seniorlivet Livet som 65+, muligheter, gleder og utfordringer.

Jeg har en spesiell tiltrekningskraft på flått. Når jeg er på Bråtane blir jeg alltid bitt og bruker mye tid til å sjekke og fjerne flått som oftest har ført til en intens kløe, også etter at den er fjernet. Så også i år. Jeg har nesten ikke tall på hvor mange bitte små flåttlarver eller nymfer jeg har fjernet eller måttet få Thor-Øistein til å fjerne når de sitter der det er vanskelig å komme til. For i år ser de flåttene jeg har fått på meg annerledes ut enn tidligere år. De er mindre og ser absolutt ikke ut som de har delikatert seg med mitt sannsynligvis søte blod. Dette har fått meg til å lese meg opp på flåtten, dens livssyklus, preferanser av vertsdyr, utbredelse og aktivitet som smitte- og sykdomsspreder. Dessuten har jeg interessert meg for flått fordi det er blitt alt for lett å skylde på mulige flåttbitt ved litt uklare sykdomssymptomer. Endel laboratorier, særlig i utlandet, har spesialisert seg på flåttbårne sykdommer og stiller langt flere positive diagnoser enn tilsvarende laboratorier her til lands, og dette er ikke ment som noe positivt fra min side.

Flåttens livssyklus                                                                                                                            Skogflåtten som er den absolutt vanligste hos oss, har fire utviklingsstadier: egg, larve, nymfe og voksen. Både larver, nymfer og voksen hunflått suger blod. Hanflåtten prøver også å finne seg et vertsdyr (f.eks. meg), men han suger ikke blod, bare leter etter en hunflått som han kan pare seg med. Hunflåtten trenger masse blod for å kunne legge egg og når hun har fått nok blod, ramler hun ned fra vertsdyret og graver seg ned i bakken hvor hun legger ca 2000 egg. Etter noen uker klekkes eggene og ut kommer larver som er bitte, bitte små. Larven trenger blod for å gå til neste stadium som er nymfe og nymfen trenger blod for å bli til en voksen flått. Utviklingen fra egg til voksen flått kan ta 3 – 6 år. I år har jeg ikke sett noen flått som er stor og blodfyllt slik jeg har opplevd tidligere år. Derfor lurer jeg på om de små flåttene jeg har fjernet er larver eller nymfer. Uansett, de er ekle og de klør.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Flåttbårne sykdommer                                                                                                                          Flåtten i seg selv er ikke farlig, men den kan være bærer av virus eller bakterier som kan føre til sykdom. Det vanligste er Borreliabakterien som kan føre til Borreliose eller Lyme’s disease. Denne sykdommen kan gi forskjellige symptomer som hudforandringer (Erytema migrans), leddplager og nevrologiske symptomer. Omtrent 5% av skogflåtten i Norge har denne bakterien som kan overføres til dyr og mennesker. Det ser ut til at rundt halvparten av dem som blir infisert med borreliabakterien blir syke med borreliose. Diagnosen stilles ved påvisning av antistoffer i blodet.  Det tar imidlertid tid å danne antistoffer så en blodtest tatt kort tid etter flåttbitt har liten verdi. Er det mistanke om sykdom må testen gjentas. Antistofftestene er blitt mye bedre de senere årene, men må alltid tolkes med forsiktighet da en gammel, ikke kjent infeksjon med borrelia kan gi utslag på testen. Ved Erythema migrans (den røde ringen på huden som kjennetegner infeksjon med borrelia) er antistofftesten lite å stole på og det anbefales å behandle med antibiotika på klinisk mistanke.

En mer fryktet flåttsykdom er TBE eller Tick borne encephalitis som er en sykdom i sentralnervesystemet, enten som hjernebetennelse eller hjernehinnebetennelse. Sykdommen skyldes et virus som flåtten kan være bærer av. Forekomsten av TBE-viruset er lav i Norge, men har vært økende de siste årene, sannsynligvis i sammenheng med klimaforandringene. Det finnes en vaksine mot TBE-viruset og de som beveger seg mye ute i naturen i kystnære områder i Agder, Vestfold og Telemark, og Buskerud anbefales å ta vaksinen. TBE-vaksinen beskytter ikke mot Borreliose.

Forebygging                                                                                                                                            Først og fremst, unngå å bli bitt, men det er lettere sagt enn gjort. Det kan være lurt å kle på seg, lange bukser og langermet skjorte på tur i typisk flått-terreng med mye gress, busker og kratt. Når først flåtten sitter der, er det om å gjøre å fjerne den fortest mulig. For å bli smittet av borrelia må flåtten helst sitte i over ett døgn, men TBE-viruset kan overføres raskt etter bitt. Det enkleste er å fjerne den med en flåttpinsett eller bare ved hjelp av neglene på tommel og pekefinger/langemann.

Mediene og flåtthysteri                                                                                                                             Det er ikke sommer uten at de tabloide mediene eksellerer i flåtthistorier: “NN ble invalid etter flåttbitt” f.eks. Noen historier er sanne, men overdrives slik at vi får et inntrykk av at det å ferdes i skog og mark er farlig og at all flått er bærere av virus eller bakterier. Ikke rart vi blir redde. Denne redselen er det noen som benytter seg av. Jeg har blant annet sett annonser for egne flåttklær, klær som flåtten ikke liker? Eller litt lugubre laboratorier som tilbyr diagnostikk til deg som ikke stoler på det svaret du har fått hos fastlegen din. I Norge har vi to spesielt anerkjente laboratorier for flåttdiagnostikk, Folkehelseinstituttet som er referanselaboratorium og Nasjonalt kompetansesenter for flåttbårne sykdommer som ligger ved Sørlandet sykehus.

Flått og faren for infeksjon må vi ta alvorlig og bruke de mulighetene vi har til å unngå sykdom. Borreliose er mye hyppigere enn TBE og kan behandles med antibiotika. Mot TBE finnes en vaksine. Det skal heller ikke underslås at det er mulig å ha Borreliose uten å vite at en har vært bitt.

Har jeg tatt vaksine mot TBE?                                                                                                                   Jeg må bare innrømme det – jeg har ikke tatt vaksinen. Det er ikke pga vaksineskepsis, langt derifra, men ren latskap og glemsomhet. Plutselig er flåttsesongen der uten at jeg har startet vaksinering. Men til neste år…. jeg lover. Jeg har selvfølgelig anbefalt vaksinen til barn og barnebarn.

Hilsen Ragnhild som er populær hos flåtten.

Det er mange måter å leve sammen på, men jeg synes nå fortsatt at det er hyggelig at barn (og barnebarn når den tid kommer) gifter seg. Nå har vi vært i vakre Norheimsund og deltatt i Grys bryllup. Både brud og brudgom hadde vært med på dette før, men det gjorde det ikke mindre hyggelig at to voksne, middelaldrende mennesker finner hverandre og gifter seg.

Bryllupet var kompakt, med brudens foreldre med ektefeller, brudens store og voksne barn, en med samboer, brudgommens sønn med ektefelle og barn og brudgommens voksne datter samt forloverne. Vielsen var i Rådhuset med kun forloverne tilstede, bryllupsmiddagen var i Gamlestovo gardsrestaurant i Fykse. Selv om brudeparet ankom middagen i bil og ikke båt begynte det nå å nærme seg noe som liknet en hardangersk brudeferd. I en riktig gammel laftet bygning med gedigne bjelker i taket ble vi servert sider fra Hardanger og lokal spekemat som aperitiff. Ringer ble utvekslet og det ble skålt i musserende, men det er sideren vi husker.

Middagen ble inntatt i selve Gamlestovo. Menyen var ganske moderne, men råvarene var lokale. Bruden holdt en nydelig tale til sin nyslåtte ektemann og etterhvert kom både forloverne og foreldrene også på banen. Mellom hovedrett og dessert var det benstrekk ute, heldigvis hadde det sluttet å regne og solen tittet frem. Vi befant oss nokså høyt oppe i en fjellside på et lite platå med utsikt over Hardangerfjorden og  en skogkledd fjellskråning på den andre siden.

Til desserten fikk vi en del av historien til Hardingfela og en brudeslått på fela fra 1886. Et par andre slåtter ble også fremført av spelemannen som jeg tror var eier av stedet. Vi satt nokså tett sammen i en riktig gammel stue og hørte på tradisjonsmusikk, det ble som det skulle være på en brudeferd i Hardanger.

Etter middagen ble hele selskapet fraktet hjem til brudeparet i minibuss. Der ble vi møtt av brudemarsj på trompet, spilt av en av Grys kolleger og venninner.

Kaffe og kaker, bakt av datter Kaisa 17 år, sang fra kolleger og venninner og noen “happenings” iscenesatt av døtrene. Stemningen var lun og god – alle hygget seg og hovedpersonene så absolutt ut til å trives i hverandres og gjestenes selskap.

De fire gamle, dvs foreldrene til Gry med feller, brøt opp ved 23-tiden og drosjet tilbake til hotellet. Sjåføren hadde vi sett før, jeg mistenker at i Norheimsund er det to drosjer og to sjåfører, en om dagen og en om kvelden/natten. De er godt orientert om hvor vi befinner oss, hvor vi har vært og hvor vi skal. Betryggende og gleden ved å være på et lite sted.

Nå er vi vel tilbake i heimen, glade for det vi har vært med på og ikke minst glade for Gry og hennes Bjarte. Kjærligheten kan finnes, enten vi er 20, 60 eller til og med 80. Heldig er den som finner en å dele livet med uansett når det skjer.

Hilsen Ragnhild, brudens mor.

For 66 år  siden møttes vi fire i Universitetshagen i Oslo. Etter en stund ble vi ropt opp og etterhvert geleidet inn til Anatomisk Institutt. Slik startet det med 6 års studier og mer eller mindre 60 års doktorvirksomhet. Til høsten skal vi feire at det er 60 år siden at vi var ferdige doktere. Skal vi være helt ærlige, det tok både halvannet års turnustjeneste og militærtjeneste og ennå noen år før vi var brukbare på “egenhånd”.

Løpet til oss 4 har vært fagmessig ganske så forskjellig, Vi har fordypet oss i virussykdommer, mage-tarmsystemet, barnesykdommer og ungdom som beveger seg mye. Disse forskjellighetene har på ingen måte forhindret at vi har trivdes svært så godt i hverandres selskap. Etter at vi i forskjellig grad har blitt pensjonister, har vi i snart 15 år møttes i Kragerø-skjærgården hver sommer til ett 2 dagers treff. Vi prater, mimrer, spiser god mat, drikker god vin og spiller gammel-manns golf. Dvs., vi har med de spreke konene også på dette, selvsagt.

Nå er vi 85 år, litt pluss-minus og helsa er rimelig bra. Litt “småpell” har det blitt, men det er til å leve med. Hvis noen tror at det blir mye fagprat, så er det fullstendig feil. Vi har ett par ganger tatt opp “de store linjer”, hvordan beholde helsa når vi er gamle. Det er da artig at all forskning viser at “flaks og hell” er den viktigste enkeltfaktoren for at de aldersbestemte sykdommene slår inn senest mulig. I flaks og hell, inkluderes hva slags arv vi drar med oss fra mor og far, at vi i liten grad rammes av alvorlige infeksjoner og ulykker. At vår livsstil er innenfor rimelige grenser, hjelper selvsagt litt på. Men for mange blir det nok bare litt kosmetikk for livsløpet vårt.

Når vi først har blitt så gamle som 85 år, får vi bare la det stå til. Å plage oss selv med evt asketiske livsendringer, er fullstendig fånyttes. Min kloke svigermor, Ebbba, sa at hun foretrakk at forfallet kom nedenfra. Dårlige bein går på ett vis ! Vi har nettopp sett den strålende filmen The Father, med Anthony Hopkins, som handler om en ressursrike gammel mann med tiltagende kognitiv svikt og etterhvert alvorlig demenstilstand. Dét er en tragedie for både mannen og hans oppofrende datter.

Men la oss ta en dag, en mnd og ett år av gangen, så får vi se hva tiden bringer. La det bli endel gleder underveis. Uansett vi begynner å nærme oss vekslingsfeltet på siste etappe,

Ha en god sommer, Thor-Øistein

Er dette skjønnhetsidealet? Trutmunn med fillers.

Jeg har tidligere skrevet om kroppspress og useriøs markedsføring av kosmetiske behandlinger, særlig rettet mot ungdommer og unge kvinner. For noen år siden var det tilbydere i en større norsk by som ville gi rabatt til russejenter som ønsket seg trutmunn (fillers i leppene). Dette er bare et lite eksempel på markedsføring som rett og slett forteller at vi trenger kosmetiske inngrep for å være bra nok. Det som nå gleder meg er forslaget fra regjeringen til lov- og forskriftsendring for å motvirke kroppspress. Regulering av kosmetiske inngrep, injeksjoner og behandling og tydeliggjøring av helsepersonellovens virkeområde. Her er det all mulig grunn til å heie på regjeringen og Høie, og det er ingen grunn til å tro at ikke disse lov- og forskriftsendringene går glatt igjennom i Stortinget.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Helsepersonelloven foreslås endret dithen at det skal innføres kompetansekrav for å kunne gjennomføre endel kosmetiske inngrep, injeksjoner og behandlinger. Hvis kosmetiske inngrep, injeksjoner eller behandlinger kan føre til alvorlig skade eller komplikasjoner er det bare helsepersonell som kan utføre behandlingen. På den måten kan alle de useriøse aktørene i markedet lukes bort, noe som er både betryggende og svært gledelig. Lovforslaget innebærer også at det skal innføres 18 – års aldersgrense for å få utført kosmetiske inngrep. Det vil i alle fall få den usikre 16-åringen som har fått brystforstørrelse i konfirmasjonpresang til å måtte tenke seg nøye om et par år.

Departementet vil også endre to forskrifter som går på markedsføring av kosmetiske inngrep. Markedsføringen må ikke kunne oppfattes av barn under 18 år å være rettet mot deres aldersgruppe og heller ikke bidra til kroppspress blant barn. Den andre forskriftsendringen som foreslås er at reglene for  markedsføring også skal gjelde kosmetiske injeksjoner ved bruk av fillers og legemidler.

Overlegeforeningen har i sitt høringssvar i all hovedsak støttet forslagene fra Helse- og omsorgsdepartementet. Som svar på et tilleggsspørsmål om det bør innføres et generelt forbud mot markedsføring av kosmetiske inngrep sier Overlegeforeningen at et slikt generelt forbud kan føre til at flere vil velge å reise til utlandet for å få utført inngrep, noe som vil være svært uheldig. Uheldig både for den enkelte som risikerer å bli behandlet av useriøse aktører og for norsk helsevesen som må ta seg av komplikasjoner etter inngrep utført i utlandet. Risikoen for innførsel av resistente bakterier i norske sykehus er en reell fare etter behandling i utlandet.

Departementets forslag når det gjelder kosmetiske inngrep er bare å glede seg over. Men det er fortsatt endel å ergre seg, for ikke å si bli skikkelig sjokkert over i vår offentlighet. For hva har vi egentlig et Mattilsyn til? Mattilsynets leder sukker på radio og TV over sitt todelt mandat, nemlig å sørge for god dyrevelferd og å sikre bonden et levebrød. Etter å ha sett dokumentaren på NRK som viste norsk dyrevelferd på sitt værste, kan man spørre seg om ikke Mattilsynet tar hensynet til bøndene mer alvorlig enn hensynet til dyrene, i dette tilfellet grisene. Ja, det er foretatt tilsyn og påpekt mangler, men NRK kan dokumentere at det tar år før katastrofale mangler fører til utestengelse av de grisebøndene som ikke har greid å rydde opp i fjøsene sine. Og i mellomtiden lider grisene.

Det som sjokkerte meg mest (i tillegg til de grusomme bildene av vanskjøttete griser) var bondelagets leder og Mattilsynet som først og fremst klaget over metodene dyrevernaktivistene hadde brukt. Det aktivistene hadde gjort var å påpeke de forferdelige forholdene noen griser lever under. Slike forhold som Mattilsynet, som først og fremst tenker på bondens levebrød, ikke har avdekket med sine besøk som stort sett er varslede inspeksjoner. Ja, de fleste grisebøndene driver sikkert med god dyrevelferd, men at det finnes mange som ikke gjør det er en skam. Bondelaget prøvet seg med at det sikkert finnes skittene deler i et ellers mønstergyldig fjøs. Men skambitte griser og griser som er låst fast slik at de ikke kan røre seg er det umulig å bortforklare.

Heretter blir det bare frittgående gris – Grøstad f.eks., og aldri mer Gilde eller Fatland. Vi prøvde det i fjor, vel verd å betale litt mer for juleribben når vi slipper å se for oss bildene som NRK viste.

Hilsen Ragnhild som gleder seg over mye, men ikke over alt.

Jeg sitter ved en blomstrende syrinbusk og lytter etter den velkjente lyden av summende insekter. Men det summer ikke, eller i alle fall svært lite. Er det fordi hørselen er blitt dårligere nå jeg nærmer meg åtti? Jeg konstaterte for noen år siden at jeg ikke lenger hørte gresshoppene, men det gjorde barnebarna. Så det var nok hørselen. Men altså insektene, ikke hører jeg dem og heller ikke ser jeg noen. Heldigvis fikk jeg øye på en enslig humle som koste seg i syrinblomstene, og jamen så jeg også en til. Men summingen av mengder av insekter i blomstene er det nok slutt på.

Måkeskrikene jeg husker fra tidligere var så inntrengende at selv min dårlige hørsel måtte ha hørt dem. De siste årene har jeg så godt som ikke hørt måkeskrik, rart at jeg skulle savne det, men det gjør jeg. Vi har en liten holme rett utenfor oss som vi da jeg var barn kaldte terneholmen. Der holdt det tusener av terner til, de la egg og passet på ungene sine. De passet så godt på avkommet at de anså oss, når vi badet eller var ute i robåt, for en trussel og stupbombet oss. Det var nesten litt skummelt. En gammel svensk tante som ferierte her sammen med mine morforeldre syntes ternene var så skumle at hun satt med paraply i båten når vi var ute og fisket.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

For den gangen fisket vi også og så på det som matauk. Det var først og fremst torsk vi fikk, stor og fin torsk. Nå er torsken fredet fordi bestanden er i ferd med å reduseres dramatisk. Ikke godt å vite om det er overfiske eller forurensing, kanskje en kombinasjon.

Det er vel ingen tvil om at det vi ser skyldes klimaendringer, som igjen skyldes alt for store utslipp av klimagasser i tillegg til de naturlige svingningene som jordkloden alltid har sett. Det er stor enighet om at utslippene må reduseres, nasjonalt og internasjonalt. Hvordan dette skal skje er kilde til mye uenighet, også blant våre hjemliige politikere. For meg var det en lise å høre oljeanalytiker Thina Sahltvedt på Dagsnytt 18 og lese intervju med henne i Klassekampen. Hun ble intervjuet for å kommentere rapporten fra IEA (Det internasjonale energibyrået) som til manges store forbauselse har konkludert med at behovet for fossil energi blir så lite at leting etter nye oljefelt burde opphøre. Sahltvedt var forbilledlig klar og kompromissløs når hun hevdet at vårt, Norges bidrag for å få ned utslippene vil være å stoppe leting etter nye oljefeldt og nøye oss med den oljen vi allerede har funnet. Det var ikke lett for Anniken Haugli i Norsk olje og gass å få frem et annet syn, men hun gjorde så godt hun kunne og det jobben hennes forventer av henne: å fremsnakke norsk olje og gassproduksjon.

Det er ikke vanskelig å forstå at olje- og gassindustrien og annen industri knyttet til leting og boring er bekymret for fremtiden. Ny forskning tyder imidlertid på at utvikling av alternative energikilder krever nettopp den kompetansen oljeindustrien har og at det vil være stort behov for arbeidskraft med nettopp den kompetansen. Selv om det norske oljeeventyret nærmer seg slutten kan vi kanskje se frem til et nytt fornybareventyr? Det er i alle fall å håpe.

I mellomtiden må jeg forsone meg med at jeg ikke hører gresshoppene, at det er alt for få humler i syrinene og spireaen, men at småfuglene synger som aldri før og dem hører jeg.

Hilsen Ragnhild som nyter sommerværet og fuglesangen.

Vi har i flere 10-år visst at gamle enslige og gamle på sykehjem i alt for stor grad er underernærte. For vel 25 år siden publiserte venn og kollega en undersøkelse som viste at vel 50 prosent var i en alvorlig situasjon på sykehjemmene. Muskulaturen svant (sarkopeni), mange ble sengeliggende, de hadde et dårlig immunforsvar, de fikk infeksjoner,  de var deprimerte og var ikke istand til å være sosialt aktive. Livet ble forkortet.

De ferskeste rapportene viser at dette er uendret. Omlag 41 prosent av beboerne på sykehjem er underernærte. Dette tiltross for allverdens handlingsplaner og Stortingsmeldinger. Senest, “Leve hele livet fra 2019” som skulle legge grunnlag for å bedre levekårene for oss i alderdommen. Men hva hjelper det med statlige meldinger, når alt skjer i kommunene?

Men la oss se nærmere på hva som skjer i sykehjemmene med mat og måltider. Rasjonalisering førte til at lokale kjøkken forsvant. Sentralkjøkken ble opprettet. Middagsmaten kommer i store kummer eller i plast posjonspakninger. Mange spiser knapt det de får på tallerkenen. Maten kan være næringsrik. Men det hjelper lite når beboerne opplever den udelikat og at den ikke er velsmakende. Dette tiltross for at de ansatte gjør så godt de kan innenfor rammen av en travel arbeidsdag på avdelingen.

Heldigvis har enkelte sykehjem greid å snu på dette. Avdelingene har fått småkjøkken og folk med kompetanse i matlaging står for dette. Beboere med med krefter, ork og lyst får anledning til å være med på kjøkkenet. Kanskje lukten av god mat også virker positivt på matlysten. Men uansett hvor bra maten er, greier vi ikke lage en god atmosfære ved matbordet, så blir mye stående urørt.

Nå er vi egentlig ved sakens kjerne. Et verdig liv på sykehjemmet krever mer ressurser. Ofte er bemanningen et minimum. I noen hjem er det så kritisk at det knapt er tid til å servere frokost og kveldsmaten kan bli en brødskive klokken 1800!

Andelen alvorlig demente tiltar på sykehjemmene. Noen et svært urolige og krever mye omsorg. Alle aktiviteter, ute eller inne, oppleves hyggelige og beroligende. Mange steder er det ikke tid og anledning til å legge forholdene til rette for dette. Andre demente er mesteparten av tiden sengeliggende. Hvor krevende dette er for de ansatte, kan knapt beskrives.

Jeg vil avslutte dette med å gjenta, det står på ressurser som kommunene ikke har/får. . Jeg kan ikke forstå annet at øremerkede penger fra staten til eldreomsorgen er nødvendig. Men dette er øyensynlig langt inne å få gjennomført.

Jeg er heldig og er såkalt folkevalgt medlem av Eldrerådet i Bydel Sagene. I vår bydel har vi Akerselva sykehjem  som vi er stolte av, tross begrensede rammer.

Hilsen Thor-Øistein

Det har vært en våt, kald og til dels vindfull pinse her i skjærgården, noe dette bildet representerer. Godt vi har bra med ved – Thor- Øistein mener vi nå fyrer med 20-30 år gamle kubber.

Vi trosset de meget dystre værutsiktene og startet pinseutflukten torsdag – og her er vi fortsatt mandag 2.pinsedag og blir til i morgen. En av de mange fordelene med pensjonistlivet er at vi ikke er avhengige av pinsekøene, og slipper å sitte i bilen og snegle oss nedover E-18 mens det lille som var lovet av bra vær langsomt går over i regnbyger. Vi kunne glede oss over sol og den siste rest av litt snille temperaturer fredag med en snartur på golfbanen uten behov for polvotter og lue.

Vær eller ikke vær, vi har virkelig hatt noen fine Bråtane-dager, til og med noen morgener med utekaffe og fuglesang. Lørdag kom Karoline og Hedda (13) og vi kunne glede oss over å se hvordan Hedda og hennes jevnaldrende tremenninger lekte og moret seg sammen, akkurat som våre barn i sin tid med sine fettere og kusiner. At sjøen neppe holder mer enn 10-11 grader holdt ikke 13-åringene fra å bade gjentatte ganger. For oss “oldiser” er godt å oppleve at verden og generasjonene går videre, ikke så helt annerledes enn det en gang var. Men som sagt, det har vært mye vær og fra søndag ettermiddag var vi igjen alene på hele Bråtane.

Da mor og far drev gartnervirksomhet her frem til starten på 2000-tallet sa mor bestandig at det kunne regne så mye det ville frem til St.Hans. Så nå gleder vi oss over at plenen er gjødslet, rosene og rhododendronen har fått ny jord og kompost og så har det kommet nok vann fra oven til at det forhåpentligvis blir en perfekt blomstring. Plenen er allerede slått mange ganger og ser grønn og frisk ut. Syrinene blomstrer og svarttrosten holder konsert

Litt inneliv er det blitt slik at vi har fått lest noen bøker og jeg kan dyrke kjepphestene mine via aviser, radio og litt TV. Hetsen Lan Marie Berg er utsatt for skremmer meg, men får meg også til å tenke over hvordan jeg selv og andre omtaler meningsmotstandere. Jeg håper og tror virkelig at slike kommentarer hun utsettes for ligger langt unna det jeg kunne tenke meg å komme med. Men det er likevel grunn til å tenke seg om og ikke risikere å gå for person i stedet for sak. Stor takk til Tina Bru som parkerer hetsen med et skikkelig raseriutbrudd i sosiale medier. Og hun har helt rett, en hvit ung mann ville aldri blitt utsatt for det som Lan Marie nå får i kommentarfeltene.

Så nå bare lurer jeg veldig på hvordan oljelobbyen skal kunne vri seg unna Det internasjonale energibyråets rapport om hva som skal til for å begrense den globale oppvarmingen, og det er ikke å fortsette å lete etter mer olje. Det som hittil har kommet fra Norsk olje og gass og regjeringshold er verken imponerende eller særlig oppløftende.

Hilsen Ragnhild som ser optimistisk frem mot litt varmere tider.

Mai er en måned som har en tendens til å være over før den har begynt. Det er en måned full av merkedager og for dem som fortsatt er i arbeidsfør- eller skolealder en måned full av fridager med noen inneklemte arbeids/skoledager. I år har mai for det meste vært ganske kjølig, noe som dessverre ikke har stoppet farten på blomstringen. Jeg skulle så gjerne kunne nyte denne måneden med trær og blomster som springer ut enda lenger. Og akkurat nå, her jeg sitter, er det sol og ikke alt for kjølig så jeg kan nyte synet av de rosa blomstene på mandeltrærne og alle sjatteringer av grønt på trærne langs elven.

I år klarte jeg å motstå fristelsen til å sette ut urter og blomster som ble sådd i mars/april alt for tidlig. Resultatet er at stuegulvet er fullt av vekster som vokser og trives, men som jeg vet ikke vil trives like godt om de settes ut på verandaen enda. Jeg har prøvet meg med et lite eksperiment etter å ha sett et gartnerprogram på TV. En tomatskive ble plantet i en potte for cirka 6 uker siden. Relativt raskt dukket det opp en uhorvelig mengde bitte små tomatplanter som jeg har pleiet, priklet og luket bort de minst levedyktige. Nå har jeg jeg fortsatt alt for mange frodige tomatplanter som jeg er kjempespent på om vil få blomster og etterhvert tomater.

Dette er en liten brøkdel av alt som står inne og delvis ute for å herdes.

17.mai kom og gikk, meget fuktig, men det ødela ikke feststemningen for barnefamiliene. På plassen utenfor blokka vår hadde en tre-fire barnefamilier laget eget opplegg med  kaker, is og brus samt tre-fire-femåringer som hadde sekkeløp og andre gode gamle 17.maileker. Regnet høljet ned, men det så ikke ut til å affisere hverken foreldre eller barn. Herlig å se. Vi var på frokost hos Karoline og co i Asker og fikk 17.maistemningen ved å følge med Vettre skoles musikkorps. Selv om vi ikke lengre har egne barnebarn i korps er det godt å få med den gode stemningen skolekorpsene lager på 17.mai.

Nå åpner samfunnet langsomt opp, vi er fullvaksinerte og får lov til både å være opptil 10 personer sammen og klemme barnebarna – juhuu. Alle de politiske partiene er snart ferdige med sine landsmøter og IEA (det internasjonale energibyrået) har kommet med sin rapport. De er ganske entydige i sin konklusjon: Det er IKKE rom for nye olje- og gassfeldt innen 1,5 graders målet. Sjelden har IEA, som regnes for å være ganske konservativ, vært så klar i sin uttalelse. Men ser dette ut til å affisere våre to største partier, de såkaldte styringspartiene? Nei dessverre. Hensynet til oljenæringen (H) og oljearbeiderne (AP) synes å veie mye tyngre enn hva IEA måtte mene. Vi trekker nisseluen godt ned over øynene og fortsetter med å lyse ut letelisenser. Skam.

Hilsen Ragnhild som gleder seg over våren og skammer meg på vegne av politikerne.

Hva er vitsen med å skrive om abortloven nå? Alt som skal sies er vel sagt? Jeg vil allikevel skrive noe om den loven vi har og om den bør endres og hvorfor.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Jeg får en slags fornemmelse av deja vu ved dagens abortdiskusjoner. Selv om loven om selvbestemt abort de første 12 ukene av svangerskapet har rundet 40 år og vel så det og i den tiden har fungert godt, har det de siste 6 -7 årene vært gjort forsøk på å rokke ved borgfreden som har eksistert i de 43 årene loven har eksistert. Det startet med de borgerliges forsøk på å innføre en slags utvidet reservasjonsrett i 2014. Det førte til så massive protester at forslaget måtte skrotes. Allerede den gang viste statsministeren at hun hadde liten forståelse for protestene og uttalte på Dagsrevyen da 8.marstoget hadde samlet godt over 10000 sinte kvinner og menn, at hun syntes det var “spesielt”.

Neste forsøk kom før valget i 2017 da statsministeren ga KrF et slags løfte om å fjerne abortlovens §2c som tillater abort etter 12 uke hvis fosteret har en alvorlig diagnose. Det førte til at KrF valgte blå side og etterhvert gikk inn i regjering uten at de fikk det de hadde håpet på. Disse eksemplene viser at det var den borgerlige siden som åpnet for å endre abortloven, og nå synes mange på den andre siden i politikken at det er på tide å fjerne nemndene. Ingenting av dette er nytt for dere som leser bloggen, men det interessante og det som gir meg følelse av deja vu, er språkbruken og argumentasjonen både fra tilhengere og motstandere av selvbestemmelse etter 12 uker.

I 70-årene da vi feminister sto på barrikadene for selvbestemmelse ved abort var motstanden massiv. Argumentene var følelsesladede og gjerne fulgt av skrekkinngytende eksempler. Hvis det ble innført selvbestemt abort, ville aborttallene skyte i været og vi ville få nærmest lovløse tilstander, fosteret ville ikke lenger ha noe vern. På den annen side argumenterte vi for at abort i en del tilfeller var eneste utvei, på ingen måte ønskelig, men når så måtte være var kvinnen selv, bæreren av fosteret, den rette til å ta avgjørelsen. Det var det, og bare det, selvbestemmelse dreide seg om. Så fikk vi, etter intens kamp og med en stemmes overvekt i Stortinget, lov om selvbestemt abort i 1978. En lov som tross alle dystre spådommer har fungert godt og ført til at de aller fleste aborter utføres før 12 uke. Dermed slipper ca 95% av abortsøkende kvinner å møte i nemnd og inntil noen begynte å røre ved loven i 2014, en slags fred og etterhvert nokså tverrpolitisk enighet om at loven var riktig og god.

Men selv om de aller fleste aborter utføres før 12 uke er det tilfeller av sene aborter, dvs etter 12 uke, og noen ganske få veldig sene aborter, dvs mellom uke 18 og 22. Lovens intensjon er at fosteret har et økende vern mellom uke 12 og 18 og at etter uke 18 skal det spesielt tungtveiende grunner til å få innvilget abort. At loven følges og fosteret har et økende vern jo lengre svangerskapet er kommet, skal ivaretas av en nemnd bestående av 2 leger. Avslag i denne nemnda går automatisk til en klagenemnd bestående av 5 personer. De fleste klagene blir omgjort – i 2019 var det 8 kvinner som fikk endelig avslag etter behandling i klagenemnd.

Selv om loven har fungert godt er ikke nemndsystemet alltid like vellykket. Kvinner forteller at de føler det nedverdigende at en nemnd av fremmede mennesker skal ha et avgjørende ord i en for henne så viktig avgjørelse. For det er nemnda som bestemmer selv om kvinnens opplevelse av sin situasjon skal ha stor vekt.

I forbindelse med at det snart er Stortingsvalg har noen partier landsmøtevedtak på å fjerne nemndene. Arbeiderpartiet vil ha selvbestemmelse til uke 18, med en slags nemndbehandling etter uke 18. SV og Rødt vil ha selvbestemmelse frem til uke 22 i svangerskapet. Det siste har ført til ramaskrik og jeg gjenkjenner 70-årenes rop om drap, uvettige kvinner som forlanger at leger og sykepleiere skal ta livet av nesten levende menneskebarn. KrF har i Debatten og andre fora oppkastet seg til de eneste forvarere for fosterets rett til å leve og selv om de ikke sier det høyt så har de også programfestet å skrote hele loven om selvbestemmelse. De andre borgerlige nøyer seg med å fastslå at loven fungerer godt i dag og nemndene er bare snille gode leger som vil kvinnen og barnets beste. Og det er helt sikkert riktig – nemndene består av mennesker som vil kvinnen og barnet vel. Allikevel kan det oppleves krenkende og nedverdigende å måtte stå skolerett og forsvare et valg som har vært vanskelig nok å treffe. Enten vi beholder nemndene eller ikke, senaborter forekommer og vil fortsatt forekomme. Det er uriktig og direkte ufint å bruke som argument at senaborter betyr å abortere friske fostre, fostre som nærmer seg grensen for levedyktighet. Det er ikke det det dreier seg om. De aller fleste veldig sene aborter er fostre som har så store utviklingsforstyrrelser at de neppe er levedyktige og kvinnene som bærer disse fostrene har ofte vært i kontakt med mange fagpersoner som har vært til hjelp og veiledning. Hvorfor da også måtte igjennom nemndbehandling?

Det er på høy tid å fjerne nemndene, i alle fall frem til uke 18.                                                                  Da forslaget fra SV kom etter landsmøtet syntes jeg det var vel radikalt og ikke ivaretok loven på en god nok måte. Nå er jeg ikke så sikker lenger. Nemndene i sin nåværende form har utspilt sin rolle, også etter uke 18. Dermed er det ikke sagt at kvinnen skal stå i et vakum og få utført abort. Nemndene bør erstattes med et hjelpeapparat som skal veilede kvinnen i hennes beslutning, men ikke ta avgjørelsen for henne. Slik ser jeg for meg noe helt tilsvarende en nemnd, men uten det mandatet at de som sitter der skal ta avgjørelsen, det skal kvinnen selv gjøre. Etter å ha hørt diverse debatter hvor SV har måttet forsvare sitt landsmøtevedtak, tror jeg bestemt at det er dette de vil: Erstatte nemndene med rådgivning som ikke har  det avgjørende ordet, det er det kvinnen selv som har. Jeg har stor tro på kvinnene og jeg tror, i motsetning til KrF, at kvinnene er de beste forsvarere av sitt ufødte barn.

Når alt dette er sagt og skrevet så tror jeg og mange med meg at det vil bli enda færre senaborter i tiden som kommer. Dette fordi et flertall på Stortinget klarte å få forandret bioteknologiloven slik at det nå blir tillatt med fosterdiagnostikk ved hjelp av en blodprøve (NIPD) allerede ved 9-10 uke. Selvfølgelig kom ikke forandringen i bioteknologiloven heller uten sverdslag, men tiden vil vise oss om det ikke var en helt riktig vurdering å tillate genetiske undersøkelser av fosteret. I alle fall vil det helt sikkert føre til færre senaborter.

Hilsen Ragnhild som har landet på å støtte selvbestemmelse til uke 18, men er åpen for selvbestemmelse også etter 18 uke under forutsetnig av et godt hjelpe/støtteapparat.

1.   Continue reading “Må gamle plages med “4×4” og intervaller ?”