seniorlivet Livet som 65+, muligheter, gleder og utfordringer.

Hva er det med dette valget? Tror aldri før jeg har sett så lange køer for å forhåndstemme. Da jeg passerte Sandaker senter i går, fredag, etter å ha gått tur med Pia i Torshovparken, snodde køen seg rundt hjørnet og oppover sidegaten for å komme til Deichman hvor det er forhåndsstemming. Vanligvis på fredager er det kø til Polet, men ikke denne fredagen. Nå spør alle om vi har stemt – det er nesten blitt en plikt å forhåndstemme. Beskjemmet må vi innrømme at nei, vi har ikke stemt, valgdagen er først på mandag.

Hva har nå dette valget i hovedsak dreiet seg om? Slett ikke som vanlig helse, skole og innvandring. Nå er det miljø som gjelder, særlig etter FNs klimarapport. Sylvi Listhaug scorer stort på å snakke opp olje og oljearbeidere i stedet for innvandring, og de fleste triller femmere og seksere på terningen for henne. Det skal hun ha, hun er farlig god og vet hvem hun snakker til. Underlig nok scorer KrF på at lederen deres har bodd på gutterommet i Arendal med kone og to barn, i alle fall på papiret.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

En ting er sikkert, dette blir veldig spennende. Thor-Øistein og jeg tar på oss finstasen og går til Nordpolen skole mandag. Det skal være litt stas å stemme. Vi er heldige som får lov å være med på å bestemme hvordan landet vårt skal styres og så får vi bare håpe at de vi velger viser seg tilliten verdig og ikke prøver å tuske til seg fordeler de ikke skulle hatt.

En av sakene som sto høyt på dagsordenen inntil klima og miljø overtok, var styring av helsevesenet. De aller fleste er enige om at vi har et veldig godt offentlig helevesen som det er viktig å ta vare på. Uenighetene oppstår når høyresiden vil gi private tilbydere større plass ved at pasientene selv kan velge behandlingssted, offentlig som privat. Pasientens helsetjeneste kalles det og det høres jo veldig fint ut. Problemet er bare at ved å gi private sykehus større muligheter kan mye av pengestrømmen til helsevesenet kanaliseres bort fra det offentlige over i det private. Når en pasient velger et privat sykehus er det vedkommendes lokale offentlige sykehus som får regningen. Hovedhensikten med reformen er å redusere køene. Nå viser det seg at så ikke har skjedd, men foreløbig er det heller ikke så mange som benytter seg av denne muligheten til å velge. Det ser også ut til at de som benytter seg av reformen er de ressurssterke som vet å navigere i offentlige systemer. Kritikerne av Pasientens Helsetjeneste frykter en gradvis utarming av de offentlige sykehusene som får økonomien ødelagt ved utgifter til privat behandling. Vi har fortsatt en sterk offentlig helsetjeneste og jeg er ikke i tvil om de gode hensiktene bak reformen. Det ligger rett og slett en ideologisk forskjell her, troen på at privatisering og markedskreftene vil styre helsetjenesten i riktig retning. Jeg og mange med meg tviler på om det vil bli tilfelle, at privatisering ikke nødvendigvis fører til en bedre tjeneste. Nå vil det vise seg om dette er en utvikling det er mulig å snu – neste stortingsperiode vil nok gi oss svaret.

Hilsen Ragnhild – klar for å stemme på valgdagen.

Overskriften i dag er den samme som tittelen på en bok mor skrev da hun var 92 år gammel. Boken handler om det å bli gammel og hvilken krevende jobb det er, hver dag, hele tiden. Nå er jeg ikke 92 år – enda, men har akkurat fyllt 80 og kan underskrive på at det å bli gammel ikke er en frøkensport, men hardt arbeid. Uansett hvor frisk og sprek man føler seg så har alderen sin pris, en pris vi naturligvis gjerne betaler. Selv regner jeg meg for frisk og sprek for alderen, men jeg må jo innrømme for meg selv at jeg ikke lenger er i 70-årene. Turene våre er blitt kortere, bakkene er blitt brattere, pusten går tyngre og balansen er vesentlig dårligere. På den annen side, vi kan fortsatt gå på tur, vi peser oss oppover de bratteste bakkene og holder hverandre i hendene for ikke å falle. Poenget her er at jeg må innse at jeg er 80 og oppføre meg deretter uten å slutte med alle de aktivitetene jeg har satt sånn pris på. Jeg vil fortsette å gå turer selv om de er blitt kortere, jeg vil sykle rundt i Oslo, men være enda mye mer forsiktig for å unngå alle de farlige fellene som fortauskanter og trikkeskinner.

Men tilbake til det å bli 80 – det er en milepæl som traff meg med full styrke da dagen var der. Autorisasjonen min forsvant over natten, jeg er fortsatt lege, men bare i navnet ikke i gavnet. Ikke misforstå meg, jeg er helt enig i at det er en øvre aldersgrense for å praktisere som lege, men det var vanskelig å forholde meg til at dette nå også gjelder meg. Samtidig med at legelisensen min ble borte mistet jeg sertifikatet mitt. Dette er ingen ulykke, jeg har fått legeattest på at jeg kan kjøre bil i tre år til og venter nå på timen jeg måtte bestille trafikkstasjonen for å få de nødvendige stempler, bilder osv for nytt sertifikat. For meg å være uten førerkort i noen uker er ingen ulykke.

Heldigvis betyr ikke 80-tallet at jeg ikke kan fortsette med å irritere meg, bli både sint og frustrert og fremfor alt, å fortsette med å bruke bloggen til å avreagere. Det er nok å ergre seg over (og litt å glede seg over også). I disse dagene er det to ting som fyller mediene, valget om 12 dager og Sars-Cov-2 smitte som for noen fører til Covid-19 sykdom. Valget blir spennende og det er selvfølgelig knyttet stor spenning til hva slags konstellasjon en rød-grønn seier vil kunne føre til. I dag melder avisene at alle partiene, bortsett fra de som kategoriseres som “andre” er over sperregrensen, noe som tenner håp hos de blå. Det var et sjakktrekk av regjeringen å endelig komme frem til at de skattemessige særfordelene til oljeindustrien må skrotes, nå som klima og miljø er blitt valgets hovedtema.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Den andre medie-jippoen er koronasmitten som naturlig nok øker blant de unge etter at skoler og universiteter er åpnet på grønt nivå. Aviser, TV og radio bruker smitten for det den er verd med mest mulig skremselspropaganda og ved å trekke frem tvilerne til regjeringens politikk på området. I dagens Aftenpost skriver tre barneleger en meget god analyse av situasjonen og advarer sterkt mot de skremmebildene som mediene produserer.http://Hvor redde skal foreldre være for «long covid»?  Artikkelforfatterne HenrikVogt, Ketil Størdal og Pål Suren viser også til det som forskningen tyder på, nemlig at skremsel og frykt fører til uhelse og hvordan det å skremme foreldre med ettervirkninger av Covid-19 sykdom hos barn kan føre til sykdom hos barn. Opplysning er bra, men den skal ha et mål og kunne føre til tiltak. Det er ingen godkjent vaksine for barn under 12 år så det er liten hensikt i å skremme med ettervirkninger av korona hos barn. Tiltaket måtte i så fall være å stenge dem inne – og for hvor lenge?

Men tross både koronasmitte og valgflesk – det har vært noen herlige ettersommerdager og jeg skal nok venne meg til å være 80.

Hilsen Ragnhild

Valgkampen er i gang og jeg blir nærmest svimeslått av meningsmålinger, debatter, valgflesk og fagre og mindre fagre løfter. Det er et par ting som virkelig betyr noe for meg og gjør at jeg kommer til å stemme som jeg skal gjøre på valgdagen. Det smerter meg og jeg tenker tilbake på noe en god venninne av meg sa før forrige Stortingsvalg: Det er i vanskelige tider man skal stå last og brast med sine venner – selv om vi kanskje er uenige på en del punkter. Da er det de sakene som virkelig betyr noe som kommer inn og gjør at jeg svikter en gammel venn.

En av de sakene som vetyr noe for meg er at vi MÅ slutte å lete etter mere olje – foreløbig har vi så det holder i flere ti-år. I mitt ekkokammer er de fleste enige om det. Men så har vi vært på besøk hos noen veldig gode venner i tre dager, gått fine turer, spist og drukket godt og pratet om løst og fast. Naturligvis kommer også saker fra valgkampen opp og diskusjonene blir både høylytte og med temperatur. Her befinner jeg meg godt utenfor mitt ekkokammer og blir foret med argumenter som jeg liker dårlig. (I parentes bemerket, det fikk meg ikke til å skifte standpunkt, men har gjort meg litt mer tankefull.) Et argument jeg må tenke over er bekymringene for arbeidsplassene. Da slår det meg at den bekymringen er veldig oljesmurt mens bekymringen for arbeidsplassene på lærerhøyskoler og sykepleierhøyskoler i distriktene ikke er fullt så langt fremme i diskusjonen. Og det har fått meg til å tenke på Nesna.

Lørdagens Klassekampen bringer en syv helsides artikkel om nedleggelsen av lærerhøyskolen i Nesna. Nesna Offentlige Lærerskole ble opprettet i 1918 og reorganisert som Høgskolen i Nesna i 1994. I 2016 ble Høgskolen i Nesna fusjonert med det som dengang het Universitetet i Nordland som nå er Nord universitet. Man kan mene mye om denne utviklingen som først gjorde alle lærerskoler og utdanningssteder for fysioterapeuter og sykepleiere til høyskoler. Så etter at utviklingen gikk mot at en høyskole måtte da bli til et universitet, ble disse typiske profesjonsstudiene gjort om til universitetsstudier med strenge krav til bl.a. forskningsaktivitet. Nord universitet er et produkt av en fusjon mellom et lite universitet som tilfredsstilte kravene til universitetsstatus med relativt knapp margin, og to høyskoler uten egne doktorgradsutdanninger og relativt uutviklet forskningskultur. Som en følge av dette, har det nye universitet blitt satt under innledende tilsyn av NOKUT (Nasjonalt Organ for Kvalitet i Utdanningen). I denne settingen passet Høgskolen i Nesna dårlig inn. Det er for lite forskning og det skrives ikke nok vitenskapelige artikler som Nord universitet er avhengig av for å beholde sin status som universitet. Da var det nærliggende å legge ned Høgskolen i Nesna (og sykepleierutdanningen i Sandnessjøen) og flytte studenter og lærere til Bodø og Mo i Rana.

Det er da lov å bekymre seg for to ting, arbeidsplassene i Nesna og hvordan få ferdig utdannede lærere til Nesna. Mye forskning tyder på at studenter som flytter ut for å studere gjerne blir værende på studiestedet når de senere skal ut i arbeidslivet. En måte å opprettholde bosetting i distriktene er da å sørge for utdanningstilbud i distriktene. Jeg har hørt alle de flinke og akademiske argumentene for å sentralisere utdanning, for at profesjonsutdanningen må være forskningsbasert og tilhøre et universitet. Selvfølgelig må vi ha forskning både på lærerutdanning og sykepleierutdanningen. Men alle flinke lærere og sykepleiere er ikke forskere og behøver ikke skrive vitenskapelige artikler for å kunne undervise i skolen. Ei heller må de som utdanner lærerne, altså høyskolelektorene, nødvendigvis ha vært innom forskning.

Jada, jeg vet at søkningen til lærerskolen på Nesna har gått gradvis nedover og det derfor er færre studenter der. Men det er da ikke rart så lenge det er godt kjent at institusjonen er nedlagt og skal avvikles i løpet av dette skoleåret. Jeg ville da heller ikke søkt meg til et utdøende studiested hvis jeg ville bli lærer! Hvis vi ønsker at det skal bo mennesker i hele Norge (og her er jeg helt på linje med et politisk parti jeg vanligvis ikke er på linje med) må vi sørge for at det er tilbud til befolkningen. Et viktig tilbud er skole – fra 1. klasse til ut videregående skole. For å ha lærere til barna må det tilbys lærerutdanning ettersom vi vet at flytter ungdommen ut for å studere så blir de gjerne ute. Nesna utdanner ikke lektorer, men de kunne godt utdanne barne- og ungdomsskolelærere. Da måtte Høgskolen i Nesna bestå eller bli reetablert nå etter nedleggelsen. Et høyskoletilbud trenger en campus (som det så fint heter) og slik campus finnes på Nesna. Der finnes også dedikerte lærerskolelærere. Her er en utvikling som trenger å snus.

Hilsen Ragnhild som ikke synes en befolkning på 5 millioner trenger 10 universiteter, heller flere utdanningsinstitusjoner utenfor universitet.

Continue reading “Kulinarisk byvandring og Oslos mangfold”

I 1988 stilte min Ragnhild nettopp dette spørsmålet i sin prøveforelesning da hun tok doktorgrad i immunologi. Hun konkluderte med at toppidrett, særlig når det dreier seg om kondisjonskrevende øvelser har svært lite med god helse å gjøre. Det hun hadde forsket på var spesielt immunsystemet vårt. Hard, lengevarende  trening og konkurranser uten tilstrekkelig restitusjon kunne føre til et dårlig fungerende immunapparat som igjen kunne få konsekvenser for sykdomsutviklingen.

Noen år før dette både sa og skrev Grete W. og jeg det samme. Norges idrettsforbund syntes vi burde tone dette noe ned. Etterhvert ble det akseptert ” at det nok var slik”. Senere har det vært lagt betraktelig vekt på “god og riktig treningshygiene”, med alt det måtte innebære.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Under OL har vi sett mye flott idrett. Spørsmålet om sunnhet og konsekvenser for helsa på sikt har igjen dukket opp. Sunnhet har noe med hva som skjer med helsa på kort og lengere sikt å gjøre. God helse  har mye med arv og miljø å gjøre for ikke snakke om flaks og tilfeldigheter. Men også hva vi utsetter kroppen for. God helse har med vår livskvalitet å gjøre, om tidspunkt når sykdommer opptrer og livslengde.

I Norge er det mange som driver med langrenn på et høyt nivå med store treningsmengder. Et høyt treningtrykk fører til et forstørret hjerte. Med årene blir hjertemuskulaturen til fibrøst arrvev. Som en gammel skistjerne sa til meg, “jeg kjenner knapt til noen av de gamle gutta som ikke har hjerteflimmer”. Og det kan få alvorlige konsekvenser.

Hvor vil jeg så med å ta opp dette? Jeg vil at den unge utøver på vei “oppover” og støttemenneskene rundt han/henne skal være klar over faremomentene med bare å lesse på treningsmengder. Det er godt å vite  at oppfølging med god restitusjon, hvile og pauser, faktisk er vesentlig for å nå toppen. At mange barn og ungdommer drømmer om å bli idretts-stjerner, får vi leve med. De fleste gir seg etterhvert, etter en morsom og artig periode med trening. Grunnen som angis er at de rett og slett har lyst til å gjøre andre ting i også.

Hva med den mentale helsa? Under OL ha det dukket opp enkelthistorier om utøvere som sliter psykisk. Sansynligheten er stor  for at dette bare er toppen av isfjellet. Jeg husker godt at Tor-Ole  Rimejorde som i sin startet opp Olympiatoppen, vektla en totalutvikling for en toppidrettsutøver.En utøver med innsikt, allsidighet og som la et grunnlag for et “liv videre”, var hans mål. Heldigvis greier noen å gjennomføre et slikt løp.

Den store underholdningsidretten er for mange de TV- overførte fotball-kampene fra Premier League i England. Vi bør kanskje ha i tankene at undersøkelser av spillere på høyeste nivå i England har vist at omlag 50 prosent etter endt karriere har permanente skader som vil prege livet deres videre. Det er også vist at hodeskader i toppfotballen med stor sansynlighet er grunnen til økt hyppighet av demens/Alzheimer i den samme gruppen.

Hilsen Thor-Øistein som fortsatt synes at det er viktigere enn noen sinne å ta vare på ambisiøse idrettsungdom.

Det har vært en fantastisk sommer. Ikke kan jeg huske når sist vannet var så varmt så lenge og at rosene var så vakre. Vi har gledet oss over forsommer, høysommer og nå – sensommer. De siste drøye 14 dagene har vi vært stand by på Bråtane sammen med diverse medlemmer av etterslekten, først 10 dager med Karoline og familie og de siste dagene med Gry og familie.  I tillegg til å pleie skrubbsår og andre sår samt en stor variasjon av blåmerker har jeg stort sett vegetert. Dagene har gått så alt for fort med vanlige Bråtaneaktiviteter hvor det viktigste har vært å få rolig tid med barn, svigerbarn og barnebarn. Det har vært god tid til å lese og på slutten av dette innlegget vil jeg komme tilbake til sommerens store leseopplevelse. Thor-Øistein har sørget for tradisjonell morgengymnastikk for selv om barnebarna er blitt ganske store vil de gjerne at alt skal være som før og det innbefatter morgengymnastikk på plattingen fra 9 – 1/2 10-tiden med påfølgende morgenbad og havregrøt til frokost. Middagen blir som regel sen, men det er allikevel tid til å spille Liverpool ved kortbordet jeg har arvet etter morforeldrene mine, de første eierne av Bråtane.

Vi, de to gamle, er som regel tidlig oppe og har god tid til i alle fall å skumlese avisen som vi får på nettet og merke av det som vi skal fordype oss i ved leilighet. Nyhetene får vi via dampradioen som heldigvis ikke har gått helt av moten, og Thor-Øistein har kunnet fryde seg over det lineær-TV kunne bidra med fra OL i Tokyo.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Den aller viktigste og gledeligste nyheten jeg fikk var at Mustafa Hasan vant saken sin mot UNE og derved får sin søknad om opphold behandlet på nytt. En uhyre viktig avgjørelse ikke bare for Mustafa, men for alle de ungdommene som opplever Norge som sitt hjem og likevel blir urettmessig kastet ut av landet pga “innvandringsregulerende hensyn”. Saken til Mustafa har engasjert veldig mange og ikke minst takket være innsatsen til en ung mann, 18 år gamle Bjørn Normann som har stått på, arrangert støttemarkeringer, sørget for innsamling til å drive kampanjer og gjøre det mulig å føre saken for retten. Asylbarn har nemlig ikke krav på fri rettshjelp, myndighetene våre gjør det de kan for å gjøre det vanskelig og nesten umulig for ofrene for Utlendingsmyndighetenes inhumane praksis å få sakene sine prøvet for retten. Jeg er dypt rørt og storligen imponert over Bjørn Normann, en vanlig norsk gutt som går på Hartvig Nissen videregående skole, og hvordan han har organisert og fått med seg titusener for ikke å si hundrede tusen i kampen for rettferdighet for Mustafa og flere som han. Nå er det bare å håpe at staten ved UNE holder løftet sitt og avstår fra å anke, men behandler saken til Mustafa på nytt ut fra de premissene som ble lagt i dommen fra Oslo tingrett. For at Mustafa skal få en rettferdig behandling må nemndmedlemmene som behandlet søknaden hans sist erstattes av nye medlemmer. Ut fra rettssikkerhets hensyn regner jeg med at det er selvsagt.

I forrige blogginnlegg anbefalte jeg boken Tilbake til Lemberg. Den anbefalingen står jeg ved, skal nå lese Phillippe Sands neste bok som heter The Ratline og handler om Otto von Wachter, høytstående SS-offiser og guvernør for Galicia. Men i min vegeterende tilstand på Bråtane har jeg lest Lydia Sandgrens Samlede verker og selv om jeg vanligvis synes 700 sider er i overkant mye, så var denne boken verd hver eneste side. Anbefales på det varmeste.

Hilsen Ragnhild som tror på fortsatt sommer om ikke fullt så varm som de første 3-4 ukene av juli.

OL i Japan er godt igang og spennende er det som alltid. Vi er patrioter så det holder i Norge og idretter uten norske deltakere har perifer interesse. Det er 7 timers tidsforskjell Tokio og Oslo, så det blir noen TV opptak fra nattens øvelser pluss litt til utover dagen. Fra OL i München i -72 til siste gang i Torino 2004, har jeg vært heldig og fått være endel av Norges deltakelse. Det har vært alt fra lege  for troppen vår, til ansvarlig for såkalt precamp, til gjest i den norske troppen. Men alt startet som aktiv deltager for 49 år siden. Mer om det til slutt. Bildet fra innmarsjen er fra 1972.

Når vi er ut og reiser med en norsk deltakertropp på omlag 100, pluss/ minus, og nesten like mange ledere og trenere, så har det vært endel å ta hånd om. Når bildene fra Tokio ruller på skjermen, er det stadig enkelte flashbacks som dukker opp.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Maraton i Los Angeles i – 84 er minnerikt. Sterk sol og høy temperatur preget løpet. Slike forhold tilsier jevn fart og bra væskeinntak. Johan Kaggestad og jeg syklet på kryss og tvers ute i løypa for å følge Grete W. og Ingrid K. Den amerikanske jenta rykket fra tidlig og ble løpende alene. Dette trodde ingen skulle holde. Men det gjorde det..Grete som ble verdensmester i -83, fikk sølv og Ingrid ble nr 4.

Seol OL – 88 ble arrangert i en by med farlig høyt beredskap med bevæpnet mannskap på hvert hjørne og på hustakene. Ingrid K., på den tid verdens beste barneløper på 5- og 10 000 meter, fikk en ruptur av seneviften under foten og da var selvsagt alt over. Trist, men det er dette tankene raskt faller ned på.

Barcelona -92  ble annerledes OL for meg. Jeg fulgte bokseren Ole Klemetsen både på trening og  kamper. Ny arena for meg, lærte betraktelig fra dette miljøet. Husker godt kvartfinalen han tapte for engelskmannen White, med heder. Jon Rønningen vant gull på,brytematta. Den største utfordringen ble etterhvert å pine vekten 1,5 kg ned etter matchen. Jogging med plastsekk og nesten en time i badstu sammen med  dokteren og trener Øystein D. holdt akkurat, nærmest på minuttet før tiden rant ut. Vi var temmelig bleike i etterkant alle 3.

Sydney 2000 var jeg ansvarlig for helsa til utøverne før de reiste inn til selve OL-byen. Universitetsbyen Toowomba, South Quensland, godt inn i bushen var en stor opplevelse i seg selv. En ung, lovende bryter som hadde tilbrakt mye tid i et svensk brytermiljø, ble tatt  for bruk av anabole steroider. Det skrev seg fra en styrkedrikk som trener hadde bedt han bruke. I etterkant var vi uenige om han i tilstrekkelig grad hadde fått nei til å innta dette. Trist uansett. Den store oppturen var selvsagt 2 gull til Knut Holmann som jeg hadde fulgt i flere år

Athen 2004 ble et høydepunkt med roer og venn Olav Tufte. Jeg hadde fulgt han i noen år og når han ror inn til gull i singel- sculler med familien på tribunen, herlig. At han nå 45 år gammel, etter steinhard trening i 30 år, skulle kunne konkurrere med ungdommen, er i overkant utrolig. Men et godt forsøk var det.

Så noen ord om München  1972. Huskes selvsagt av alle for angrepet på Israelske utøvere da Egyptiske terrorister greide å komme inn i OL-byen. Jeg deltok i pistolskyting, og hvordan gikk det.??Jeg ble nr 17 (likt med 15 og 16) Det var 64 deltakere  og bedre var jeg ikke. Jeg drømmer fremdeles, fra tid til annen om denne skyte-matchen.

Vinter OL i Albertville, Lillehammer, Nagano, Salt Lake og Torino får vi ta opp etter Beijing OL i februar 2022.

Hilsen Thor-Øistein som stadig tenker på “den gang”, og som oftest bare  på noen episoder.

deltaker.https://www.yr.no/nb/værvarsel/daglig-tabell/1-22647/Norge/Vestfold%20og%20Telemark/Kragerø/Midtre%20Gumø

Uken som gikk var spesiell på flere måter. Vi var fortsatt i sommerOslo – i alle fall til fredag, og nøt tilværelsen med små utflukter, blant annet til Øyene i Oslofjorden, nærmere bestemt Hovedøen (der man helst ikke skal gå i land og befinne seg i busk og kratt som Kari Diesen sang om). Det er rett og slett fantastisk – fergen til øyene går hver halvtime, koster en Ruter-Oslo billett og tar 10 minutter til Hovedøya – en drøy halvtime for å cruise innom alle øyene. Vi har ikke vært på Hovedøya på mange år og kunne glede oss over historiens sus med kloster- og kirkeruienen og den helt spesielle vegetasjonen.

Det viktigste uken brakte var imidlertid oppkjøringen til og markeringen av 10-årsdagen for 22 juliterroren. Markeringen var på alle måter riktig, viktig og verdig. At en forhenværende ordfører ytret et umusikalsk surt oppgulp på Facebook ødela ikke helhetsinntrykket, spesielt siden flere av hans partikolleger viste tydelig irritasjon og gikk i mot innlegget hans som forøvrig ble slettet. Bare trist at han ikke hadde guts til å beklage selve innholdet i innlegget sitt.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Selve 10-årsmarkeringen kunne vi følge hele dagen, på radio og TV. På samme tid betagende og veldig veldig trist. Det er fortsatt ufattelig å forstå rekkevidden av en massakre som dette ble og alle som ble offere for gjerningsmannens systematiske nedslaktning. Da rådhusklokkene slo 77 slag skulle hele Norge stått stille. Det gjorde det ikke, men i alle fall trikker, busser og mennesker på Rådhusplassen sto helt stille og lyttet til slagene som symboliserte 77 liv som gikk tapt.

Vår helt lokale Villa Paradiso har vært smekkfull hver eneste dag og kveld nå i sommer. Til og med inne er det nesten fullt har vi observert. Ute er det deilig å sitte i skyggen under store trær eller en parasoll. Vi hadde invitert fire store barnebarn (18 – 24 år) på pizza i skyggen. Opplevelsesrikt å være sammen med dem uten foreldrene når de deler spennende tanker og ideer med oss. Vi er priviligerte besteforeldre.

Fredag dro vi ned til Bråtene for å være med på årets Gumøy golfs klubbmesterskap og klubbfestr lørdag. Vi hadde en hyggelig fredags kveld med Kjersti og Marit og deres utvidete familie, til sammen 8 med stort og litt mindre stort (yngstemann er 12 år) før vi lørdag formiddag ga oss golfen i vold. Jeg hopper lett over resultatene, men vi hadde det særdeles hyggelig og festen ble strålende. Kvelden var varm, det var dekket ute på verandaen på klubbhuset og det var ikke en gang nødvendig med en jakke. Vi håper vi kan fortsette å glede oss over hyggegolf og trivelige vennskap på banen.

Dessverre greide jeg å avslutte uken med et rundkast ut fra stien opp fra bryggen søndag morgen. Som Thor-Øistein for en uke siden var jeg heldig. Endel skrubbsår, hull i hodet som vi avstår fra å sy og ellers en ganske mørbanket kropp. Men det kunne gått så mye værre. Vi må begge to prøve å lære av dette – og jeg må innse at jeg ikke er 78 år lenger.

Nå koser vi oss de siste varme dagene med Karoline med familie og svenske venner. Vannet holder fortsatt flere og tyve grader og selv når det er overskyet er det godt og varmt.

Hilsen Ragnhild ikke lenger 78 år!

“Lykken står den kjekke bi”. Hvem som sa dette, husker jeg ikke nå. I går hadde det med meg å gjøre. På Norefjell gikk vi en tur til bekken/elven som renner ned Fosslia. Dette er en liten vannvei fra høyfjellet som til slutt ender i Krøderen. På varme sommerdager har vi besøkt ett par fine kulper mellom 2 stryk i 40-50 år. Nå var det ett par år siden sist og vi merket umiddelbart at berg og stein var var blitt så glatte. Svaberget ned til vannet var omlag to meter høyt. . Der sto jeg helt naken etter litt bading. Plutselig glapp fotfestet og  jeg falt bakover på ryggen og endte med hodet ned i bekken.

Når vi gamlinger på 85 år snubler og faller, gjør vi umiddelbart en liten opptelling. Hvor er det vondt, ble det sår som blør, brakk jeg noe, er jeg istand til å reise meg opp ? Flaks og hell og vel så det, ga meg øm hofte og noen skrubbsår. Jeg var i stand til å gå hjem, og dette går bra, sier Ragnhild.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Har jeg lært noe? Forhåpentligvis, men vi får se. Balansen blir klart dårligere med årene. Om den kan trenes opp, kan diskuteres. For noen år siden holdt jeg foredrag sammen med professor Per Andersen, en erfaren nevrofysiologi. Jeg snakket da om at alt kan trenes opp, selv i eldre år. Han hadde klare forbehold når det kom til balanse-trening. Signalene som kommer fra bena som forteller hvor neste skritt skal være, svekkes mye med årene.Dette er den såkalte propioseptive sans. Hos barn bearbeides signalene automatisk i ryggmargen. Se små barn løpe nedover en steinete sti uten å snuble. Tenk så hvordan vi som gamle stavrer nedover med blikket festet i bakken.. De sparsomme signalene fra bena må helt opp til hjernebarken for å bearbeides. Ikke rart at vi blir langsomme. Som oftest går det bra.

Andersen og jeg ble enige om at at vi aldri må slutte å gå i “ulendt terreng”. Da opprettholder vi denne evnen lengst mulig. Trener vi i gymmen på å stå på ett bein, så blir vi gode på nettopp det. Det redder oss neppe fra å snuble på stien eller i teppet.

Svaberg er på mange måter friluftssymbolet på sommer i Norge. Men når balansen ikke helt er til å stole på, så bør vi gamle ikke være for kjekke. Badesko med godt grep? Ikke særlig macho, men bedre enn fall med stygge konsekvenser.

Hilsen Thor-Øistein som tror at en kjepp i hånden på tur også er greit.

Vi trodde at tropevarme i Oslo var et forbigående fenomen, men langt i fra. Tross tropiske regnskyll og tordenvær – hetebølgen er her fortsatt til glede for mange og bekymring for noen. Bekymringen går selvfølgelig ut på at ingen kan være i tvil om at det har skjedd noe med klimaet på jorden. Det som nylig har skjedd i Tyskland og Belgia med oversvømmelse, leir- og jordras og hele landsbyer som er knust til pinneved taler sitt tydelige språk.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Tross bekymringene – vi nyter sommeren. Lillesøster Bente og jeg hadde en strålende dag med tur langs elven til Mathallen hvor vi inntok en utmerket lunsj og deretter langs havnepromenaden forbi Bjørvika til Sørenga. Vi rakk nesten hjem til Lilleborg før tropisk regnvær satte inn og gjorde oss dyvåte i løpet av noen minutter. Det hele varte i 25 minutter, deretter var det like varmt og nesten for varmt til å spise middag på verandaen vår. Men slik vi ellers trosser kulde og vind – det ble utemiddag.

Thor-Øistein har mye fore så Pia og jeg går turer langs elven og opplever livet. I Nydalen er det et yrende badeliv og ikke alle tar like alvorlig advarslene om ikke å være for nær fossestrykene. En dag tok vi turen langs de gamle fabrikkbygningene på vestsiden av elven. Vis a vis Arbeidermuseet som absolutt er verd et besøk ligger Verksted Jord, en vakkert beliggende spennende butikk med alskens muligheter for å gjøre et lite kupp. De tar til og med i mot hunder så ikke noe problem å komme dit med Pia.

Verksted jord

Litt lenger ned, på østsiden av elven ligger HønseLovisas hus hvor kafeen drives av Anne på Landet. Selv en mandag midt i fellesferien var det mye folk og kø for å få en kaffe eller noe leskende. Alle sitteplasser i skyggen var opptatt – slik er det i årets sommerOslo. Jeg greide å få både en rabarbraslush, vann til Pia og en plass i skyggen.

Svartskog

Vi var på besøk hos en god venninne på Svartskog – på en eiendom som har vært i familiens eie siden 1915. Utrolig vakkert med utsikt over bunnefjorden og en hage med blomster, frukttrær og bær i mengder.Med 29 grader i skyggen var det deilig med et bad og rekelunsj i skyggen. Men da vi kom hjem til Lilleborg var heten både inne og ute så voldsom at vi ganske raskt pakket sammen det mest nødvendige og kjørte til Norefjell. Vi kom opp i 20 tiden i 22 grader og litt vind så nattetemperaturen ble absolutt mer levelig enn i lavlandet. Nå er vi her og og har hatt en god dag med ikke alt for lang tur ned til en badekulp i en liten elv hvor vi i alle år har badet når sommervarmen tilsier det. Nå er det faktisk to år siden sist og vi konstaterer at de to årene har gjort noe med balansen. Dessverre er nok dette siste gang vi bader der. Det er en tid for alt som det står i Predikerens Bok.

Helt til slutt en liten reklame for boken jeg leser og her helt oppslukt av. Philippe Sands “Tilbake til Lemberg”. Anbefales på det varmeste.

Hilsen Ragnhild fortsatt på fjellet i sol og varme med litt kjøligere netter.