seniorlivet Livet som 65+, muligheter, gleder og utfordringer.

Vi har unnagjort en lang og hektisk valgkamp med påfølgende valg.  Alle medier har vært fulle av valgstoff/flesk og vi, i alle fall vi gamle, har fulgt spent med fra sidelinjen. De unge som har fulgt med via diverse sosiale medier har tydeligvis fått med seg et helt annet bilde enn det vi som sverger til de gammeldagse, redaktørstyrte avisene og NRK har forstått av det som har foregått. Men nå er valget overstått og det ble som forventet meget jevnt med sperregrensen som en betydelig faktor for å vippe i den ene eller andre retningen.

Nå puster vi ut og blir tvunget til å vende blikket  bort fra vår enn så lenge fredelige andedam til alle uhyrlighetene i den store verden. Men ikke før vi har pustet ut og tror vi lever trygt her oppe i nord opplever vi det rasistisk motiverte drapet på Tamima Juhar på Kampen i Oslo. Etter bare noen uker kommer nyheten om drapet på Charlie Kirk i Utah, USA, et drap som har rystet en hel verden. Dagen etter at nyheten nådde oss spurte jeg meg selv og mange av mine jevnaldrende om de/vi visste hvem Kirk var og det visste ingen av oss inntil dette skjedde. Deretter spurte jeg mine barnebarn, den yngste 17 år, om de kjente til Charlie Kirk og det gjorde de, alle sammen. Dette viser meg den skremmende kjennsgjerningen at vi i min generasjon, og til dels generasjonen etter lever i en helt annen virkelighetsverden enn barnebarna våre.

Begge disse helt forskjellige drapene på forskjellige steder på jordkloden ble møtt på helt ulikt vis. Begge ble fordømt på det sterkeste, alle vet at vold avler vold og at politisk motivert vold er helt uakseptabelt. Men mens Tamima ble hedret med gule roser og en repektfull folkemasse som sørget møtes drapet på Kirk med rop om mer våpen og dødsstraff. Dette sier kanskje noe om vår for det meste fredelige fortid mens USA har en fortid fra de første Conquistadorende kom til landet på 14-1500 tallet og frem til i dag med skoleskytinger og rasistisk motivert vold, en hverdag preget av vold. Vold mellom folkegrupper og vold fra myndighetenes side, en våpenlobby som ser det å eie ett eller flere våpen som en viktig menneskerett – en rett til å beskytte seg selv. Ikke rart at et opprørende drap møtes med ønske om mer vold og dødsstraff. Så går retten til å beskytte seg selv over absolutt alle vedtatte grenser som Israels krigføring i Gaza med uforbeholden støtte fra USA.

Mens verden er full av krig, vold og drap har mediene her hjemme fått noe annet å henge fingrene i – nemlig kongehus, rebelske prinsesser og Trump som mottas med all mulig pomp og prakt i Londen. Jeg ser for meg hvordan det engelske kongehuset med sin “stiff upper lip” holder seg for nesen og tar i mot USAs president for andre gang. Vårt kongehus har mer enn nok å slite med når nå prinsessen for n’te gang bryter avtalen med far Kongen og slipper Netflixdokumentaren om seg selv og ektemannen. Ledende kongehuseksperter og kommentatorer tar til orde for at Kongen bør frata henne prinsessetittelen. Denne såpeoperaen får gå sin gang, fortsettelse følger sikkert. Dette er i alle fall ikke voldelig.

Hilsen Ragnhild

Bildene er fra klassefesten, 65 år siden vi forlot Valler skole. Men først litt om dagen i dag.

Så er den store dagen kommet, en festdag for demokratiet. Selv om allerede nesten halvparten av oss allerede har stemt så er det likevel denne dagen da avgjørelsen tas – hvem som skal styre landet vårt de neste fire årene.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi er kjempeheldige som får lov til å være med å bestemme, det er ingen selvfølge i verden i dag. Vi er også ekstremt heldige som har ansvarlige politikere i alle partiene som har en sjanse til å bli representert på Stortinget. Alle disse partiene er med på å verne om demokratiet og selv med store meningsforskjeller er alle verd å lytte til. Vi har noen småpartier som ønsker å undergrave vår samfunnsorden, de har rett til å si sin mening, men de har ingen mulighet til å bli bestemmende for hvilken retning landet vårt går i, heldigvis.

Jeg kjenner noen som klager over at det er så mange partier i Norge og at noen små partier er med på bestemme da de er representert på Stortinget. Jeg sier heldigvis, så bra at vi ikke har et tilnærmet toparti- system som i noen andre demokratiske land som USA og England. De små partiene som har en mulighet for å bli representert enten de er under eller over sperregrensen har tross alt mange velgere som fortjener å bli hørt.

Det er ikke bare valget som opptar meg for tiden. For noen dager siden feiret jeg sammen med gamle klassekamerater at det 65 år siden vi gikk ut av videregående skole eller tok artium som det het den gangen. Vi var 19 og det er ikke dårlig etter så mange år, 19 som har en felles fortid som selv om den ligger langt tilbake i tiden har vi et fellesskap. Det ble mingling og latter og løfte om å sees igjen om ett år på kafe og om fem (!) år til en samling tilsvarende den vi hadde nå.

I går gikk jeg en lang tur med svoger Per Christian. At vi to 84-åringer kommer oss opp og ned til Fagervann (det er en stigning på 272 meter) må jeg si er bra. Men belønningen er å komme frem til denne veldig vakre innsjøen på toppen av Nordmarka og se hvor mange som benytter seg av en tur dit opp, med hengekøyer, fiskeutstyr og annen oppakning for en lang dag ute i det fri. Dette er Norge på sitt beste. Som vanlig greide jeg å rote oss bort på vei ned, jeg har vært der oppe mange ganger, men nå er det noen år siden. Resultatet var at turen ble både lengre og mer krevende enn jeg hadde sett for meg, men vi kom frem og det ble bare et kvarter å vente på Maridalsbussen – den går bare hver halvtime og var stappfull. Skulle ønske Ruter hadde råd til å sette inn litt større busser til Maridalen i helgene.

Nå er det bare en ting å gjøre – å gå til mitt valglokale og stemme.

Godt valg ønsker Ragnhild

Vi er blitt fortalt det om og om igjen hvor vanskelig det er å være unge gutter og hvordan kvinnene overtar fra barnehage til universitet. Da kommer også det betimelige spørsmålet “Er likestillingen gått for langt”. Vi som tilhører syttitallsfeministene er vel stort sett fornøyd med hvordan utviklingen har gått i likestillingens navn uten at vi kan skrive under på at likestillingen er gått for langt. To interessante saker i Dax18 denne uken illustrerer noe av virkeligheten.

En ny rapport fra Retriever som er et uavhengig medieovervåkings- og analysebyrå, viser en annen virkelighetsforståelse enn den gjengse oppfatningen. Den avdekker hvordan godt voksne hvite menn med nordiske navn dominerer både som kilder og journalister i norske medier. Seks av ti kilder i norske nyhetsartikler er menn som uttaler seg i posisjon som ledere eller beslutningstakere. Kvinner opptrer sjeldnere og da som privatpersoner eller med utgangspunkt i et omsorgsyrke. Rapporten viser også at det er flest menn blant journalister og kommentatorer, men interessant nok øker forskjellene jo eldre aldersgrupper som er undersøkt. Når journalistene er i 20-årene er kvinner i flertall, ubalansen er størst i 50- og 60årene hvor rundt syv av ti journalister er menn. Tre av fire kommentarer er skrevet av menn, men i aldersgruppen 30-39 år er det like mange kvinner som menn. Dette forteller oss noe om at det kan synes som verden tross alt går fremover og at de yngre kvinnene er i ferd med å tette igjen gapet mellom kvinner og menn i mediene.

Det som kanskje forblir et større problem er mangelen på mangfold når det gjelder etnisitet. Rapporten viser at ni av ti som kommer til orde i norske medier har nordiske navn. Personer med utenlandsklingende navn er sjeldne, både som kilder og journalister.

Det er interessant at jo større mangfold det er blant journalistene jo større mangforld blir det blant kildene. Mediene har derfor et stort ansvar når det gjelder å rekruttere et større mangfold av journalister, både når det gjelder alder, kjønn og etnisitet. Skal mediene speile samfunnet vårt må flere enn godt voksne, hvite menn komme til orde. De yngre kvinnene ser ut til å være på vei, men fortsatt er det altså eldre menn som dominerer nyhetsbildet. Når det gjelder større etnisk mangfold har norske medier en lang vei å gå.

En annen debatt som tok opp spørsmålet om likestillingen er gått for langt var i Dax18 mellom KrFUs generalsekretær Ingrid Oline Hovland og nestleder i Grønn ungdom Frøya Skjold Skjursæther. Det ble en debatt fra KrFUs side som fikk meg til å føle meg hensatt tilbake til 1970- og 80tallet. Hovland trakk frem som de grelleste eksemplene på for langt kommet likestilling er tredeling av foreldrepermisjonen og krav om kjønnsbalanse i bedriftsstyrer. Argumentene hennes minnet om en tilbake til kjøkkenbenkentenkning og et ønske fra gutter og menn om å få tilbake femtitallshusmoren. Når vi vet at unge gutter spesielt ser på likestilling mellom kvinner og menn som en trussel er vel dette KrFs svar til denne gruppen. De vil åpenbart kjempe for mindre kjønnslikevekt og tro at det skal holde dem over sperregrensen. Som Frøy Skjursæther meget godt hevdet er ikke likestillingspolitikk et kakediagram hvor det å gi rettigheter til den ene gruppen må gå på bekostning av den andre. Ja, mange unge gutter har utfordringer, men de løses ikke ved at kvinnene skal komme seg raskest mulig tilbake til hjemmet og overta hele fødselspermisjonen. Debatten endte ut i en liten pussighet. Hovland angrep kjønnspoeng i høyere utdanning, men ville ikke fjerne kjønnspoeng for gutter til psykologistudiet. Dette er en helt annen diskusjon, men Hovland viste tydelig inkonsekvens i sin tenkning.

Det som er virkelig bekymringsfullt er at diskusjonene rundt likestilling har ført til at en høyere andel unge gutter tror på at likestilling mellom kjønnene er en stor ulempe for dem. Det vi har prøvet å formidle siden 70-tallet er at et mer likestilt samfunn fører til bedre liv for både kvinner og menn. Så er det bare å håpe at KrFs budskap ikke blir retningsgivende enten det går sånn eller slik på mandag.

Godt valg

Ingen kan være i tvil om at vi nærmer oss valgdagen – nå 12 dager igjen. Daglig pepres vi med meningsmålinger og dypsindige kommentarer på de samme målingene. Jeg har ikke tall på antall debatter i TV – først og fremst mellom de arme partilederne. Regner med at de alle trenger minst to ukers ferie for å komme seg etter en helt sinnsyk (for å bruke et ungdomsuttrykk) valgkamp. Samtidig med at politikerne fra alle partier bruker tid og krefter på å lokke til seg noen stemmer så har en stor del av oss allerede stemt og dermed utelukket at de kan lokkes over til et annet parti. De har i alle fall bevist at de ikke skal bli sittende hjemme i sofaen. Selv har jeg tenkt å bruke stemmen min på selve valgdagen. Det er noe litt høytidelig over den dagen, og det vil jeg ha med meg.

Som mange andre er jeg nå nokså lei av TV-debattene som neppe kan bidra til noen viktig folkeopplysning lenger ettersom det aller meste allerede er sagt. Men mandag var jeg på et kjempespennende debattmøte om – ikke formueskatt heldigvis, men om ungdomskriminalitet. Møtet ble holdt på CARLS på Carl Berner, et stort og flott lokale som huser kafeer og møtelokaler. Arrangør var ikke en politisk interesseorganisasjon eller et politisk parti, ei heller NRK eller TV2. Arrangør var Riksteateret og anledningen var teaterstykket Ord for blod som har premiere i begynnelsen av september.

Dette var en panelsamtale med 8 deltakere, perfekt regissert og ledet av Hilde Sandvik. Blant deltakerne var justisminister Astri Aas-Hansen, enhetsleder forforebygging i Oslo Politidistrikt Jane Bechmann Dahl, Ungdomsarbeider og forfatter Ghulam Abbas, Forfatter og journalist Shazia Majid og fire andre meget taleføre og spennende personer. Det alle var enige om var at ungdomskriminaliteten er et viktig problem og særlig siden de kriminelle blir stadig yngre. Det de også var enige om var at det dreier seg om en liten andel av hovedstadens ungdommer, man snakker om 55 “verstinger” og ca 200 med gjentatte lovbrudd. Ingen prøver å bortforklare at innvandrerungdommen er overrepresentert blandt de unge kriminelle, men alle syntes det var viktig å presisere at de aller fleste ungdommene i Oslo, både innvandrerungdom og etnisk norske er lovlydige og gode samfunnsborgere. Det er viktig å få med seg når det ropes høyt om “svenske tilstander” og at samfunnet er mer opptatt av å beskytte de kriminelle. Samtidig som det foreslås lavere kriminell lavalder og avskaffelse av ungdomsfengsler, noe alle paneldeltakerne var enige er tiltak som er vist at ikke virker.

Ghulam Abbas, tidligere en av lederne i den beryktete B-gjengen, nå ungdomsleder og forfatter er viktig å lytte til. Hans oppskrift for tiltak er tidlig innsats, forebyggende arbeid og jobbmuligheter. Sårbare barn bør fanges opp tidlig, gjerne allerede i barnehagen. Han fikk bred støtte blant de andre paneldeltakerne. Noen tiltak som prøves ut og synes å virke er en til en oppfølging og deling av informasjon mellom ulike etater. Når en skole får en elev som er i barnevernets eller politiets søkelys på grunn av vold bør skolen absolutt få kjennskap til dette uten at taushetsplikten er til hinder.

Dette var en debatt det var verd å få med seg og som festet seg i meg. Den var velregissert og godt ledet med deltakere som var godt forberedt. Jeg ser frem til å se forestillingen Ord for Blod neste uke på Riksteateret. Dette er en sann historie, en innsiderapport fra søsteren til den farligste gjenglederen i Sverige om å havne midt i et dødelig gjengoppgjør i en verden der voksne ikke er til stede.

Det er trist når det viser seg at unge mennesker er mer opptatt av formueskatt (som de aller fleste ikke får) enn hvordan det er å vokse opp i Oslo og Norge i dag. Uansett håper jeg alle bruker stemmeretten sin.

Hilsen Ragnhild

Jeg kom til å tenke på en film fra 1985 av samme navn som overskriften på denne posten – produsert og regissert av duoen Wam og Wennerød. Filmen handler om solidaritetstanken som lett forsvinner i det de som var unge og fremadstormende i 1968 blir selvfornøyde samfunnsstøtter når de runder 40-årene som vellykkede besteborgere. Er vi der i dag også?

Det er en rar tid vi lever i. Mens verden står i brann og Putin og Trump møtes som de aller beste “buddies” i Anchorage er vi og norske medier mest opptatt av det kommende Stortingsvalget 8.september. Et Stortingsvalg hvor det kan synes som det partiene er mest opptatt av (med noen få hederlige unntak) er hvordan rike Norge skal bli enda rikere slik at vi skal få mer å rutte med. Mer til å shoppe og skaffe oss flere ting som vi ikke trenger skal man tro nettavisenes stadige opptatthet med unge influensere. Samtidig med at endel ikke har nok penger til mat på bordet for seg og sine, og “slik skal vi ikke ha det” sier politikerne og fortsetter sin utrettelige diskusjon om penger og ffortsatt vekst.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg har en svoger som bedriver voksenopplæring. Han ringer meg når det er noe han har lest eller hørt (ikke i og på norske medier) som han synes jeg bør vite og forstå. I morges ringte han meg og fortalte at han hadde hørt om lekkasjer fra hva som skjedde i Alaska på BBC. Det han fortalte var at Trump og Putin var blitt enige om at bytte av land var den beste veien til en fredsløsning, og byttet ville på ingen måte gavne Ukraina. Dette hørtes så skremmende at jeg gikk inn på de største norske nettavisene pluss NRK for å se hva de skrev om saken. Enda mer skremmende var det at de stort sett skrev om sport og roasten av Erna som har vært en gjenganger de siste dagene.  Utover dagen er det kommet både stoff og kommentarer om “landbytte”, jeg skal ikke være urettferdig, men hvorfor er de norske mediene så sene med så viktige nyheter?

Men tilbake til vår egen andedam og det som skal skje i september. Jeg blir bekymret og lei meg når jeg ser og hører at det som opptar oss og politikerne våre mest er vår private økonomi, vår egen lommebok. Når et av de største partiene går inn for å redusere all bistand, skrote alle grønne prosjekter og bytte ut fellesskapsløsninger med individuelle løsninger, da lurer jeg på hvor det ble av  solidariteten, vårt ansvar for hverandre, bygging av velferdstaten og “yte etter evne, få etter behov”. I Klassekampen torsdag sto en fokusartikkel av Sigbjørn Johnsen – Barn av velferdstaten – som det gjorde godt å lese. Sigbjørn Johnsen er født i 1950 og selv om han er 9 år yngre enn jeg er, har han som jeg vokst opp i etterkrigstiden da solidariteten sto i høysetet, velferdsstaten ble bygget og fellesskapsfølelsen var viktig. Han skriver at det er i krevende tider vi tydeligst kjenner hvor viktig dette fellesskapet er, men at det må bestå også når det går bra. Det er ikke en ordning med sluttdato, den må være der hele livet, for oss alle. Når det er krefter som vil flytte mer ansvar over på enkeltindivider og la markedet løse oppgaver som tidligere var fellesskapets ansvar, da står velferdsstaten i fare. Sigbjørn Johnsen er en klok mann og tankene og refleksjonene som kommer til uttrykk i denne lille artikkelen i KK gjør meg glad og jeg tenker at akkurat slik er det. Gid våre nåværende politikere kunne la seg belære av ham.

En liten tanke helt til slutt. Det er trist at miljøbevisstheten er på vikende front og at selv de unge setter miljøet langt ned på listen over viktige saker. Det er unntak og jeg heier på AUF som står opp mot moderpartiet og en oljesmurt politikk, de er mer enige med MDG enn sine partifeller. Her er det mange som burde lytte til de unge.

Hilsen Ragnhild som tror på velferdsstaten og fellesskapet

Jeg har hatt en veldig fin sommer, den første som enke, en status som fortsatt er uvirkelig for meg. Sommeren er ikke slutt, men nå det er sensommer føles det godt å komme tilbake til hverdagen.

Den siste uken har vært en uforglemmelig tur på Vestlandet med venner. Start på Dovre, derfra over Sognefjellet til Luster og derfra igjen til Hardanger. På vei fra Dovre passerte vi Sel med den vakre statuen Kristin Lavransdatter av Kari Rolfsen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Et av mange høydepunkter på turen var fire konserter på Baroniet i Rosendal med Leif Ove Andsnes som arrangør og konsertdeltager. Strålende opplevelser i den gamle låven, nå Riddersalen, som er blitt et ypperlig konsertlokale, Kvinnherrad kirke og Den røde sal i hovedbygningen. Dette er tiende og siste året Leif Ove Andsnes har arrangert denne festivalen, men han lover å fortsette som mentor og deltaker på musikkarrangementer på Baroniet i årene som kommer.

Det er blitt endel bilkjøring, men også fergetransport som Kaupanger – Gudvangen gjennom fantastiske landskap med imponerende fossefall og høye fjell.  Biltur fra Utne til Jondalen etter ferge Kvanndal-Utne ble en eple-og-morelltur på snirklete småveier, etter sigende (sannhetsvitne datter Gry) er dette det virkelige Hardanger.

Turen ble avsluttet på hytte ved Møsvann, fjelltur og usedvanlig gode måltider. På hjemveien tre timers besøk på Vemork kraftstasjon og Tungtvannskjelleren med en meget kunnskapsrik og god guide. Meget god voksenopplæring, i alle fall for meg som bare hadde sporadisk kunnskap om Vemork, Rjukan, Hydro og Tungtvann.

Men nå er altså hverdagen her og som jeg alltid har sagt, hverdager er det flest av og det er det beste. I år starter hverdagen med åpning av valgkampen, Arendalsuke, partilederdueller og ikke minst partilederdebatt. Partilederdebatten i går kveld ble som forventet med hovedfokus på de tre store partiene og småpartiene som strevet med å komme til orde og sette sine preg på debatten. I følge VG var det Jonas Gahr Støre, Sylvi Listhaug og Guri Mellby som var kveldens vinnere. Personlig syntes jeg Listhaug slapp alt for lettvint unna å ramse opp sine hjertesaker i stedet for å svare på programledernes spørsmål.

Etter å ha sett Energiministeren i debatt med leder i Oslo SV, en debatt som jeg synes Sunniva Holmås Eidsvoll vant, er jeg skuffet og lei meg over at AP fortsatt kverner i vei på “utvikle og ikke avvikle”.  Dessuten tok Energiministeren alt for lettvint på forskjellen mellom å ikke lete etter mer og å pumpe opp det som allerede er funnet. Det virker som han vil tåkelegge det faktum at Miljøpartiene SV, Venstre og MDG ikke snakker om å skru igjen oljekrana nå, men derimot vil unngå å lete etter nye felt som tidligst kan komme i produksjon om 25-30 år. Det er sørgelig å se at denne valgkampen først og fremst dreier seg om økonomisk vekst og at miljøet blir glemt i alt snakk om penger og vekst. Det eneste partiet som setter miljøet først blir stort sett nedsnakket og latterliggjort av de store partiene. Selv ikke hetebølger, jordskred, flom og andre naturkatastrofer får politikerne bort fra å prioritere vekst og olje fremfor miljøvern, bortsett fra MDG. Vi skal være glade for at vi har dem, de må fortsette å være små klegger som skaper kløe for AP, H og FrP.

Hilsen Ragnhild

Nå har jeg sommerblogget så mange ganger og så lenge at dere som leser det sikkert begynner å bli lei. Men selv om gradestokken nærmer seg “bare” 20 grader, det regner ute og vi skriver august så er det fortsatt sommer.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Etter å ha vært fem uker på Bråtane, fire uker i trekk og nå en uke fra fredag til fredag så er det nå slutt. Selve sommeren på Bråtane er slutt, jeg merker at kveldene blir litt mørkere og at solen ikke kommer så høyt på himmelen som den gjør i juni/juli. August kan også være fin, men på en annen måte. Det forblir sikkert varmt i vannet, men det er fuktigere i gresset om morgenen og solen får ikke helt tak like tidlig som i juli.

I går kveld kom jeg hjem til Lilleborg og det urbane livet, nedlastet med stor sekk, en kurv i den ene hånden og en termobag med nyplukkete solbær i den andre. Jeg kjørte med Karoline og Kaspar til Asker og tok toget derfra. I toget var det god plass, men da jeg kom på bussen ved Nationalteateret var det stappfullt. Ikke noe problem, en gammel dame med stor sekk fikk de middelaldrende til å sprette opp og tilby meg plass.

Men altså det urbane livet. På Lilleborg var kafeen i underetasjen hos meg helt full og som på fredagskvelder i hele sommer var det Stand Up. Jeg bivånet det hele fra min veranda og forsto på lattersalvene at dette var skikkelig morsomme greier. Min lett reduserte hørsel gjorde at jeg ikke klarte å skjeldne ordene fra hveranre og dermed ikke fikk med meg poengene, dessverre. Dessuten har jeg ikke helt fått med meg hva Stand Up er, annet enn at utøverne går frem til mikrofonen og er morsomme. Det hele er, så vidt jeg har forstått, ikke planlagt, men allikevel planlagt, skjønner?

Sommeren har vært veldig sosial og jeg er evig takknemlig for å ha fått lov til å være så lenge sammen med barn og barnebarn. Akkurat denne sommeren med hetebølge og at det lille som er kommet av regn stort sett har kommet om natten, har alle stort sett spredd seg ute. Dagene med Karolinefamilien med svenske gjester har vært startet med morgentrim på plattingen under kyndig ledelse av Karoline. Alle skal med, fra Hedda 17 til mormor 83. Morsomt og sikkert helsebringende.

Mye tid har vært tilbrakt på bryggen med bading og soling for de yngre og yngste. For 83-åringen har en stol i skyggen med en bok vært det aller beste. Det har vært lange og hyggelige middager med nitid planlegging og jeg har fått komme til dekket bord. For en luksus. Men nå passer det fint å ha noen dager alene hjemme, neste uke blir det ut på en lenge planlagt tur med venner.

Selv om jeg for det meste har befunnet meg i en vegeterende tilstand har jeg da i alle fall fått lest avisene, dvs Dagsavisen og Aftenposten, om morgenen. Det har nå som alltid vært diverse ting å ergre seg over, men ikke så mye at jeg skal belemre leserne mine med det. Dessuten er irritasjon over våre små ergrelser og politiske forskjeller så ørsmått i forhold til hva som skjer ute i verden, USA, Palestina, Israel og Ukraina for bare så vidt å nevne noe.  Jeg har imidlertid fått med meg at noen rike onkler plutselig er blitt så opptatt av verdier at de heier frem KrF med milde gaver i millionklassen. At de samme onklene har mye å tjene på et borgelig flertall legger de ikke skjul på. Dessuten har de sikkert mye til overs for et parti som vil skrote fedrekvoten og få flere kvinner til å gå mer helhetlig inn for å styrke familien ved sin tilstedeværelse. Kanskje litt mer deltidstilværelse i arbeidslivet ute og mer heltid hjemme til glede for hardt arbeidende menn?

Sensommerhilsen fra Ragnhild

I Oslo er det 30 grader og stekende sol – helt annerledes enn den 22.juli for 14 år siden. Da var det gråvær og småregn, vi satt i sofaen og småpratet da vi hørte en eksplosjon – og resten er historie – en historie vi ikke har lov til å glemme. Vi som husker må sørge for at de som er yngre, som var småbarn eller kanskje ikke en gang født den gangen heller ikke skal få lov til å glemme.

Det som satte meg på disse tankene var en post på FB idag med tittelen Hvem var Eskild Pedersen? Eskild Pedersen som var leder i AUF under terroren på Utøya 22.juli 2011 og en av hovedmålene til terroristen. Eskild som fikk varslet og kom seg unna og derved ble en av dem som er overlevende fra Utøya. En av dem som lever med skyldfølelse fordi det ble så mange andre, men ikke dem som ble skutt og drept. En skyldfølelse som rasjonelt sett er helt helt ubegrunnet, men som mange overlevende forteller om.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

De 14 årene som har gått har vært preget av mange historier, mye konspirasjon og en skammelig hilsen fra noen høyreorienterte om å “dra Utøyakortet”. Heldigvis hører vi mindre til det i dag og det er en gang for alle slått fast at målet for terroristen var venstresiden og særlig venstresidens unge og lovende, de som var på leir på Utøya. AUF var og er et offer i denne sammenhengen og ikke en gjeng som “drar et kort” for å skaffe seg fordeler.

Over til noe helt annet. Et samfunn kan dømmes etter hvordan det tar vare på de aller mest sårbare. Hvem kan være mer sårbare enn fire multifunksjonshemmede unge kvinner? I Aftenposten leser jeg om disse fire som bor sammen i et bofellesskap på Lambertseter i Oslo. De er blitt som søsken som forstår hverandre og støtter hverandre, hver på sitt vis selv om bare en av dem har litt språk. Ja, de er ressurskrevende og koster mye og ja kommunen må spare penger. Men er det akkurat på disse fire som har et meningsfylt liv i felleskapet sitt vi må spare? God omsorg koster penger og noen omsorgsoppgaver koster mer enn andre, men vi skal altså måles på hvordan vi klarer å ta vare på de aller mest sårbare, som disse fire. Kommunen er ærlig på at når avtale med private omsorgsgivere skal gis teller økonomi like mye som god kvalitet, med 50% for hver. Dette har vi ikke råd til sier kommunen. Så nå splittes et bofelleskap som har fungert godt fordi det koster for mye. Jeg skal ikke dra det kortet som det er mer enn fristende å dra…

Dette ble litt dystert i sommervarmen, men i dag er dag til ettertanke og en dag for aldri å glemme hva hat gjør med mennesker.

Hilsen Ragnhild

Nå har jeg vært fire samfulle uker på Bråtane i stort sett veldig fint vær, med mye hyggelig selskap av barn, barnebarn og venner av barn. Den siste uken inntok hetebølgen Norge, ikke bare oss i Kragerøskjærgården, men stort sett hele Norge. Tropenetter i Trøndelag og på Vestlandet og også hos oss på Østlandet – da snakker vi. I en agurktid er dette gefundenes Fressen for diverse nyhetsmedier, det har stort sett dreid seg om varme og varmerekorder. Jeg skal ikke være urettferdig, pågående kriger i Gaza og Ukraina får sine spaltemetre, men ellers dreier det seg stort sett om rekorder – hvem blir varmest i landet her.

Heldigvis var det en edruelig lederskribent i dagens Aftenpost som minnet oss på at denne rekordartede varmen dessverre har en meget dyster bakside. Den er kort og godt menneskeskapt og vi har alle en del av skylden. Vårt uvettige forbruk og bruk og kastmentalitet er en viktig del av klimaendringene og overopphetingen av kloden. Vi kan gjerne slå et slag for klimaet så lenge det ikke rokker ved vår økonomi og vår levestandard. FrP går forrest med å fnyse av klimatiltak innenlands – det ødelegger for oss så la oss betale andre for å ordne opp med ekstremvarmen, styrtregnet og jordskredene. Og oljen vår må ingen røre ved, alle kan selvfølgelig kjøpe, men oljeindustrien skal utvikles, ikke avvikles. Oljen vår er verdens reneste må vite, inntil den blir brent et helt annet sted, men det snakker vi ikke høyt om.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men jeg må innrømme at jeg har nytt sommervarmen på Bråtane. 22 grader i vannet og bok i skyggen. Reker på brygga iført shorts og T-skjorte klokken 21 – det er ikke hverdagskost her oppe under polarsirkelen. En liten hake var det at for en liten uke siden forsvant vannet. Vi har opplevd det før, men det er fortsatt litt trøblete. Fem liters dunker med vann ble innkjøpt og fylles regelmessig hos naboen som har kommunalt vann. Selv om vi sparer alt vi kan er det utrolig hvor mye vann 6 mennesker på hytte trenger. All vask av oss selv foregikk selvfølgelig i sjøen (for meg er det regelen selv når det er vann i kranen). Det innvilges litt vann til tannpuss og håndvask før matlaging, vi vil ikke få sommerinfeksjoner i tillegg til vannmangel. Nå blir det kommunalt vann på oss også.

I dag forlot jeg Bråtane og satte kursen mot Oslo og det er forbausende enkelt selv uten bil. Kjersti båtet meg til Kragerø – en deilig båttur i lunkefart av hensyn til mor (meg) som slett ikke liker seg i båt i fart. Buss fra Kragerø til Tangen og derfra Vy ekspress til Oslo. Jeg rakk så vidt å lese avisene og leke litt WordFeud med søsteren min før vi var fremme på Skøyen hvor jeg fikk 20-bussen hjem. Og her er det varmt – 33 grader da jeg kom hjem og jeg tør ikke tenke på hvor varmt det var inne. Heldigvis sto alle vinduene oppe og markisen var nede så her er det levelig. Jeg må innrømme at en lunken dusj i ferskvann og hårvask etter fire uker var ganske deilig. I morgen blir det morgenbad i Akerselva.

Nå ønsker jeg alle dere som leser dette en fortsatt god sommer og nyt sommeren tross et noe dystert bakteppe.

Hilsen Ragnhild

For en sommer. Nå har jeg vært her i to uker og dagene går akkurat slik de skal når det er sommer. Jeg gjør alle de vanlige Bråtanetingene, dvs morgenkaffe i solen ute, morgenbad, litt luking og hagestell, kanskje en tur og bad etter tur. Og veldig mye ingenting, sitte på bryggen og bare kope, se på det som måtte bevege seg på sjøen og kanskje slumre litt i solen. Det er blitt noen bøker, noe krim, en Gjert Nygårdshaug og biografien om Werna Gerhardsen. Den var både spennende og tankevekkende. Den minnet meg på hvor mannsdominert det politiske livet var for bare femti -seksti år siden. Skremmende å lese om den kvinneforakten som ledende Arbeiderparti-politikere la for dagen. Vel å merke ikke Gerhardsen selv, selv om heller ikke han greide å kreditere sin kone offentlig for alt hun bidro med. Den aller verste syntes å ha vært den mektige LO-lederen Konrad Nordahl. Biografien dokumenterer helt hårreisende uttalelser og ryktespredning som viser tilbake til ham. Boken anbefales på det varmeste.

I dag er det 3. juli, en dag som alltid markeres med flagging på Bråtane. 3.juli er fødselsdagen til min mormor Ebba Margaretha som eide Bråtane og som min mor arvet og siden delte opp i tre for å overføre til meg og mine to søsken. I dag er min del overført til mine fire barn som ferierer her med sine familier etter tur. Jeg er heldig som får være her sammen med dem og barnebarna. Akkurat nå er Jon her med datter Helena, stud.med. på fjerde året. Etter hvert kommer Kjersti og Karoline med sine familier, Gry reiste for noen dager siden. Jeg føler meg utrolig priviligert. Men jeg savner Thor-Øistein- jeg ser ham for meg, på tur, på vei til golfbanen eller med gressklipperen, han satte sin ære i å holdet plenen  ( og det er en stor plen) helt strøken. Han er en så viktig del av alt som gjøres her. Vi oppdager stadig ting han gjorde og som bare skjedde. Nå må vi andre få det til å skje.

Bråtane er et sted for minner, mange og gode minner. Minner om mormor som vi flagger for i dag, minner om mor og far som jeg ser for meg, hånd i hånd over plenen for å komme og spise middag med oss eller mor som kommer med frokostreddiker fra egen kjøkkenhage. Og nå også minner om Thor-Øistein som forlot meg akkurat her for nesten et år siden.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Fortsatt god sommer ønsker Ragnhild