Sommerferie og alene på Bråtane


Jeg er på mitt «smultronstelle» Bråtane og her har jeg vært helt alene siden torsdag inntil Gry og Lill (datter og barnebarn) ankom i går kveld. Jeg var litt spent på hvordan det skulle være å være her alene etter at Thor-Øistein døde akkurat her i august i fjor.

Livet mitt er blitt annerledes, naturlig nok, og det er stadig nye hindre som skal forseres. Da jeg ble alene bestemte jeg meg for ikke å ha bil, jeg som bor sentralt og brukte vår felles bil veldig lite. Inntil nå har jeg ikke savnet bilen et øyeblikk- kollektivmulighetene i Oslo er veldig bra og jeg kommer meg lett omkring med buss, trikk og tog. Men da jeg ville dra ned til Bråtane torsdag før St.Hans må jeg innrømme at jeg savnet bilen bittelitt. Løsningen ble engod venninne som skulle nedover Sørlandske og tilbød å svippe meg ned til Valle hvor jeg kunne få en taxibåt.

Jeg ankom Bråtane kl 22, lyst og deilig var det og fuglene hadde ikke lagt seg, men sang for meg. Det jeg hadde med meg av mat for 5_6 dager alene ble anbrakt i kjøleskap og fryser. En annen snublestein er at jeg ikke tør å kjøre båt lenger og derved må belage meg på at det ikke blir så lett å få handlet så lenge jeg holder til på en øy.

Dagene har gått med til litt hagestell som luking og jeg greide til og med å få i gang gressklipperen. Ikke at det er blitt mye plenklipping, men litt for å vise ungdommen at jeg kan klippe gress, noe som var Thor-Øisteins hovedbeskjeftigelse her nede  Gressplenen var alltid perfekt klippet.
Et lite høydepunkt i eneboertilværelsen var en utflukt til Kragerø med ferge. Turen var en opplevelse og skal absolutt gjentas. Det er ca 40 minutters gange til fergeleiet, en fin tur og heldigvis var jeg uten bil og fikk bli med fergen til Kragerø. De tre bilene som sto og ventet på fergen måtte snu med uforrettet sak, bildekket var stappfullt fra Jomfruland. Kragerøturen var mest for hyggen, f.eks å spise is i trappen ved BlindtarmenDet er veldig begrenset hva jeg får med meg på turen tilbake. I sekken hadde jeg på hjemtur fersk fisk og litt annet småtteri, dessuten en papirpose med to Flittigliser

Nå er ferien begynt for andre enn pensjonister og ungdommene mine kommer i tur og orden. Jeg blir litt utover så lenge de holder ut med meg. Og nå har jeg bevist for meg selv og de andre at jeg klarer meg ganske godt. Noen dager alene var faktisk veldig fint.

Min sommerlektyre er Sigrun Slapgårds bok om Werna Gerhardsen. Jeg er godt over halvveis og har stor glede av å lese den. I tillegg har jeg Den grønne øye av  Gjert Nygårdshaug på nattbordet. Werna er alt for stor og tung til å være sengelesning

Riktig god sommer til alle følgerne og lesere.

Hilsen Ragnhild

Er skatten en skatt?

Det er tydelig at nå når sommeren er her starter også valgkampen foran høstens meget spennende valg. Partiene bryner seg til å vise frem sine beste (og verste?) sider i håp om å få stemmer.

La meg med en gang presisere, dette er ikke en partipolitisk blogg. Jeg ønsker ikke å flagge partipolitiske synspunkter, men jeg synes jeg må ha lov til å trekke frem noen verstinger i det politiske ordskiftet (OK Thor-Øistein?). Jeg tror det absolutte bunnivået nå er nådd og jeg antar at det på begge sider av den partipolitiske midtlinjen som beveger seg bare litt i den ene eller andre retningen, finnes mange som er enige med meg. Jeg sikter til Aksjon for borgerlig valgseier.

Jeg leser regelmessig tre aviser, Aftenposten, Dagsavisen og Klassekampen lørdag. Den siste tiden har det dukket opp helsiders annonser fra denne aksjonen, annonser som i seg selv er utrolig smakløse, i alle tre avisene. Nå skjønner jeg godt at mediene trenger annonsører og at de millionene som brukes på annonser kommer veldig godt med i en tid hvor redaktørstyrte medier er på vikende front. Det er mye galt med Aksjon for borgerlig valgseier, men det er ikke galt at de ønsker seg og gjerne vil fremme mulighetene for et regjeringsskifte. Det er deres soleklare rett. Det som ikke er rett er at vi ikke får vite hvem som står bak denne aksjonen og gir penger, mye penger til disse helsides annonsene. Nå må det i rettferdighetens navn nevnes at det nok er mange som synes det er galt siden de fleste partiene på borgerlig side ikke vil ta i mot penger fra denne aksjonen, bare ett parti tar fortsatt i mot pengene, FrP. Så hva gjør aksjonen når de ikke blir kvitt pengene sine gjennom partistøtte? De bestiller denne utrolig smakløse annonseringen i alle de største avisene.

Hvorfor smakløs? Annonsene fokuserer først og fremst på en ting, ikke på å fremheve en god borgerlig politikk, men på å på best mulig måte å sverte de politiske motstanderne av en borgerlig politikk. Sverting ved tendensiøs billedbruk og ensidig fremstilling. Det kan sies mye om vårt skattesystem og det er helt sikkert rom for forbedringer, men da trenger vi opplyst debatt og ikke villedende og tendensiøs reklame.

Når vi snakker om skatt, i dagens Dagsavisen har Linn Stahlsberg en kronikk som hun kaller Skatt er en skatt. På forbilledlig vis skriver hun om skatt, ikke som en byrde, men som en forutsetning for den velferdsstaten vi lever i. Tenk om vi med en gjennomsnittsinntekt skulle betale for helse og utdanning selv, da ville vi ende som mange i USA hvor middelklassen blir fattigere. Vi som nyter godt av godene velferdsstaten gir oss må fortsette å betale vår skatt med glede så får den lille andelen nordmenn som ikke trenger velferdsstaten til helsehjelp og utdanning fortsette å klage på skatten de betaler inn til fellesskapet. Vi er mange flere som nyter godt av velferdsstaten og som ikke ville ha kunnet leve det livet vi lever uten at vi i fellesskap finansiere den. Linn avslutter med å si: “Skatt skal brukes til å bygge samfunnet. Skatt er hele grunnlaget for velferdsstaten, skatt er den største skatten av alle, særlig vet vi det når vi er inne på et sykehus og mottar behandling som i praksis koster en formue, til prisen av fem kaffekopper på kafe”. Så enkelt kan det sies. Likevel kan de fleste være enige i at det er rom for forbedringer i hvordan selve skattesystemet utformes.

Legeforeningen følger etter hvert med tiden

Jeg er inne i en intens rydde og kasteperiode og finner da mye rart som minner meg om en fjern fortid. Blant mye annet har jeg funnet en i nåtidens perspektiv underlig korrespondanse jeg hadde med Legeforeningen i begynnelsen av 1970 årene.

Som ung relativt nyutdannet lege og nyfeminist i 1970 kastet jeg meg med iver over tegn i tiden på kvinnediskriminerende lover og regler. Og det var mye å ta tak i, også i min egen fagforening.

I 1970 var kvinneandelen blandt norske leger litt i overkant av 10%. Mannlige kolleger var ofte oppsatt med sekretær, telefonvakt, hushjelp og barnepasser i form av en kone hvis de da ikke hadde giftet seg med en kollega. Dette kunne vi kvinner selvfølgelig misunne dem litt, men ingen grunn til å frata dem disse privilegiene. Men en urettferdighet oppdaget jeg, nemlig at legeforeningen hadde et pensjonssystem som tilgodeså enker og ikke enkemenn. Dette måtte jeg i min iver gripe fatt i og det resulterte i nevnte korrespondanse. Jeg påberopte meg urettferdigheten i at jeg som kvinne betalte samme kontingent som mannlige kolleger uten å ha de samme rettighetene (hvis min ektemann ikke var lege). Etter hvert kom et svar etter at jeg nektet å betale kontingent, sikkert litt barnslig. Svaret var så ovenfra og nedad, så full av mannlig legearroganse at det var umulig for lille meg å gå videre med saken som jo var dømt til å mislykkes den gangen. Avslutningsvis fortalte brevskriveren meg at jeg burde ha så pass empati for legekonene at jeg burde unne dem denne lille fordelen. Han forsto tydeligvis ikke at det ikke var legekonene jeg var ute etter, men Legeforeningen.

Selvfølgelig har også Legeforeningen måttet følge med tiden, i 2011 ble enkepensjonen erstattet med etterlattepensjon i tråd med endringer i samfunnsforhold, likestillingskrav og lovverk. I 2011 var andelen kvinner i legeyrket 39 %, i dag er andelen yrkesaktive kvinnelige leger 56% og økende.

Mitt lille stunt i 70-årene var nok mest for min egen del et ønske om å sette fingeren på kvinnefiendtlige strukturer i samfunnet, utviklingen måtte uansett gå sin gang. Jeg må presisere at mitt forhold til min egen fagforening er god og på ingen måte preget av et ungdommelig sinne på 1970-tallet. Men å tenke tilbake på den tiden – dagens unge ville verken forstå eller tro at det var slik.

Jeg leser Tidsskriftet med stor interesse og kunne i dag glede meg over artikkelen Først og fremst ikke skade (primum non nocere) som Legenes klimaaksjon bruker for å oppfordre Legeforeningen til å støtte The Fossil Fuel Non-proliferation Treaty på landsstyremøtet i juni. La oss håpe at Legeforeningen er blitt så tidsriktig at delegatene ser nødvendigheten av å støtte et slikt initiativ. At lederskribenten minner oss om at Dommedagsklokken i Chicago nå er 89 sekunder på midnatt viser oss hvor nær verden er atomkatastrofen. Det er dessverre lite annet vi kan gjøre enn å støtte opp om Leger mot atomvåpen og håpe på det beste.

Hilsen Ragnhild

 

Blir vi kjedeligere av å bli gamle?

Jeg hørte en gang et utsagn fra en bekjent i slutten av 60-årene: Jeg vil ikke bli pensjonist for pensjonister er så kjedelige, de bryr seg bare om uviktige ting. Mon det. Min erfaring er at pensjonister uansett alder er levende opptatt av samfunnet rundt seg og tanker i tiden.

Det siste er den mengden av senioraktiviteter og senioruniversiteter bare ett eksempel på. Fra det store Pensjonistuniversitetet i Oslo som tidligere holdt til i Klingenberg kino, nå i Colosseum, til alle de mindre pensjonistakademiene eller universitetene rundt om i bydelene. Min egen bydel, Sagene/Torshov, har et livskraftig eldreuniversitet som i år fyllte 25 år, 25 år med månedlige foredrag og en voksende medlemsmasse. Pensjonistuniversitetet i Colosseum er så populært at det er en lang venteliste for å bli medlem og være sikret plass på foredragene.

Sagene/Torshov Eldreuniversitet holder til på Deichman Torshov og det er etter hvert blitt tydelig at det trengs mer plass. På siste møte før sommeren var det allerede i god tid før det startet klokken 11 nesten helt fullt.

Jeg har tidligere skrevet om eldre leger og vår forening hvor styret var så engstelig for rekruttering til foreningen at de ville døpe oss om til Seniorlegene. Heldigvis mislyktes de, og enten eldreuniversitetene heter eldre eller senior er tilstrømningen mer enn stor nok, vi er jo en del av den berømte eldrebølgen må vite.

Vi gamle eller pensjonister har en rekke tilbud som ikke bare er beregnet på gamle. For helsepersonell f.eks. Medisinsk selskap og Helsehistorisk forum. Selv om disse slett ikke bare er beregnet på oss gamle så er prosentandelen godt voksne (som det så vakkert heter) ganske høy på møtene.

Til siste møte i Medisinsk selskap gikk jeg med spesielt stor forventning (som ble innfridd) da Magne Nylenna, forøvrig også eldre, skulle snakke om Medisin i norsk kriminallitteratur. Jeg er og har alltid vært en ivrig konsument av krim, noe som er litt suspekt ettersom kriminalromaner ikke akkurat er regnet som det mest lødige. Det hjalp derfor godt på selvtilliten at jeg har selskap av en medisinsk ener som Magne Nylenna.

Jeg har selv strenge krav til hva jeg liker av krim. 1. De skal ikke være i overkant blodige og/eller bestialske. Derfor har jeg “slått opp” med både Jo Nesbø og Karin Fossum enda så godt de to skriver og bøkene deres virkelig regnes som god litteratur. Men ikke for meg. 2. Det må være spennende og intrikat og avslutningen skal helst komme som en overraskelse. Jeg er ikke spesielt god til å løse krimgåtene så avslutningen er ofte overraskende for meg. 3. Britisk krim er best, men mange norske følger godt etter, likeledes noen svenske og danske. Men jeg er åpen for å prøve noe nytt. Akkurat nå har jeg kjøpt en kritikerrost amerikansk krim “The god of the woods” som jeg rett og slett gleder meg til å lese.

Tilbake til Nylennas undersøkelse vedrørende medisin i norsk kriminallitteratur. Han har tatt for seg alle vinnerne av Rivertonprisen fra 1972 til 2024 – 15000 sider krim, og lett etter sammenlikninger med medisinsk diagnosesetting, andel leger i hoved- eller biroller og andre likheter med medisinsk praksis. Han fant mange likheter mellom handlingen i krimbøker og metodene som brukes i medisinsk utredning, men ikke så ofte som han hadde forestilt seg. Han fant også en god del faktiske medisinske feil og misforståelser og anbefaler derfor forlagene å bruke medisinske fagkonsulenter. Troverdigheten er avhengig av pålitelig informasjon.

Nylennas favorittdetektiv er Sherlock Holmes. Hans fire råd for analytisk resonnement gjelder både for detektiver og leger: 1. Noter detaljer 2. Skap ulike årsakshypoteser 3. Eliminer de minst sannsynlige og 4. Finn en forklaring som passer med funn og fakta.

Jeg kunne brukt mye mer plass på denne veldig morsomme og spennende undersøkelsen, men det blir kanskje andre muligheter enn i Medisinsk selskap. Hvem vet, kanskje kommer Magne Nylenna og hans undersøkelse til et Senioruniversitet nær deg.

Hilsen Ragnhild

Tur i nærområdet og klimaforliket som brast

Jeg har bodd på Sagene i snart 16 år med bydel St.Hanshaugen som nærmeste nabo. Likevel må jeg med skam bekjenne at jeg aldri har vært oppe på selve St.Hanshaugen, bare i nedre del av den. Så i dag bestemte jeg meg for at dagens tur skulle gå til St.Hanshaugen, og det gjorde den. Etter noen veldig varme dager er det igjen blitt kjøligere, +9 grader sa mitt termometer i tillegg til nordavind. Så en tur ble det, men godt påkledd. På toppen av haugen ligger Tårnhuset som i dag er utilgjengelig og inngjerdet. Tårnhuset eies, som St.Hanshaugen park av Oslo kommune og driftes av Bymiljøetaten. Da jeg kikket gjennom gjerdet som omringer området rundt tårnhuset kunne jeg ikke se det vannspeilet som skal ligge der. Tårnhuset var opprinnelig oppsynsbolig og madkinhus for pumpene til byens vannreservoar. Da vannreservoaret gikk ut av bruk på 1960 tallet ble det anlagt et vannspeil i parken foran Tårnhuset. Det skal foreligge planer for rehabilitering av Tårnhuset og området rundt inkludert vannspeilet, den som lever får se – fortsatt er det bare sterkt inngjerdet.

På turen gjennom og rundt parken fikk jeg stifte bekjentskap med Peder Chr Asbjørnsen – en statue reist av skoleungdom til hans minne og den vakre kjempen, en blodlønn som nå er inne i en avviklingsfase ettersom den er blitt veldig gammel (250 år?) og er angrepet av sopp som svekker treet. Men slik jeg forsto det kan treet leve enda en stund, (kanskje lenger enn jeg?) hvis det blir passet godt på av Bymiljøetaten.

På en slik tur i en av byens mange parker er det naturlig å tenke på hva som skjer rundt oss og klimaforandringene. I går og i dag har forsøket på et bredt klimaforlik på Stortinget og dets endelikt vært tema i Nyhetssendinger og dagens aviser. Grunnen til at alle partiene bortsett fra Høyre (og FrP som ikke ville være med i utgangspunktet) trakk seg fra at forlik er helt åpenbar. Regjeringen vil ikke ta større del av klimakuttene innenlands, men åpner for mer kjøp av kvoter. I mitt hode dreier det seg mye om olje (eller tar jeg feil?). Arbeiderpartiet er helt bundet opp i olje og i stedet for å fase ut legges det opp til stadig mer leting og boring (drill baby, drill). Jeg skal ikke filosofere mer rundt dette, men anser det som et faktum at stadig mer olje med unnskyldningen at Europa trenger vår “rene” olje og gass er en av hovedgrunnene til at klimakuttene ikke tas innenlands. Vår “rene” olje brennes andre steder og der kommer også utslippene. Det ser ut til å bli et klimaforlik mellom AP og Høyre, men på ingen måte noe bredt forlik, et skikkelig mageplask for regjeringen.

Hilsen Ragnhild som heier på MDGs Une Bastholm – med klokkeklar beskjed til regjeringen

Eldre leger eller seniorleger? Tur til Bergen og Norheimsund

Jeg har vært på vårmøtet til Eldre legers forening i Bergen. Foreningen for leger 65+ er fortsatt livskraftig med gode og spennende møter over flere dager to ganger i året og kveldsmøter i Legenes hus i Oslo vår og høst. Det faglige innholdet er variert og gir oss innblikk i nyere forskning og utvikling innen medisinen, en utvikling som går lynraskt og må være vanskelig å henge med på også for dem som fortsatt er yrkesaktive. Møtet i Bergen var en suksess med en passe blanding av faglig påfyll og kulturelle innslag.

På vårmøtet er det også årsmøte med de vanlige postene årsmelding, regnskap og budsjett. Denne gangen var det også et forslag fra styret om en navneendring for foreningen fra Eldre legers forening til Seniorlegeforeningen. Forslaget var forberedt med en spørreundersøkelse blant medlemmene, vi fikk egentlig aldri vite hvilke svar spørreundersøkelsen ga. Styret hadde en tydelig forventning om at forslaget skulle gli glatt igjennom med applaus og uten diskusjon. Der hadde de foregnet seg. Det kom innsigelser fra salen – et så viktig spørsmål måtte kunne debatteres. Det ble ingen debatt, men tydelige innlegg mot forslaget som ikke fikk det nødvendige 2/3 flertall ved avstemningen og et skuffet styre måtte erkjenne nederlag.

Hva var argumentene for en navneendring? Det viktigste argumentet fra styrets side var at yngre kolleger, dvs kolleger mellom 65 og 80 år slik jeg ser det, synes det er så belastende å kalle seg eldre at de vil ikke være med i foreningen, men hvis de kunne kalle seg seniorer ville det være mye bedre. Dette synes jeg og flere med meg er med respekt å melde bullshit. For det første har foreningen ikke fått færre medlemmer ved naturlig avgang (som er nokså vanlig i vår alder) for medlemstallet har økt betraktelig de siste par årene, fra 5-600 til 1100 i april i år. Foreningen lever altså godt med sitt godt innarbeidete navn. Men det verste er, synes jeg og mine meningsfeller, at en oppegående forening som Eldre legers forening skal bidra til alderismen som vi har nok av i samfunnet og vise at det å kalle seg eldre er belastende og må for all del skjules. Det kan godt tenkes at noen 65-70åringer ikke synes de er gamle nok til å være med i vår forening, så dem om det. Personlig synes jeg ordet senior er blitt helt innholdsløst når 29 åringer kalles seniorrådgiver i en herværende bank. Jeg er i hvert fall veldig fornøyd med at styrets forslag falt og at vi fortsetter som stolte eldre. Styret var tydelig meget forbauset over utfallet, jeg tror de hadde forventet en seier på walk over uten debatt.

Etter noen innholdsrike og spennende dager i Bergen, også med tid til å besøke Rasmus Meyers samlinger som er noe av det mest imponerende som finnes innen private kunstsamlinger, dro jeg videre til Norheimsund for å besøke datter Gry. Det ble noen veldig fine dager der hvor Hardanger viste seg fra sin aller beste side med strålende sol og fruktblomstringen på topp. Bildet over denne teksten viser nesten fullmåne over Folgefonna på kvelden etter utemiddag til klokken 21. Ikke dårlig i begynnelsen-midten av mai.

Avslutningsvis må jeg si noen godord om Haukeliekspressen, buss fra Norheimsund til Oslo med innlagte pauser og behagelig sitteplass. Hvorfor stresse med fly når tog og buss er så mye mindre stressende og mer behagelig? Jeg tok tog til Bergen og må si at det er behagelig på alle måter, men jeg savner den gamle restaurantvognen. Hvorfor ikke ta opp konkurransen med flyene med en behagelig reise sammen med mulighet for god mat og drikke? Kafeteriane på togene er langt fra noen højdare.

Hilsen Ragnhild som nå ikke skal ut og reise på en lang lang stund

1.mai – arbeidernes kampdag og en fødselsdag

Noen utsnitt fra 1.mai-feiring på Lilleborg

April kom og gikk fortere enn vanlig med hele påsken midt i og mot slutten av måneden. Med påfølgende utenlandstur var det ikke mye igjen av april måned, og nå er allerede mai her. Starten på mai med varme dager og blomstring som vi vanligvis forbinder med 17. mai og juni.

1. mai – arbeidernes kampdag og offisiell flaggdag. Likevel er det ikke mange private flagg å se der jeg bor, og slett ikke der venninnen min bor, på Frogner. Hvorfor er det slik? Det kan se ut som det går sport i å ikke flagge på 1. mai og derved vise at man ikke er en del av arbeiderbevegelsen. Da jeg vokste opp i Bærum var det om å gjøre å arbeide i hagen på 1.mai, man gikk ikke i tog og var med på feiringen av denne dagen som tross alt er en viktig dag både internasjonalt og i Norge. En dag for feiring av velferdsstaten vår og en kampdag for de mange i verden som ikke har vår velferd, kjempet frem av nettopp arbeiderbevegelsen.

I Dagsavisen 2. mai leste jeg en kommentar av en næringslivsleder hvis far var glassblåser på Hadeland Glassverk. Pappaen pleide å si at han ville fyre opp motorsaga si hver gang han så en naken flaggstang på 1.mai. Han sa også, og dette er et sitat jeg har tenkt mye på: “Du trenger vel ikke være arbeider sjøl for å støtte småfolks krav om litt mer anstendighet”. Jeg kunne ikke vært mer enig.

Selv har jeg en ekstra grunn til å flagge og feire på 1.mai. Dette var Thor-Øisteins fødselsdag og i år som i fjor ble dagen feiret med stor familiesamling. I fjor satt bursdagsbarnet storfornøyd i stuen midt mellom barn, bonusbarn, barnebarn og oldebarn. I år er han ikke lenger blant oss og på en slik dag føles savnet ekstra stort. Men storfamilien stilte opp til en kjempehyggelig 1.maifeiring, vi var 24 med stort og smått. Thor-Øistein hadde elsket dette og for meg var det en veldig fin og riktig måte å markere en viktig dag på. Hvis helsa holder blir det flere feiringer på denne internasjonale kampdagen og vår private bursdag.

Hilsen Ragnhild

 

Tre-firedagerstur til San Sebastian og Bilbao – og Prima Facie

 

Baskerland med Bilbao og San Sebastian har lenge stått på min bucketlist og nå ble turen realisert sammen med en god venninne. Bildet er fra Guggenheimmuseet i Bilbao – slik man skulle ønske seg skulpturer på åpne plasser, også i Oslo

Vi startet turen vår med buss fra flyplassen i Bilbao til San Sebastian, en kystby ved Biscayebukten med i underkant av 190.000 innbyggere. Byen kan skilte med mye vind, en vakker gamleby og spesielt god mat. Vi trosset vinden og utforsket gamlebyen etter en meget smakfull litt sen lunsj. Etter en liten hvil, vi var tross alt på Gardermoen klokken 6 om morgenen, lette vi etter og fant en anbefalt bar for Pinxtos. Pinxtos inntas tradisjonelt av baskerene stående ved et høyt bord utenfor kafeen/restauranten sammen med et glass vin. Vi foretrakk å spise Pinxtos sittende inne, også med et glass vin. Pinxtos er baskernes variant av fingermat, forseggjorte små munnfuller eller litt mer enn det med en pinne stukket igjennom.

Etter natten på et trivelig lite hotell hvor jeg elsket resepsjonisten som besvarte mitt stotrende spansk på spansk, tok vi buss tilbake til Bilbao hvor vi tilbrakte to netter midt i sentrum og i gåavstand til Guggenheimmuseet. Museet er en opplevelse, ikke bare på grunn av den blomstrende katten på utsiden, men for en fantastisk og spennende arkitektur. Selv arkitekturopprørerne kan ikke ha noe å si på det. Det er jo også verdensberømt og har en stor del av æren for turisttilstrømmingen til Bilbao. Det var strålende vær og etterhvert godt og varmt den dagen vi var på museet. Vi var der da det åpnet og slapp milevis av køståing. Etter godt og vel halvannentimes vandring rundt om på museet var det både nødvendig og passende med pinxtos og kald hvitvin i solsteken.

Også i Bilbaos gamleby med trange gater og smug og kafeer på hvert gatehjørne var det et yrende folkeliv og veldig annerledes enn det vi er vant med. Det er selvfølgelig også noe av gleden ved å reise, å oppleve helt annerledes liv i gatene, kanskje det vi kaller sydlandsk?

Vi kom hjem lørdag etter en tilnærmet uproblematisk reise, bare en halv time forsinket fly og selvfølgelig lang kø i innsjekkingen. Tog til Skøyen gikk bokstavelig talt på skinner, men jeg hadde forregnet meg med tanke på 20-bussen, det satte Sentrumsløpet en stopper for. Resultatet ble en fin tur gjennom Frognerparken i solskinnet. Som alltid deilig å komme hjem etter å ha vært på tur.

En lang, fredelig og oppbyggelig søndag etter mye reising og inntrykk. Mandag hadde jeg billetter til Prima Facie på Amfiscenen. Et fyrverkeri av en forestilling, kanskje noe av det beste jeg har sett på en scene. En time og førti minutter monolog som går rett inn i dagens diskusjon om samtykkelov. For er det en samtykkelov vi trenger? Er det den som vil stoppe menn fra å voldta og kvinner fra å bli ofre? Er det ikke det juridiske systemet som må forandres, hvordan bevis skal vektes og hvordan selvfølgelig alle har rett på forsvar? Avhengig av hvor god forsvarsadvokaten er til å vri og vrenge på utsagn og bevis (for hvor ofte finnes bevis i en overgrepssak?) er avgjørende for utfallet av skyldspørsmål og hvor troverdig en person er. Det er bedre at ti skyldige går fri enn at en uskyldig blir dømt, ja, men hva gjør det med den som ikke blir trodd til tross for at hen forteller sannheten? Dette er så vanskelige spørsmål at foreløpig har rettsystemet ingen god løsning, selv ikke med en ny samtykkelov som er på trappene. Og Maria Kristine Hildonen var rett og slett strålende.

Jeg har bare en oppfordring – løp og få billett til Prima Facie, dessverre er det meste utsolgt, men det er alltid muligheter for avbestilte eller “no show” billetter.

Hilsen Ragnhild som lader opp til 1.mai

En travel og innholdsrik påske

Bildet er fra Konstrundan på Østerlen i Skåne

Jeg tilhører dem som er godt kjent med påskens budskap, men bruker påskedagene til å reise bort – til fjell og sjø alt ettersom. I år med sen påske og i tillegg en spesielt tidlig vår var Norefjellpåske med skiturer ikke særlig aktuelt. Likevel ble det noen dager på Norefjell for å være med på å opprettholde en hyggelig tradisjon – “Palmefredagmiddag” med venner og hyttenaboer; en tradisjon som startet da vi eldre kunne ta fri fredag før palmesøndag og ha hyttenabomiddag før ungdommene våre inntok hyttene. I år ble det to dager på Norefjell, alene på Endsjøhytta og hjemreise lørdag før palmesøndag etter en meget livlig og hyggelig palmefredagmiddag.

Palmesøndag reiste Karoline, Christian og jeg til Bråtane for å begynne vårdugnaden med gressklipping, klipping av busker og fjerning av småkratt, raking og annet som hører med når sesongen starter. Solbærbuskene fikk en skikkelig omgang og så er det bare å håpe på god bærhøst. Herlig vær og både fint og vemodig å se igjen Bråtane. Nettene var kjølige, men ikke på langt nær så kalde som i fjor da Thor-Øistein og jeg gikk til sengs i fullt ullutstyr.

Tirsdag ettermiddag var vi hjemme igjen for mellomlanding før avreise Malmø onsdag morgen. Puh. Noen veldig fine dager i Skåne med vandring i parkene og gamlebyen og tur til Østerlen og den årlige “konstrundan” hvor kunstnere av ulike slag i Østerlen holder atelierene sine åpne for publikum. Mye fint og morsomt å se, vi falt pladask for skulpturen i bronse med inskriften “Make humans great again”.

Hjemme igjen søndag kveld og nå noen rolige dager før turen går til San Sebastian og Bilbao med venninne Kirsti. Gleder meg, Bilbao har lenge stått på min Bucket list.

Som vanlig har jeg fått lest det meste av avisene både de før og Aftenposten i selve påskedagene. Ettersom jeg ergrer meg stort over hver gang Tone Wilhelmsen Trøen besøker Dax 18 og klager over ventelistene på sykehusene hadde jeg stor glede av et debattinnlegg i Aftenposten 18.4 hvor professor og klinikkleder ved Ortopedisk klinikk, Oslo universitetssykehus går skarpt i rette med hvordan statistikken over ventelistene forvrenges og brukes i det politiske spillet. http://Hva venter pasienter i Norge egentlig på? Wender Figved Wender Figved Klinikkleder og professor, Ortopedisk klinikk, Oslo universitetssykehus

Han forklarer hvordan statistikken over ventetid kan brukes på forskjellige måter. Blant de 233.000 som angivelig står i kø for utredning og behandling finner vi dem som har time i morgen, de som har time om to uker og de som av forskjellige grunner har time om tre-fire måneder. Gjennomsnitt for ventetid ved sykehus trekkes opp av pasienter som godt kan vente og de som selv har valgt å vente. Jeg var selv en del av denne statistikken da jeg fikk operert tærne mine for to år siden og ba pent om å få slippe å bli operert 30.mai da jeg da visste at hele sommeren da ville gå med til å sitte med benet opp i sofaen. I stedet ble jeg operert 30. august. Perfekt.

Det hører med til ventelistehistorien at øyeblikkelig og halvøyeblikkelig hjelp ikke teller med i ventetiden. Her er det så godt som ingen ventetid, pasientene blir innkallt i løpet av meget kort tid, dager eller en uke, men det teller altså ikke med i ventetidstatistikken. Så husk dette neste gang TWT bruker Dax 18 til å beklage seg over manglende styring av helsekøene fra regjeringens side.

Dette ble en post om en travel, men meget hyggelig og annerledes påske. Heldigvis fikk jeg også anledning til en liten utblåsning godt hjulpet av Aftenpostens debattsider.

Hilsen Ragnhild som neste gang skal fortelle fra Bilbao!

Frihet til å velge?

Det har vært en opphetet debatt rundt fri fødsel – dvs fødsel hjemme uten helsepersonell tilstede. Kaveh Rashidi skrev en kronikk i VG hvor han foreslo å straffeforfølge dem som velger å føde hjemme, vel å merke uten jordmor, og møtte deretter i Dax18 til debatt med en representant for FriFødsel gruppen. Når denne påstår at hun føler seg voldtatt av jordmor under fødsel, ja da må man trygt kunne si at debatten er blitt opphetet.

Det har vært skrevet mye om både farene og mulige fordeler ved å føde hjemme. Når Rashidi går skarpt i rette med Fri Fødsel så er det fordi det er snakk om å føde hjemme uten kvalifisert helsepersonell til stede. Hjemmefødsel med jordmor er en ganske annen sak der jordmor er kvalifisert til å vurdere situasjoner som kan oppstå og vil advare mot hjemmefødsel der det kan være risiko for komplikasjoner. Selv i forløpet av en helt normal fødsel kan det oppstå situasjoner hvor det er nødvendig med inngrep, en jordmor kan se og forstå om en slik situasjon er i ferd med å utvikle seg og sørge for rask overføring til sykehus eller helseinstitusjon.

Det har vært advart mot å kriminalisere hjemme-alene-fødsel og i dag i et debattinnlegg i Aftenposten skriver Rashidi at han har skiftet mening, ikke om at alene-hjemme-fødsel er farlig, men om at den bør kriminaliseres. http://Debatten om «frifødsel» har sporet av Kaveh Rashidi Lege og forfatter

Han er fortsatt tydelig på at Frifødsel sprer et farlig budskap og bør stoppes, om enn med andre midler enn et lovforbud. Han sier at “I motsetning til andre antivitenskapelige livsstilstrender kan frifødsel få dødelige konsekvenser” og “Et barns rett til liv må alltid veie tyngre enn en voksens rett til å føde på egne premisser”.

Rashidi og flere andre, blant annet jordmødre, peker på at trenden med å velge å føde uten jordmor eller lege speiler flere problemer i vårt samfunn. Fødselsomsorgen er blitt nedbygget, bl.a. ved at ABC-klinikken på Ullevål ble nedlagt. Liggetiden etter fødsel er stadig blitt kortet ned, noen kvinner føler de ikke har fått den omsorgen og roen de trenger rundt en fødsel. Samtidig er det et problem vi ser stadig mer av der subjektive følelser følelser trumfer objektiv kunnskap. Når kvinner i en sårbar situasjon som graviditet og fødsel er heller vil lytte til venner på Facebook, Instagram eller YouTube enn stole på forskere og fagfolk, har vi et stort problem. Da må grupper som FriFødsel ta et stort ansvar for det den sprer av potensielt dødelig desinformasjon.

Kanskje går det an å finne mellomløsninger som kan være til hjelp for de relativt ganske få som føler seg utrygge med tanke på fødsel i en sykehussetting. Det finnes Hjemmejordmortjenester, men disse er private og relativt kostbare. Hvis vi hadde mange nok jordmødre ville det være fint å kunne bygge ut en hjemmejordmortjeneste i offentlig regi. Muligens kunne dette lokke flere jordmødre tilbake til faget, kanskje med en todelt arbeidsplass, en fødeavdelig og hjemmejordmortjeneste. Vi vet at vi mangler sykepleiere og jordmødre og at flere dessverre rømmer fra et yrke med stor vaktbelastning og stressende hverdager. Det å få noen eller flere av disse tilbake til yrket ville være et viktig bidrag til vår ellers flotte offentlige helsetjeneste.

Hilsen Ragnhild med tre ikke helt normale fødsler på sykehus