seniorlivet Livet som 65+, muligheter, gleder og utfordringer.

Det har vært en opphetet debatt rundt fri fødsel – dvs fødsel hjemme uten helsepersonell tilstede. Kaveh Rashidi skrev en kronikk i VG hvor han foreslo å straffeforfølge dem som velger å føde hjemme, vel å merke uten jordmor, og møtte deretter i Dax18 til debatt med en representant for FriFødsel gruppen. Når denne påstår at hun føler seg voldtatt av jordmor under fødsel, ja da må man trygt kunne si at debatten er blitt opphetet.

Det har vært skrevet mye om både farene og mulige fordeler ved å føde hjemme. Når Rashidi går skarpt i rette med Fri Fødsel så er det fordi det er snakk om å føde hjemme uten kvalifisert helsepersonell til stede. Hjemmefødsel med jordmor er en ganske annen sak der jordmor er kvalifisert til å vurdere situasjoner som kan oppstå og vil advare mot hjemmefødsel der det kan være risiko for komplikasjoner. Selv i forløpet av en helt normal fødsel kan det oppstå situasjoner hvor det er nødvendig med inngrep, en jordmor kan se og forstå om en slik situasjon er i ferd med å utvikle seg og sørge for rask overføring til sykehus eller helseinstitusjon.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Det har vært advart mot å kriminalisere hjemme-alene-fødsel og i dag i et debattinnlegg i Aftenposten skriver Rashidi at han har skiftet mening, ikke om at alene-hjemme-fødsel er farlig, men om at den bør kriminaliseres. http://Debatten om «frifødsel» har sporet av Kaveh Rashidi Lege og forfatter

Han er fortsatt tydelig på at Frifødsel sprer et farlig budskap og bør stoppes, om enn med andre midler enn et lovforbud. Han sier at “I motsetning til andre antivitenskapelige livsstilstrender kan frifødsel få dødelige konsekvenser” og “Et barns rett til liv må alltid veie tyngre enn en voksens rett til å føde på egne premisser”.

Rashidi og flere andre, blant annet jordmødre, peker på at trenden med å velge å føde uten jordmor eller lege speiler flere problemer i vårt samfunn. Fødselsomsorgen er blitt nedbygget, bl.a. ved at ABC-klinikken på Ullevål ble nedlagt. Liggetiden etter fødsel er stadig blitt kortet ned, noen kvinner føler de ikke har fått den omsorgen og roen de trenger rundt en fødsel. Samtidig er det et problem vi ser stadig mer av der subjektive følelser følelser trumfer objektiv kunnskap. Når kvinner i en sårbar situasjon som graviditet og fødsel er heller vil lytte til venner på Facebook, Instagram eller YouTube enn stole på forskere og fagfolk, har vi et stort problem. Da må grupper som FriFødsel ta et stort ansvar for det den sprer av potensielt dødelig desinformasjon.

Kanskje går det an å finne mellomløsninger som kan være til hjelp for de relativt ganske få som føler seg utrygge med tanke på fødsel i en sykehussetting. Det finnes Hjemmejordmortjenester, men disse er private og relativt kostbare. Hvis vi hadde mange nok jordmødre ville det være fint å kunne bygge ut en hjemmejordmortjeneste i offentlig regi. Muligens kunne dette lokke flere jordmødre tilbake til faget, kanskje med en todelt arbeidsplass, en fødeavdelig og hjemmejordmortjeneste. Vi vet at vi mangler sykepleiere og jordmødre og at flere dessverre rømmer fra et yrke med stor vaktbelastning og stressende hverdager. Det å få noen eller flere av disse tilbake til yrket ville være et viktig bidrag til vår ellers flotte offentlige helsetjeneste.

Hilsen Ragnhild med tre ikke helt normale fødsler på sykehus

Denne bloggen skal handle om å gjøre kloke valg, ikke overdiagnostisere og overbehandle. Men først noen korte setninger om det som skjer i verden

Min svenske mormor hadde mange gode utsagn som er blitt faste deler av min families repertoar av aforismer. Det vi bruker oftest er “alla sett er bra, utom det tråkiga” med trykk på a-en. Det som for tiden passer aller best er “dumhet koplat med initiativ…” som hun mente kunne føre til store problemer, som det nå har gjort. Alle skjønner seg på økonomi, noe jeg ikke gjør, er enige om at formelen som ble brukt for å forklare de nye tollsatsene er fullstendig håpløst, men minner absolutt om ovenstående mormoraforisme. Men nok om det som skjer “over there”, nå gjelder det å støtte Europa, kjøpe europeiske varer og unngå dem fra USA. Hva med å gå over til Solidox for Colgatebrukere?

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Helsevesenet vårt er skviset og sliter tungt med bemanningsproblemer og lekkasje til et stadig mer selvbevisst privat helsetjeneste. Daglig møter jeg den kjekke unge legen som forteller meg på bussen at på Dr. Dropin får jeg førsteklasses helsehjelp på dagen og får møte de aller beste spesialister uten henvisning. Slik forvitrer vår offentlige helsetjeneste ved hjelp av fengende annonser og lovnader om den raske hjelpen som ingen fastlege skal behøve å bry seg om, det er du selv som bestemmer hva du trenger av helsehjelp. La meg komme med en oppklaring, fastlegens funksjon som portvokter inn til sykehusene og spesialisthelsetjenesten er ikke til for å frata oss som brukere av helsetjenesten vår medbestemmelse. Den er der for at spesialisthelsetjenesten skal bli brukt på mest mulig effektiv måte og at utredning og behandling skal skje etter LEON-prinsippet (laveste effektive omsorgsnivå). Det er ikke jeg som pasient som vet best når jeg trenger en undersøkelse, det er det fastlegen min som kjenner meg best som vet. Da jeg spurte fastlegen min om jeg trengte medisiner for et litt forhøyet kolesterol fortalte han meg at det trengte jeg ikke, men jeg måtte nok gå i meg selv og tenke på hvor mye smør og fløte jeg bruker i matlagingen. Hadde jeg gått til Dr. Dropin hadde jeg sannsynligvis blitt undersøkt av en kardiolog og hadde ganske sikkert fått skrevet ut Statiner. Slik undermineres den gode og effektive helsetjenesten. Jeg blir skremt og lei meg hver gang helsepolitiske representanter for høyresiden til stadighet fremmer bruk av private helsetjenester og kommer med skremselspropaganda når det gjelder den offentlige helsetjenesten. Sannheten er at vi har en av verdens aller beste helsetjenester, men skal det fortsette slik må fagfolkene og ikke pasientene selv bestemme hvordan den skal brukes

Mine mange år som lege har lært meg at forebygging er bedre enn behandling. Det er selvfølgelig riktig, men alt med måte. En ny artikkel i tidsskriftet Overlegen forteller at vi er i ferd med å oversvømme helsevesenet av forebyggende tiltak og fler og mer utvidede retningslinjer. Forfatteren Ståle Onsgård Sagabråten nevner som eksempel nye retningslinjer fra den europeiske hjertelegeforeningen ESC for undersøkelse og behandling av blodtrykk. Hvis de nye retningslinjene skulle bli fulgt måtte alle mennesker over 40 år få målt blodtrykket sitt årlig og alle med et grenseblodtrykk måtte få behandling og følges opp. Det ville i praksis si nærmere 1,5 millioner mennesker over 40 år som skulle følges opp eller behandles for høyt blodtrykk, noe som ville sprenge kapasiteten ved fastlegekontorene og kanskje komme i veien for undersøkelse og behandling av syke mennesker. Disse retningslinjene er inngripende og blir kanskje /forhåpentlig ikke innført i Norge. Hos oss er det mer fokus på en bred risikokartlegging og livsstilsintervensjoner som bør forsøkes først.

Før vi snakker og tenker forebygging må vi vite hva vi forebygger og hvilken effekt forebyggingen vil ha. Uansett hvor flinke vi er til å sette inn forebyggende tiltak mot individer med høy risiko for sykdom så vil det fortsette å komme flere hendelser fra lavrisikogruppen fordi den er så mye større skriver Sagabråten. Skal vi sette inn forebyggende tiltask for hele befolkningen vil det i praksis bety at vi ender der at ingen er friske, en frisk person er bare en som ikke er godt nok undersøkt.

Hilsen Ragnhild

Jeg må se på Dax 18 og få med meg hva som skjer rundt meg og da tenker jeg først og fremst på den store verden. I tillegg har jeg tre aviser, på nett i uken, på papir fredag-lørdag. Så jeg blir relativt godt oppdatert på det som skjer, selv om visse rettssaker opptar vel mye spalteplass. Jeg ser lidelsene i Ukraina og Gaza, jeg følger med på omveltningene i USA og alt det følger med seg av problemer innenriks og utenriks og jeg gremmer meg over alt presidenten er i ferd med å trekke USA ut av. Jeg som en gang elsket Amerika får meg ikke lenger til å si Amerika – for Amerika er så mye mer enn USA. Nå må det hete USA når vi mener USA.

Men så til å kunne more seg. For en uke siden var søster Bente og jeg på jazzkonsert i Konserthuset. For oss og alle de andre gråhårete som fyllte opp Glasshuset til siste plass var det en lise å høre alle de gode gamle låtene fra vår ungdom. Bandet Løs snipp med brødrene Philip og Bjørn Kruse og Jannike Kruse som vokalist fikk det til å rykke i dansefoten og smilende ansikter helt uten Botox var det hele veien rundt. Jeg tror nok mange av låtene ville være ganske ukjente for våre barnebarn, men for oss… Det var som å være tilbake på  skoledans eller soiree som vi kalte det den gangen i nittenfemtiårene. At det i vår ungdomsfokuserte tid fortsatt er rom for noe som først og fremst gleder oss gamle er godt å få oppleve.

Annonsørinnhold

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Ellers har jeg som så mange andre fått med meg både Adolescence og Requiem for Selina. Begge burde være et must for alle, men kanskje særlig for unge mennesker. Adolescence viser et skremmebilde av mannosfæren og guttekulturen på nett mens Requiem for Selina viser oss hvordan utseendefokuset og nettmobbing er ødeleggende for unge jenter. Begge seriene fokuserer mye på mobbing og selv om det har vært snakket og skrevet om mobbing på nett i årtier, ser det ikke ut til at det har vært mulig å gripe tak i problemene, hverken i hjemmene eller på skolene. Det kan virke som om det som foregår mellom unge på nettet er en lukket verden som de voksne ikke har adgang til eller egentlig skjønner hva som foregår.

Etter alt det mørke har det vært en glede å følge Team Pølsa fra starten og frem til avslutningen i Verdensmesterskapløypa på Granåsen. Fellesskapsfølelsen, gleden og mestringen til de seks unge menneskene var utrolig rørende og veldig tankevekkende. Jeg tror noen hver av oss har lært noe av denne gjengen. Hvordan behandler vi som samfunn dem som er noe annerledes enn flertallet og hvilke muligheter får de til å utvikle seg?  Det snakkes så mye om å bli den beste versjonen av seg selv. Det må ikke bare gjelde kjekkassene som pumper jern og forer seg med proteiner og kreatin, det må gjelde alle.

Aviser og TV har vært veldig opptatt av kosmetiske behandlinger og kosmetisk kirurgi de siste ukene, med rette. Nå sist i Debatten hvor programlederen var ganske snill mot de plastiske kirurgene og behandlerne. Det ble sagt mye, både for og i mot kosmetisk kirurgi. Overlegen fra Akademiklinikken virret seg inn i noen ganske komiske forsøk på å forklare hvorfor de reklamerte med operasjon av “asiatiske øyelokk” og hvorfor dette overhode ikke var rasistisk. Henne om det. Det viktigste som ble sagt kom fra medisinstudenten som har skrevet om diagnostiske katrgorier i kosmetisk medisin. Hun spurte hva medisinen egentlig er til for, å behandle sykdom eller å utsette mennesker for helt unødvendige behandlinger med tanke på å forandre et normalt utseende. Dessverre grep ikke programlederen tak i dette og tiden var også langt fremskredet. Men dette må vi spørre oss mer om. Hva skal vi som leger bruke utdannelsen vår til?

Hilsen Ragnhild

Denne og tilsvarende plakater møter jeg på mine vandringer rundt i bydelen vår.  Her er det små barn, 8-9åringer som frykter den dagen skolen deres blir borte. Foreldre slår også ring om skolene og denne gangen dreier det seg om skoler i Oslo øst. Tilfeldig? Ja kanskje, men slik jeg ser det er det muligens akkurat skolene i disse områdene som ikke burde legges ned.

Jeg kjenner alle argumentene og de er solide nok. Det fødes færre barn og behovet for barneskoler blir dermed mindre. I Oslo blir det ikke snakk om uoverkommelig lang reisevei for de barna som rammes. Lærerne kan helt sikkert få seg andre jobber, det er jo mangel på lærere.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

MEN, ved å legge ned en skole raseres et helt miljø, et godt skolemiljø slik som på Nordpolen skole i bydel Sagene der jeg bor. Bydelen har et stort antall familier med lav inntekt samtidig som det også bor mange ressurssterke familier her. Et godt forebyggende tiltak mot senere utenforskap er et godt nærmiljø og en inkluderende skole som nettopp Nordpolen er.

http://Redd skoledød kan gi mer teori Liza Reisel er redd for raserte lokalmiljø og mindre plass til praktisk undervisning når Utdannings­etaten vil legge ned skoler i Oslo.

Forsker og forelder Liza Reisel har barn på Nordpolen skole og kjenner miljøet godt. I lørdagens Klassekampen advarer hun sterkt mot nedleggelse som hun er redd kan bli dyr ved at fellesskapene rundt skolen brytes opp. Dette kan igjen gi risiko for frafall, skolevegring og økt ungdomskriminalitet. Hun peker på at når barn fra skoler som legges ned skal presses inn i andre skoler vil det skape plassproblemer som igjen kan føre til mindre mulighet for og plass til undervisning i praktiske fag. Hun mener kommunen burde bruke muligheten som midlertidig oppstår med litt færre barn og mer areal pr elev tilå drive mer praktisk undervisning. På Nordpolen har de allerede spesialiserte klasserom for sløyd, kunst og håndverk, bibliotek, skolekjøkken og et torg.

Det er alltid en sorg for de berørte når skoler legges ned. Noen vil kanskje si at Oslo er tett befolket og har mange skoler. På den annen side er det i de store byene problemer med lavinntekt, trangboddhet og utenforskap er størst. Her har barne- og ungdomsskolene en viktig utjevnende funksjon hvor skolene huser alle typer elever og derved hjelper til følelse av samhold på tvers av bakgrunn. Særlig på østkantskolene er det en miks av elever fra all samfunnslag. Denne modellen er det verd å verne om.

Det er mange måter å bruke prognoser på og selv om det var en helt annen situasjon så husker jeg godt tiden da jeg skulle starte på studiet i medisin. Jeg fikk høre at det var ganske bortkastet (ikke bare fordi jeg var jente, men også derfor) fordi det i løpet av få år ville være en overproduksjon av leger. Vi så hvordan det gikk.

Det er å håpe at Utdanningsetaten tar til vettet og ikke foreslår nedleggelse av barne-og ungdomsskoler i levekårsutsatte områder. Byrådet i Oslo kan heller ikke være bekjent av å legge ned fem østkantskoler.

Hilsen Ragnhild

Helt siden Åsa Linderborg la ut sitt innlegg om at hun ikke kunne vise seg på TV fordi hun begynte å få rynker (hun var den gang 53 år) har jeg ergret meg over 40-50 åringene som sutrer over at utseende forandrer seg. Dette gjentar seg stadig, sist i Klassekampen lørdag og problematisert i Aftenposten mandag (det kommer jeg tilbake til). Åsa Linderborg fikk den gang (i 2021) mye kred for å si offentlig det veldig mange kvinner tenker. For det er særlig kvinner som bekymrer seg for det synlige forfallet. Tanken er at aldringen er skambelagt og derfor skal den skjules, ved for eksempel ikke å eksponere seg på TV – heller fortsette å være klok kvinne i radio.

I Bokmagasinet til Klassekampen lørdag skriver Silje Bekeng-Flemmen et innsiktsfullt essay om kvinner og aldring, om kjendiser i Hollywood og her hjemme og litterære storheter som setter temaet på dagsordenen. Samtidig innrømmer hun selv sin dyptfølte redsel for å forandre utseende, for å se gammel ut i motsetning til mannen sin som flirer av det KI-genererte fremtidsutseende sitt som han finner via en app på telefonen. Bekeng.Flemmen selv “rystes i sine grunnvoller” når hun ser sitt eget gamle jeg, også KI-generert. Hvorfor er det slik? Hvorfor skal kvinner som Linderborg og Bekeng-Flemmen, kvinner jeg beundrer for deres fremstillingsevne, gjemme seg bort når ansiktene deres begynner å vise tegn på et levd liv? Jeg er selv ikke bedre enn at jeg i mange år har grøsset når jeg ser meg i speilet.

Jeg er redd alt fokuset på ungdom og skjønnhet med aldring som et skremmende fremtidsscenario blir selvforsterkende og vi ser jo også hvordan det har ført til en eksplosjon i fremvekst av kosmetisk kirurgi og estetisk medisin. Kosmetisk kirurgi er en vekstbransje i det private helsevesenet og i tillegg dukker det stadig opp klinikker som tilbyr estetisk medisin av utøvere med diverse bakgrunner, men med leger som foregangsfigurer. Kosmetisk medisin har ikke noen formell diagnosemanual som andre medisinske fag har. Utøvere av kosmetisk medisin benytter seg av diagnoser som sier mye om hva disse legene mener om kroppen vår, for det dreier seg mye om kvinnekroppen. Førsteamanuensis Henrik Vogt og medisinstudent Ingebjørg Rikhardsen har kartlagt og funnet 135 kosmetiske diagnostiske kategorier. Undersøkelsen deres er publisert i Medisinsk selskaps tidsskrift Michael og refereres i Aftenposten 12. mars. Artikkelen er skremmende lesning. Helt normalt utseende gjøres til medisinske problem som kan og bør rettes på. Et eksempel er “asiatiske øyelokk” som skal kunne behandles for “å gi et mer åpent blikk” i følge Akademiklinikken. Flere andre eksempler på diagnoser er knyttet til aldring, som for eksempel hamsterkinn, firkantet ansikt og grevinneheng for bare å nevne noen. Ikke rart at kvinner i 40-50 årene som ser starten på en aldersrelatert utvikling ikke tør vise seg frem offentlig når alder blir en diagnose. Vogt og Rikhardsen spør om det er greit at medisinsk personell (les leger) har laget et uformelt diagnosesystem som dømmer et normalt utseende som så stygt at det nødbendiggjør å gripe inn kirurgisk. De problematiserer også at Norge utdanner leger som bruker utdannelsen sin til å bedrive en form for medisin som ikke er medisinsk begrunnet, men baserer seg på et forkvaklet syn på (kvinne)kroppen.

Det er merkelig stille fra Legeforeningen i denne saken som de absolutt burde engasjere seg i, nå vi er i en tid med mangel på helsepersonell. Dessverre er det bare en spesialforening som har tatt stilling og fraråder sine medlemmer kosmetisk virksomhet, Norsk forening for allmennmedisin. At Legeforeningen som overordnet organisasjon ikke tar stilling til om dette er god medisin er sørgelig og skammelig.

For å ikke gå inn i en dyp depresjon pga mitt 83-årige utseende som dessverre innbefatter en rekke av de nevnte diagnosene, kan jeg velge å se litt humoristisk på hva kolleger innen kosmetisk medisin tilbyr sine aldrende og andre klienter å få rettet på. Slapp eller flat rumpe kan tilbys rumpeløft og kosmetisk sjenerende kjønnslepper er altså absolutt noe man bør få fikset på, likeledes hengende bryster. For det er en ting som er sikkert, med alderen vil alt sige nedover. Da får jeg heller si som mor pleide å si: Jeg er glad forfallet begynner nedenfra. Hun hadde problemer med å gå, men innholdet i hodet var det ingenting i veien med.

Hilsen Ragnhild diagnostisert som aldrende eller kanskje til og med gammel.

Det er lett å bli minnet på at jeg og mine likesinnede og jevnaldrende er i ferd med eller har allerede har gått ut på dato. Jeg fikk nylig en henvendelse fra en journalist om å si noe om at loven om selvbestemt abort var 50 år i år. Hallo, loven om selvbestemt abort kom i 1978, ikke i 1975 da et lovforslag om selvbestemt abort falt med en-1- stemme. Så må jeg minne meg selv om at de som er unge og middelaldrende i dag enten ikke var født eller var barnehagebarn i 1975 og 1978. I dag når selv KrF motstrebende må innrømme at selvbestemt abort er kommet for å bli er dette ikke bare historie, men veldig fjern historie for mange.

Men dette 8.marsinnlegget er ikke ment å handle om abort – heldigvis ser den tiden å være forbi tross Donald Trump og norske kristenfundamentalister som det er svært få av. Dette skal handle om dem som mener at likestillingen (kvinners likestilling) er gått for langt eller og at “kvinner fortjener bedre enn kvinnedagen” – sitat Kjetil Rolness i Aftenposten.

At Kjetil Rolness synes kvinnekampen er utdatert er ingen bombe, snarere å forvente. Men at han skulle blottlegge seg som historieløs hadde jeg ikke trodd. Det er tross alt ikke mer enn 50 år siden selvbestemt abort ble nedstemt i Stortinget. Det er heller ikke mer enn 50-60 år siden kvinners hovedarbeidsplass var i hjemmet, siden gifte kvinner ikke fyllte ut egen selvangivelse og at kvinner som giftet seg måtte søke bevilling og betale et gebyr hvis de ikke ville ha mannens etternavn. Alt dette er altså historie, men del av vår nære fortid og ingen grunn til å ta for gitt i all fremtid.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

I Norge i dag er vi kommet så langt at det er vanlig for par å dele på både omsorgsoppgaver i hjemmet og forsørgelse av barn og hverandre. Likevel er det flere kvinner enn menn som har omsorg og gir hjelp til gamle foreldre og eldre med omsorgsbehov får mer hjelp av døtre enn av sønner. Jeg har tro på at dette vil jevne seg ut i vært land nettyopp fordi kvinnebevegelsen har stått så sterkt og fordi unge menn ser rettferdigheten i å dele på ansvar både hjemme og ute.

Det er imidlertid ingenting som tilsier at tendensen til likebehandling og likestilling bare vil fortsette. Med stemmer som Rolness (han er ikke alene) kan fort folkemeningen snu. For ser vi (de) ikke kvinner over alt i politikken og næringslivet og er ikke det tegn på at pendelen har slått for langt ut? Samtidig ser vi også kvinner i de mest underbetalte og slitsomme yrkene, kvinner som lever liv med smerter etter et langt liv i fysisk slitsomt arbeid. Kvinner som lever i voldelige forhold som de har problemer med å komme ut av. Karrierekvinner er fortsatt et skjellsord i enkelte kretser ettersom karrierekvinnene i følge noen utsagn er med på å undergrave familien og hjemmene.

Drømmen om å få kvinnene tilbake til hjemmene som hovedarbeidsplass lever fortsatt, også hos oss om ikke så tydelig som i USA under Trump og Vance. Vi skal ikke være naive og tro at de rettighetene som kvinner har tilkjempet seg gjennom 50-60 år vil være der for bestandig. Når KrFs nestleder ytrer seg om svangerskapspermisjonen og kaller det en kvinnesak å redusere fedres bidrag i barnets første leveår vet vi hvor kristenkonservative står når det gjelder kvinners plass i hjemmene og i samfunnet. Nå er ikke KrF noe politisk parti med særlig makt, men det kan også endre seg om ikke allerede til høsten. For ikke lenge siden hørte jeg en bokpodkast som tok for seg The handmaids tale. Boken kom ut i 1986, omhandler et ekstremt kristenkonservativt samfunn og er uhyggelig aktuell i dagens USA. Vi er langt derfra og der håper jeg vi forblir.

Gratulerer med kvinnedagen 8. mars til alle kvinner og menn.

Hilsen Ragnhild

Dette er et gammelt bilde fra en treningstur til Gran Canaria. Der var vi ikke med for å bli bedre versjoner av oss selv, men fordi det var en morsom og meget aktiv ferie.

Nettet flommer over av tips og råd om hvordan bli den beste versjonen av seg selv. Jeg leste nylig om en ung mann som brukte livet sitt til å sove, spise sunt og trene for å derved å optimalisere livet sitt. Hvilket liv kan man jo spørre.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

I dag fikk jeg heldigvis en motstemme i Dagsavisen. Helle Cecilie Palmer skriver om selvoptimaliseringshelvete
For til hvilken pris skal jeg bli en bedre versjon av meg selv? (For meg er det dessuten for sent, jeg er tross alt 83 år). Men prisen disse unge menneskene betaler for å la klokken på armen eller ringen på fingeren fortelle dem hvordan de har det er å si nei takk til menneskelige relasjoner. For når de har vært på jobb, spist sine to eller tre sunne måltider, vært på trening for så å legge seg klokken 20.30 for å få nok søvn, kan det umulig være tid igjen til familie og venner. Det heter seg at ensomhet likestilles med 15 sigaretter daglig når det gjelder fare for tidlig død. For de som lever etter klokken/ringens stramme regi må være ekstremt ensomme, en klokke eller ring kan da umulig erstatte samvær med ekte mennesker.

Helle Cecilie Palmer sier retorisk at at disse selvoptimaliserende menneskene umulig kan ha barn. Alle som har vært småbarnforeldre vet at tanken om åtte timers uavbrutt søvn er helt utenkelig samtidig som supersunne måltider tilsatt det ene og det andre for å forlenge livet også er ganske utopisk i en familiesammenheng. Hun spør videre om det er mulig å bli den beste utgaven av seg selv uten andre, hvilket liv sitter du igjen med hvis du ikke setter av tid til å pleie relasjoner? Hvordan kan du ha venner når du må avlyse avtaler fordi en dings forteller deg at batteriet ditt er flatt og du må hvile?

Jeg blir skremt av hvordan samfunnet er blitt et evig egojag, i alle fall hvis vi skal høre på/lese selvhjelpslitteraturen. Og mediene fyrer godt oppunder denne trenden med intervjuer og reportasjer av typen Hvordan ble du en bedre versjon av deg selv? Takk og pris for Helle Cecilie Palmer som roper høyt varsku. Skulle bare ønske flere leste Dagsavisen.

Denne teksten skriver jeg for å prøve å ikke bare tenke på det som er virkelig skremmende for tiden. Hvordan verden som vi kjenner den er i ferd med å gå i oppløsning med en despot i øst og en annen i vest. Heldigvis ser Europa ut til å samle seg (bortsett fra en mann i Ungarn), helt motsatt av hva Putin skulle ønske seg - nemlig et splittet Europa. At noen superegoister i Norge strever med å bli et bedre selv med håp om å leve tilnærmet evig er alikevel ikke så skremmende, det er verst for dem selv.

Hilsen Ragnhild

Helt siden hun skrev boken Ut av skyggene om de første pakistanske kvinnene som kom til Norge på 1970 tallet og hvordan de langsomt tilpasset seg et nytt liv i en helt fremmed del av verden, har jeg beundret Shazia Majid. Hun er utdannet Diplomøkonom og journalist. I 2011 begynte hun som journalist i VG og har siden 2021 vært fast kommentator i avisen. Høsten 2024 tilbrakte hun to dager på Bjørnholt videregående skole i Søndre Nordstrand og skrev en kommentar i VG 27.10 i fjor. I førjulstiden var Shazia to dager på Ullern videregående skole og publiserte en kommentar om besøket i VG 9. februar i år. Da startet rabalderet.

Kommentaren om Bjørnholt fokuserte på utfordringer som vold, homofobi, sosial kontroll spesielt mot jenter og mangel på etnisk mangfold. Samtidig fremhevet hun noen positive sider som høy trivsel og engasjerte lærere. So far so good. Elever på skolen mente fokuset på utfordringer ga et til dels urettferdig bilde av deres hverdag uten at dette er blitt problematisert i større grad. Tydeligvis har majoritetsbefolkningen som leser VG-kommentarer tatt alt for riktig god fisk.- Slik gikk det ikke etter besøkert på Ullern.

Kommentaren Shazia publiserte i VG 9. februar i år problematiserte problemer som karakterpress, sexpress og drikkepress bak en “perfekt fasade”. Samtidig beskrev hun en skole med godt læringsmiljø og godt samarbeid mellom elever, lærere og ledelsen. Disse positive kommentarene druknet helt når skolens elever med elevrådsformannen i spissen kritiserte Majid for bare å skrive om problemer som, i følge noen elever, er felles for en rekke ungdommer i dag og som Ullernelevene “ikke kjenner seg igjen i”.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Saken viser i all tydelighet hvordan ressurssterke elever, foreldre og politikere får en plattform for å fremme sine synspunkter i aviser og NRK og hvordan historiene om Bjørndalen og Ullern skoler ender med at “det er ikke annet å vente enn vold og sosial kontroll i Oslo øst mens problemer i Oslo vest feies unna med at “vi kjenner oss ikke igjen”. Kommentarene til Shazia Majid viser problemer både i øst og i vest, hvor delt Oslo er også på skolene og at det er store utfordringer om enn veldig forskjellige på skolene i Oslo.

En liten bekymring til – det snakkes mye om vold i Oslo øst mens vi vet uten å snakke veldig høyt om det hvordan kokainen flyter på skoler og fester i Oslo vest. I innvandrermiljøene drikkes det ikke, kanskje de miljøene kan lære vestkantungdommen noe om å klare seg uten alkohol og kokain, så kan ungdommen i vest vise frem noe om å kunne takle uenigheter uten kniv.

Hilsen Ragnhild

Da jeg var barn hadde vi noe som het syklubb. Tanken var at vi snille, flittige jentene skulle møtes og holde på med håndarbeid. På den tiden, i slutten av 1940-årene og begynnelsen av 1950-årene var håndarbeid veldig viktig at snille jenter skulle lære seg på skolen. Regning/matematikk var ikke fullt så viktig så det fikk guttene flere timer enn jentene med. I Normalplanen for skolene av 1939 var det totale timeantall likt for jenter og gutter, men timefordelingen var ulik. Forskjellsbehandlingen ble ikke problematisert, alle barn skulle rustes for det livet som ventet dem. Og fremtidsutsiktene var ikke like for jenter og gutter. Så det var viktigere at jenter lærte seg å lage mat og stoppe strømper enn å få for mye teoretiske kunnskaper i det som den gang var syv-årig folkeskole. Først med læreplanen av 1960 ble det full likestilling, og barna var ikke lenger gutter og jenter, men elever.

Men tilbake til syklubbene. Selv om jeg var (og er) en kløne med håndarbeid deltok jeg med iver i syklubber. For sy- og strikketøy var unnskyldninger for å kunne møtes, drikke te, spise smørbrød og prate. På den måten laget jentene seg uformelle nettverk hvor de /vi kunne snakke om løst og fast, dele hemmeligheter og lære av hverandre. Etterhvert het det ikke lenger syklubb, men bare klubb. De aller fleste kvinner i min årgang og eldre hadde venninneklubber og mange har dem fortsatt. Jeg husker mor hadde to klubber som hun hadde hatt siden hun gikk på barne- og middelskolen. Etterhvert falt flere og flere av, av lett forståelige grunner, så de to klubbene ble slått sammen. Jeg mener å huske at disse kvinnene møttes, om ikke helt regelmessig så innimellom til de var langt oppe i åttiårene.

Selv har jeg to slike venninneklubber, begge fra gymnasårene, og vi møtes fortsatt regelmessig. Her trenger vi ikke sy- og strikketøy for å møtes, vi møtes først og fremst for å snakke om det som opptar oss, litt om gamle dager og mye om verden vi lever i nå. Men, for at ringen skal sluttes, er jeg igjen blitt med i en strikkeklubb.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Da jeg var ung strikket jeg mye selv om jeg aldri ble veldig god til det. Strikking var så deilig avslappende og samtidig nyttig mens jeg for eksempel hørte på radio eller småpratet med familien. Så ble det av en eller annen grunn helt slutt på strikkingen min, den besto av noen kurver med garn som jeg ikke ville kvitte meg med. Så skjedde det for halvannet år siden at jeg ble sittende i sofaen i 8 uker med benet opp etter en tåoperasjon. Da fikk jeg lyst til å begynne å strikke igjen og innkaldte en strikkeglad og strikkeflink venninne til å hjelpe meg med å komme i gang. Det gikk og går sånn passe, for jeg trenger mye hjelp, men det vokser frem noen plagg og jeg har stor glede av prossessen. Nå møtes nevnte venninne, en til og jeg relativt jevnlig i vår nye klubb som heter SBP (strikking, bøker, politikk) hvor vi deler boktips, diskuterer og løser verdensproblemer. Det føles kjempegodt og så får jeg i tillegg helt nødvendig strikkehjelp.

Når jeg tenker tilbake på barndommens syklubber tror jeg de var viktig for hvordan jenter/kvinner kom sammen, dannet vennskap og ble sosialt sterkere. Guttene manglet denne formen for nettverk og kameratskapene var kanskje mindre preget av å møtes for å snakke sammen.Jeg tror mange menn misunner oss litt disse uformelle, kanskje rundt et håndarbeide, kvinnesamlingene.

Jeg ser nå en økende bevissthet om nødvendigheten av å kunne reparere, sy om, strikke, hekle og reparere. Tradisjonshåndverk får den oppmerksomheten og interessen den fortjener. Mer om det en annen gang.

Hilsen Ragnhild

Slik verden ser ut i dag er det ikke lett å lage en koseblogg for oss seniorer (for i dag må vi hete seniorer og ikke eldre, bare så det er sagt). Men det skjer jo også både hyggelige og mindre hyggelige ting som verken har med krig i Europa eller på Gaza å gjøre og heller ikke med Trump2.

Bildet viser vårblomstring på Lilleborg, også slikt er truet hvis Equinor og likesinnede får viljen sin.

En for meg og mange med meg en virkelig klima”højdare” er Equinors spektakulære nederlag i saken om oljeutvinning på Rosebank. Den skotske domstolen Court of Session, Outer House, fastslår at offentlige hensyn (les klimahensyn) må veie tyngre enn de private interessene til utbyggerne. Kansje aller viktigst med dommen er at dommerne la vekt på et prinsipp som britisk høyesterett la til grunn i en liknende sak i England året før, at fremtidige utslipp fra oljen og gassen som utvinnes skal tas med i beregningen når tillatelse vurderes. Det betyr i klartekst at ikke bare utslipp i forbindelse med utvinning, men også fremtidige utslipp når oljen/gassen brennes skal vektlegges. I Stortinget i går spurte Une Bastholm næringsmunister Cecilie Myrseth om regjeringen vil vurdere risikoen for at andre utenlandsprosjekter kan bli ulovlige på grunn av klimarådgivningen i landene de opererer. Næringsministeren viste i sitt svar til Eierskapsmeldingen Et grønnere og mer aktivt statlig eierskap, som forutsetter at det balanseres mellom økonomiske, sosiale og miljømessige forhold.
Equinor mener de har en halvveis mulighet til å få en tillatelse ved en omkamp i retten. Mange mener og tror de har liten mulighet for det, til det er de miljømessige hensyn alt for viktige. Jeg håper dette kan få Equinor på bedre tanker, nå har de redusert sine investeringer i grønne prosjekter, kanskje disse kan økes igjen?

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Det er et stykke vei mellom Rosebank og norsk mat, men også maten vi spiser har store miljømessige konsekvenser. Matsvinn og langtransport av mat er to store miljøverstinger. Matsvinnet tas det aktive grep mot, men det er fortsatt en stor utfordring og burde være en vekker for oss alle når vi lar et halvt brød eller en hel restemiddag gå i den grønne posen. Og hva skal vi med biff fra Brasil eller lammekjøtt fra New Zeeland når vi har norske melkekuer som går på det siste og massevis av sauer og lam på beite i fjellene våre?

Ikke akkurat et miljøproblem, men kanskje et overskuddsproblem at norsk matindustri finner det opportunt å produsere og markedsføre proteinberikete matvarer som ost, melk/melkeprodukter og grøt? Proteinpulver og annet proteintilskudd har vært en del av den litt mer lyssky idrettsbevegelsen med fokus på å bygge muskler. Sikkert ikke direkte skadelig, og langt bedre enn bruk av steroider, men alle med kunnskap om ernæring vet at vi i Norge på ingen måte trenger ekstra protein bortsett fra noen få utvalgte grupper. En av disse gruppene er eldre som spiser lite og dårlig og slett ikke unge spreke menn som trener sin muskuløse kropp. Som de fleste ernæringsekspertene uttaler: Ekstra protein i matvarer er ikke skadelig, men helt unødvendig. De utsatte gruppene kan tilbys tilskudd. Slike matvarer bare viser for et overflodssamfunn vi er.

Hilsen Ragnhild