Langhelg på Norefjell med Karoline og Christian samt snart ett år gamle flatcoaten Malte. Vi valgte det perfekte tidspunktet etter mye vekslende vær med snø, regn, mildvær og kulde. Nå en helg med stabil kulde og sol. For meg deilig å kunne gå på ski i vante løyper som ikke er alt for krevende for en 83-åring. Løyper som Thor-Øistein jeg har gått mange ganger etter at tiden for å løpe rundt i fjellheimen har vært forbi.
Jeg har en innrømmelse å komme med som jeg egentlig ikke er stolt av: Jeg har så godt som aldri smurt mine egne ski. I 51 år har jeg hatt en mann som var superflink til å smøre ski og jeg har i alle disse årene gått på nær perfekte ski. De senere årene har vi også brukt felleski, men med en gang gradestokken krøp under 2-3 grader kom smøreremediene frem og jeg gikk på godt smurte ski. Nå må jeg i tillegg til å lære meg å bo alene uten kjæreste og samtalepartner også smøre mine egne ski.
I går og i dag fikk jeg testet mine smøreferdigheter og jeg må si jeg besto med glans. Nå må jeg også innrømme at det været og føret som er på Norefjell nå, sol og 3-5 kuldegrader, kunne jeg lagt hva som helst under skiene (bortsett fra klister) og vært strålende fornøyd. Så jeg trenger nok å utvikle nye smøreferdigheter for litt mindre perfekte forhold.
Selv om jeg er svært ustø til vanlig så klarer jeg å holde meg på beina i skisporet. Jeg må bare 1) Ikke snu meg, 2) ikke prøve å skifte spor i fart. (Skjønt fart, det går i musetempo)og 3) ikke la meg distrahere. Klarer jeg å holde meg til disse reglene går det stort sett bra. Så jeg skal fortsette å gå på ski så lenge det er mulig og finne meg i at det går sakte, veldig sakte.
Selv om dette på ingen måte er en politisk blogg (Thor-Øistein var veldig nøye på det) må jeg få lov å si hvor fornøyd jeg er med at hensynet til Europa og våre naboer vant over tankegangen først og fremst mom (meg og mitt).
Til slutt så må jeg komme med et lesetips. Denne gangen svenske Lena Anderssons siste bok: Studie i menneskelig adferd. Boken er en samling fortellinger om kvinner og kvinneliv. Den er sylskarp og samtidig morsom. Beskrivelsene av kvinner, valgene de tok og hvordan det har virket på livet deres er sårt, samtidig morsomt og tatt på kornet.
Hilsen Ragnhild som er så glad for fortsatt å kunne gå på ski
Nyfeministbevegelsen var 50 år i 2020. Vårt årlige feministtreff blir 50 år neste år. For noen dager siden møttes vi igjen.
17 kvinner som var unge i 1970-årene og kalte seg nyfeminister har fortsatt å møtes en gang i året siden 1976. Da vi møttes sist fredag var vi 11 – ikke dårlig når selv den yngste av oss har passert 80. Noen av de 17 er borte, noen har ikke helse til å gå i selskap. Men vi elleve hadde en veldig fin kveld sammen, suppe, ost og vin sto på menyen og det var nok av temaer som kunne tas opp til diskusjon, akkurat som den gang.
Det morsomme er at vi inntar våre posisjoner og roller akkurat som den gang. Noen er og var pratsomme, tar ordet og beholder det, andre er mer stillfarende. Temaene vi tar opp gjenspeiler også hvem vi var og hvem vi er blitt. Heldigvis klarer vi å sørge for at alle kommer til orde. Den gangen var det kvinnefrigjøring og fremtidsmuligheter i et mannssamfunn vi var mest opptatt av, nå er vi mer bekymret for gutter og unge menn enn for unge kvinner. Vi er på ingen måte enig i alt, tvert i mot, men en ting kunne vi enes om og det er at mannen må inn i likestillingsloven.
Et tema som ble tatt opp og hvor bølgene gikk høyt med stor uenighet var et forslag om at foreldrepermisjonen må utvides til atten måneder, dvs et og et halvt år. Jeg mener at vi har en veldig raus permisjonsordning med mulighet for mor og far til sammen å ta ut 12 måneder med full lønn, mer hvis man går ned til 80% lønn. Det er en viktig og god rettighet at foreldre kan være hjemme med barnet sitt det første året og at samfunnet er med på å bekoste dette. Men selv synes jeg det bør stoppe der. Det er mye velferdsstaten skal bekoste og mitt standpunkt er at det er annet som bør prioriteres enn at friske foreldre og friske barn får ekstra seks måneder permisjon bekostet av det offentlige. For eksempel synes jeg det er viktigere å sørge for at funksjonshemmede får tilgang på god assistanse slik at de kan delta i samfunnet enn at friske foreldre og barn skal få mer betalt permisjon. Det er bare ett av mange eksempler. Denne gangen var jeg ikke alene om mitt syn.
Neste år er det 50 år siden disse feministtreffene startet. Vi håper å kunne feire 50-årsjubileet.
Bildet viser Fire kusiner som får meg til å tenke på boken av samme navn som jeg leste som barn.
Jeg har alltid hatt et godt forhold til søndagsmiddager. Da jeg var barn ble vi pyntet og fine tatt med til middag hos våre besteforeldre på begge sider med jevne mellomrom. Søndagsmiddag hos besteforeldrene betydde veeeldig god mat, noe som ikke var dagligdags i etterkrigstiden jeg vokste opp i. Ettersom jeg ble større var søndagsmiddagene hjemme, særlig om vinteren, preget av en god slitenhet og god mat etter en obligatorisk skitur.
Som voksen har jeg prøvet å holde på tradisjonene. Så lenge foreldre og svigerforeldre levet ble de invitert til oss relativt ofte. Og nå er det barn og barnebarn som kommer til oss/meg (når de har tid ettersom livet deres leves på stram line med cuper, stevner og liknende for deres barn)
Ettersom min utvidete familie er ganske stor må middagsgjestene deles opp i puljer. I går hadde jeg 5 barnebarn og to foreldrepar på besøk. For meg er det herlig å høre og prøve å følge med på den til tider høylytte praten rundt bordet og jeg gledet meg over de fire kusinene i sofaen (den ene fetteren fikk ikke bli med på bildet, han var mest opptatt av sykkelprat med onkel)
Hva så med Katti Anker Møller? Boken til Hege Duckert leste jeg med stor glede da den kom ut og lørdag fikk jeg oppleve Hege live på Ibsenmuseet med et inspirerende og kjempefint foredrag om nettopp Katti Anker Møller. Vi bør stadig minne oss selv på alt vi har å takke henne for. Jeg tenker spesielt på De Castbergske barnelovene (som ga barn født utenfor ekteskap viktige rettigheter) og Mødrehygienekontorene. Det er også viktig å huske på at blant hennes motstandere var også kvinner som ellers arbeidet for likestilling og stemmerett. Kirkens morallover sto sterkt i den tiden og gifte kvinner var virkelig redde for at deres egne barn kunne bli utfordret til å måtte dele arven etter en avdød far med et såkaldt “uekte” barn.
Hege Duckert har fått mye fortjent ros for boken om Katti Anker Møller og som den eminente foredragsholder hun er håper jeg at riktig riktig mange kommer og hører på henne. Vi må ikke glemme dem som gikk foran og tok kampen for at våre liv skulle bli så uendelig mye lettere idag enn for 100-150 år siden. Inntil 1938 var det ulovlig og straffbart å drive åpenlys prevensjonsveiledning og reklamere for denne. Under okkupasjonen ble prevensjonsveiledning igjen straffbart og i etterkrigstiden var det store folkebevegelser mot prevensjonsopplysning og bruk av prevensjon, med Kristelig folkeparti i spissen. Alt dette skjedde i min og mine jevngamles ungdomstid, det er altså ikke lenger siden. I dag er prevensjon tatt inn i varmen, også av KrF, og kampen har nylig stått om, ikke lovligheten av abort, men om selvbestemmelsen skulle være i 12 eller 18 uker. Det ser faktisk ut som om verden går fremover
Hilsen Ragnhildsom sender varme tanker til Katti Anker Møller og Hege Duckert
Dette er selvfølgelig et bilde fra for et år siden. Bare tanken på å ta av meg vottene og ta en selfie i løypa får meg til å grøsse.
Årets første skitur – i strålende sol, silkeføre etter nylige snøfall og passe temperatur. For å si det forsiktig, jeg var ikke alene. 54 bussen til Brekke var stappfull kl 10.30 og jeg var glad for ikke å skulle kjempe meg til en parkeringsplass. Mye folk ute mellom Brekke og Sognsvann, men jeg tror ikke på langt nær så mange som fra Sognsvann og Frognerseteren, for ikke å snakke om innerst i Sørkedalen. Spesielt hyggelig var det å se alle barnefamiliene med små og litt større barn på ski og akebrett. Det er tydelig at Norge igjen er en skinasjon, ikke bare for dem med nummer på brystet, men for alle, store og små. Ett av Skiforeningens motto: “Barn på ski er glade barn” ble ikke gjort til skamme denne solfyllte lørdagen. To timer på ski i variert terreng var nok for denne gamle damen og det var bare en gang jeg måtte krype til korset og ta av meg skiene, i det siste bratthenget ned til Hammeren. Dessuten var det begynt å bli litt avkjørt med små steiner som stakk opp etter mye ploging. Alt i alt veldig fornøyd med meg selv, med at jeg fortsatt klarer å holde meg på beina og til og med kan gå i litt kupert terreng. Etterpå smakte det særdeles godt med te, brødskiver og Klassekampen lørdag i sofaen.
Klassekampen lørdag er alltid en glede å lese. Denne gangen gledet jeg meg ekstra over professorene Hofmann og Tjomsland som hadde en lengre artikkel med overskriften “Kosmetisk kirurgi er et yrkesetisk problem”. Som jeg skulle sagt det selv som i forrige bloggpost, men bare det at to professorer har så enormt myer større gjennomslagskraft og blir kanskje, forhåpentligvis, lyttet til. Professorene viser til et policydokument fra Lederne i Norsk allmennmedisinsk avdeling og Den norske tannlegeforening frA 2021 som konkluderer med at “Kosmetisk behandling uten medisinsk eller odontologisk indikasjon,er ikke forenlig med god profesjonell praksisog bør ikke tilbys av allmennleger og tannleger”. Tenk om foreningen for plastisk kirurgi kunne komme med noe tilsvarende.
Noe som forundrer meg er at de kvinnene som har stått frem med sine historier om bivirkninger og farer for bl.a. kreft etter brystimplantater overhode ikke problematiserer bruken av kosmetisk kirurgi. De er mest opptatt aV at det offentlige skal lage registere over type implantater og hvem som får dem satt inn. Så når det private helsevesenet bedriver kosmetiske behandlinger som fører til bivirkninger er det det offentlige som må ta støyten og reparere skadene. Og det offentlige stiller opp, det må det for her gjelder legeetikken.
Det er ikke helt enkelt å tro på et godt år når året starter med bomberegn over Gaza og harde kamper i Ukraina. Når skal disse krigerske mannfolkene ta til fornuft og sette seg ved forhandlingsbordet? Og her i det fredelige og gode Norge klager vi over at strømprisene noen timer noen dager når nye høyder eller at maten som vi skuffer i oss er dyr?
Dette ble på den ene siden en jul og nyttårsfeiring som vi alltid har hatt det, i alle fall etter at barna ble voksne og stiftet egen familie. Lille julaften med 19 barn, svigerbarn og barnebarn, julaften hos datter Kjersti, annen dag hos Jon og nyttårsfeiring med dem vi har feiret sammen med i nær 40 år + noen ekstra. Noen fine turer på bena, skiføret lot som kjent vente på seg, og fredelige kvelder i sofaen med bok og puslespill. Jeg må med skam bekjenne at det tradisjonelle adventspuslespillet jeg får av Kjersti, 24 poser med brikker – en for hver dag i advent – er jeg ikke blitt ferdig med. I år var det rett og slett for vanskelig. Siden 13ende dagen var i går og det fortsatt ikke er ferdig får jeg satse på 20nde dagen. På den annen side ble det en veldig annerledes jul som jeg var inne på i forrige post. Jeg må venne meg til å være alene og jeg må fortsatt bruke tid på å sørge. Selv om jeg har det bra, for det har jeg, så er sorgen der hele tiden med alle de små tingene som nå er så annerledes.
Ellers har jeg tatt opp arven etter mine foreldre som var avisomane. Hvis de var bortreist en uke leste de alle avisene fra den uken når de kom hjem. Så gal er ikke jeg, men med helukeabonnement på to aviser og lørdags Klassekampen blir det endel aviser. Fredelige dager med mye inneliv gir også plass til bøker, heldigvis.
Lørdag som var hadde både Aftenposten og Klassekampen lange artikler om kosmetisk kirurgi. Det gjør meg en blanding av trist, lei meg og sint. Trist og lei meg fordi unge og middelaldrende kvinner er så lite fornøyd med utseende sitt at de bruker store summer og utsetter seg for smerte og ubehag for å få et utseende de tror vil gjøre dem lykkeligere. Sint fordi dyktige kirurger i stedet for å bruke sin kompetanse i det helsevesenet vi trenger og som alle skal kunne benytte nærmest gratis, forstørrer pupper og løfter ansikter og rumper hos ellers helt friske kvinner, for det er flest kvinner selv om noen menn også er ute på den galeien. Rekonstruksjon av bryst etter kreft f.eks. har lange ventelister mens plastisk kirurgene forstørrer normale, friske pupper i det private helsevesenet. Hvor er idealismen og hva ville Hippokrates sagt?
Godt nytt år til dere alle, til følgere og dere som dumper innom ved et tilfelle.
Hilsen Ragnhild som sikkert kommer til å ha mye å irritere seg over også i 2025.
Julen kommer og går med alle de gamle tradisjonene som vi må ta vare på. Når en av idrettsheltene blåser seg opp på førstesiden av VG og forteller at det julerælet kan han være foruten, han spiser sushi og foreslår Verdenscuprenn på julaften. Bare vent til det blir familie og barn, da må han nok bite i seg de ordene.
Vi er nå kommet til 5te juledag og ingen sier lenger God eller Gledelig jul til hverandre, heller Vel overstått – som om julen er noe vi må pese oss igjennom. Vi har sittet her på vår lille fredelige (enn så lenge) tue her i nord, okket oss over at det er så mye leit i verden og tatt et ribbestykke til. For sånn er livet vårt, vi er oss selv nærmest og skal vi ikke få lov til å glede oss over de nære ting? Jeg synes så absolutt ja, verden blir ikke bedre av om vi gir oss hen til mismot og murer oss inne. Heldigvis går det an å ha to tanker og følelser i hode og hjerte samtidig. Samtidig som vi/jeg gleder oss over familie og gode samvær skader det ikke å sende en tanke til andre deler av verden. En ting vi kunne starte med er kanskje å bremse opp den elleville forbruksfesten som leder opp til julefeiringen. Jeg gremmes over handelstanden som sutrer over at julehandelen ble litt dårligere enn i fjor. Jeg tror de har til salt på julegrøten uten at julehandelen fortsetter å vokse helt ut av proposjoner.
Min jul har vært og er fin. Den startet med familiesamling – dine, mine og våre lille julaften. Dette var JULEN med store bokstaver for Thor-Øistein. Barn, barnebarn, svigerbarn og svigerbarnebarn samlet var selve lykken for ham. Dette er en tradisjon som for meg er verd å ta vare på og det virker som barn og barnebarn føler det samme. Tradisjonen tro ble det også delt ut bøker, bøker som barnebarna hadde uttrykt at de kunne tenke seg å lese og bøker som de “voksne” måtte finne seg i å få det jeg hadde bestemt.
Ettersom det helt frem til i dag har vært mildvær, tåke og regn har mye tid vært tilbragt i sofaen med en bok eller foran adventspuslespillet som i år var så vanskelig at jeg enda ikke har fått det ferdig. Den boken jeg leste ut første juledag var en nyutgivelse av italienske Alba Cespedes Forbudt dagbok fra femtitallet. Hun var en feiret forfatter på femtitallet, feiret som forfatter av “dameromaner” som endel litterære herrer så foraktfullt kaller det. Betegnende nok ble hennes debutroman Dalla parte di lei (fritt oversatt Hennes side av saken) oversatt til norsk med den typiske dameromantittelen En kvinnes kjærlighet. Den beste måten å være helt sikker på at ingen mann ville nedlate seg til å lese den. Heldigvis går verden fremover, boken blir nå nyutgitt på engelsk med tittelen Her side of the story og den kommer kanskje på norsk også. Nå i postfeminismens tid er det lett å lese En forbudt dagbok som en dyptpløyende analytisk, feministisk bok om kvinners liv og mangel på liv på femtitallet. Den har noe å si til oss i dag også om hvordan kvinners arbeid lett kan undervurderes. Jeg tenker også på hvordan min mors bøker på 50, 60 og tildels på 70-tallet ble nedvurdert som dameromaner fordi de handlet om og tok for seg kvinners liv. Forbudt dagbok anbefales på det varmeste, også til menn.
Dere som har fulgt med på denne bloggen har ikke kunnet unngå å se at jeg er i overkant “julete”, dvs alle juleforberedelser må være som de alltid har vært med noen små modifikasjoner. Slik også i år selv om denne adventstiden også er preget av savn og annerledeshet.
Den årlige jaktmiddagen som går på omgang i jegerfamiliene som opprinnelig talte 7×2 fallt i år på oss. Jeg er helt sikker på at Thor-Øistein ville likt at jeg ikke sa fra meg oppgaven selv om jeg var blitt alene så sånn ble det. Jaktmiddagen er gjennomført og tradisjonen opprettholdt. Av syv jegere er nå 5 tilbake med sine respektive + to enker. Av de fem er to over 90 år og resten godt over 80 – ikke dårlig. Feststemte 90+ og 80+ere bidro til en etter min vurdering strålende fest. Ikke minst hjalp det å ha borddekkingshjelp av en god venninne på forhånd og barnebarn på 16 og 17 år som serverings- og ryddepersonale. Tusen takk for god hjelp.
Så nå er det tid for de resterende juleforberedelsene. Julestjernen er kommet på plass i vinduet ved hjelp av en trappestige og en svigersønn, i morgen skal Kjersti og jeg lage julepølser som vi har gjort hvert år i alle fall i ti år, og torsdag kommer et knippe barn og barnebarn til baking. Vi har redusert bakeambisjonene fra den gangen mor og jeg bakte hjortetakk og berlinerkranser mens far serverte rødvin. Smultbaksten er avlyst og erstattet med julebiscotti og litt pepperkaker på IKEA-deig. Tror jeg savner hjortetakken litt, men det er en tid for alt. I år har Kjersti funnet frem mors kokebok fra Sverige, Prinsessornas Kokbok og leter frem mors oppskrift på pepperkaker. På smak var de så utrolig mye bedre enn IKEAs. De var så tynne at jeg fikk dem aldri ordentlig til.
Som tidligere år står bøker på gavelisten og til min glede virker det som de voksne barnebarna har begynt å få litt sans for lesing igjen. Så bøker i hauger og lass er innkjøpt og så gjenstår det å se om de faller i smak. Ungdommene har i alle fall ytret ønsker så det gjør det mer sannsynlig at bøkene også blir lest.
Nå sitter jeg og ser ut på en fantastisk kveldshimmel og tenker på hvor heldig jeg tross alt er. Det blir helt sikkert en fin jul som starter med stor familiesamling Lille julaften.
Av og til bør man bare la tåpeligheter og selvtilfredshet forbigås i taushet. Men etter å ha fulgt Rolness felttog mot kvinner og minoriteter blir jeg så oppgitt at jeg blir nødt til å skrive noe.
Ja, Rolness, det har skjedd en rivende utvikling for kvinner og kvinners rettigheter siden den nye kvinnebevegelsen kom opp på barrikadene i slutten av 1960 – begynnelsen av 1970årene – i alle fall i Norge og Vesteuropeiske land. I resten av verden er det fortsatt en lang vei å gå og slik er det også delvis i Norge. Rolness og hans likemenn bør være glade for kvinnekampen og kvinners rett til og krav om å kunne forsørge seg selv. At kvinnene i stor og samlet flokk inntok yrkeslivet og forlot kjøkkenbenken til fordel for yrkesdeltakelse var av minst like stor betydning for vår velstand som funn av olje og gass.
Men stopp litt der. For selv om kvinnene forlot kjøkkenbenken betø det ikke at kvinnene ikke fortsatt tok seg av størsteparten av det ulønnete arbeidet i hjemmet. Det går langsomt, men også her går det fremover. Dagens unge menn som er ektefeller og familiefedre deltar nå i hjemmebaserte tjenester i mye større grad enn på 1960-tallet, men fortsatt leder kvinnene an.
Så hva med den oppblåste uretten, nemlig at kvinner tjener i snitt mindre enn menn? Det er en kjennsgjerning at Norge har et svært kjønnsdelt arbeidsmarked. Kvinner og menn arbeider i ulike sektorer, næringer og yrker og de er plassert forskjellig i stillingshierarkiet, tre av fire toppledere er mernn og ni av ti deltidsarbeidende er kvinner. Pr i dag er ni av ti minstepensjonister kvinner, men dette tallet vil sannsynligvis gradvis jevne seg noe ut, men ikke helt. Hvorfor arbeider så mange fler kvinner enn menn deltid? Svaret er sannsynligvis i alle fall delvis at kvinner tar en større del av omsorgsarbeidet i hjemmet, for små barn og gamle foreldre samt alt det andre usynlige arbeidet som skal til i et hjem for at alle skal trives der.
Det er også en kjennsgjerning at arbeid av lik verdi, men ulik plassering i lønnshierarkiet lønnes ulikt, som oftest til ulempe for kvinnene. Et eksempel er ingeniører. Med en gang det heter bioingeniør, som er et typisk kvinneyrke, er lønnen lavere enn for en maskiningeniørsom fortsatt er et mannsyrke. Disse forskjellene vil ganske sikkert også jevne seg ut med tiden, men ikke uten at den svake part (kvinnene) sier i fra.
Legeyrke som en gang var et statusyrke er i ferd med å bli et kvinneyrke. På den måten vil helsevesenet bli befolket av nesten bare kvinner, for sykepleiere og helsefagarbeidere er også kvinneyrker. Jeg sier ikke at legene lønnes lavt fordi de er kvinner, men sykepleierne fortjener også å komme opp på nivå med mange mannsyrker i privat sektor. For mange år siden var den en legekollega (mann) som sa til meg at nå var det et stort problem (for ham og hans mannlige kollegaer) at det ble så mange kvinnelige leger, det ville uvegerlig føre til et statusfall (for ham). Han var kanskje den tidens Rolness?
Jeg var så vidt inne på privat og offentlig sektor. Vår offentlige sektor er stor, det er faktisk den som skal ta vare på oss når vi blir syke eller for gamle til å ta vare på oss selv. Men vi trenger selvfølgelig også en privat sektor som skaper arbeidsplasser og investerer i bedrifter. Ønskemålet må være at vi ikke skaper en motsetning, som at offentlig sektor eser ut og de private faller utenfor. Det er da ikke det som skjer, men vi trenger hverandre og må spille hverandre gode (idrettsmetafor). Vi trenger kvinner i privat sektor og de kommer, men vi trenger også menn i helsevesenet, litt mer i tvil om de kommer. Alle arbeidsplasser fungerer bedre med en rimelig blanding av kvinner og menn. Det vil være en stor fordel om arbeidslivet ble mindre kjønnsdelt.
Dette har handlet mye om likelønn ettersom det var det Rolness gikk i strupen på likestillingsministeren for. Vi må ikke glemme at vold mot kvinner og voldtekter er et økende problem som også finnes i vårt likestilte samfunn. Vi er ikke likestilte før alle kvinner kan føle seg trygge, både i hjemmene og i det offentlige rom. Mange kvinner gjør ikke det.
Til slutt, vi må ikke glemme våre medsøstre rundt om i verden som på langt nær er så priviligerte som oss. Jeg vil be Rolness ta av seg brillene som ikke ser utover vårt land og delta i kampen for kvinners stilling og rettigheter også i verden. Og til alle dere unge menn som flokker dere om ytre høyre og synes likestillingen er gått for langt: Ikke vær historieløse, kvinnekampens historie er lang, men først på 1970-tallet ble det skikkelig vind i seilene, noe som har ført oss dit vi er i dag. Vi skal alle være glade for at samfunnet vårt er så likestilt som det er og ikke bremse den videre utviklingen.
Hilsen en litt opprørt Ragnhild som har hatt Rolness På en lørdag liggende for tilsvar i 10 dager
Alle partiene på Stortinget bortsett fra KrF har stilt sine representanter fritt når det skal stemmes over forslaget til ny abortlov som Regjeringen har lagt frem. Fristillelsen har ført til at det med overveldende stor sannsynlighet blir et flertall for forslaget. I tillegg er det en unison enighet om at en viss selvbestemmelse for kvinnen skal ligge fast, enten man mener en grense på 12 uker som mindretallet ønsker eller 18 uker som flertallet har landet på. Mindretallet som mener at selvbestemmelsen bør gå frem til fosteret er levedyktig kommer ikke til å nå frem selv om det er gode argumenter for dette alternativet.
For meg som har abortkampen fra 1970 årene i friskt minne er det som har skjedd på disse 50 årene revolusjonerende. Den gang var det som alle vet et flertall på Stortinget som på ingen måte ønsket selvbestemmelse for abortsøkende kvinner og som gjorde at loven kom i to omganger. Den første uten selvbestemmelse, men med åpning for sosiale årsaker og med vekt på kvinnens situasjon i 1975 og endelig en lov om selvbestemt abort i 1978 med knappest mulig flertall. Diskusjonene den gang var ikke som i dag respektfulle med innestemme og en viss forståelse for “motpartens” syn, men var preget av raseri, “blod”dryppende dukker, prester og biskoper som forlot sine embeter i protest og karakterisering av abortsøkere som lettlivete kvinner med et tøylessesløst seksualliv uten ansvar. Dessuten skremmebilder av abortall som skulle gå til himmels og hjelpeløse kvinner som skulle la seg presse til det de egentlig ikke ønsket.
Når vi ser tilbake så gikk det slett ikke så galt. Aborttallene har holdt seg stabile eller gått litt ned og kvinnenes rett til selv å bestemme over livet sitt, også svangerskap og fødsel, er vel etablert. I 1970 årene var det også mulig å diskutere abort med abortmotstandere med innestemme og respekt. Jeg hadde mange slike gode samtaler som har lært meg at mye hyl og skrik i offentligheten ikke alltid viser det fulle og hele bildet. Selv om vi står steilt mot hverandre i en sak er det fullt mulig å akseptere at de som tenker annerledes gjør det fordi de mener av fullt hjerte at det er riktig. Det skal de ha respekt for.
Abortloven av 1978 var et produkt av sin tid, en tid uten de medisinske mulighetene vi har i dag, både til mer skånsomme aborter og til å diagnostisere alvorlig sykdom hos fosteret langt sikrere og tidligere. Det vi får nå (sannsynligvis) er en lov som speiler vår tid, kvinners stilling og medisinske fremskritt. Kanskje den blir stående i nye 40-50 år, det får jeg ikke vite.
Først var det svart fredag eller Black friday som det egentlig heter for dette kommer som så mye annet fra USA. I USA var Black friday den store handledagen etter Thanksgiving som er siste torsdag i november og dateres tilbake til begynnelsen av 1950-tallet. Svart ble dagen først ordentlig på begynnelsen av 1960 tallet da det oppsto fullstendig kaos i Philadelphia med plyndring av butikker i forbindelse med handledagen. Den svarte fredagen kom først til Norge i 2010, introdusert av Oslo Fashion Outlet i Vestby. Siden har handelsstanden grepet muligheten for storsalg begjærlig og ganske snart var det ikke nok med en enslig fredag, nei vi fikk en hel uke med kjøpefest og hemningsløs handling med såkaldte gode tilbud. Så nå ser det ut til at Black week er kommet for å bli.
Det mangler ikke på kritikk av denne svarte uken. Selve ordet kjøpefest smaker vondt og minner oss på at det siste vi og kloden vår trenger er oppfordring til shopping og hemningsløs handling. Vi sorterer søppelet vårt og prøver å unngå matsvinn, begge deler selvfølgelig viktig for miljøet. Men det virkelig store problemet for miljøet er vårt overforbruk av ting, kanskje særlig klær og plast som finnes i en mengde klær. Vi ser bilder på TV av søppelhaugene fulle av tekstiler, grøsser og går ut og kjøper en ny T-skjorte eller kjole til julebordet på Black weektilbud. Sannsynligvis har vi skapet fullt av både T-skjorter og kjoler, men det gir jo sånn god følelse med noe nytt og annonsene for kjøp vet å trigge lystsentrene i hjernen som stimuleres av å kjøpe. På den annen side er det slett ikke sikkert tilbudet var så godt, de store butikk-kjedene vet å ordne seg med før- og etterpriser som lurer oss forbrukere trill rundt.
Jeg har ikke vanskelig for å forstå at det er fristende å kjøpe den vaskemaskinen som virkelig trengtes på et godt tilbud under Black week. Det jeg ikke forstår er at handelsstanden fortsetter med denne oppfordringen til å kjøpe og kjøpe bare for å kjøpe. At det annonseres i ukene før Black week slik at vi virkelig skal kjenne på hvor viktig det er å kjøpe akkurat de tingene vi kanskje trengte, men helt sikkert kan klare oss uten.
Ros til Fæbrikkvinnene med Jenny Skavlan i spissen som protesterer mot handelsstandens kjøpepress ved å arrangere brukt- og byttesalg av festklær under Black week. Tiltaket har vært kjempepopulært og det skal være kommet inn mengder av fine selskapskjoler som passer perfekt for julebordsesongen. For, som de sier, selskapskjoler blir sjelden slitt ut og i stedet for at de havner i en søppelhaug i India kan kanskje noen andre få bruk for dem.
Jeg vil ikke være en Black weekkjøper så hvis jeg trenger nye strømper får jeg sørge for å kjøpe dem før eller etter Black week. Og så håper jeg at handelsstanden snart er seg sitt ansvar bevisst og avskaffer denne oppfordringen til å handle. Vi MÅ virkelig forstå at vårt overforbruk er med på å ødelegge kloden vår.
