seniorlivet Livet som 65+, muligheter, gleder og utfordringer.

Først var det svart fredag eller Black friday som det egentlig heter for dette kommer som så mye annet fra USA. I USA var Black friday den store handledagen etter Thanksgiving som er siste torsdag i november og dateres tilbake til begynnelsen av 1950-tallet. Svart ble dagen først ordentlig på begynnelsen av 1960 tallet da det oppsto fullstendig kaos i Philadelphia med plyndring av butikker i forbindelse med handledagen. Den svarte fredagen kom først til Norge i 2010, introdusert av Oslo Fashion Outlet i Vestby. Siden har handelsstanden grepet muligheten for storsalg begjærlig og ganske snart var det ikke nok med en enslig fredag, nei vi fikk en hel uke med kjøpefest og hemningsløs handling med såkaldte gode tilbud. Så nå ser det ut til at Black week er kommet for å bli.

Det mangler ikke på kritikk av denne svarte uken. Selve ordet kjøpefest smaker vondt og minner oss på at det siste vi og kloden vår trenger er oppfordring til shopping og hemningsløs handling. Vi sorterer søppelet vårt og prøver å unngå matsvinn, begge deler selvfølgelig viktig for miljøet. Men det virkelig store problemet for miljøet er vårt overforbruk av ting, kanskje særlig klær og plast som finnes i en mengde klær. Vi ser bilder på TV av søppelhaugene fulle av tekstiler, grøsser og går ut og kjøper en ny T-skjorte eller kjole til julebordet på Black weektilbud. Sannsynligvis har vi skapet fullt av både T-skjorter og kjoler, men det gir jo sånn god følelse med noe nytt og annonsene for kjøp vet å trigge lystsentrene i hjernen som stimuleres av å kjøpe. På den annen side er det slett ikke sikkert tilbudet var så godt, de store butikk-kjedene vet å ordne seg med før- og etterpriser som lurer oss forbrukere trill rundt.

Jeg har ikke vanskelig for å forstå at det er fristende å kjøpe den vaskemaskinen som virkelig trengtes på et godt tilbud under Black week. Det jeg ikke forstår er at handelsstanden fortsetter med denne oppfordringen til å kjøpe og kjøpe bare for å kjøpe. At det annonseres i ukene før Black week slik at vi virkelig skal kjenne på hvor viktig det er å kjøpe akkurat de tingene vi kanskje trengte, men helt sikkert kan klare oss uten.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Ros til Fæbrikkvinnene med Jenny Skavlan i spissen som protesterer mot handelsstandens kjøpepress ved å arrangere brukt- og byttesalg av festklær under Black week. Tiltaket har vært kjempepopulært og det skal være kommet inn mengder av fine selskapskjoler som passer perfekt for julebordsesongen. For, som de sier, selskapskjoler blir sjelden slitt ut og i stedet for at de havner i en søppelhaug i India kan kanskje noen andre få bruk for dem.

Jeg vil ikke være en Black weekkjøper så hvis jeg trenger nye strømper får jeg sørge for å kjøpe dem før eller etter Black week. Og så håper jeg at handelsstanden snart er seg sitt ansvar bevisst og avskaffer denne oppfordringen til å handle. Vi MÅ virkelig forstå at vårt overforbruk er med på å ødelegge kloden vår.

Jeg har tidligere skrevet om Legeforeningens kampanje Gjør kloke valg som skal forhindre overbehandling og overdreven bruk av disgnostiske hjelpemidler som f.eks. blodprøver. Dessverre er det ikke alle kolleger som har fått med seg dette.

Når en lege med “lidenskap for preventiv helse og folkehelse” går sammen med en overivrig økonom og starter et firma som – hold dere fast – ved hjelp av regelmessige blodprøver skal holde befolkningen frisk og derved avlaste sykehus og fastleger – ja da er de på ville veier. Det synes ogå Rådet for Legeetikk som har opprettet sak mot legen. Rådet skal nå vurdere om firmaet har brutt markedsføringsreglene i legenes etiske regelverk, men også om det planlagte tilbudet er et brudd på kravet om forsvarlig legevirksomhet.

Det er tydeligvis mye penger i helse og grunderne av denne aktuelle tjenesten har kastet seg på helsekarusellen for å tjene penger, mye penger. Når den overivrige økonomen påberoper seg å bare gi et tilbud som er helt frivillig og som hjelper sykehus og fastleger med å begrense pasientstrømmen er dette bare sprøyt og “undergraver og tar vekk ressurser fra det offentlige helsevesenet”, for å sitere fastlege og førsteamanuensis Stefan Hjærleifsson som uttaler seg til BA. At stifterne av dette tilbudet gjør det av medmenneskelige og samfunnsøkonomiske grunner faller på sin egen urimelighet.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Firmaet tilbyr blodprøvepakker fra basis til 990,-kr per år til premium for 3490,-kr. per år. Ved å velge den dyreste får du “oversikt over flest mulige aspekter ved egen helse”. Firmaets lege som påberoper seg 15 års erfaring som lege burde ha lært at blodprøver tatt uten en spesifikk diagnostisk hensikt er i beste fall bortkastet, i verste fall direkte skadelig. Skadelig fordi alle som har den ringeste erfaring med tolking av blodprøver vet at prøvene gir et øyeblikksbilde som slett ikke alltid stemmer med virkeligheten og at falske positive og falske negative forekommer. En blodprøve uten sammenheng med kliniske funn sier som oftest ingenting. Samtidig må positive funn følges opp, selv om de ved mangel på klinisk sammenheng sannsynligvis er uten betydning. Var det noen som snakket om å avlaste fastlegene? Det er nemlig faslegene som må ta seg av bekymrede pasienter med blodprøvesvar som har liten eller ingen betydning.

Dette er dessverre verken første eller siste gang noen hiver seg på helsetrender og vil tjene penger på våre bekymringer og redsler når det gjelder helse. Det er her kloke valg skal lære oss å bruke resurssene på en fornuftig måte og ikke bidra til overdiagnostisering og overbehandling. Det er trist at leger som burde vite i det minste noe om helse og diagnostikk, er med på dette blodprøvekjøret eller annen unødvendig såkaldt diagnostikk. Jeg tror at sist jeg skrev om dette gjaldt det for-sikkerhets-skyld helkropps ultralydundersøkelser, de finnes dessverre fortsatt og fortsetter sin markedsføring til mennesker med helseangst.

Vi trenger fortsatt legeforeningens kampanje og den må nå stadig nye generasjoner leger samtidig som den dunker fornuft inn i leger med 15 års erfaring og likevel ikke har forstått dette.

Hilsen Ragnhild

Overskriften er et sitat fra en artikkel Sissel Benneche Osvold skrev i Dagbladet i 1993. Den er ikke mindre aktuell i dag.

I 1993 var den nye kvinnekampen med Nyfeministene, Kvinnefronten og andre feministorganisasjoner blitt 20 år gammel. Kvinnekampen som hadde ført til kvinnemakt og kvinner i viktige posisjoner. Vi hadde fått selvbestemt abort, kvinnelig statsminister og fremfor alt MAKT. Som Sissel skriver “Den nye feminist-uniformen er elegant innsvinget i livet, høyhælt, pyntet og kostbar. Bæreren som har oppnådd høy grad av likestilling i det profesjonelle samfunnet, er forsvarlig frisert, sminket og velluktende…” Jeg kunne sagt det samme i dag og lagt til at hun bruker store summer på operasjoner og annet som kan få henne til å se ung og vellykket ut.

I 1993 spør Sissel om kvinnemakten er blitt mindre farlig fordi den snakker som en mann, kler seg som menn liker, likestiller seg i mennenes verden? Var det dette vi drømte om i 1970-årene? Misforstå meg ikke. Det er flott at kvinner bekler maktposisjoner og konkurrerer på like fot med menn. Jeg håper inderlig at Kamala Harris vinner valget i USA og gleder meg når kvinner bekler maktposisjoner. Men igjen, var det dette vi drømte om?

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

I Nyfeministenes spede begynnelse på begynnelsen av 1970-tallet var drømmen et likestilt samfunn hvor kvinnemakt skulle representere andre verdier, et samfunn uten vold mot kvinner og en verden uten kriger hvor kvinner og barn alltid vil være blant de tapende. Et samfunn der menn og kvinner kjemper sammen om et likestilt og rettferdig samfunn. Det samfunnet Sissel Benneche Osvold så konturene av i 1993 er bare blitt enda mer tydelig i 2024. Kvinner og menn på toppene i samfunnslivet, i finans og profesjonene er forbausende like, stylet og groomet til store summer. Jakten på det perfekte utseende er ikke bare kvinner som bedriver, menn er akkurat like opptatt å se flotte ut, men der dreier det seg mer om en veltrent kropp.

Akkurat som i 1993 finnes det også i dag kvinner (og menn) som er mer opptatt av å kjempe for en bedre verden enn å se så uhyre velstelte og veltrente ut. Sinte unge kvinner som lar seg lenke sammen utenfor Stortinget og som kjemper for et bedre samfunn for alle. De blir latterligjort og utsatt for alle Berit Ås’ hersketeknikker, men står fjellstøtt på sine krav og håp for en bedre verden. Berit Ås var i 1993 en rollemodell det sto respekt av og er det fortsatt 6 uker etter sin død 96 år gammel. Sissel kaller det grønsj feminisme i 1993 og vi kan jamen kalle det det i dag også. Så kanskje vi gamle feminister med drømmer fra 1970-årene skal samle oss om en ny grønsjfeminisme?

Hilsen Ragnhild

I går var jeg på kino og så den kritikerroste filmen Elskling. Ikke noe problem å si seg enig med et nærmest samstemmig kritikerkor – det var en strålende film. Veldig mye til ettertanke som har preget tankegodset mitt i dag. For jeg må innrømme at jeg kjente meg mye igjen i Maria og hennes sinne. På den annen side fikk jeg også stor forståelse for Sigmund og hans behov for ro og plass.

Nå må jeg ile til og forklare at mitt sinne har ikke vært av en slik art at jeg har skremt bort Thor-Øistein. Når jeg kunne være skikkelig sinna pleide Thor-Øistein på sin rolige måte å dempe sinnet mitt (ganske irriterende det også noen ganger). Men for en type furie som meg var Thor-Øistein akkurat det jeg trengte, rolig, saklig og uten behov for å smelle i dører. Som bilde til denne posten har jeg lagt en skikkelig furie, nemlig Aasta Hansteen.

Det som gjorde Elskling så sterk var nok at begge hovedpersonene, Maria med sitt til tider berettiget sinne og Sigmund med sine behov for plass, var både sympatiske og innimellom litt usympatiske. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i dem, også min generasjon når vi tenker tilbake.

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Som et litt passende apropos til filmen i går kom Aftenposten lørdag (som jeg leser på søndag) og Hilde Østbys artikkel “Jenter som bokser og jenter som slår” Hun stiller spørsmål om hvorfor det er så ukvinnelig å vise sinne mens menn kan være så sinte de bare vil. Er vi fortsatt så bundet av kjønnsrolletenkningen at det er opplest og vedtatt at mens menn gjerne kan vise aggressivitet skal kvinner være myke og snille. Sinte kvinner ble i tidligere tider kalt furier (noe jeg ser som en hedersbetegnelse). I Norge fikk de frem til 1980 en diagnose, hystria nervosa. Hystria kommer fra det latinske ordet for livmor “hystera”. Ukontrollert sinne hos kvinner som ble oppkalt etter livmor på latin har fått professor i religionshistorie Ingvild Gilhus til å lage et nytt, godt norsk ord, livmorsk. Hva med diagnosen livmorsk nervosa?

Hilde Østby har funnet en genial måte å kontrollere sitt sinne på, nemlig boksing. Jeg føler ikke behov for å begynne å bokse, mitt sinne er nok noe mer avdempet. Thor-Øistein derimot har bokset regelmessig i snart ti år, ikke for å kontrollere sinne, han var sjelden sint, men som god trening for en 88-åring.

På vei hjem fra kinoen i går følte jeg et enda sterkere savn (om det er mulig å gradere savn) etter Thor-Øistein. Jeg skulle så gjerne ha snakket med ham om filmen slik vi alltid pleide å gjøre. Denne filmen har jeg et enda sørre behov for å snakke med ham om. Nå må jeg skrive litt om dette i stedet.

Hilsen Ragnhild som enda ikke har klart å fjerne Thor-Øistein fra headingen til denne bloggen. En gang må jeg vel.

I går var jeg invitert med som gjest til et møte i Oslo Katedralskole for gamle elever. Tema for møtet var anklagen fra Rasisme i Norge mot lærere (forøvrig ikke lærere på Katta som det etterhvert viste seg) for rasisme fordi n-ordet ble brukt i undervisningen da en novelle som inneholdt ordet ble lest. Lærerne ble anklaget for å skape et utrygt klasserom, og for å retraumatisere sårbare elever. Kattalærerne skrev kronikken “Vi blir anklaget for rasisme for å vise viktige sider av historien” i mai som en kommentar til anklagen mot lærere for ikke å gi elevene den tryggheten de skal ha i klasserommet. Kronikken førte til at lærerne fikk Fritt Ords honnør, noe som førte til mange reaksjoner, også svært negative.

Det ble et meget interessant møte, dessverre skjemmet av dårlig akustikk og elendig lydanlegg. Dessuten problematisk når et møte blir så muntlig at paneldeltagerne sluker halvparten av ordene de skal formidle. I etterkant har jeg lest kattalærernes kronikk om igjen og dessuten en del av tilsvarene, positive og negative. Det ble en meget opphetet debatt den gang, nå gikk det ganske fredelig for seg i katedralskolens store aula.

Møtet var en paneldebatt med fem deltagere + en ordstyrer. Deltagerne var Anine Kierulf, velkjent jurist og ekspert på ytringsfrihet; Lærer på Katta, Regine Lundevall Bergersen, Professor i pedagogikk og to elever som representerte Elevrådet på skolen. Det kom også kommentarer fra salen som jeg dessverre ikke hørte. For meg ble Anine Kierulfs åpningsord det viktigste jeg satt igjen med, forøvrig ord hun brukte i sin kronikk i DN september i år. Anine Kierulf sier og skriver: “Er “neger” rasistisk? Nei. Ord er ikke noe i seg selv. Ord er noe i kraft av hva de brukes til.” Hun sier forøvrig videre at ordet neger er blitt så belastet at det må brukes med stor grad av forsiktighet. Hun mener ellers at i den konteksten ordet ble brukt på den skolen som ble anklaget for rasisme var det berettiget. Læreren fra Katta hadde brukt diktet av Brynjulf Jung Tjønn som handlet om drapet på Arve Beheim Karlsen der ordet neger ble gjentatt flere ganger. I kronikken forteller de at elevene reagerte sterkt på diktet, heldigvis. For konteksten her var å vise nettopp at rasisme finnes midt i blant oss, en rasisme så grov at den endte med døden for Arve Beheim Karlsen. Likevel ble ikke gjerningsmennene dømt etter rasismeparagrafen.

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Anmeldelsen fra Rasisme i Norge og den etterfølgende debatten viser hvor vanskelig det er å navigere i et farvann hvor kontroversielle temaer må tas opp selv om det for noen kan være vanskelig. Anmeldelsen kan bare tolkes slik at “farlige” ord ikke må uttrykkes, i alle fall på skolen. Men hva er farlige ord? Helt opplagt “neger”, men etterhvert er kanskje også “jøde” blitt et slikt ord, eller hva med “jævla homo”? Skal disse ordene lukes ut av språket vårt og kastes på historiens skraphaug. Og hvordan skal vi forholde oss til litteratur og historien vår når det blir flere og flere farlige ord som må bort.

Jeg kan ikke annet enn å grue meg til vi kommer der de helt opplagt er i USA hvor bibliotekene, og særlig skolebibliotekene, får lengre og lengre lister over bøker som er uønsket fordi det kan være for sterkt eller være dårlige forbilder for barn og unge, ting de ikke tåler å lese. Her dreier det seg særlig om bøker som omhandler rase eller seksualitet. Barn må for all del forskånes fra å lese om homofili som et eksempel. Bruken av sensitivitetslesere som skal luke ut formuleringer og ord som kan virke støtende på noen er en mulig utvikling i denne retningen. Da nærmer vi oss sensur og samfunn vi slett ikke ønsker å sammenlikne oss med.

Så da vil jeg avslutte med å spørre: Er vi blitt et samfunn av så lett krenkede individer at vi trenger noen til å passe på at vi ikke skal oppleve noe som kan virke støtende eller skremmende? Jeg skjønner at vi må ta hensyn til at samfunnet vårt også består av personer med så mye vonde opplevelser i bagasjen at de bør forskånes for flere slike opplevelser. Men kanskje den beste måten å ta vare på dem er en annen enn å viske ut farlige ord?

Hilsen Ragnhild som har mange flere spørsmål enn svar

Det var nok flere enn jeg som ristet på våre grå hoder da Jonas Gahr Støre rakk opp hånden som svar på spørsmålet om man trodde at Norge ville nå klimamålene i 2030. Og i forbindelse med Statsbudsjettet måtte statsministeren innrømme at nei, vi, Norge vil ikke nå klimamålene innen 2030. Dette forundret nok ingen, for ingen har trodd på regjeringens optimisme i forhold til klima.

Men fortsatt later regjeringen til å tro på at spørsmålet om å nå klimamålene er uavhengig av om vi fortsetter å lete etter olje. Vi produserer verdens reneste olje og gass sies det. Ja, det er sikkert riktig at produksjonen holder gode mål for renhet, men det er ikke der de store utslippene kommer. De største utslippene kommer som alle vet, men regjeringen og Equinor ikke sier noe om at de største utgiftene selvfølgelig kommer når oljen brennes. Og det gjør den om ikke her hjemme, men i utlandet.

Vi vet alle at oljen har gjort Norge til et av verdens rikeste land og gitt oss store velferdsgoder. Vi vet også at oljen har skapt arbeidsplasser i mange industrier knyttet til oljen. Men vi vet også at en dag vil det hele ta slutt og hva da? Regjeringen (og de store partiene på høyresiden) vil fortsette å pumpe opp olje i stor skala og også lete etter nye oljefelt i sårbare områder. Dette for å redde velferden vår og beholde arbeidsplasser. Det passer regjeringen og Høyre med Equinor på lag dårlig at det dukker opp forskning som forteller oss at velferden vår slett ikke er avhengig av at vi fortsetter å lete etter olje. Vi har nok olje (og gass) i eksisterende felt til å opprettholde produksjonen lenge. Det er ingen som ber Equinor om å stenge oljekranene i dag (eller i morgen for den saks skyld), det vi og mange andre ber om er at letingen etter nye oljefelt opphører. Men det koster oljeselskapene alt for lite å lete, den regningen tar staten for en stor del. Så hva med å stoppe den lukrative avtalen oljenæringen har med staten Norge, det kunne kanskje gjøre letingen litt mindre attraktiv.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Økonomiprofessorene Michael Hoel og Steinar Holden hadde en interessant kronikk i Aftenposten 18.september der de konstaterer at Norge har et moralsk ansvar overfor de landene der norsk olje brennes og fører til store utslipp. Her hjemme tjener vi grovt på å selge vår rene olje til andre land og la dem ta regningen for utslippene. Hoel og Holden foreslår at Norge innfører en ordning for klimatiltak og grønne investeringer i utviklingsland, finansiert med en klimakostnad pr produsert tonn olje. Målet er en utslippsreduksjon som tilsvarer utslippene ved bruk av oljen. En slik ordning ville fordyre kostnadene til oljeprodusentene og derved kanskje føre til at oljeutvinningen tar slutt tidligere. En vinn/vinn situasjon sett med øynene til oss som er bekymret for norsk oljes bidrag til klimakatastrofen.

Selvfølgelig fikk professorene motbør, og ikke uventet fra direktør i Offshore Norge Benedicte Solaas. Hun kommer med det gamle argumentet at hvis Norge produserer mindre vil produksjonen av mindre ren olje øke. Men igjen, det er der oljen brennes de store utslippene kommer. Hun nevner også mindre inntekter til oljefondet. Selvfølgelig, men det må jo bli mindre inntekter ettersom oljeproduksjon nødvendigvis fases ut. Tilslutt sier hun at oljen er viktig for Europas energisikkerhet. Ja og derfor må vi over på andre energikilder.

Når skal de som styrer landet vårt innse at vi med vår oljeproduksjon er en del av klimaproblemet? Og når skal de akseptere at vi kan klare oss med den oljen som allerede er funnet og ikke fortsette å lete etter mer?

Hilsen Ragnhild som heier på politikere som ser hvor viktig det er å satse på god klimapolitikk og ikke bare oljesmurt velferd.

,

Nå har hverdagen virkelig truffet meg, på godt og vondt. Godt fordi gode rutiner og helt vanlige dager er det livet for det meste består av. Vondt fordi det nå har gått virkelig opp for meg at jeg skal leve resten av livet uten kjæresten min.

Jeg er heldig som har et stort nettverk bestående av familie og gode venner. Jeg er også heldig fordi jeg trives ganske godt i mitt eget selskap og fremfor alt, jeg er glad i å lese. Jeg skrev sist om bøkene jeg har hatt glede og nytte av i denne tiden. Men en bok kom ikke med og den er jeg helt nødt til å fortelle om, den handler nemlig om når livet går mot slutten. Boken heter Tranene flyr mot sør og er skrevet av svenske Lisa Ridzen. Den handler om Bo som er i slutten av 80-årene og virkelig er det vi kaller mett av dage. Helst vil han tilbringe den siste tiden i slagbenken med hunden Sixten ved føttene og bare stå opp når det er helt nødvendig for å komme på do eller ta seg et glass vann. Han får besøk av hjemmetjenesten flere ganger om dagen og de loggfører hva de har gjort og hvordan tilstanden til Bo er. Kona er dement og kjenner ham ikke igjen når han presses av sønnen til å besøke henne på pleiehjemmet. Sønnen er stadig innom og klarer ikke helt å forsone seg med at alt Bo helst vil er å slumre i slagbenken. Dette høres selvfølgelig ikke veldig spennende ut, og det er det heller ikke. Men å følge Bo og de som passer på ham denne siste tiden er både medrivende og tankevekkende og boken er tross den enkle handlingen vanskelig å legge fra seg. Den sier mye om hva som betyr noe, om et liv som sirkler rundt slagbenken med det store pulserende livet fjernt og utenfor. Jeg har ikke sett noen anmeldelser av denne boken i de avisene jeg leser, den fortjener i aller høyeste grad en omtale.

Av andre kulturaktiviteter må jeg nevne Haugtussa på Nationaltheatret. Det er ikke særlig originalt å si at dette var en fantastisk forestilling, for det har de fleste anmelderne allerede gjort. Men det var virkelig en opplevelse som jeg unner alle å få med seg. Vår lille teaterlesegruppe har lest Haugtussa for noen år tilbake, men vi er skjønt enige om at det må vi gjenta.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Filmen om Quisling er gripende godt laget og nesten 21/2 time var ikke et minutt for lenge, utrolig nok. Vanligvis unngår jeg filmer som varer ut over 2 timer, men dette var vel verd de ekstra minuttene.

Som jeg startet med, nå dreier det seg for meg å ta en annerledes hverdag tilbake.

Hilsen Ragnhild

For tiden har jeg flere bøker på gang. Jeg må ta litt forskjellige bøker alt etter om det er en god eller litt mindre god dag. Dessuten forskjellig hva jeg leser midt på dagen og om kvelden før jeg skal sove.

En bok jeg akkurat er ferdig med og som gjorde sterkt inntrykk på meg (det var en daglesebok) var Edith Eger: The Choice eller Valget du har som den heter på norsk. Det er en selvbiografi og handler om Edith, ungarsk jøde som 16 år gammel ble sendt til Auschwitz og kom derfra med store sår på kropp og sjel. Hvilke valg hun tok og hvordan livet hennes ble som flyktning i USA. I dag er hun 96 år, psykolog og spesialist i behandling av post traumatisk stress. Denne boken kom ut da hun var nesten 90 år gammel. Boken er lettlest og tidvis morsom tross det alvorlige temaet – jeg anbefaler den på det varmeste.

Av en god venninne fikk jeg Joyce Carol Oates bok En enkes fortelling. En veldig god kveld- og nattlesebok for en nybakt enke. Mye er forskjellig i New York og Oslo når det gjelder dødsfall og den praktiske håndteringen. Men enkens følelser og tanker er lett gjenkjennelige. En bok til å bli klok av og kjenne seg igjen i.

For ca 5 uker siden skrev jeg om romantiske bøker og spurte meg selv om de kunne være god litteratur. Dette var etter en artikkel i Time magazine av Casey McQuiston, selv bestselgende forfatter av såkaldt Romance. Jeg skrev da at jeg skulle kjøpe å lese den siste boken hennes, selvfølgelig en bestselger, som heter Red, White & Royal blue. Dette er en lese-på-sengen bok, og jeg må innrømme at den hverken fenger meg eller gjør meg lysten på å lese lenge. Innimellom kjeder den meg rett og slett. Hun skriver godt, det skal hun ha. Språket er det ikke noe veldig galt å si om, men tematikken og romantikken…. Jeg vet at tenåringene mine bare elsker Colleen Hoover og hennes bøker og de vil sikkert også elske Casey McQuiston. Men for meg, 83 år gammel passer ikke dette. Ikke fordi jeg er snerpete, jeg tåler godt både heftig sex og annen spenning mellom mennesker. Men denne boken som kort og godt handler om forholdet mellom Presidenten av USAs sønn og prinsen av Wales. En tredjedel (minst) er viet nettopp heftig sex mellom disse to. Fjerde gangen det beskrives blir det liksom litt uinteressant. Dessuten er samtalene mellom de to og deres nærmeste så utrolig kjedelige at det er greit å lese denne på sengen. Jeg blir kanskje ferdig med den til jul.

Som dag-lese-bok har jeg nå Fars rygg av Niels Fredrik Dahl. Godt skrevet, veldig interessant og åh så sørgelig. Akkurat nå føler jeg at jeg må ha noe litt mer oppmuntrende innimellom og er blitt tipset av en god venninne: Kim Leines trilogi om Karoline. Bok nr 1 som jeg akkurat har hentet på biblioteket heter Karolines Kjærlighet og den må nok alternere med både Fars rygg og Red, white osv.

Forrige lørdag var jeg på kino med 17 år gammel datterdatter og så Det ender med oss, film etter den bestselgende boken av Colleen Hoover (som barnebarna altså elsker). Det var mye glitter og stas og god romantikk, men også med et alvorlig bakteppe, nemlig partnervold. Viktig for ungdommen å få med seg og akkurat passe godt presentert. Så nå heier også jeg på Colleen Hoover.

Når jeg er klar for det blir det Peter Englunds Onde Netters Drømmer, November 1942 og annen verdenskrigs vendepunkt i 360 korte kapitler, men den er jeg ikke helt klar for enda.

Hilsen Ragnhild

De første ukene og kanskje månedene etter å ha blitt alene er ganske strevsomme og mye mer strevsomme enn jeg kunne tenke meg. Samtidig er det som et stort åpent sår som hele tiden svir og gnager og minner meg på hva jeg har mistet. Jeg har ikke bare mistet kjæresten min, men også turkameraten og samtalepartneren min. Og når jeg nå sitter og skal skrive om livet som enke så har jeg ingen til å bryne meg på, jeg er rett og slett alene.

Da alle oppgavene jeg som nybakt enke måtte ta meg av veltet innover meg de første dagene og ukene tenkte jeg at dette skulle jeg nok takle, jeg er tross alt ganske oppegående og ressurssterk. Der tok jeg feil. Jeg skjønte snart at det som skulle åpne dørene for meg og ordne opp i det meste het uskifteattest og det tok det både tid, svette og tårer å få ordnet. Jeg følte meg fanget i et slags catch 22 hvor alle jeg møtte av etater og instanser forlangte denne attesten, som det viste seg var vanskelig å få uten de svarene jeg trengte fra de samme instansene.

Endelig forelå attesten, original og to kopier. Og alle som trengte attesten for å løse mine problemer fortalte meg hvor enkelt det nå var, jeg skulle bare scanne og sende. Greit nok for den som har en scanner. Min knelte for en god stund siden og jeg har vel egentlig ikke trodd jeg skulle få bruk for den, så den er ikke blitt erstattet. Så feil kan man ta. Men, vi har jo et postvesen så ved god hjelp av en advokatvenninne som kunne ordne med bekreftete kopier, kunne jeg sende ut dokumentet alle ønsket seg. Her dukket et nytt problem opp, unge voksne av i dag vet ikke at det går an å sende dokumenter i posten så det å få ut en postadresse fra noen av mine instanser var ikke helt enkelt. Jeg kan dessuten fortelle at posten tar tid, sånn sirka en uke for å sende et brev innen Oslo, forstå det den som kan. Dessuten er det dyrt. Jeg som husker den gang frimerkene kostet under en krone fikk hakeslepp da jeg oppdaget at nå var det 23 kroner. Men en ny scanner er sikkert dyrere.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Det er blitt ganske mange telefoner og mye venting, men tid har vi enker nok av. Da jeg en morgen ble brutt fem ganger i et forsøk på å komme frem til banken, endte jeg med å skrike til den saksbehandleren jeg endelig fikk snakke med. Stakkars mann.

Egentlig ville jeg brukt denne tiden til bare å sørge, sørge over tapet jeg har hatt og tenke på alle de gode minnene jeg har. I stedet har jeg vært fanget i et slags hamsterhjul. Heldigvis går hjulet nå saktere og jeg er snart der jeg vil være. Neste gang skal jeg skrive om bøkene jeg har lest i denne tiden. For lesing er gof terapi, det er jeg helt sikker på.

Hilsen Ragnhild som øver seg på å være enke

Vi vet jo at reklamen har stor makt. Kanskje helsides annonser i mange farger som frister med et lengre og bedre liv virker på de mest motstandsdyktige av oss, vi som ikke vil la oss påvirke. Nå ser jeg meg (som tidligere) veldig lei på alle annonsene for kosttilskudd, og når jeg trekker frem to betyr ikke det at alle de andre er så mye bedre.

Vi, Thor-Øistein og jeg, er så heldige at vi har noen gode venner med en kjempestor hekk i hagen dryssende full av Aroniabær. I år har fuglene tatt for seg av de livgivende bærene, men heldigvis har vennene våre spart på flere kilo som bare ligger og venter på meg. Dessuten, på mine mange vandringer rundt om i området mitt finner jeg ofte busker fulle av Aroniabær som ingen tør å plukke. Er det fordi vi moderne mennesker ikke stoler på det naturen har å tilby oss? Og her kommer reklamen inn. Nature Pharma Norge AS tilbyr oss Aronia eller Svartsurbær som de heter på norsk, i tablettform, først et tilbud for å prøve til bare 99 kroner for 30 dager og så en månedlig forsendelse hvis man ikke takker nei etter prøveperioden. Og hvem vil vel takke nei til en tablett som lover oss et sunnere liv? Dessuten inneholder tabletten en rekke andre tilskudd (som vi akkurat like godt får gjennom et godt og variert kosthold). Jeg vil foreslå å gå på svartsurbærleting – du finner garantert noen i nabolaget ditt (hvis ikke fuglene har vært der før deg).

Den andre lureannonsen er den for Medox. Medox er tabletter som inneholder “det beste fra blåbær og solbær”. Tablettene koster mellom 200 og 350 kroner for 30 tabletter. For det første, hvorfor kjøpe tabletter når skogen er full av bær med akkurat de samme gode egenskapene som produsenten av Medox tabletter påstår? For det andre har Medox vært i litt hardt vær pga ulovlige påstander i markedsføringen.

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Svartsurbær og Medox er ikke de eneste kosttilskuddene som prøver å få oss til å tro at en tablett er bedre enn det vi finner i naturen eller det vi får i oss gjennom et sunt kosthold. Det viktige er at vi må slutte å la oss lure til å tro at det er bedre å ta et kosttilskudd enn å gå på leting selv etter de bærene som kan gi oss det vi trenger av vitaminer og antioxydanter. Selv er jeg så heldig at jeg kan fylle fryseren min med Aronia/svartsurbær til bruk i morgensmoothien fremover mot høst og vinter. Dessuten, hvis jeg ikke får plukket mer blåbær så er det nestbeste å kjøpe frosne bær i dagligvarebutikken. Mye bedre enn å satse på en overpriset tablett.
Hilsen Ragnhild