avhengig av et ungdommelig utseende. Selvfølgelig er vi fortsatt forfengelige og vil gjerne se bra ut, men det går for langt når dette er avhengig av operasjoner og løft. Det er mye oppmerksomhet på kroppsfiksering og ungdom – det burde være minst like mye fokus på eldre og kropp. Det er et uttrykk som sier at hvis du dør slank og rynkefri har du vært flink pike. Så flink akter ikke jeg å være – Jane Fonda har betalt dyrt for sitt vakre, slanke utseende både med penger og helse. Redsel for noen ekstra kilo kan føre til benskjørhet pga et for dårlig kosthold. Vi eldre kvinner skal være glade for noen kilo for mye – det er vitenskapelig vist. Moderat overvekt kan være bra for oss så lenge vi holder oss i fysisk god form. Og rynkene våre viser et levet liv – det skal vi være stolte over. Så tilbake til overskriften. Om det bare er de unge og vakre som skal få lov til å elske, det skal jeg komme tilbake til i en senere post om eldre og seksualitet.
Noe av det hyggeligste jeg gjør, bortsett fra å se egne barn og barnebarn, er å besøke en vennefamilie som er 40 år yngre enn meg. De setter spørsmålstegn ved masse som jeg ikke engang tenker på og de gjør ting som jeg bare sier “hæh” til.
Liv og Yngvar og de 3 barna hadde forleden loppemarked i hagen for å selge ting de ikke lengre trengte. I forkant hadde de blitt kvitt adskillig på Finn.no. Store ting som skap, tepper og endel inventar var allerede borte vekk. Hvordan hadde denne tanken dukket opp?
Den såkalte Minimalismen ble vel egentlig kjent da Japaneren Fumio Sasaki ga ut boka “Farvel ting” i 2011. Han beskrev seg selv som en ulykkelig, overvektig fyr som måtte gjøre noe radikalt med livet for å bryte en vond sirkel. Han ville prøve å si farvel til alt som for han var overflødig. I løpet av noen år reduserte han hva han eide fra 1000 til 50 ting. Han beholdt ting som for han ga glede. Det ble farvel til alt det overflødige. Ved å tenke på færre ting rundt seg, har det blitt mer kvalitetstid. Han satt igjen med noen stoler, ett bord, noe kopper og kar, noen skjorter og ett par bukser,,, på 20 kvadratmeter og 10 kg lettere.— Bortsett fra PC-en. Der lagret han bilder av alt hadde opplevd og hva han hadde eid, hvis det ble aktuelt å se på det.
Idag satt jeg sammen med Liv og Yngvar og 8 åringen Karla på det minimalistiske kjøkkenet. Karla fortalte med entusiasme om barneklær, barnebøker, leker og ting ellers på barnerommet som var solgt eller gitt bort. 2 par skøyter var blitt til ett par osv. Pappaen som hadde rimelig mye sportsutstyr satt igjen med det nødvendige. Liv var blitt kvitt mye kjøkkenredskap. Matlagingen gjøres enklere, mindre ståk med rydding osv.
Alt dette og mere til kommer snart i ei bok om hvordan Liv, Yngvar og barna kommer frem til et enklere liv med enda mer tid til det som er viktig for dem. Vi gleder oss!!
