seniorlivet Livet som 65+, muligheter, gleder og utfordringer.

Dette bilde  fra skøytetredemølla på Sogn forteller at forberedelsene til vintersesongen kan variere noe. Skiføre er det på Sjursjøen, Trysil, Skei og kanskje noen andre steder. Selvsagt er det å  tøye strikken litt langt når jeg kaller det skiføre. Det er litt natursnø som er tatt vare på fra sist vinter. Mesteparten er dog kunstsnø som har ligget under presenning. Feks. på Natterudstilen på Sjursjøen har traktor og bulldoser kjørt snøen ut slik at en halv meter tykk såle er fordelt på 2-3 km i skogen.

Hedda, 13 år, løper og går langrenn og alt er like moro. Allsidighet er musikk i mine ører i denne alderen og litt til. Om høsten har det blitt en fin blanding av løping med og uten hekker og barmarkstrening med staver og rulleski. Denne helgen er det tur med den lokale skiklubben til Trysil. Med profesjonell hjelp har morfar preppet  ski, både for skøyting og klassisk lengrenn. Å få lov til å følge opp barnebarn på denne måten måten er en hyggelig måte for en gamling å bli aktivisert på.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Som guttunge etter krigen på 1940 tallet hoppet vi ski, kjørte litt slalåm og gikk litt langrenn. Som mange barn til alle tider, drømte vi også om å bli veldig gode til ett eller etter annet. Men det gikk ganske fort opp for oss at det var klare begrensninger. Noen ble rimelig flinke, men stort sett var det lek og moro, og det var det. Skiene sto i uthuset inntil snøen kom på jordet.

Leken på ski har blitt annerledes..Fra 10 års alder kan barna hoppe på plast, ihvertfall noen steder som feks. i Midtstubakken. Det lages rulleski for barn og de ivrigste blir tatt med til innendørs snø-anlegget Snø, på Lørenskog. Takk og pris at flere store klubber organiserer bruktsalg av utstyr om høsten og der kan hvemsomhelst gå og handle for en rimelig penge.

Så noen ord om kombinertløperen Jarl Magnus som vi ser på tredemølla. Han er en av de ganske få som er skapt med muskulatur som både er for styrke/spenst, hurtighet og utholdenhet. I utgangspunkt nærmest en umulighet. Jeg er heldig med å være inkludert i litt av hans forberedelser til vinterens konkurranser. En treningsøkt på  halvannet time er kvalitet. Teknisk utførelse kan han selv og treneren vurdere i speil og på storskjerm, puls og laktat registres på forskjellige belastninger, samt lungefunksjonsmålinger (spirometri). Dette kan gi et nærmest komplett bilde av hvor han er i trenings forberedelsene.

Jeg nevner disse detaljene for å sette ting litt i perspektiv. Inntil for 50-60 år siden, var våre langrennsløpere hovedsakelig sterke skogsarbeidere. De jobbet hardt i skogen sommer og høst, trente på snøen i hjemmetraktene inntil konkurransesesongen startet. — Tidene endrer seg og vi med dem.

Hilsen Thor-Øistein som gleder seg til enda en sesong.

Jeg har skrevet om spanskgruppen min tidligere, vi er fem eldre og en ung kvinne samt en ung mannlig lærer. Vi treffes engang i uken og snakker etter beste evne spansk. Læreren oppmuntrer og hjelper oss – det må skjære ham i ørene å høre oss radbrekke det vakre språket hans. Men han tar det pent og holder ut.

En av de fine tingene med gruppen vår er at vi prøver å snakke om ting som opptar oss og få i gang vesentlige diskusjoner. Det foregår hovedsakelig på spansk, men etter hvert som vi blir mer og mer engasjert blir det haltende spansk med norske ord og mye geberder innimellom.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Sist mandag ble det tatt opp en sak som har forundret oss og rett og slett gitt oss skamfølelse på Norges vegne (her var det unison enighet), nemlig både den forrige og den nåværende regjeringens kategoriske nei til å hente hjem norske barn og deres norske mødre som sitter strandet i leire i Syria. Vi er ikke dummere enn at vi ser at disse kvinnene har reist til Syria av egen fri vilje for å slutte seg til terrororganisasjonen IS og at det gjør dem til landssvikere. Kvinnene, men ikke barna. Av alle de mer og mindre tåpelige argumentene for ikke å hente dem hjem er dette det sterkeste, deretter kommer at de kan være en fare for vårt samfunn. Men er det ikke mye farligere å la disse barna (det dreier seg om fire barn) bli værende i en leir under umenneskelige forhold for der virkelig å bli radikalisert? Vår samtale (på haltende spansk) gikk mye på våre internasjonale forpliktelser og at flere og flere land på oppfordring fra FN henter hjem sine borgere mens vi, Norge, synes det er riktig å overlate våre borgere til et krigsherjet land og kurdiske myndigheter.

Som sagt, vi var forundret og skamfulle over regjeringens standpunkt.  Neste dag fikk vi klar forståelse av at vi er ikke alene. I en nøktern, saklig og meget velskrevet kronikk i Aftenposten går Cecilie Hellestveit gjennom argumentene og plukker dem fra hverandre med henvisning til de juridiske sidene av saken http://Skal et Syria i ruiner ta ansvaret for norske borgere? Cecilie Hellestveit Cecilie Hellestveit Konflikt- og folkerettsforsker

Så nå kan vi fortsette å undre oss over et standpunkt som så åpenbart bryter med både moralske og internasjonale forpliktelser. Cecilie Hellestveit forteller oss også at før eller siden kommer de norske mødrene og barna deres hjem til Norge. For krigen mellom Assadregimet og de syriske kurderne går mot slutten og mye tyder på at fangene slippes fri. Ingen kan nekte norske statsborgere å komme inn i Norge. Da vil barna som nå er små kanskje være tenåringer, kanskje radikaliserte tenåringer som vil utgjøre en uendelig mye større trussel mot vårt land enn om de nå hentes hjem og tas vare på mens mødrene deres blir stilt for retten og straffet.

Jeg vet at våre folkevalgte stort sett er oppegående mennesker enten de tilhører høyre- eller venstresiden. At de som styrer oss ikke ser hvor ille ute de er med sitt kategoriske standpunkt er mer enn forunderlig, det er skremmende.

Hilsen Ragnhild som fortsetter å forundres

For meg er det nå helt naturlig å rydde opp i skuffer og bokser med gamle papirer. Masse gamle utklipp og noen kopier av hva jeg selv skrev om idrett og trening. Det var selektiv klipping. Jeg tok selvsagt først og fremst vare på ting som støttet oppunder det jeg mente var riktig.

Kollega Christer Johansson holdt et foredrag i 1989 om “Den mystiske løpersyken”. Sitat: Idrettsmenn og kvinner driver seg idag til grensen av hva kroppen tåler. Dermed får de hormonforandringer og immunitetsforsvaret ødelegges. Det er blitt farlig å drive idrett”. Han henviste også til at 60 lovende mellomdistanse-løpere, på juniornivå, som nærmet seg elite nivå , trente seg fordervet, med unntak av 3, tre stykker.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Dette var ikke noe spesielt for Sverige. I norsk friidrett, langrenn, orientering osv., opplevde vi noe av det samme. Vi vet idag at årsaken til at mange ble ødelagt, skyltes dårlig styrt mengde og intensitet i treningen. Arthur Lydiard f. 1917 har lagt grunnlaget for trening i kondisjonskrevende idretter. Han ble spurt om hva som kunne forbedres i treningen for å nå et enda høyere nivå. Svaret hans var, “Nødvendigvis ikke mer trening, men riktigere restitusjon”. Han var også opptatt av et basis grunnlag med lengevarende helt rolig trening, ikke bare som oppstart men som et vedlikehold en gang ukentlig Så kom mye terskeltrening (trening uten O2 underskudd), og variasjon i treningen.

Så hva opplever jeg idag? Jeg er heldig i å få være med som medisinsk støtte i en treningsgruppe med omlag 15 gutter i alderen 14 til 17 år. Treneren Atle Karlsen Mortvedt  styrer dette etter liknende prinsipper som jeg har skissert. Vårt mål er å holde gutta skadefri, friske og trene slik at de kan komme dit som for den enkelte er taket for hva de greier. Noen er allerede på europeisk toppnivå og mange gjør ellers svære fremskritt. Vi får bare se det som et faktum, uansett innsats, alle når ikke samme nivå. Men gleden av å prøve å nå sitt max nivå, er en kjempeglede.

Høres dette enkelt ut? Nei, allsidigheten, pauser, kutte ut nå du er sliten osv., er ingen selvfølge. Men rett og slett en nødvendighet. Det kreves masse energi i utviklingen fra stor gutt til mann, selv uten hardtrening.

Som gammel traver i denne bransjen er det moro å se at dette kan gå bra. Den største utfordringen er egentlig å få gutta, og for den saks skyld fedrene, til å forstå at det er greit med litt tålmodighet.

Hilsen Thor-Øistein som fortsetter med denne utfordringen også.

Høsten er definitivt her og altanplantene er flyttet inn for om mulig å overleve vinteren

Det har vært en høst hvor valget, regjeringsforhandlinger, SVexit, mer forhandlinger og til slutt en ny regjering med en platform har tatt mye energi å følge med på. Gleder og skuffelser, kompromisser og vage løfter samt en samlet presse som vil ha flest mulig “likerklikk” ut av måten de presenterer det som skjer på. Den aller største skuffelsen for meg (og mange mange med meg) er beskjeden om at Ullevål sykehus blir nedlagt. At Vedum lot seg presse av Støre er meg helt ubegripelig og like ubegripelig at Støre fant det nødvendig å presse Vedum. Var virkelig nedleggelse av Ullevål sykehus så viktig for Arbeiderpartiet? I hvert fall ikke for Oslo AP. Jeg har fortsatt en viss kontakt med fagmiljøet og kjenner bare en – 1- kollega som går inn for nedleggelse. Når den nye Helseministeren står hos Fredrik Solvang og sier at hun vil lytte til fagmiljøene og fagpersonene så gjelder det altså ikke spillet om Ullevål – hos Solvang snakket hun om psykisk helse.

Nå har vi imidlertid fått en ny hverdag – blomster og gode ord er over, nå gjelder bare beinhard jobbing for den nye regjeringen som har et enormt forventningspress over seg. Jeg sier bare lykke til, men vær så snill å tenke dere om en gang til i Ullevålsaken!

Vi merker også en ny hverdag i det daglige. På bussen sitter vi ved siden av hverandre uten munnbind, vi tillater oss å møtes flere enn noen få i private hjem, kinoene er åpne og restaurantene bare håper og venter på storinnrykk. Nå nærmer julebordsesongen seg. Forhåpentligvis har vi lært noe av det halvannet året vi har bak oss. Vi har lært at det ikke er så smart å gå ut når vi føler oss syke, selv om vi bare hoster og nyser litt. Det var en viktig lærepenge at andre infeksjonssykdommer enn Covid-19 gikk drastisk ned under pandemien. Enkle regler som å holde seg hjemme ved sykdom, å vaske hendene i tide og utide, å holde en viss avstand til fremmede, hadde en frapperende effekt.

Men selv om hverdagen har innhentet oss må vi huske at pandemien ikke er over selv om vi her i vår lille avkrok av verden merker mindre til den. Og selv her får vi lokale oppblomstringer som akkurat nå i Nord. Vi kan takke vaksineringen av størsteparten av den voksne befolkningen for at vi er kommet dit vi er i dag. Men fortsatt er det en gruppe uvaksinerte som går som tikkende bomber i blant oss. Vi har som prinsipp i Norge at vaksinering er frivillig, men når helsepersonell som jobber nær pasienter lar være å vaksinere seg “fordi de ikke har lyst”, ja da må det være lov å sette inn tiltak. Ingen kan tvinges til å ta vaksine, men det er ingen menneskerett å beholde akkurat den pasientnære jobben uten å være vaksinert. Da er omplassering den eneste utveien og det er å håpe at arbeidsgiverne ikke nøler med å omplassere dem det gjeldert. Pasientenes sikkerhet må veie mye tyngre enn enkeltpersoners rett til å forbli uvaksinert i samme jobben. Vi er vel nær ved å ha oppnådd en flokkimmunitet i Norge selv om det fortsatt er et lite stykke igjen. At vaksineskeptikere skal få lov til å surfe på sine medmenneskers lojalitet gir dem liten heder. På den annen side er det viktig å huske på at det er en liten andel som ikke kan bli vaksinert av medisinske grunner. Gapestokken er ingen god metode å få opp vaksineringsgraden, heller appellere til god samfunnsånd og lojalitet med andre.

Hilsen Ragnhild

Jo da, . Hvis det virkelig er noen som trenger å bli muskulært sterkere, så er det vi gamle.  Rett og slett for å kunne leve et aktivt liv i alderdommen.

Det siste året har jeg strevet endel og har fått noen skikkelig nedturer ute i skog og mark. Med og uten ski på beina..Selv om blikket konsentreres om terrenget rett foran føttene, har jeg snublet i steiner og sklidd på sleipe røtter. Blå merker og sår er å leve med, men det kunne gått værre. Når vi 80-åringer er sammen, er det nettopp disse utfordringene det ofte prates om, men for all del, vi har masse å glede oss over også.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

La oss se litt på balanse og snubling som et ” gammelmanns fenomen”. Som unge var vi istand til å løpe utforbakke på stein og grus uten frykt. Det var ikke nødvendig å se på underlaget engang. Den såkalte propioseptive sansen sto for små signaler fra føttene til ryggmargen som så sin tur sendte signaler til beina om hvordan disse riktig kunne forflytte seg. Alt dette skjedde raskt uten at vi tenkte på det engang. Dette endrer seg gradvis og særlig etter fylte 70 år ser de fleste  at denne automatikken gradvis svinner hen.

Kan dette trenes opp? Professor i i neuroanatomi, Per Brodal, er temmelig klar på at det er tvilsomt. Dvs., aldringen av det automatiske signalsystemet fra føttene våre, er det egentlig lite å gjøre med. Men signaler om ujevnheter i terrenget går nå opp til hjernen vår og bearbeides der. Sammen med syns-signaler er vi så istand til å plassere beina slik at vi vanligvis greier å holde oss oppreist. Automatikken er delvis borte og mer eller mindre bevisste bevegelser redder oss brukbart

Trening av muskulaturen slik at beina, rumpe, rygg og mage fortsatt har en brukbar styrke, kan kompensere for noe av det jeg har beskrevet. Kommer vi litt ut av det, holder på å falle, har vi da kraft i muskulaturen til å ta oss inn igjen.

Stå på ett bein når vi pusser tenner osv, fører nok helst til at vi blir gode til det. Men det beste rådet er nok: gå tur på ujevnt underlag og prøv å bli sterkere.

Da er vi tilbake til der jeg egentlig startet. Uten å vedkjenne meg forfallet, var jeg blitt svakere i rumpe og bein. Jeg har vært noenlunde flink til å trene overkroppen med strikker og litt boksing, men det holdt ikke. For første gang på 4-5 år har jeg nå vært på SATS igjen. Jeg har tatt i, blitt støl på en god måte og håper det funker. Da jeg gikk derfra idag, følte jeg at det var litt lettere å gå rett  frem, ikke snuble i fortauskanten osv. Men jeg er klar over at mulig placebo-effekt og ønsketenking kan spille meg ett puss.

Hilsen Thor-Øistein som fremdeles kan se fremover.

Det er utrolig hva vi kvinner (og også noen menn) kan finne på for å bedre det utseendet vi er utstyrt med. Ansiktsløft er gammelt nytt og har vært i bruk svært så lenge. Metodene har bedret seg – heldigvis for dem som skal ha utført inngrepet – og i dag er det nesten usynlig, men bare nesten. Vi ser i dag færre mislykkede inngrep av den typen, men de forekommer. Veldig trist for den som bare ville bli vakker og rynkeløs og som ender opp med et deformert ansikt.

Men i dag skal jeg ikke gjennomgå de nesten utallige mulighetene vi har til å fikse på utseendet, jeg skal skrive litt om den operasjonen som øker mest i populæritet, nemlig rumpeløft. Og det aller mest populære rumpeløftet er brasiliansk rumpeløft som bruker eget fett til å forstørre rumpa.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Ved brasiliansk rumpeløft blir fett fjernet fra mage, lår eller et annet sted med fettoverskudd. Fettet blir så renset og de rene fettcellene blir sprøytet inn i rumpa. I følge de mange klinikkene som foretar dette inngrepet blir resultatet så godt som alltid fantastisk og gir en vinn-vinn situasjon. Mindre fett på magen, en slankere midje og en stor, formfullendt, deilig rumpe. Så er ikke dette en ønskesituasjon.

Et raskt googlesøk på emnet “brazilian buttlift” ga meg bare henførte beskrivelser i form av annonser eller annet fra plastisk kirurgiske klinikker, mange i Norge, men også noen i utlandet. Heldigvis fant jeg ad annen vei en litt mer edruelig behandling av emnet. Sannheten er at dette inngrepet er et av de farligste plastisk kirurgiske inngrepene som utføres. Noen undersøkelser opererer med så mange som 1dødsfall av 500 operasjoner, andre sier det er 1 dødsfall av 3000. Uansett, er en rund og flott rumpe verd den risikoen? Den største risikoen for komplikasjoner er fettemboli, dvs at fettceller kommer inn i blodomløpet og setter seg fast i lungene eller hjernen.

Den britiske foreningen for plastisk kirurger har gått ut og advart mot å utføre brasiliansk rumpeløft etter melding om 2 dødsfall. Ettersom dette er god butikk er det vel lite sannsynlig at plastisk kirurgene slutter å utføre inngrepet. Den britiske legeforeningen har derfor gått ut med anbefalinger som skal minske risikoen for komplikasjoner. Uansett så er det en risiko, en risiko som de som ønsker seg en flottere rumpe må være villige til å ta. Jeg innbilte meg at vi i Norge holdt oss for gode til å ta sånne medisinske sjanser, men neida, et titall private klinikker foretar inngrepet og reklamerer for det. Da blir jeg moralistisk og undrer meg over hvorfor spesialistutdannede leger bruker tiden sin på slikt som dette når det er et skrikende behov for plastisk kirurger på de offentlige sykehusene. Men det er mye penger i kvinners usikkerhet om eget utseende.

Jeg må si jeg er litt nyskjerrig på hvorfor akkurat Brasil er blitt et begrep for inngrep i kvinners intimsone, vi har jo brasiliansk voksing som gjerner kjønnshår og nå altså det brasilianske løftet på rumpa. Jeg har ikke fått noe svar på dette, men er som sagt nyskjerrig og håper noen kan gi meg en forklaring.

Hilsen Ragnhild som helst vil beholde rynkene mine og en flat rumpe.

Dette bilde av Morten Thorsby forteller meg om styrke, balanse, tekniske ferdigheter og konsentrasjon. Han reiste tidlig ut verden og i løpet av noen år, har han blitt en internasjonal  fotball-spiller på toppnivå.. Det et er egentlig ikke det jeg skal si så mye om, men jeg kan jo begynne med han. Han var bare noen få år gammel første gang vi møttes. Han var en tynn spjæling og som mange andre smågutter hostet og harket han seg gjennom de norske vintre. Han var god på ski men det var klart at det snart ble fotball året rundt. Og ikke bare det, han har blitt toppidrettens miljøtalsmann.

“Alle barn” spiller fotball. I Norge prøver oss med allidrett fra 4-5 årsalderen. Men det er ofte slik at noen særlig iver og fart først kommer når ballen kommer frem. Til å begynne medløper all ungene etter ballen uten mål og mening, men morsomt er det. De glemmer ofte hvilket mål de spiller mot, men det gjør ikke noe. I barneidretten må det være gøy, ellers er det ingen vits å stille opp på trening.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Så gradvis endrer barnas fokus seg. Stikkordet blir gradvis “mestring”. Barna setter da pris på å tilegne seg ferdigheter. F eks.,ta i mot ballen, dempe den, føre den, for ikke snakke om å skyte mot mål. Å lære seg ferdigheter i en gjeng med venner er en god grunn for de fleste til å fortsette.

Barnebarnet Iben 14 år står i mål og det er ikke “bare/bare”. For 2-3 år siden startet spesifikk keeper trening og det er først da det begynner å bli utfordrende. Når vi nå spør om hvordan det gikk, er vi  interessert i hvordan det gikk med keeper oppgavene hennes.

I kveld blir det nok litt mer alvorlig, Jørund 18 år skal spille seniorkamp i 4 divisjon. Han har etterhvert blitt 188cm høy, er rimelig muskuløs og det er nå viktig for ikke å bli vippet av pinnen i kampens hete.  Entusiastisk har han vært fra han spilte lilleputt. Det blir endel harde taklinger på midtbanen som han stort sett kommer helskinnet ut av.

Hva videre? Nå er han på fotball banen 4-5 ganger i uka. Etter videregående skolegang blir det et valg. Er det muligheter til å bli enda bedre? Kanskje satse på det et par år? Eller trappe ned med mer fokus på utdannelse? Det fine med fotballen er at den kan fortsette på alle nivåer til vi er temmelig gamle. Danskene har sett på 75 åringer som har fortsatt med fotball på “kompis-nivå. De har både fysisk og mental helse bedre enn folk flest.

Hilsen Thor-Øistein

Ingen streiker for moro skyld. Streik vil alltid gjøre vondt og ofte gjør det særlig vondt for den uskyldige tredje part. Nå har vi levd med streik i kultursektoren i fire uker. Fire uker hvor vi hadde gledet oss til igjen å kunne fylle opp teatrene, operaen og konsertlokalene og så blir den ene forestillingen etter den andre avlyst pga streik. Klart det er smertefullt. Noen sier det er umusikalsk å streike nå etter den lange covidtørken i kulturlivet. Men nettopp nå, når alle lengter etter å gå i teateret, virker streiken etter hensikten. Vi må bli rammet for å forstå.

Det er tydelig at partene står langt fra hverandre. Når jeg leser innlegg i pressen fra den ene og den andre parten virker det som om de befinner seg på hver sin klode. Men slik er det, arbeidere og arbeidsgivere oppfatter situasjonen vidt forskjellig uten at det alltid er mulig å fordele skyld eller en faktisk virkelighetsforståelse.

Når vi ser tilbake på bruken av streik som virkemiddel den gangen avstanden mellom arbeidsgiver og arbeider var milevidt forskjellig fra i dag, så er det vel ingen tvil om at streik har brakt verden fremover. Fyrstikkarbeiderstreiken i 1889 satte kvinnelige arbeideres lønns- og arbeidsforhold på agendaen. Den viste med all tydelighet viktigheten av fagorganisering for å oppnå bedrete forhold i arbeidslivet. Fagorganisering er ikke mindre viktig i dag og det er all grunn til å se med bekymring på at organiseringsgraden går ned, særlig i privat sektor.

De store arbeidslivskonfliktene i 1930-årene førte som kjent til “Arbeidslivets grunnlov” eller Hovedavtalen mellom Arbeidernes faglige Landsorganisasjon og Norsk Arbeidgiverforening i 1935. Det er vel dette vi kaller Den norske modellen som fortsatt er en uhyre viktig regulering i forholdet mellom arbeidsgivere- og takere. Som med alle store sosiale reformer så er den dessverre ikke hugget i stein. Trepartsamarbeidet som norsk næringsliv bygges på må vernes om og synkende fagorganisering er en fare for dette samarbeidet.

Jonas Bals, rådgiver i LO har skrevet boken “Streik” hvor han advarer mot å tro at forholdet mellom arbeid og kapital slik det er regulert i hovedavtalen alltid vil forbli slik vi som har vokst opp i etterkrigstiden har opplevd det. I Dagsavisen i dag kommenterer Jo Moen Bredeveien dagens situasjon med utgangspunkt i boken http://Den siviliserende streiken Bare en god streik eller tre kan redde oss fra en framtid som minner skremmende mye om fortiden.  Han sier det er påfallende at streik alltid er noe som “rammer”. Streik kan være irriterende, men “vi som tror på fellesskap og samhold, tjener på streik. I alle fall i det lange løp”. Ord å ta med seg når vi irriterer oss over avlyste teaterforestillinger. Nå er det bare å håpe på et konstruktivt møte mellom partene og Riksmeklingsmannen. Så må vi også håpe at det ikke legges snublesteiner i veien fra arbeidsgiveres side slik at færre organiserer seg.

Hilsen Ragnhild som håper at flere vil forstå hvor viktig fagorganisering er

Jeg står ved det jeg skriver i overskriften – vi har et strålende helsevesen som virkelig tar seg av deg når det er noe alvorlig. Nå skal jeg imidlertid fortelle en historie om noe som ikke er dødelig eller veldig farlig, men ille nok for den som rammes.

En venninne ringte meg en morgen vi egentlig skulle møtes og sa hun satt på sengekanten uten å kunne sette bena under seg. Det vil si hun kunne ikke stå eller gå, langt mindre komme seg på toalettet. Kneet var låst. Jeg dro ned til henne og ganske riktig, kneet var låst. Med forsiktig lirking fikk hun rettet det så mye ut at hun kunne ligge og der lå hun med smertestillende og håpet låsningen kunne gå tilbake i løpet av et døgn. Vi gamle doktorene var enige om diagnosen, akutt låsning, og besøkte henne tre ganger i løpet av det neste døgnet uten at vi kunne se at låsningen gikk tilbake.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Etter et døgn ble vi enige om at noen med mer kunnskap om mulighetene til å hjelpe henne (les ortoped), burde se på henne. Det skulle vise seg å være en kronglete vei.

Telefon nr en til det lokale sykehuset resulterte i at en veldig hyggelig “portvokter” sannsynligvis sykepleier, lovet at vakthavende ortoped skulle ringe oss så snart hen var ferdig med å operere. Etter noen timer ringte en veldig hyggelig ortoped som forsto problemstillingen og sa seg villig til å se på henne i løpet av et par timer. Ettersom hun ikke kunne gå og hennes 90-år gamle mann ikke kunne bære henne ned to trapper og ut i en bil, var hun avhengig av transport. Det kunne ikke den hyggelige ortopeden eller poliklinikken ordne, det måtte gå via akuttmottaket. Telefon nr tre til akuttmottaket. Der påtraff vi en ikke fullt så hyggelig portvokter som syntes at alt dette burde fastlegen ordne og ikke vi. At vi hadde vært på tre sykebesøk og kjente situasjonen godt var mindre viktig. Til slutt ga hun seg motstrebende, men kunne slett ikke ordne med transport, det tilhørte en sentral.

Telefon nummer fire til denne sentralen hvor vi igjen traff en hyggelig kvinne som gjerne skulle hjelpe. Hun forsto godt at en 77-åring i 2.etasje uten heis trengte hjelp til å komme i en bil til sykehuset. Vi forklarte at om to timer kunne ortopeden se på henne og ble lovet at en bil kom så fort det lot seg gjøre. Min venninne satt klar på sengekanten og etter to og en halv time kom transporten og tre timer senere ble hun kjørt til akuttmottaket der ingen ventet henne og ingen visste noe.

Den hyggelige ortopeden så hun aldri noe til. Hun ble absolutt tilsett med venflon og prøver uten stor interesse for kneet hennes. En hyggelig ung turnuskandidat lirket på kneet og var så absolutt enig med oss i at kneet var låst, uten at det hjalp. Det korte og det lange ble at hun fikk beskjed om å reise hjem og komme til kontroll om to måneder. Og dett var dett.

Hun ble kjørt hjem og plassert på dørterskelen av sjåføren som dessverre ikke forsto et ord av hva hun sa. Heldigvis har hun en sterk 90-åring i huset som klarte å hjelpe henne i seng. Hun hadde fått med seg krykker som hun skulle prøve å bruke for å komme på toalettet – ikke greit når man aldri har gått med krykker før.

Jeg har jo hørt historier om demente gamle kvinner som blir kjørt hjem om natten til en tom leilighet i pysjamas og tøfler fordi sykehuset trenger sengen hennes. Nå er min venninne ikke dement, bare 77 år og er så heldig at hun har en oppegående mann, som tross alt er nesten 90. Så sånn sett er ikke historien hennes fullt så hårreisende. Men den sier noe om utarming av den offentlige helsetjenesten og fragmenteringen av tilbudene slik at den høyre hånden ikke vet hva den venstre gjør. Det verste er kanskje mangelen på informasjon – er det noen som tenker noe om hvordan hun skal klare seg?

Nå viser det seg at noen faktisk har tenkt uten at min venninne fikk vite det – før ut på morgenen i dag da det kom det en telefon fra sykehuset med beskjed om å møte opp til MR om to dager. Har den hyggelige ortopeden rett og slett hørt på hva hans to gamle kolleger kunne fortelle og skjønt at noe måtte gjøres for å stille en sikker diagnose og komme frem til et mulig inngrep? Hadde bare vært hyggelig om han hadde hatt tid til å hilse på pasienten og fortelle henne hva han tenkte – det ville nok gjort henne mindre utrygg. Da ville hun bedre kunne slå seg til ro med å være immobil noen dager. Hun kunne kanskje også vært spart for 7 timer på akuttmottaket uten at noen visste hva hun gjorde der.

Hva vil jeg si med denne historien? Et låst kne er ikke livstruende, men det er ikke vanskelig å forestille seg hvor problematisk det er å ikke kunne sette bena under seg og ikke kunne gå. Hva hvis hun hadde vært alene? Da hun ble sendt hjem fra akuttmottaket ved 23-tiden om kvelden var det ingen som spurte henne hva slags hjelp hun hadde hjemme. Akutten er rigget for alvorlige hendelser og da fungerer alt som det skal. Når noe ikke er så alvorlig blir det lett til at dagligdagse problemer, som for eksempel ikke å klare å komme seg på toalettet, lett blir oversett. Svaret på dette er ikke mer privatisering, men opprusting av vårt ellers så utmerkede helsevesen.

Hilsen Ragnhild som kan skrive under på at det å bli gammel ikke er en frøkensport

Jeg håper virkelig dette bildet yter denne fantastiske stenen rettferdighet. Jeg er i tvil om det er en gammel sten, kanskje gravd opp, eller en kopi. Men så til historien jeg vil fortelle.

Sammen med en god venn går jeg ofte tur rundt Semsvannet i Asker. Noen ganger med avstikkere opp i Marka, når generell form og beina tillater det. Denne gangen en kortere tur, inkludert en runde på Asker kirkegård. Jeg fikk øye på denne fantastiske stenen og gikk bort får å ta den i nærmere øyesyn. Navnet til Pål Arne og påminnelsen om hans korte liv har senere vært vanskelig å få ut av tankene.

Det Norske Skigymnas startet i slutten av 1980 årene på Griniveien i Bærum. De første årene var jeg også med på elevopptak. Det var allerede fra første stund fler som søkte enn det vi kunne ta inn på skolen. Det ble det første møte med 15-16 åringen Pål Arne. Han var allerede da en kraftig og atletisk bygget ung mann. Han var en alvorlig kar som ikke sa så mye. Han ble tatt inn på skolen som langrennsløper og hadde allerede utmerket seg som en av de aller beste.Vi fikk en brukbar kontakt, men av og til ble han litt borte for meg.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg har aldri truffet en idrettsutøver med slike fysiske forutsetninger. Han var generelt sterk, uttalt spenst, stor hurtighet, han hadde en glimrende utholdenhet, og tilegnet seg tekniske ferdigheter i det meste han prøvde seg på. Han hadde f.eks en medfødt “kastarm”, som bare noen få har. 80-90 meter kast med snøball er temmelig ekstremt,,men det greide han.

Han var en rastløs sjel som ville prøve det meste. Som ung svært god langrennsløper, etterhvert prøvde han seg i alpinbakken, på tennisbanen, på sykkel, men først og fremst som spydkaster. Det ble noen NM titler og imponerende 4 plass i VM og også 1 kongepokal. Til slutt ble det boksing. Han hadde en slagstyrke som hans trener beskrev som “helt ekstrem”,

Etter hvert som årene gikk ble det temmelig klart at livet ikke var lett. Han “sporet av” og ble fra tid til annen borte. Noen ganger ringte han bare for å få en prat, andre ganger sto han  bare utenfor døra. Mange brydde seg om han, men noen ganger var jeg i tvil om han selv forsto det. Nå skal ikke jeg bryte taushetsplikten og forteller detalj om hva vi pratet om. Men det ble om det meste, “her i livet”. Han kunne også gjerne spørre meg, “hvordan har du da, Endsjø?”

Ett par måneder før han døde kom han uanmeldt for å ta en prat, og det tok vi oss tid til. Da han skulle gå, ga han meg en stor gråpapir  pakke. Økonomien skulle ikke på noen måte tilsi at det var et stort pledd vevd i silke. “Godt å ha når du hviler deg på sofaen”.

Etter en jobb-tur til Moss noen uker senere, kolliderte han med en trailer og det hele var slutt.

Hilsen Thor-Øistein