Nå er det tre uker siden dvergdachsen Pia ble operert for prolaps i ryggen. Vi er lydige hundeeiere og følger rådene fra veterinærene til punkt og prikke. Og rådene går ut på at Pia skal ha mest mulig ro med korte turer ute for nødvendige ærender og tilsvarende korte opptreningsvandringer inne sånn cirka hver 2-3 time. Dette tilsier at hun må passes på og at en av oss må være hjemme til enhver tid. Det har ført til at vi har gått tur hver for oss på en til en og en halv time. Skiturer som det var mange av før operasjonen er det ikke blitt ettersom det krever litt mer tid. Jeg fikk en to og en halv times tur akkurat da mildværet kom som kompensasjon for Thor-Øisteins dagstur til Lillehammer for litt peptalk før VM i Obersdorf.
Vi har nå bodd på Lilleborg i 11 år og det er blitt mange turer langs Akerselva, både oppover mot Nydalen og Kjelsås og nedover mot Grønland. Jeg må med skam bekjenne at jeg visste lite om hvilken betydning Akerselva med alle fossene har vært for industrialiseringen av Oslo og hele livet langs elven før jeg flyttet hit. Etter at vi ble bosatt på Sagene/Torshov har vi også oppdaget at Oso vest/Bærumsbeboere oppfatter områdene øst for Ullevål sykehus som terra incognita. Det å ta seg hit fra Frogner ses på som en uoverstigelighet selv om vi vet at 20-bussen bruker 15 minutter fra Frogner plass til Arendalsgata.
På en av korona-hundepass-friturene mine langs elven fra Kuba til Bjølsenfossen bestemte jeg meg for å skrive om noen av de historiske stedene jeg passerte på veien. Er det ikke underlig at vi midt i Oslo har et sted som heter Kuba? Ingen har klart å finne ut hvor navnet kommer fra. Noen mener det har sammenheng med at bebyggelsen på Grunerløkkasiden fikk tilnavnet Ny York, fikk den andre siden navnet Cuba. En annen teori er at navnet er en forkortelse for Kuskebakken som var navnet på et vertshus like ved nedkjørselen til Vulkan.
Jeg håper dette fine bilde av Jarl på tredemølle på Lillehammer for en uke siden, kommer opp også på Facebook. De fleste er vant til tredemøller på treningssenteret, relativt smale og lette med et lite panel i forkant som kan fortelle oss litt om fart, puls osv. Hvis vi snubler kan vi ta tak i “håndtak” på siden som er greie å ha hvis uløkka er ute. Etterhvert er det endel slike møller i hjemmene også. De koster fra 10-20 000 kroner og selv de aller billigste er brukbare.
Etterhvert har det blitt tredemøller laget for helt spesielle formål. Det er alt fra møller for travhester til møller for skøyting på ski. Det finnes ikke mange av dem, utover i anlegg for toppidrettsutøvere. Disse store møllene kan være fra 6 m lange til 3 m brede. De kan kjøres med stor fart og med bratt helning. De egner seg spesielt når vi skal følge med på skøyteknikk, måling av en masse parametre i blodprøver, oxygen forbruk osv. Vi kan for eks finne ut, hva som er mest energibesparende med “dobbeldans” eller “padling” i motbakker. Det var en slik treningsøkt vi hadde med Jarl på Høyskolen på Lillehammer forleden og denne ga oss mange gode svar. Så selv midt i sesongen med flotte skiløyper, er den store tredemølla et viktig supplement. Den unge mann er i fin form og er på alle måter godt forberedt til VM i Oberstdorf.
Livet som toppidrettsutøver ha endret seg enormt. For 40-50 år siden var det viktig å skille mellom amatører og profesjonelle. Hvis en amatør dengang tok i mot penger eller verdier i naturalia, kunne det bli varige diskvalifikasjoner. Jeg ser fremdeles for meg skogsarbeideren som la øksa fra seg på fredagen, gikk på ski til Oslo på lørdagen for så å konkurrere på søndagen i Kollen. Idag er de yrkesutøvere i idretten sin.. De beste tjener bra, mens de fleste nok er avhengig hjelp og bistand fra andre.
Toppidretten er Idag endel av underholdnings-bransjen. VM starter 23. Februar. Alle vi som i år sitter hjemme og venter på vaksineeffekten, har mye å glede oss til på TV. Vi nordmenn er skikkelig sjåvinistiske. Norske utøvere på pallen, er det som gleder oss mest. Men la oss være nøkterne. Vi har etterhvert lang erfaring for at feks 20 norske medaljesjanser til slutt, når regnskapet gjøres opp, ender med 7-8 medaljer. Og godt er det.
Nå skal utøverne Corona-testes hver annen dag. Disse hurtig-testene er belemret med noen falsk positive tester. Og det kan resultere at utøver på kort varsel ikke får starte. De kan neste dag bli “frikjent” men hva hjelper det? Slik kan det bli i “disse tider” og det må vi nok leve med
Hilsen Thor-Øistein som skulle ha vært der.
ps. Jarl ble verdensmester for 2 år siden, derfor denne overskriften. Men det er ikke usannsynlig med repriser !?
Hår kan brukes til så mangt, som her i eventyret om Rapunzel som lot prinsen klatre opp i tårnet for å befri henne ved hjelp av fletten hennes.
Vi mennesker har et underlig forhold til hår. Og ikke nok med det, kvinner og menn ser på sin behåring på vidt forskjellige måter. Men før jeg går nærmere inn på det vil jeg si litt om hva hår egentlig er.
De aller fleste pattedyr inkludert mennesker, har hår. Hos andre pattedyr enn mennesket kalles håret for pels. Det er rimelig å anta at pelsen er viktig for å beskytte huden under. Vi mennesker har hår på hele kroppen bortsett fra ihåndflatene og under fotsålene. Hår består 95% av keratin og dannes ved celledeling og forhorning i nedre del av hårsekkene. Hårsekkene dannes i fosterlivet og etter fødselen dannes ikke flere hårsekker. Når håret vokser deler cellene i nedre del av hårsekkene seg og skyver de eldre cellene utover. Cellene blir forhornet, noe som fører til at de fylles med keratin og gjennomgår en programmert celledød. Den delen av håret som stikker opp over huden består altså av dødt materiale.
Menn og kvinners synlige kroppsbehåring er forskjellig, men både menn og kvinner har synlig hår på hodet og, etter puberteten, i armhulene og rundt kjønnsorganene. Begge kjønn betrakter stort sett hodehåret som en pryd som de stusser og steller med. Særlig vi kvinner er veldig opptatt av å være fin på håret, men det ser ut til at menn i stadig økende grad lar seg frisere for også å bli fine på håret. Menn har dessuten hår i ansiktet som pleies på ulik vis alt etter sosiale normer og moten i tid og sted. I dag synes jeg nesten ikke jeg ser menn mellom 40 og 70 uten et mer eller mindre velpleiet skjegg. For kvinner derimot er hår i ansiktet en uting som man prøver å fjerne på ulike vis. Her er det store genetiske forskjeller, det ser ut til at kvinner i middelhavslandene oftere får hår i ansiktet når de blir eldre.
Men så til kroppshåret. Menn synes å ha få problemer med det. Snarere tvert i mot – hår på brøstet er tegn på den sterke mann og virilitet. Vi kvinner derimot skjemmes over hår andre steder enn på hodet. Legger og armhuler barberes jevnlig og mange regner det for uhygiensisk å ha hår under armene. Resultatet er sår og irritert hud etter stadig barbering. Hår på leggene blir også fjernet på forskjellig måte, ofte med smertefulle prosedyrer som voksing. Alle vet hvor vondt det er å fjerne et plaster som sitter fast og tusen ganger vondere er det å få revet av hår på leggene med voks. Men hva gjør vi ikke for å se delikate og velpleide ut.
Det siste på området er intimbarbering – dvs fjerning av kjønnshår med barberhøvelen eller med voks. Brazilian wax er effektiv hårfjerning som sikkert også gjør satans vondt. Og nå undrer jeg meg veldig på hva som er så viktig med at voksne kvinner skal se ut som syvåringer nedentil. Jeg leser med stigende undring om gynekologer som forteller at de i dag nesten aldri ser kvinner med hår rundt kjønnsorganet. Det å fjerne kjønnshår blir også forklart med renslighet og hygiene, som om det er like viktig som å dusje og vaske seg. Nå vet jeg det ikke, men jeg har en anelse om at menn ikke er like hippe på intimbarbering som kvinner. Jeg er imidlertid helt sikker på at moderne menn er like opptatt av hygiene og renslighet, så hvorfor kan de la håret gro, både her og der, er vanskelig å forstå.
Hvorfor har vi hår? Det har vel en slags beskyttende funksjon, og en ting er helt sikkert – stadig barbering, voksing eller annen hårfjerning irriterer huden og fjerner også den beskyttende effekten. Så hurra for håret både på hodet og ellers. Visste dere forresten at mørkt hår på verdensbasis er det absolutt vanligste, 2% av verdens befolkning er lyshåret og bare 1 % har rødt hår. Så heia dere rødhårete, dere er helt unike.
Hilsen Ragnhild som tilhører 2%en og har en datter som er 1%ig.
Maya Forstater, en britisk forsker og skatteekspert mistet jobben sin i en tenketank etter i en rekke tvittermeldinger å ha stilt spørsmål ved om det skal være mulig å selv definere sitt kjønn uavhengig av sitt biologiske kjønn. Selv mener hun dette burde ligge innenfor grensene av ytringsfriheten og at hun førsrt og fremst etterlyser en diskusjon om biologisk kjønn og mulighetene for å omdefinere dette. Sannsynligvis ville ikke Maya Forstaters oppsigelse startet noen stor debatt her hjemme om ikke den verdenskjente skaperen av HarryPotter-universet, J.K.Rowlings, hadde gått ut på tvitter og støttet Forstater: #IStandWithMaya og tvitret: “Kle deg som du vil, kall deg hva du vil, ligg med hvilken som helst voksenperson som vil ha deg, (……) men å kaste kvinner fra jobben for å si at kjønn er sant?” Rowlings er etter dette blitt hatobjekt nr 1 for LHBT-bevegelsen og utsettes for utskjelling og truet med forskjellige former for yrkesforbud,
Det er ikke vanskelig å sympatisere med LHBT-bevegelsen og personer som utsettes for diskriminering og hat pga sin seksuelle legning. Det er også lett å forstå at når man stadig utsettes for kritikk og hat er det ofte vanskelig å skjelne mellom hatfulle ytringer og invitasjon til diskusjon og oppfordring til meningsutveksling. For selv om man føler seg truet må det være mulig å akseptere at det finnes ulike syn på hvordan vi definerer kjønn, enten som det konservative syn mann og kvinne eller med tre kjønn, eller til og med flere avskygninger av kjønn. Dette må vi kunne diskutere uten å havne i skyttergravene.
Jeg kan være enig eller uenig med JK Rowlings, men ingenting kan ta fra henne hennes betydning for leselysten hos barn og undommer. Så ved å nekte å promovere bøkene hennes eller å ha bokkvelder basert på Harry Potter som noen bibliotekarer har gjort, gjør de et ungt lesende publikum en bjørnetjeneste, (og bjørnetjeneste i mine ører betyr en dårlig tjeneste, bare så det er sagt.)
Så her er vi tilbake i krenkelseskulturen som vi lever i. Det å ha litt avvikende meninger fra det politisk korrekte eller det som ekkokammeret vårt har, skal ikke føre til yrkes-forbud eller at vi ikke lenger vil høre disse meningene. For ikke å snakke om det å bli så krenket av meninger ytret for flere hundrede år siden at statuer av ellers kulturelt og historisk viktige personer ødelegges eller kastes på sjøen. Dette er en utvikling som bekymrer meg, så jeg har et stort håp om at denne utviklingen kan snu. For å parafrasere Voltaire (eller var det slett ikke han som sa det?): Jeg er dypt uenig med deg og meningene dine, men jeg vil dø for at du skal få ytre dem.
Familien Halvorsen-Endsjø har har hatt hund hele livet. Vi er vokst opp med hunder og slik er det fortsatt. Store og små hunder, forskellige raser. De siste snart 30 årene, dachshundene Bastian, Pia og nå Pia 2. De har vært viktige i livene våre, både for barna våre, barnebarna og ikke minst for oss nå på våre gamle dager. I snitt lever hundene 10- 12 år. De fleste av våre døde i denne alderen av diverse kreftsykdommer. Men hunden Bastian ble ganske enestående. Med svært stor sansynlighet ble han tatt av en ulv i et skogsområde mellom Ski og Enebakk.
Pia som nå nettopp fylte 6 år har vært veldig sprek. Året rundt har hun vært med på turer i skog og mark. Stort sett har hun oppført seg slik at hun har kunnet løpe løs. At dette har gått bra, skyldes nok delvis at hun er en Dvergdachs med et degenerert jaktinstinkt. Rådyrene får gå i fred for oss. For en ukes tid siden endret ting seg. Hun hovnet opp i magen og var ikke så ivrig med på tur lenger. Vi trengte hjelp og helst temmelig øyeblikkelig.
Vi spurte oss rundt og endte med det store registeret av dyreklinikker i Oslo. Det ble AniCura på Hoff ved Smestad-dammen. Nytt og flott på alle måter. Jeg skisserte opp hva problemet var i resepsjonen. Raskt dukket det opp en ung veterinær som tok med Pia til undersøkelsesavdelingen. Etter vel 2 timer var det tatt blodprøver, ultralyd av magen osv. Resultatet var usikkert og vi avtalte oppfølging etter 2 dager. I løpet av disse dagene begynte hun å bli lam i beina. Hun ble så innlagt i går med mistanke om et nukleus-prolaps. Dette er dachsene med den lange ryggen forøvrig disponert for å utvikle.
Ortpedisk kirurg Sylvia, orienterte oss om CT-undersøkelse i narkose og hvis positivt funn, direkte til operasjon av prolapset. Vi ble omhyggelig orientert før og etter operasjonen. Alt virket faglig stødig og det gikk bra. Pia har satt beina under seg og vi henter henne imorgen for postoperativ pleie i heimen.
Veterinær-tjenesten rundt smådyr har endret seg voldsomt i løpet av kort tid. Dyrlegen på hjørnet som gjorde en klinisk undersøkelse av hunden, kanskje med en blodprøve, er mer eller mindre borte. Var det alvorlige ting, kunne hunden henvises til rtg undersøkelse annet sted. Operasjoner var sjeldne og det endte ofte med et avsluttet hundeliv.
Idag kan hunden forsikres slik at behandling etc helt opp til kr 100 000, kan dekkes. Prisene ved dyreklinikker på undersøkelser og inngrep er på Volvat nivå i humanmedisinen. AniCura er et stort internasjonalt system av klinikker. Faglig sikkert strålende, men noen må tjene masse. Familien Mars i USA er eiere og har Statenes tredje største formue og det er formidabelt mye.
Vi håper at vi ikke har utsatt Pia for smerter i overkant. Vi håper også at det blir mange gode hundeår i tiden som kommer.
Torsdag denneuken holdt Toril Moi digitalt foredrag med ovennevnte tittel i regi av Nasjonalbiblioteket. Hun tok for seg husmorrollen slik den ble beskrevet i flere av mors, Ebba Haslunds, bøker. Det var særlig to bøker fra 1950-tallet og en fra 1975 Moi tok for seg. Der viser hun at femtitallets husmor nok var sliten og lei av vasking, reparering av tøy og matlaging, men samtidig hadde en tydelig stolthet over sitt arbeid. Da tiden er kommet til 70-årene med feminisme og kvinners inntog på arbeidsmarkedet, ligger femtiårenes kvinneideal på sotteseng og “bare husmor” blir gjenstand for forakt. Husmoren er ikke lenger stolt, men slagen. Hun tilhører en utdøende rase og stolthet over arbeid i hjemmet er stort sett forbi. Når mor skriver om husmoren på femtitallet så er det overklassen og øvre middelklassens kvinner hun skriver om. Husmoren i bondesamfunnet hadde en helt annen viktig rolle både i familien og i jordbruket. Når Sigrid Undset skriver om husmoren i Kristin Lavransdatter-trilogien beskriver hun hvor vesentlig husmorrollen var i middelalderen i Norge.
Mor var opptatt av Sigrid Undset, både skrev om henne og holdt foredrag om Sigrid Undsets forhold til hus og hjem og kvinnesak. Der feministene var udelt negative til Undsets kvinnesyn hadde mor et noe mer nyansert syn som hun formidlet i essays og foredrag. Både Sigrid Undset og mor var hardt arbeidende yrkeskvinner samtidig med at de kunne formidle en tro på viktigheten av hjemmet som samfunnsbygger. Sigrid Undset opplevde ikke feminismens fremmarsj og den utstrakte teknifiseringen av hjemmene. Det gjorde mor. Hun hadde alltid stått frem for kvinners rettigheter og viktigheten av å være selvforsørgende har hun fremholdt for sine døtre og andre lenge før Nyfeminismen inntok landet. Fra 1970-årene ble hun i pakt med tiden en mer og mer radikal feminist. For henne ble det tydeligere og tydeligere at arbeidet i hjemmet ikke lenger var en heltidsbeskjeftigelse, med alle de tekniske hjelpemidlene som etterhvert ble allemannseie. Hun så da så tydelig hvordan femtitalls husmorens stolthet ikke kunne videreføres, men var på vei til å legges på historiens skraphaug.
Sigrid Undset er blitt mer tilstede for meg akkurat nå når jeg leser Christine Myrvangs glitrende bok “Tause kilders tale”. Selv om jeg tidligere har lest både Tordis Ørjasæters og Sigrun Slapgards biografier gir denne boken som slett ikke er en biografi, men et historisk verk, meg ny forståelse og innsikt. Jeg er sikker på at mor hadde likt denne boken svært godt.
Toril Mois foredrag minnet meg på opplevelser fra min egen barndom og ungdom. Det, og mors siste erindringsbok “Ingen frøkensport” minner meg også på alle de tingene jeg aldri fikk spurt om eller snakket med mor om selv om jeg fikk beholde henne lenge – hun ble nesten 92 år, og vi var nærmeste naboer i nesten 40 år.
Toril Moi kommer med en lengre tekst i løpet av året om mors forfatterskap so jo var så mye mye mer en “husmorbøkene”. Jeg var skuffet over at forlaget hennes ikke gjorde noe i forbindelse med 100-årsdagen for 31/2 år siden. Det hadde nok ikke skjedd hvis William Nygaard fortsatt hdde vært sjefen der. Nasjonalbiblioteket feiret henne imidlertid både med utstilling og fordrag, noe vi, hennes etterkommere, satte umåtelig stor pris på. Nå når det igjen vises interesse for forfatterskapet hennes kunne kanskje forlaget gjøre noe til 110-årsjubileet som f.eks. å gi ut på ny en av hennes aller beste bøker “Det hendte ingenting” påny. Den ble tiet ihjel da den kom ut, sannsynligvis fordi den handlet om lesbisk kjærlighet, og ikke akkurat promovert da den ble utgitt som billigbok i 1993. Selv så mor på “Døgnfluens lengsel” fra 1984 som sin beste bok.
Hilsen Ragnhild med stor takknemlighet overfor Toril Moi.
For 5 dager siden, sent en kveld, fikk jeg en telefon fra bydel Sagene. Jeg ble forespurt om jeg ville bli Korona-vaksinert, hvilket jeg bare kunne bekrefte at det ville jeg. I Oslo var de ferdig med å vaksinere på sykehjemmene og nå sto resten av gamlingene for tur. Neste dag stilte jeg opp i Sagene samfunnshus. Et stort møterom var rigget om til dette formålet..På alle måter ble gammeldoktern imponert over alt og alle. Virkelig profesjonelt.
Jeg fikk Moderna vaksinen som er produsert over samme lesten som Pfizer vaksinen. Et såkalt m- RNA molekyl som har “oppskriften” til Koronavirus piggen som fester seg til våre slimhinner, blir injisert. Sammen med en microfettdråpe kommer denne inn i våre immunpotente celler. Oppskriften overføres slik at det dannes et protein som i sin tur induserer antistoffdannelse som så skal forhindre at det aktuelle Koronavirus får fotfeste i kroppen vår. Dette ble litt innviklet, men jeg blir stadig overrasket over hvor mange som er interessert i “hva er det egentlig som skjer ?” Derfor prøver jeg å være litt popularisert belærende.
Uviklingen av vaksinene har gått utrolig raskt. Vaksinekandidatene har gått gjennom alle utprøvninger, både når det gjelder effekt og bivirkninger. Troverdigheten til dette har vært så stor at 95 prosent av de som er forespurt om de vil ha vaksinen, har svart ja. At minimum 85 prosent av befolkningen blir vaksinert er nøkkeltallet for en flokkimmunitet.
Hva så med de 15-20 gamle og syke som døde noen dager etter vaksinasjon på sykehjemmene? Legemiddel-verket er helt klare på de alle var så syke av grunnsykdommer at vaksinen bare ble dråpen som “fikk begeret til å flyte over”. Som frisk gamling, har jeg merket noe? Litt hodepine og kald på hender og føtter, men ikke værre enn at livet har gått greit.
Koronavirus endrer seg hele tiden, allerede i tusenvis. Det som nå har vært bekymringsfullt er at den Britiske varianten er mer smittsom en den vanlige. Lite tyder på at den er mer farlig (virulent), Men en ukontrollert spredning kan føre til at helseveseneK vårt kneler. Siste nytt om Modernavaksinen idag, 25.01, tyder på at den også virker mot den aktuelle mutasjon. Vi får både tro og håpe at dette går bra. Jeg har ikke særlig sans for journalisten i NRK som i sin flinkhet sår tvil om dette.
Hele verden har tro på en effektiv Koronavaksine er det viktigste for å bringe pandemien til en ende. I Norge fikk vi de første dosene mellom jul og nyttår og etterpå har det jevnlig blitt nye leveranser. Av en eller annen grunn har vaksinasjonen gått mye tregere i Norge enn i resten av Europa. En årsak kan være at vi har vaksinert bare 4 dager i uken. Nesten ikke til å tro når vi ser på innsatsen som ellers gjøres.
Så er vi i full lock down igjen etter en meget begivenhetsrik uke. Derfor vil jeg rett og slett småpludre litt om uken som gikk. Mandag ble det klart for noe lettelser på koronarestriksjonene, for oss mulighetene til å ha besøk hjemme. Vi så for oss noen få venner på besøk etter hvert og jeg begynte å glede meg til bridgen min uken etter, noe som hadde vært utsatt diverse ganger. Men før vi kom så langt – ny lock down, nå fordi et mutert virus var funnet i Nordre Follo. Ja ja – vi skal i alle fall ikke klage.
Men tilbake til uken. Mandag gikk vi en hyggelig skitur i nyoppkjørte løyper fra Sandermosen stasjon – et sted som har gitt navn til en av våre kjente forfattere – sammen med en god skivenninne. Det var siste dag med skikkelig kulde og vintervær i denne omgangen. Og så, mandag kveld ringte en hyggelig mann fra Sagene bydel og inviterte Thor-Øistein til å få vaksine dagen etter, dvs tirsdag. Jippi – nå er vi i gang og halve husstanden vår, dvs Thor-Øistein, har fått første dose. Jeg som ikke riktig har fyllt 80 enda må nok vente en stund til.
Så kom onsdagen, en dag vi helt siden 6.januar har sett frem til med skrekkblandet fryd. Skrekk fordi antidemokratiske krefter allerede hadde vist hva de var i stand til, fryd fordi et skifte i USA syntes helt nødvendig og riktig. For virkelig å se hvilke konspirasjoner som florerer på nettet har jeg prøvd å følge med i helt vanlige kommentarfelt, og det som finnes der er skremmende. Og, jeg snakker om norske kommentarer, bare så det er sagt. Så hvor skremmende er ikke alt det som finnes der ute som sånne som jeg aldri vil få se. Men, til alt hell, 20.januar forløp rolig med en verdig og flott innsettelsesseremoni for USAs 46 president. Vi pustet lettet ut og skålte med hverandre i et vel fortjent glass etter all uroen den siste tiden.
Så begynte vi å tenke hvor hyggelig det ville vært å se noen gode venner – men akk – før vi kom så langt dukket det opp et mutert virus, ikke “The China virus” som en avgått amerikansk president kalte det, men et engelsk virus. Et mutert virus som synes å være mer smittsomt og derved bidra til å holde R-tallet godt over 1 hvis det får bre seg, men som ikke har vist seg å gi alvorligere sykdom. Helsemyndigheter og Regjeringen reagerte raskt, lørdag morgen fikk vi beskjed om at Oslo sammen med ni andre kommuner rundt Nordre Follo er nedstengt og allerede fra klokken 12 samme dag. Det førte til at blant annet Vinmonopolet ikke åpnet klokken 10 lørdag morgen og skuffede handlere som ville ha en rødvin til lørdagskosen måtte vende hjem med uforrettet sak. Tross Statsministerens innstendige oppfordring ble det kødannelser rundt Vinmonopolene i Bærum, og ikke bare av Bærumsfolk som fryktet stenging fra mandag.
Så nå har vi innrettet oss på en periode i tosomhet, kanskje unntatt noen skiturer med skivenninnen. Jeg har funnet frem puslespillet jeg fikk av søster Bente til jul, har heldigvis et pår bøker liggende på vent og et par Nettflix/HBO-serier anbefalt av de eldste barnebarna. I går ettermiddag var det skyfritt, lav sol og etterhvert måneskinn så vi fikk en liten kveldsskitur på felleski og skarpt føre. Heldige er vi i denne situasjonen. Dessuten har vi en god nabo som trøstebaker og deler nybakte boller og rundstykker med oss.
Vi, Thor-Øistein og jeg. liker å gå på ski. Nå har vi tilbrakt seks herlige dager i koronafri isolasjon på Norefjell og med fine skiturer hver dag. Det har vært flott vintervær, kaldt og med gnistrende føre. En dag blåste det og fokket slik at vi hadde problemer med å komme oss frem og lille Pia klarte det absolutt ikke. Vi som er vant til å gå i nypreppete løyper med lette kunstfiberski får problemer straks forholdende blir litt barskere. Det fikk meg til å filosofere litt over mine barndoms skiturer.
Jeg liker å oppfatte meg selv som en som alltid har elsket å gå på ski. Når jeg skal være helt ærlig stemmer det ikke helt. Jeg husker meg selv som en trumpete 10-11åring som ble halt med ut på ski hver søndag av velmenende foreldre. Jeg som så mye heller ville sitte inne og lese fikk beskjed om at enten gikk jeg på ski med mor og far, eller så måtte jeg vise til andre frilufteaktiviteter. Det endte med skitur med mor og far. Far hadde alltid vært en ivrig friluftsmann og skiløper som yndet å fortelle om hvordan han gikk på ski fra Blindern Studenterhjem og hjem til Begna for å få en gratis (og sikkert god) søndagsmiddag. Mor derimot var en typisk bypike som brukte søndagene til å spasere i bygatene med venninner helt til hun traff far. Med en mor oppvokst i Gøteborg og en far fra Sørlandet ble det ikke akkurat oppfordret til skigåing. Derfor må jeg si meg full av beundring for hvordan hun etter krigen lot seg lokke med på stadig mer strabasiøse skiturer.
Hver søndag dro de to, mor og far, tidlig ut på ski. Den vanligste turen deres gikk fra Sollihøgda over Finneflakene til Kleivstua og tilbake. Det er en tur på ca 25 km, og tatt i betraktning at det ikke var brøytet og de alltid var så tidlig ute at ingen hadde gått foran dem, var det litt av en bragd. I tillegg var utstyret den gangen et helt annet enn våre fjærlette ski, tunge treski smurt med tjære.
Tilbake til mine egne skiopplevelser. Etter å ha blitt halt med ut noen ganger begynte jeg å forstå at jeg likte det og søndagsturene ble etterhvert lystbetonet. Dessuten var jeg så heldig at jeg gikk på en skole hvor vi hadde en gymlærer som tok oss med ut i vinterhalvåret og lærte oss diagonalgang. Jeg har aldri vært noen spesielt god teknisk skiløper, men jeg har lært diagonalgang og har hatt mye glede av det opp gjennom årene.
Og nå, i mitt 80ende år er jeg fortsatt en begeistret skigåer (jeg kan ikke smykke meg med å være en skiløper lenger). Det går ikke så fort, men jeg gleder meg over fortsatt å kunne skyve skiene foran meg, en av gangen og slik gli forover. Det jeg ikke gleder meg over er utforkjøringene når de begynner å bli harde. Dessuten blir jeg livredd når et av disse skifantomene kommer settende i full fart og nærmest sneier borti meg der jeg står og ploger med rompa ut. De tror kanskje de har kontroll, sånn føler ikke jeg det. De fleste er hensynsfulle, men det er noen som helst skulle sett at barn og gamle kjerringer holdt seg borte fra skisporene og viser det med all tydelighet. De skal ikke få meg bort, men jeg er redd de kan ta fra barn skigleden, og slik vil vi ikke ha det.
Når jeg tenker tilbake på min “skikarriere” er jeg mine foreldre evig takknemlig for at de overhørte sure “vil ikke” kommentarer og lærte meg gleden ved å gå på ski. Dessuten sender jeg noen varme tanker til fru Norman som vi kalte gymlæreren vår.
Hilsen Ragnhild som fortsetter å gå på ski hvis jeg ikke blir påkjørt i en utforkjøring
