seniorlivet Livet som 65+, muligheter, gleder og utfordringer.

1.mai fyllte Thor-Øistein 85 år. Det var en dag vi gjerne ville feire sammen med barn og barnebarn. Ettersom vi tilsammen har 7 barn og 15 barnebarn visste vi at det kom til å bli mange, men vi håpet at vi skulle kunne samles i alle fall utendørs. I god tid sendte vi ut et forvarsel om at det ble feiring for å få en oversikt over hvor mange vi kunne komme til å bli. Familiene i Norheimsund og i Tromsø meldte straks at det ikke ble noen Oslotur på dem, naturlig nok. Barnebarn Thea som går på politihøyskolen i Bodø kunne heller ikke komme. Med noen avbud av helsemessige grunner endte vi med 16 gjester, noe vi i vår naivitet mente var innafor så lenge vi holdt avstand og fulgte regler for smittevern ellers. Slik skulle det ikke bli. Vi fulgte Raymonds pressekonferanse med lettelser spent og forsto snart at det ikke ble noen lettelser for samling utendørs. Det gikk klart frem at det var forbudt å ha mer enn 10 personer samlet, innendørs og utendørs. Så hva gjør vi da?

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Thor-Øistein og jeg går mye tur i Maridalen, enten fra Låkeberget eller fra Hammeren. Vi hadde sett oss ut noen fine områder ved Hammeren hvor det var satt opp solide trebord og stokker eller steiner det gikk an å sitte på. Der ville vi feire 85-åringen og det kunne vi få til med litt koronakreativitet. Vi inviterte 8 barn/barnebarn til klokken 12 og 8 til klokken 14. Vi to gamle var naturligvis med i begge kohortene og slik overholdt vi reglene om bare 10 personer samlet.

Vi dro opp i Maridalen tidlig 1.mai for å sikre oss plassen, og klokken 10.30 var det ingen som hadde okkupert noen av de beste piknikkplassene enda. Vi frakktet da opp hamburhere, pølser, salat med tilbehør samt kaffe og kaker. Barnebarn Jakob (29) stilte med en stor gassgrill og så var det bare å ta i mot første kohort som besto av to familier samt Jakob. Neste omgang kom som avtalt klokken 14.00 og de som kom og de som dro kunne treffe hverandre i farten med god avstand.

Det ble en annerledes og meget vellykket feiring som verken vi eller barna vil glemme. Grillmaten gikk ned på høykant, brus og øl (for det meste alkoholfri) likeså og alle hygget seg i solen på en fin plass med tepper av hvitveis og utsikt til Maridalsvannet. Rett før klokken 16.00 da det nærmet seg oppbrudd, kom en skypumpe, noe jeg aldri har opplevet før, og dro med seg papptallerkener, servietter og annet lett materiale slik at de yngste barna fikk seg en løperunde for å samle sammen alt vinden hadde dratt med seg.

Selv om vi nok syntes det hadde vært lite risikabelt å treffes alle 18 sammen i det fri, så ble denne måten å samles på en god erstatning for det perfekte. Det ble en strålende dag, jubilanten var storfornøyd (jeg også) og jeg er sikker på at alle gjesten våre hadde noen fine timer i Maridalen.

Hilsen Ragnhild, glad over at vi fikk til dette.

Vi har sittet og sett på Steve McQueens kritikerroste og skremmende aktuelle filmserie “Small axe”. Serien på fem filmer setter søkelys på hvordan livet som innvandrer fra VestIndia var i London på 1960, 1970 og 1980-tallet. Den første filmen i serien, Mangrove, viser politiets rasistiske tilbøyeligheter og rettssystemet i fri utfoldelse med en forstokket og fordomsfull dommer. Selv om filmen slutter med rettferdighet og frifinnelse av de anklagede svarte menn og kvinner, forteller etterteksten at politiets trakassering av den svarte pubeieren av Mangrove, på ingen måte var slutt og fortsatte i fullt monn de neste 20 årene.

Vi har alltid lært at det britiske rettssystemet er rettferdig og nærmest plettfritt og har en lang og ærerik historie, fra Magna Carta i 1215 og frem til i dag. Slik er det dessverre ikke. Også britisk rettshistorie har sine meget mørke sider og av og til er det bøker og film som minner oss på det. Jeg tenker tilbake til jeg så filmen “In the name of the father” på 1990-tallet. Det er en film jeg fortsatt husker og som fortsatt kan gjøre meg sint. Filmen handlet om et justismord i 1975 da fire unge mennesker, irske borgere, ble anklaget og dømt for bombingen av en pub i den lille byen Guilford i Surrey i England. Saken var bare at det kunne bevises at de ikke hadde vært på stedet og ikke kunne ha utført bombingen. Men dette var beviser som politiet i sin iver etter å få saken avsluttet og noen irer dømt, greide å skjule. Først etter 16 år i fengsel ble de fire renvasket og tre sluppet fri, en var dessverre død i fangenskapet.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Så da kan vi i Norge sitte fornøyd og tenke på hvor nobelt vårt politi og vårt rettsvesen er? Å nei da, vi har vår egen minoritet som var offer for diskriminering fra tidlig på 1700-tallet og helt frem til meidten av 1980-tallet, nemlig samene. Den aktive assimileringspolitikken som ble vedtatt fra 1851 ble gjennomført på ulike samfunnsområder helt frem til 1980-årene. Også når det gjaldt samene var det litteratur og film som viste den uretten som ble begått for store deler av befolkningen. Et eksempel er serien om samegutten Ante som ble sendt på barne-TV i 1975. Hvordan Ante ble tvunget bort fra familien for å gå på norsk skole og bare snakke norsk var skremmende og hjerteskjærende både for oss voksne og barna våre.

Videre må vi tenke på rasehygieneteoriene som florerte på 20 og 30 tallet, på sterilisering av “mindreverdige individer” som tatere og romfolk. Hadde legen Johan Scharffenberg fått det helt som han ville, var også alkoholikere, psykisk syke, epileptikere og utviklingshemmede blitt sterilisert. I 1934 ble steriliseringsloven vedtatt i Stortinget med tverrpolitisk enighet og brukt til å sterilisere romfolk frem til loven ble opphevet i 1977.  Saksordfører for loven som ble vedtatt med stort flertall var Erling Bjørnson, sønn av Bjørnstjerne og senere nasist og NS-medlem. Det var bare en eneste stemme i Stortinget mot steriliseringsloven, nemlig Gjert E. Bonde fra Samfundspartiet.

Vi har også triste skjebner og justismord å skamme oss over. Det er bare å nevne Fritz Moen og Per Liland som etter intenst arbeid av private etterforskere omsider fikk sakene sine revurdert og ble frifunnet. Det er viktig å merke seg at det ikke var det norsk rettssystemet som arbeidet for frifinnelse, men private etterforskere. Norsk rett har en merkelig evne til å hegne om sine egne og prøve å unngå rettsskandaler som setter vårt så utmerkede rettssystem i et dårlig lys.

Her er det vanskelig å ikke nevne Torgersensaken. Fredrik Fasting Torgersen fikk aldri den oppreisning han fortjente. Tross sakkyndige bevis og landets absolutt største kapasitet på området, nå avdøde professor Per Brandtzægs vitneprov, passet gjenopptagelseskommisjonen på å ikke ta opp denne betente saken. Det kunne jo komme til å stille norske jurister (les Dorenfeldt og Katteland som eksempler) i et meget dårlig lys. Nei vi har lite å være stolte over.

Vi skal være glade for at kunsten, litteratur, scenekunst og malerkunst, lærer oss å se litt utovervår egen snevre og selvfornøyde virkelighet. Kunsten åpner verden for oss. Jeg ble akkurat minnet om den skjellsettende opplevelsen jeg hadde som 17 åring da jeg så maleriet Guernica og en liknende opplevelse da jeg nå igjen leste Arne Øverlands dikt om Guernica.

Hilsen Ragnhild som tenker på Arnulf Øverland og “du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv.”

Jeg håper at den store, gilde motorsykkelen også lar seg avbilde på Facebook. En slik  redskap har jeg ønsket meg hele livet. Nå er det i hvertfall for sent. 150 kg brummende hestekrefter mellom bena på en gammel gubbe kan være farlig, både for meg selv, men også for andre. Men la meg ta noe skritt tilbake i tid. I studietiden kjøpte jeg en brukt Puck skuter. Det var ikke rare greiene. Motoren var svak og den gjorde ikke særlig inntrykk på noen. Gutta med Vespa eller Lambretta sto foran i køen når jentene ble bydd opp.

For vel 40 år siden hadde jeg en kronglete reisevei til jobben. Med bil ble det voldsomme køer både til og fra. En smule urealistisk kjøpte jeg en rask, stor japansk Yamaha motorsykkel. Litt for store sjanser i trafikken med ett par ” nære på” situasjoner, var nok til at jeg ga meg.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Drømmen om slike “macho” greier avtar for de fleste med årene og greit er det. Idag tar jeg helst del i drømmene til barnebarna. De fleste går som kjent gjennom stadier med å bli politi, brannmann, flyger, astronaut osv. Og slik skal det være. Realitetene her i verden kommer for de fleste raskt nok til syne, og drømmene forblir å være drømmer, og bra er det.

Nå om dagen blir jeg fascinert av en 15 åring som vil bli maskiningeniør. Ikke for å gjøre hva som helst, men for å utvikle verdens raskeste racerbiler. Han innser klart av her kreves topp kunnskap med studier osv, og spennende blir det videre løpet. Men la drømmene være der, kanskje det ender opp med en imponerende energisparende motor som går på hydrogen !!

Hva med gamle gubber? Nå passerer jeg snart en rund dag. Egentlig ingen drømmer om fremtiden. Heller at dét meste fortsetter med litt flaks og hell og at vi greier oss  brukbart de neste årene.

Hilsen Thor-Øistein som nå prøver å være realistisk.

April er akkurat som den pleier å være – noen dager varmt og solrikt og neste dag snør det, som i dag. Bjørnson valgte seg april for det var bare den årstiden som var igjen til ham. Han gjorde det beste ut av det og det er Bjørnsons tekst vi husker. …. I det det gamle faller, i det det ny får krefter……

Påsken er over – den gikk forresten over i april med noen alldeles deilige solrike dager. Skiføret holdt seg på Norefjell, men noen dager var det så hardt i løypene etter kuldegrader om natten at skituren var med livet som innsats. I det hele tatt, vi innser at skiturene blir kortere og at nedoverbakkene er brattere og mer uoverkommelige enn tidligere. Jeg skammer meg ikke over å ta av meg skiene, men tenker med meg selv at hvis noen kommenterer det skal de jamen få høre det! Men ingen kommentarer er kommet. Fin påskeferie ble det, med påskeskirenn for oss seks med innlagt quiz og påfølgende Aperol og brus på terrassen i deilig påskesol.
Barnebarna kivet om hvem som hoppet lengst på stompeski – så alt var som det skulle være

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Vi har vært på Bråtane og begynt å planlegge sommersesongen. Selv om stedet er overlatt til barna så fungerer vi som litt vaktmestere og håper ungdommen setter pris på det. Denne gangen hadde vi med to av barnebarna, Kaspar 15 og Hedda snart 13. De gjorde en strålende innsats med å løfte og bære tunge utebord og stoler ut fra vinteropplag innomhus. Dessuten skrapte de den gamle prammen innvendig og utvendig slik at den kan oljes neste gang vi kommer ned. Trampolinen ble satt opp og det er tungt så vi er veldig fornøyd med innsatsen.

Men et sommersted kan være VELDIG kaldt i april. Natten ble meget hustrig tross ekstra ulltepper når vårt sovehus er et gammelt glissent bryggerhus hvor innetemperaturen nærmer seg utetemperaturen og ute var det minus 2 grader. Men etter morgenkaffe og morgengym for barna ble det morgenbad – i alle fall for mormor og Hedda. Dvs mormor (jeg) dyppet meg mens jeg klamret meg til badetrappen. Hedda derimot svømte minst tre tak og var under med hele hodet.

Årets første flått er observert og fjernet. Det blir nok flere.

På hjemturen fikk vi demonstrert for oss selv hva det vil si å kjøre el-bil uten lademulighet der vi parkerer, og å oppleve rekkeviddeangst. Vi trodde vi hadde planlagt lading på hjemveien godt. Lasses kro har ladere og en kro hvor vi kunne kose oss med god mat og drikke mens bilen ble ladet opp. Slik gikk det ikke. Først stilte vi oss på feil ladeplass, og det skjønte vi da vi ettervert ble fortalt på displayet at ladingen var fullført etter 9 timer. Så fant vi heldigvis en hurtiglader som skulle ta cirka 3/4 time – men vi hadde gjort regning uten korona. Ingen koselig kro med god mat, bare en bensinstasjon med noen bakevarer og is som ble inntatt i bilen. Og så begynte det å snø – det er tydeligvis noe el-biler trenger ekstra mye energi for å takle. Da vi kom til Drammen hadde den spist opp17 mil og Lierbakkene tok sitt  Da vi parkerte barna i Asker var det 50 km igjen – men det gikk fint – da vi kom hjem hadde vi fortsatt 30 km. Det å være el-bilkjører krever logistikk, god planlegging og et robust sinn uten for mye rekkeviddeangst.

Her hjemme vokser basilikum, tomater, og sommerblomster i vinduskarmen så det blir nok vår og sommer i år også.

Hilsen Ragnhild som nå er ferdig med vinteren for i år og ser frem til våren.

Jeg husker jeg leste Aristofanes komedie Lysistrata da jeg var helt ung. Kvinnene i det gamle Hellas var lut lei av sine menns stadige krigføring og med Lysistrata i spissen bestemte de seg for å gå til sexstreik. Hvis ikke mennene sluttet med å krige så ble det heller ingen sengekos på dem. Enkelt og greit.

Personlig synes jeg alle virkemidler for å få slutt på kriger må være av det gode, men det virker altså ikke som vi i dag har de samme mulighetene til å stoppe menns krigslyst. I stedet for sexstreik er det noen som mener at unge kvinner går til fødestreik fordi mennene deres har fått øremerket 15 uker foreldrepermisjon mens kvinnene har øremerket 15 uker og mulighet til å ta av fellespotten på 15 uker (som de aller fleste grovt forsyner seg av). Nå er det ikke slik at det finnes vitenskapelig bevis eller i det minste noen undersøkelser som finner sammenheng mellom lave fødseltall og tredeling av foreldrepermisjonen. Snarere tvert i mot – forskning på område viser at det stort sett er menn som bremser og ikke vil ha fler enn 2 barn. De viktigste sakene som kunne få flere par til å velge å få flere barn er gratis barnehage og en ekstra ferieuke for foreldre, på tredjeplass kommer gratis skolefritidsordning. Det undrer meg at en som er en kjent  vitenskapskvinne prøver å hoppe bukk over etablert forskning og lanserer sin egen teori om at permisjonsordningen vi har i dag bremser lysten på flere barn. Denne teorien får hun anledning til å beskrive som vitenskapelig bevist i Dagsrevyen. Det kan virke som om hun mener at de fleste fødende kvinner er så utslitte og stakkarslige at det bare er rett og rimelig at størsteparten av foreldrepermisjoner tilfaller dem. Det hun glemmer er at det som oftest står en far der som mer enn gjerne vil ta sin del av det som er strevsomt ved å ha et spedbarn. Det er mye han kan avlaste med selv om han ikke ammer.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

I min verden er vi i de aller fleste tilfeller to om å få barn, en mann og en kvinne, mor og medmor eller også to fedre. Det forundrer meg at mannen så sjelden blir hørt – hva synes egentlig mennene om å bli umyndiggjort i forhold til sitt eget barn?  Professor Runar Døving publiserte 24.mars en kronikk i NRK Ytring hvor han fremsnakker gleden ved å bli ordentlig kjent med egne barn og viktigheten av å ha totalansvaret for sped/småbarn uten mor kontrollerende hengende over skuldrene. http://Likestilt barnepermisjon nå – Ytring – NRKhttps://www.nrk.no › ytring › likestilt-barnepermisjon-n… 

Jeg har en god venninne som elsker å gå på ski, gjerne alene eller sammen med en venn eller venninne. På sine turer på hverdager langt innover i marka støter hun ofte på menn på tur med pulk som hun “intervjuer” om tiden som pappa i permisjon. Da får hun høre om hvor herlig det er å ha tid sammen med sitt eget barn, å kunne dra på tur og ha det fulle og hele ansvaret. Det er disse pappaene Runar Døving er talsperson for.

Jeg tror ikke på teorien om at kvinner fødestreiker. Jeg vet det finnes en facebookgruppe som tror på dette, men som vi alle vet er ikke en slik gruppe sannhetsvitne for noe som helst. Det er imidlertid farlig å befinne seg i et ekkokammer som uten motforestillinger støtter opp om teorier som totalt mangler støtte i den virkelige verden. Skal man late som man har vitenskapen på sin side så bør man ikke prøve å lansere egne teorier som bare er synsing.

Hilsen Ragnhild med et lite påskeopprør mot feilinformasjon i beste sendetid.

Dette bildet av Ålmanbui på Sørkje ble tatt av fetter Eyvind for noen uker siden.

Vi har bevilget oss litt førpåske på fjellet og tradisjonen tro varter uken før palmehelgen opp med det beste været. Så vi har hatt noen veldig fine dager med sol og bra skiføre. Stille og fredelig har det vært med bare oss to og Pia som fortsatt er rekonvalesent og ikke må ha alt for lange skiturer.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Her vi sitter med fyr på peisen, varmt vann i dusjen og strøm til leselys og matlaging tenker jeg tilbake på mine barndoms påsker på Sørkje. Sørkje ble anskaffet av min farfar i 1920 – et stort gammelt hus som en gang hadde vært skysstasjon og pensjonat og til og med vært eid av Eva og Fritjof Nansen, med tilhørende fiskevann og jaktterreng.

Far og hans fem søsken overtok stedet formelt i nittenfemtiårene, men jeg tror ikke mine besteforeldre hadde vært der siden krigen. De fikk forsyninger fløyet inn for adkomsten var den gang mildest talt strevsom. Jeg husker en påske, jeg må ha vært 11-12 år, da vi strevet oss inn, ca en mil å gå på ski uten spor og i dyp snø. Men frem kom vi, slitne og kalde. Det ble fyrt opp på kjøkken og peisestue og alle ble servert varm suppe (varmet på primus) og sherry – det varmet. For her var verken innlagt vann eller strøm. Vann fikk vi ved å hugge hull på isen, det ble fyrt på vedkomfyr og i ovner på alle soverommene og lese måtte vi gjøre så lenge det var lyst. Jeg husker lukten av påske – det var tjære som ble brukt som smurning på skiene og Pigmentan som vi ble smurt med i ansiktet. Ingen hadde hørt om solfaktor og påsken var alltid solfyllt. Så hver påskeaften måtte jeg sitte inne med soleksem.

Den gang var det viktig å komme seg ut på ski mens skaren holdt. Når solen fikk tak ble det gjennomslagsføre og vanskelig å gå på ski. Det tenker jeg på når vi sitter her på vår varme hytte på Norefjell og venter med å gå ut på ski til vi vet at løypemaskinen har vært her og laget fine spor for oss. Vi smører oss med faktor 30 i ansiktet så soleksem er det slutt med for mitt vedkommende. Vi kjører bilen helt frem og laster ut forsyningene og inn i kjøleskapet. På Sørkje gravde vi ned påskebiffen så den holdt seg til påskeaften. Ellers var der en god og kald kjeller så vi greide oss hele påsken. Hvordan maten kom inn husker jeg ikke, jeg tror nok far dro pulk for kløvhest hadde vi bare om sommeren. Ettersom det var langt til nærmeste butikk måtte alt planlegges nøye og det som ikke var kommet med måtte vi klare oss uten.

Nå har fremskrittet kommet til Sørkje også med bilvei frem om sommeren og bare tre-fire km å gå på ski om vinteren. Det er fortsatt hverken strøm eller vann, men solceller gjør god nytte og det må fortsatt hugges hull på isen etter vann. En fetter og kusine har overtatt den gamle Ålmannbui og brakt den up to date. Ellers fikk far og hans 5 søsken bygslet hver sin tomt av sameiet som nå etterkommerne har overtatt. Sameiet styrer jakt og fiske.

Det er lenge siden jeg har vært på Sørkje en påske, og mye er forandret siden jeg satt inne med soleksem.Thor-Øistein og jeg har “påsket” på Norefjell i 46 år og selv om hytta er overlatt til neste generasjon har vi litt plass her også. Uken før palmehelgen har vært strålende – nå kommer sludd og snø, men vi har bøker og påskekrim, og slipper vi opp for mat er det ikke langt til nærmeste butikk for oss som er vaksinert og har munnbind.

En god påske ønskes alle fra Ragnhild fra en snørik førpåske på Norefjell

Som nordmenn flest har jeg tillit til politikerne våre og tror at de vil det beste for oss. Men hva er det beste? Se der kan vi være veldig uenige. Mens høyresidens svar på helsetjenestens problemer er «pasientens helsetjeneste» og «pengene som følger pasienten» mener andre at problemene ligger i hvordan politikerne styrer helsetjenesten. Struping av bevilgninger, avbyråkratiseringsreformen som fører til ostehøvelkutt i hele offentlig sektor og fremfor alt foretaksmodellen er alle grep som kan være egnet til å vingeklippe offentlige sykehus og institusjoner.

Det brukes som argument for privat helsetjeneste og private sykehus at konkurranse vil føre til bedre offentlige tjenester og at de private kan tjene som en buffer og ta over når det offentlige ikke makter å holde ventelistene nede. Med andre ord, de som har råd til det eller har investert i en privat helseforsikring kan kjøpe seg ut av køene og dermed kan noen lengre bak rykke frem i køen. Flott, ikke sant? Samtidig kan det private være en mulighet for f.eks. kirurger som nærmer seg pensjonsalder og gjerne vil operere  uten alle de andre pliktene en overlege på et offentlig sykehus har. Er det offentlige systemet for rigid til å tilby nedtrappingsmuligheter som kunne hjelpe på ventelistene?

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Det som imidlertid er i ferd med å skje er at fristbruddordningen er i ferd med å strupe deler av den offentlige helsetjenesten, spesielt de små helseforetakene, noe som Harald Sunde i Helse Finnmark har advart mot. Når en pasient blir henvist til sykehus for behandling får hen en frist for hvor lenge det er forsvarlig å vente på helsehjelp. Hvis fristen overskrides har pasienten rett til behandling ved annet behandlingssted, og da er det gjerne private firmaer som overtar. Hvem tar regningen? Riktig, sykehuset som ikke har klart å holde fristen. Slik forsvinner pasientene fra det offentlige sykehuset som ikke har noen rettigheter, f.eks. at pasienten føres tilbake til videre kontroller. De private firmaene har full kontroll og kan holde på pasientene så lenge de vil uten å bli kikket i kortene. Den offentlige institusjonen som betaler regningen har en pasient mindre og får redusert bevilgningene. Slik blir det mindre penger til neste års budsjetter og fristene enda vanskeligere å opprettholde. Helse Finnmark har i løpet av åtte år betalt over 70 millioner kroner til private firmaer etter fristbrudd innen psykisk helsevern. Slik blir økonomien enda dårligere, det blir vanskeligere å få leger og sykepleiere til helseforetaket og det blir enda vanskeligere å overholde fristene.

Den andre ordningen som kan ødelegge et sterkt offentlig helsevesen er at pengene følger pasientene og Fritt behandlingsvalg. Etter at denne reformen ble innført for fem år siden har bevilgningene til den private delen av helsetjenesten økt samtidig med at ostehøvelkuttene til sykehusene (de offentlige) gjør økonomien deres enda mer prekær. De store private klinikkene har utenlandske eiere med stor tilgang til kapital og kan skaffe utstyr og lokaler som en sliten sykehuslege på Ullevål eller Haukeland (for bare å nevne noen) bare kan drømme om. Om det blir bedre helsetjeneste av de vakre omgivelsene er vel usikkert. Dessuten kan det synes som om brukermedvirkningen trekkes litt vel langt – hvis pasienten eller brukeren ønsker seg en MR så skal hen jamen få det – selv om indikasjonen er litt tvilsom. Overdiagnostisering og overbehandling er faremomenter der helsetjenesten blir butikk og økonomi og budsjetter styrer over det faglige. I et representantforslag fra Arbeiderpartiet til Stortinget om å stoppe privatiseringen av helsetjenesten stilles det spørsmål om overbehandling i privat helsevesen. Legeforeningen har bedt om en utredning av overbehandling både i privat og offentlig sektor av helsetjenesten.

Det er forskjeller mellom det offentlige og det private som gjør en direkte sammenlikning og konkurranse vanskelig, for ikke å si umulig. Mange av de store offentlige institusjonene har undervisning og forskning som viktige oppgaver, noe som krever mye resursser, både økonomisk og personellmessig. Akuttberedskap og øyeblikkelig hjelp krever vaktordninger og personale som institusjoner uten døgnberedskap unngår.

Jeg betviler  kke Bent Høies gode hensikter selv om hans mantra «pasientens helsetjeneste» kan føre til mer privatisering. Det er mange fagre ord og løfter som de færreste kan si seg direkte uenige i.  Det er ikke målene høyre- og venstresiden er uenige om, det er midlene. Høyresiden har stor tro på privatisering og konkurranse som et middel til å skape bedre helsetjenester – venstresiden peker på underfinansiering av det offentlige, fare for overbehandling når privatiseringen går for langt og at helsevesenet ikke bare kan styres av økonomi. Det er også på sin plass å minne om at helsetjenester ikke alltid passer inn i en markedstenkning.

Legeforeningen advarer mot utviklingen av et todelt helsevesen – en utvikling vi er på full fart inn i. Et sterkt offentlig helsevesen som sikrer god og lik behandling av alle er en av kjerneverdiene i samfunnet, noe vi må verne om. Når privatiseringen går for langt har vi mye å tape på det.

Hilsen Ragnhild som fortsatt har stor tro på vår offentlige helsetjeneste.

Når det meste går på tverke, er det vanskelig å komme seg ut av stolen. Det har vi tenkt å gjøre noe med. Derfor dette bilde av 3 spreke ungdommer. Jan Briseid fra Røde Kors, Ole Petter Hjelle, legen med bøkene “Sterk hjerne med aktiv kropp” og “Mat for hjernen”, og Yngvar Andersen, uten nødvendig presentasjon, skal sammen med gammeldoktern TØE, starte et prøveprosjekt fra 23. mai.

Røde Kors i Oslo disponerer husene til det gamle småbruket Finnerud i Nordmarka. I flere år har eldre kunnet melde seg på turer til Finnerud i regi av Røde Kors. Det har blitt turer med og uten ski på beina, ofte supplert med kaffe og en matbit. Vi har etter hvert innsett at dette har vært en hyggelig gest  til allerede spreke eldre. Nå er ambisjonen at vi skal få med oss eldre( 65 år pluss) og gamle ( 75-80 pluss.) som i liten utstrekning har kommet seg ut.  Ett sted må vi begynne og bydelen Sagene et den heldige. Gjennom Seniorsenteret og hjemmetjenesten  skal vi rekruttere folk til den første utflukten. Alle blir hentet på Sagene, kjørt med buss gjennom Sørkedalen opp til Finnerud. Uansett stokk eller rullator, alle orker nok en liten tur på veien i skogen. Etterhvert avslutter vi med litt underholdning og mat i peisestuen. Dette skal gjentas med ukentlige turer.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Alt er gratis.

Vår ambisjon er at slike turer skal stimulere til noe egenaktivitet. Det skal ikke  mye til av aktivitet sammen med andre før de fleste føler seg bedre både i kropp og sinn. Jeg har skrevet om det tidligere, omlag 70 prosent av oss er for lite aktive. At det får konsekvenser for helsa er temmelig klart, men når alt kommer  til alt, det viktigste blir at vi føler oss bedre. Selv om vi føler oss temmelig gebrekkelige der vi sitter, dagene kjennes bedre når vi kommer oss ut.

Vi har også i tankene å bruke Maridalen til “aktivitetsutflukter” for eldre. 15-20 minutter fra Sagene har Oslo Turistforening et lite hus  med kjøkken , for ikke å snakke om hyggelig grill- og bålplass. Dette er på Skar og her finner vi også ett fint kunstgalleri i det gamle kruttkammeret.

Dette gleder vi oss til. Den første utfordringen blir selvsagt å nå de som er i “målgruppen”. Etter hvert vil vi prøve oss i andre bydeler også!

Hilsen Thor-Øistein som ser frem til å komme skikkelig igang. Målgruppen burde være vaksinert mai!!

Dame Agatha Christie

Jeg har alltid vært glad i å lese og krimlitteratur har også hørt til repertoaret. Som barn elsket jeg Frøken Detektiv, som jeg helst måtte lese i smug da mor syntes det var dårlig litteratur (hvilket det sikkert også var). I tenårene ble jeg kjent med Agatha Christie og lykken var fullkommen hvis jeg kom over en Agatha Christiebok jeg ikke hadde lest. Jeg husker med fotografisk hukommelse en skitur med mor hvor det eneste jeg kunne tenke på var en halvlest “Etter begravelsen” som lå hjemme og ventet på meg.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Senere i livet har krimbøker fulgt meg sammen med så mye annet og jeg kan fortsatt glede meg stort over en god krim. MEN, hva er en god krim? For meg er det et mordmysterium hvor forfatteren legger ut små spor som det er mulig å følge slik at det kan være mulg å gjette seg til løsningen. Men gåten skal helst være så finurlig at jeg på slutten sitter igjen med en stor overraskelse og ikke kunne gjette meg til løsningen.

Mange av dagens kriminalhistorier skuffer meg stort. Nå virker det som det er om å gjøre å vinne konkurransen om det aller mest bestialske mordet som gjerne er skildret i detalj over mange sider. Jeg leste med glede de første bøkene til Jo Nesbø, men da jeg kom til Panserhjerte lovet jeg meg selv at jeg aldri mer skulle lese noe av ham, og det løftet har jeg holdt. Karin Fossum skriver drivende godt og får stadig ros og priser for at hennes kriminalromaner virkelig anses som god litteratur. Men også hun har henfalt til konkurranse om bestialitet. Da jeg for tolv år siden leste hennes siste bok hvor en liten gutt ble revet ihjel av hunder, også dette skildret med stor detaljrikdom, ga jeg opp henne. Inntil Thor-Øistein for en uke siden kom hjem med hennes siste kritikerroste bok og jeg litt nølende lovet å gi henne en ny sjanse. Og det er ikke tvil, dette er god litteratur, godt sråk og i tillegg en spennende historie. MEN, hun gir seg ikke, et grusomt drap er skildret i detalj over ti – 10 sider. Er det nødvendig? Kunne ikke en så god forfatter som hun er greid seg uten alle detaljene og heller overlatt til leserne å tenke seg at dette var grusomt.

Nå har jeg bestilt fra vår lokale bokhandel (som selvfølgelig er koronastengt, men leverer ut bestilte bøker) The Thursday Murder Club. Dette er en bok garantert uten blodige detaljer og som har fått gode anmeldelser. Den skal jeg gjemme og kose meg med i påsken.

Jeg ser selvfølgelig det irrasjonelle i et ønske om å kose seg med noe så fælt som mord og ikke tåle en beskrivelse av det som sikkert er virkeligheten. Men kriminallitteratur er eventyr for voksne som en forfatter har uttrykt det, og eventyr tilhører ikke virkeligheten. Så jeg kommer til å fortsette å søke opp god kriminallitteratur uten de mest blodige og bestialske skildringene.

Hilsen Ragnhild som i denne sammenhengen er irrasjonell.

Det er blitt mange turer både oppover og nedover langs elven nå vi har gått mye hver for oss. En av favoritturene mine går hjemmefra, opp til Nydalen og det gamle Spikerverket (som nå er helt borte) på vestsiden av elven og tilbake langs østsiden. En liten svipptur bort til Nordpolen forbi det som en gang var Gjær og spritfabrikken, og så nedover forbi Bjølsenfossen og det jeg fortsatt liker å kalle Bjølsen Valsemølle.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Denne gangen starter jeg på Nordpolen, en liten grønn flekk omkranset av høye hus i krysset mellom Treschows gate, Grefsenveien og Sandakerveien. Navnet fikk krysset etter en gammel skysstasjon helt nord i Christiania, skriver historieformidler Leif Gjerland. Det har også ligget en liten restaurant som het Nordpolen her og som er blitt litterært foreviget i Lars Saabye Christensens roman Halvbroren. Restauranten ble som så mye annet revet i slutten av 50-årene, men navnet Nordpolen lever videre i barneskolen Nordpolen. Tilbake til elven går jeg gjennom den gedigene porten til Norske gjær og spritfabrikker, det eneste som står igjen av produksjonsområdet på Sandaker. Norske gjær- & spritfabrikker ble etter diverse fusjoner til Idun industri en del av Orklakonsernet ogble til slutt nedlagt i 2005. Nå er det boliger på tomten, en skjebne andre norske industribedrifter også har lidd. Mon tro hva som skal skje nå valseverkene til Hydro skal selges til et amerikansk investeringsselskap.

På den andre siden av Treschows gate ligger boligene som tilhørte Bjølsen Valsemølle  før i tiden og tvers over elven møllene, siloene og administrasjonsbyggene. Bjølsen valsemølle ble grunnlagt i 1884 av min oldefar, Gustav Martinsen, min farmor Ragnhild Halvorsen, født Martinsen vokste opp her på Bjølsen. Familien bodde i direktørboligen hvor det etterhvert ble anlagt noe så eksotisk som en engelsk have med stier, terasserte skråninger med blomster, halvsirkelformede grotter og små paviljonger. I 1985 ble Valsemøllen fusjonert med Nora industrier og Ringnes, og så gikk det som det måtte gå. I 1991 ble Bjølsen valsemølle en del av Orkla-konsernet og i 1999 gjorde Orkla en byttehandel med svenskene og siden har varemerket Regal og Bjølsen valsemølle vært eid av det svenske landbrukssamvirket Lantmannen. Enda et stykke norsk industrihistorie er solgt ut av landet. For meg var Bjølsen en del av oppveksten min, far og flere av hans brødre satt i styret og fars yngste bror var administrerende direktør da de store oppkjøpene og fusjonene foregikk sent på 80-tallet. I dag er det sørgelig å se den en gang så staselige direktørboligen omgjort til leiligheter og parkanlegget er for en stor del ødelagt, nedtagget og delvis gjort om til parkeringsplass. Men møllene fungerer fortsatt og det produseres hvete-, rug- og byggmel i de samme lokalene som i 1884, bare med svenske eiere.

Bjølsenfossen som ga kraft til møllen helt opp til 1970-årene er Akerselvas høyeste foss med et fall på 16 meter. Dessverre er den umulig å få sett skikkelig i dag, men det foreligger planer om å legge stien langs elven slik at den går rett forbi fossen. Håper planene blir realisert i vår levetid. Akerselvas venner er på saken.

På vei videre nedover langs elven til Lilleborg går jeg forbi Jerusalem bro. Det er en relativt ny bro mellom Sandaker og Bjølsensiden av elven. Navnet har den fått fordi det for ca 400 år siden lå et lite småbruk her som het Jerusalem. Et bruk som sikkert ble drevet av gudfryktige mennesker.

Så er jeg hjemme på Lilleborg – hvor det på 1700-tallet ble anlagt en såpefabrikk. Nå er det her som på så mange andre industritomter bygget boliger. Heldigvis er mye av bebyggelsen reist med respekt for de gamle fabrikkbygningene som det fortsatt er noen som står igjen av. Vi bor i et nytt bygg som henger sammen med et restaurert gammelt og vis a vis oss er noen av de riktig gamle industrilokalene.

Videre nedover kommer jeg til Myraløkka hvor Myrens verksted holdt til fra etableringen i 1848, som en Kværnerbedrift fra1928 og til Kværner la ned industrivirksomheten i 1988. I 1997 kjøpte en investorgruppe Myrens Verksted av Kværner og etablerte Myrens Eiendom AS. Så slik gikk det med den industribedriften. På selve Myraløkka er det et relativt stort friområde med akebakke om vinteren og et sted for picnicer og soling om sommeren. Hvert år når det ikke er koronarestriksjoner har Oslo Filharmonien holdt sommerkonsert på Myraløkka, et positivt og veldig populært tiltak som samler en masse mennesker.

Denne turen avslutter jeg ved Sagene folkebad – en fredet bygning som har vært planlagt oppgradert til bad igjen i en årrekke. Spørs om det skjer – men bygningen er flott.

Hilsen Ragnhild som ikke blir trett av å vandre langs elven og tenke på alt som foregikk her i en periode Norge var en industrinasjon.