seniorlivet Livet som 65+, muligheter, gleder og utfordringer.

Jeg har selvfølgelig alltid vært opptatt av kvinners helse og kvinnehelse. Boken det er bilde av er fra 1975 og en del av kvinneoppvåkningen fra den tiden. Jeg har ergret meg grønn over at all forskning tidligere gikk ut fra at gjennomsnittsmennesket var en hvit middelaldrende mann. Dette er i ferd med å bli endret, sikkert mye fordi kvinnene de siste 20-30 årene har nærmest overtatt medisinen fra legenes side. Kvinnehelse står på dagsordenen og veldig bra er det.

Jeg vet selvfølgelig at klimakteriet eller overgangsalderen har skapt problemer for mange og veldig store problemer for noen. For dem som dette skaper store problemer for kan det selvfølgelig være en stor økonomisk belastning, men for de fleste som kanskje trenger medisiner i en kort periode bør det ikke være en større belastning enn mye annet som det er rimelig at vi dekker selv.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Norske kvinners Sanitetsforening har samlet inn 80 000 underskrifter som krever at kvinner får hormonbehandling i overgangsalderen. Et forslag i Stortinget om å sikre at hormonbehandling innlemmes i blåreseptordningen fikk ikke flertall, men det ble flertall for at regjeringen skal vurdere hvorvidt hormoner kan inlemmes i ordningen.

Jeg har to innvendinger til at hormoner til kvinner i overgangsalderen skal være på blå resept, det vil si at staten tar den største delen av regningen. For det første, alle kvinner som når en viss alder kommer etterhvert i overgangsalderen. Dette er en helt naturlig del av livet og en av mange overganger. Vi har overgang fra barn til ungdom med puberteten og overgang fra ungdom til voksen en gang etter videregående skole. Det er en overgang å stifte familie og få barn. Hvis den overgangsalderen som kommer med at kvinner ikke lenger kan få barn og menstruasjonen stopper skal sykeliggjøres som et helseproblem i stedet for en naturlig del av livet mener jeg vi er på ville veier. Selvfølgelig skal de som har virkelig store plager få økonomisk hjelp til hormonbehandling, det får de i dag også. Men hvis hormonbehandling i overgangsalderen kommer på blå resept risikerer vi en sykeliggjøring som vi ikke er tjent med.

For det andre, det vil bli nærmest ufattelig dyrt og vi er ikke der i dag at staten kan betale for alt vi ønsker oss. Helsevesenet står i en situasjon hvor det kreves beinharde prioriteringer, da er ikke det å betale for hormoner til ellers friske kvinner i overgangsalderen det som bør være fremst i køen av helsemessige ønskemål. Jeg tror kvinner i sykepleie eller legeyrket heller vil ha flere på jobb enn nærmest gratis hormoner.

Vi kan heller ikke se bort fra at klimakteriet med bortfall av menstruasjon og fertilitet kommer i en periode av livet med andre store omveltninger. Barn blir tenåringer og flytter etterhvert hjemmefra, mange har store omsorgsoppgaver med gamle og skrøpelige foreldre. Livet er fyllt av omskifteligheter, vi kan ikke trekke frem en og forlange at staten skal betale for hjelpemidler som kan lette problemer i den forbindelsen.

Jeg regner med å bli uglesett av mange kvinner for dette synspunktet, men det skal jeg tåle. I serien staten betaler har vi nettopp vært igjennom en underlig allianse i Stortinget som sørget for en rekke avgiftskutt til glede for dem som er avhengig av diesel og bensin. I den forbindelse har jeg lært en ny definisjon på hva folk er. Folk er personer som kjører dieselbil eller andre dieselkrevende kjøretøy. Jeg som ikke har bil er altså ikke en del av “folk” og derfor heller ikke en som Senterpartiets leder har noe særlig til overs for. For han arbeider først og fremst for folk.

Ha en fortsatt fin forsommer, hilsen Ragnhild

Jeg er en glad morgenbader og sammen med en nabo og badevenninne bader jeg i Akerselva fra april og ut i november. Vi stopper gjerne når det begynner å bli isete og glatt på bredden ut i elva. En annen badegjeng her på Lilleborg møtes hver morgen klokken 06.50 og bader året rundt. Vi, badevenninnen og jeg møtes 07.30 og heller hver annen enn hver dag. Vi har også her på Lilleborg en flunkende ny Elvebadstue som er i flittig bruk. Badegjengen jeg fortalte om møtes hver fredag klokken 06.30 for badstue og bad. Det har jeg ikke vært med på, foreløpig.

Nå har jeg fått et problem da badevenninnen skal være borte herfra frem til september og jeg har streng beskjed fra mine barn om ikke å bade alene. Det har de helt sikkert rett i. Så nå tenker jeg på om jeg skal slutte meg til badegjengen klokken 06.50 – litt tidlig, men som oftest er jeg klar på den tiden. Jeg har en uke igjen med badevenninnen så får jeg se.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Ellers fikk jeg melding på morgenkvisten av et barnebarn som hadde fått med seg at Ingrid Oline Hovland, leder i KrFU synes vi kan droppe 1.maifeiringen og 1. mai som fridag. Både synes hun feiringen er alt for preget av Arbeiderpartiet og LO og hun synes det ville være fint å spare noen milliarder på å gjøre 1. mai til arbeidsdag. Til det første så viser hun bare hvor ung og historieløs hun er. Arbeiderbevegelsen er grunnlaget for velferdsstaten vår, selv om høyresiden litt motvillig fulgte etter så er det viktig å feire alle godene og gjennomslagene som har kommet med en sterk arbeiderbevegelse. 1 mai er arbeidernes kampdag og den må vi fortsatt hegne om. Hun får heller ikke støtte fra moderpartiet på det punktet.

Når det gjelder å spare noen milliarder så er jeg enig med Ingrid Oline – særlig etter at KrF var med på å trumfe igjennom bensin og dieselavgiftstopp til 6 milliarder. Men i srtedet for arbeidernes kampdag ville det være mye mer nærliggende å gjøre om annen påske eller pinsedag til arbeidsdag. Disse to helligdagene er slett ikke en gammel kristen tradisjon, men  særnorske helligdager slik at prestene i gamle dager skulle greie å holde påske- og pinsegudstjenester flere steder i landet. Så kjære Ingrid Oline, hva med å gjøre en eller begge disse dagene til arbeidsdager? Det blir sannsynligvis et voldsomt bråk, tenk bare på all ståheien i Danmark da Store Bededag ble avviklet som fridag. Men litt bråk tåler vi for noen milliarder.

Hilsen Ragnhild

Jeg har tidligere skrevet om tilbudene til eldre som Pensjonistuniversitetet i Colosseum kino og Eldreuniversitetene i flere bydeler, som for eksempel i min egen bydel Sagene. Disse tilbudene er veldig populære og man skal helst være tidlig ute for å få plass hvis man ikke er så smart at man melder seg inn og er sikret plass. På Pensjonistuniversitetet i Colosseum er det lang venteliste for å bli medlem.

Men det stopper ikke der. Som eldre og pensjonist er det en rekke tilbud og muligheter til å bli oppdatert på både dette og hint. Det siste jeg var med på og som absolutt frister til gjentagelse var et Historiecruise til København i regi av Aftenposten Historie og Reiseakademiet. Tema for cruiset var På sporet av vår historie og besto av foredrag fra klokken 11.00 avreisedagen bare avbrudt av lunsj og middag. Foredragene spente vidt, fra Skagenmalerne til kongelige juveler og fra Jørgine Slettede Boomer (hun som kom fra fattige kår i Bøverdalen til å bli deleier av hotel Waldorf Astoria i New York) til Roald Amundsen og ikke bare hans bragder, men heller hans nederlag. Foredragene var en fest å lytte til, jeg verken kjedet meg eller så på klokken. I København var det omvisning på Glyptoteket, der har jeg med skam å bekjenne aldri vært så det var kanskje på tide. En fin opplevelse det og.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I går var jeg på møte i Medicinsk Selskap hvor temaet var Kunstig Intelligens. Da skjønte jeg virkelig at jeg er veldig gammel. Ishita Barua, lege med doktorgrad i medisinsk bruk av KI holdt et glimrende foredrag som jeg nesten ikke forsto noe av, og det var ikke hennes feil, men min. Er dette noe jeg må forstå noe av undrer jeg på. Jeg vil jo gjerne henge med tiden, men her tror jeg jeg må kaste inn håndkledet. Foredrag nr 2 ved Michael Kumar, lege og seniorrådgiver i Helsedirektoratet som omhandlet utviklingen av en digital førstelinje i den offentlige helsetjenesten forsto jeg litt av, heldigvis. Dette er en av Helseministerens babies og han er utålmodig så det må helst skje noe ASAP. Utfordrende og spennende, men dette går langt over hodet på en 84 år gammel pensjonist.

I tillegg til møtevirksomhet og foredrag har jeg mine sosiale møteplasser, bokklubber og treff med gamle venner og kolleger. Så ja, det er nok for en gammel dame å ta seg til og det skal jeg jo være veldig glad for. Så får verden gå sin skjeve gang, det er det lite for meg å gjøre noe med annet enn å gremmes. Det nytter i alle fall ikke å sitte hjemme og bekymre meg for fremtiden.

Hilsen Ragnhild

Som alltid, når påsken er over er det vår – uansett hvor sen eller tidlig påske det er. I år er det sånn midt på treet påske  og våren begynte å komme, i alle fall for oss her på Sagene, i påsken. Litt sludd og regn førte ikke til videre vinterfornemmelser selv om det bare var noen mil ut av byen før det kom skikkelig med snø og vinter. I følge noen av mine skientusiastiske informanter var det fine skiforhold nord i marka. Bypåske betyr bøker og lesetid, enten ute i solen eller i sofaen når det regener. Mer om det senere.

Med våren kommer også de årlige forpostfektninger og etterhvert virkelige forhandlinger – lønnsoppgjøret. Som vanlig starter det hele med frontfagene, forhandlinger mellom Norsk Industri og LO og Parat. I år er det hovedoppgjør og da er hele tariffavtalen, ikke bare lønn oppe til forhandling. Allerede før påske ble det brudd, noe som vi er vant med og nå går partene til megling. Som vanlig blir vi forespeilet den relativt korte fristen før et endelig brudd fører til streik. Som regel kommer partene til enighet, helst i 11te time og streik som ingen ønsker er avverget.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Nå sitter altså LO, Parat og Norsk Industri hos Riksmeglingsmannen og etter dem, hvis de kommer til enighet følger forhandlingene i stat og kommune. Alle arbeidstakere enten de er organisert i en fagforening eller ikke får sine tariffavtaler og lønnsnivå bestemt ved hjelp av forhandlerne i de respektive fagforeningene. Hvis det skulle gå så langt at det kommer til streik så vil de ikke organiserte utføre sitt vanlige arbeid, men de kan ikke gå inn og gjøre jobben til en fagorganisert som er tatt ut i streik da det vil være streikebryteri.

Dette har fått meg til å reflektere over hvilken viktig og sikkert veldig krevende jobb fagforeningene gjør for alle oss som er eller har vært arbeidstaker. Da er det også viktig å være solidarisk og støtte de som forhandler på vegne av oss ved å være medlem i en fagforening. Her er det ikke snakk om “what is it in it for me”, her er det snakk om alle de andre i tillegg til meg. Jeg vet at min egen fagforening, Legeforeningen hver dag står opp for å bedre forholdene for alle leger, ikke bare når det gjelder lønn, men alt som har med jobbtilfredshet og gode arbeidsforhold å gjøre. Noen ganger kan man være uenig med fagforeningen sin og synes at de arbeider mer for andre enn meg. Men jeg vet at de kjenner systemene og også vet hvor skoen trykker for mange. For meg er medlemsskapet en solidaritetshandling – det betyr kanskje ikke så mye for meg personlig akkurat nå når jeg er avskiltet som praktiserende lege, men jeg vet det betyr uendelig mye for dem som kommer etter meg.

Lesetips i dag er Wanda. Kan ikke huske sist jeg nesten ikke kunne legge fra meg en murstein på nesten 700 sider. Og jeg sier som en av mine gode venninner, det er nesten pinlig så lite vi vet og er blitt fortalt om mellomkrigstiden. Og når jeg sier mellomkrigstiden så er det altså tiden mellom første og annen verdenskrig.

Hilsen Ragnhild som feirer våren med Wanda på verandaen

Nå er vi midt i den stille uken eller semana santa som jeg har lært at det heter på spansk. Uken som leder opp til kristendommens største mysterium og fest – Jesu død og oppstandelse. Selv om jeg ikke regner meg til de troende har dette mysteriet alltid fasinert meg og jeg synes det er fint og følge noen av påskeukens tradisjoner selv om de etterhvert med kyllinger, lam og påskepynt er blitt mer og mer verdsliggjort. Fisk på Langfredag for eksempet, det sitter langt inne for meg å spise kjøttmat den dagen. Det er også en god ting som det ofte oppfordres til, å benytte den stille uken til litt – nettopp – stillhet.

Men stillhet kan også benyttes til lesing og med noen fantastisk fine soldager på verandaen er det blitt plass til flere bøker. I palmehelgen var jeg noen dager alene på Norefjell, også god tid til bøker i tillegg til veldig hyggelig og tradisjonell palmefredagmiddag sammen med gamle venner og hyttenaboer.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg skal ikke prøve å gjøre meg bedre enn jeg er – både kinobesøk og påskekrim på TV er det blitt plass til innimellom stillheten. Dessuten kom lørdagsKlassekampen onsdag før skjærtorsdag med som alltid mye spennende lesestoff. Aftenposten har også tradisjonen tro daglige aviser i påskens helligdager med mye godt kommentarstoff, nyhetene sørger nettavisene og NRK for.

I Aftenposten i dag leste jeg med stor interesse Gunvor Knag Fylkesnes’ kronikk “Det sønnene våre lærer, og døtrene våre kan miste”  https://e-avis.aftenposten.no/p/aftenposten/2026-04-02/a/det-soennene-vare-laerer-og-det-doetrene-vare-kan-miste/611/2164700/71162642. Det fikk meg til å tenke hvor vanskelig det er å ha to tanker i hodet samtidig. Jeg skrev i forbindelse med 8. marsfeiringen et innlegg med litt sure kommentarer til Synnøve Vereide Trampes kronikk “Kondolerer med kvinnedagen”.,https://e-avis.aftenposten.no/p/aftenposten/2026-03-08/a/kondolerer-med-kvinnedagen/611/2142803/70477835 , kommentarer som jeg står fullt inne for på tross av at jeg vet Vereide Trampe i tillegg til et genuint engasjement for unge gutter (i Norge) og deres situasjon i dag, er opptatt av likestilling for kvinner. Det Vereide Trampe hopper bukk over i kronikken med den litt flåsete tittelen er hva unge gutter eksponeres for av kvinnefiendtlig materiale i sosiale medier og som artikler som hennes kan forsterke ved å fokusere på hvilke problemer norske unge gutter står overfor. Derav å ha to tanker i hodet samtidig. Det går an å bekymre seg for at en del unge gutter er i ferd med å falle utenfor i vårt land samtidig som de eksponeres for ekstremt kvinnefiendtlig materiale på sosiale medier. Min største bekymring er at vi kanskje er i ferd med å bli så engstelige for at guttene skal falle utenfor at vi nesten overser hvordan jenters og kvinners situasjon er i ferd med å forverres i store deler av verden, også i Europa. Og mens vi bekymrer oss sitter guttene på gutterommet og følger med på influensere som hevder at menn bør være diktatorer i kvinners liv, at kvinner ikke er skapt for å lede og at likestillingen er gått for langt. Knag Fylkesnes viser i sin kronikk til hvordan ultrakonservative og antilikestillingsbevegelser i en årrekke har arbeidet målrettet og systematisk i politisk påvirkning, kommunikasjon og mobilisering. Det er investert betydelige midler i slikt arbeid, i følge forskning er mer enn en milliard dollar kanalisert inn til organisasjoner som arbeider mot likestilling og abortrettigheter.

Ja, vi må ikke glemme de unge guttene og deres problemer, men vi må samtidig innse det betydelige tilbakeslaget kvinners rettigheter står overfor i Europa og verden, kanskje også i vårt land hvis guttene fortsatt skal identifisere seg med influensere i “manosfæren”.

Tilbake til den stille uken og bøker jeg har lest og bøker som ligger på vent. Wanda ligger fortsatt på vent mens mindre, altså kortere bøker er ferdig lest. Jeg kan anbefale Bergsveinn Birgissons Svar frå brev frå Helga, en liten perle av en bok fra 2012 (norsk utgave), Hamnet som nå er blitt veldig aktuell med filmen. Boken er rett og slett nydelig. Til lesegruppen på Sagene seniorsenter har jeg gravet frem Detaljene av Ia Genberg fra 2022, absolutt verd en gjenlesing. Til slutt Dag Haugeruds Sjelesorg. Fortsatt god stille uke, god påske og god lesning.

Hilsen Ragnhild

Våronna er i gang og snart ser spisebordet og vinduet mitt ut som et drivhus. Jeg er alltid spent på hva som kommer ut av det jeg sådde for noen uker siden. I alle fall kommer det opp noe og ganske fort. Noe deilig håndfast å sysle med i en stadig farligere verden.

Mine høyst seriøse aviser (Aftenposten og Dagsavisen) begynner å likne mer og mer på Se og Hør med sine daglige opplysninger om hvordan vi, det norske folk, ser på kronprinsessen og hennes meget uheldige kontakt med Jeffrey Epstein. Meldingene deler seg i litt for og imot – synes vi intervjuet var greit eller synes vi ikke det kom svar på det vi lurte mest på. Jeg kan jo ikke annet enn å henge meg på og være enig med sistnevnte. Samtidig får vi tåredryppende innlegg om å vise medmenneskelighet og ikke sparke en som ligger nede. En av de mest kjente var Senterpartiets leder som nesten gråt på direkte TV da han oppfordret i kristen tradisjon til å vise nåde. Ja selvfølgelig må vi synes synd på kronprinsessen med alle de utfordringene hun står i selv om i alle fall Jeffreyskandalen er høyst selvforskyldt. Samtidig er det verd å minne om at Kongehuset som hun tilhører er en institusjon og ikke en privat bedrift som kan offentliggjøre det de synes er passelig og ellers påberope seg privatlivets fred.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Samtidig med at Epstein og saken mot kronprinsessens sønn har rullet og gått i pressen her i vår lille andedam så blir verden et tiltakende farlig sted å være. Dypt urovekkende er det at vår nærmeste allierte under president Trump faller på demokratiindeksen til forskningsinstituttet Varieties of Democracy (V_Dem) fra 24. plass i 2024 til 51 plass i 2025. En tilsvarende nedgang tok fire år under Victor Orban i Ungarn og ti år både i Erdogans Tyrkia og i India, og altså bare ett år i USA. Denne fredselskende presidenten som bare venter på å få Nobels fredspris har startet en blodig krig (noe han lovet velgerne sine ikke å gjøre) sammen med Israels Benjamin Netanyahu. Jeg som har elsket Amerika siden jeg var der i ett år som 17 åring har fått problemer med den kjærligheten. Samtidig elsker jeg fortsatt alle de gode vennene jeg fikk den gangen og all den varmen og aksepten jeg møtte. For meg er det umulig å tro at Trumps Amerika har noe til felles med det Amerika jeg møtte for snart 70 år siden, selv om det Amerika jeg var i fortsatt ikke var et demokrati ettersom allminnelig stemmerett enda ikke var innført. Det skjedde først i 1965 med borgerrettslovene.

Selv om vi daglig blir minnet om at vi lever farlig, at vi må sørge for egenberedskap og være forberedt på det værste så ruller og går livet videre. Påsken står for døren enten den skal tilbringes på et snøfyllt sted eller hjemme i byen med mulighet for både kulturopplevelser og kanskje litt sol på verandaen eller i en av byens mange parker. Vi er tilpasningsdyktige og klarer å fylle livet med mye annet enn all verdens uro. Selv har jeg mange gode bøker på vent, blant annet Wanda av Anders Heger – en murstein som jeg gleder meg til. Nå er jeg akkurat ferdig med Ian McEwans What we can know eller Hva vi kan vite. En etter min mening strålende bok som jeg kan varmt anbefale – jeg klarte nesten ikke legge den fra meg.

Da gjenstår det bare å ønske alle en riktig god påske med eller uten ski på bena og gjerne med en god bok.

Hilsen Ragnhild

l

Vi er opptatt av helse, naturlig nok. De fleste av oss vil gjerne leve lange gode liv, helst uten sykdom. Dette er det noen som har funnet ut at det går an å tjene penger på, mye penger.

Mye kan sies om helsekostbransjen, for eksempel. Her blir vi fortalt hvor mye bedre livene våre ville bli hvis vi bare gikk til innkjøp av et bestemt kosttilskudd. Dette er neppe farlig, vi blir bare litt fattigere og ikke mye friskere av å følge rådene fra helsekostbransjen. Det som noen private laboratoriebransjer driver med derimot, er mye farligere og veldig lukrativt for eierne. Som illustrasjonen til dette innlegget viser prøver Amino, et selskap som er en del av Dr  Dropin å få oss til å tro at en enkel blodprøve skal kunne gi oss forståelse av egen helse med en digital helseprofil som skal gi oss mulighet til å ta helsegrep som skal gi oss et lengre og friskere liv. Dette er med respekt å melde bullshit.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Fra jeg var nyutdannet lege i 1968 til i dag har medisinen beveget seg fremover med syvmils skritt. Nye muligheter for diagnostisering og behandling har gitt oss lengre leveår uten sykdom eller med behandlinger som har gjort det mulig å leve lenge med sykdom. Levealderen er blitt lengre både for kvinner og menn og det er selvfølgelig bra. i 1969 var gjennomsnittlig levalder for menn 70,8 år og for kvinner 76,67 år. I 2024 var forventet levealder  81,59 år og 84,8 år. Jeg skal ikke gå nærmere inn på alt som har skjedd i disse 55 årener, men bare nevne at i tillegg til medisinske fremskritt er øket velstand selvfølgelig en vesentlig faktor. Det som neppe er av positiv betydning er fremveksten av selvdiagnostisering og fjerndiagnostisering via apper eller ensidig bruk av laboratoriediagnostikk som f.eks ultralyd og blodprøver.

Det som ser ut til kanskje å gå tapt er det vi kalte legekunsten. Dette var legenes samhandling med pasientene for å komme frem til riktig diagnose og behandling. Det å ha tid til å se på, ta på  og å lytte til pasientenes egne beskrivelser og tanker rundt hva de ønsker hjelp til. Selvfølgelig skal vi være glade for og bruke alle de tekniske hjelpemidlene vi har tilgjengelig, både blodprøver, ultralyd og radiologi. Men dette er hjelpemidler som legen sammen med pasienten skal kunne ta i bruk, ikke undersøkelser som lever sine egne liv.

Når det tilbys tester på nett som skal brukes av pasientene uten samhandling med egen lege blir dette et gigantisk tilbakeskritt. En fremmed Dr Dropin som tolker resultatene av blodprøver eller en ultralyd direkte til pasienten går glipp av nettopp den viktige forståelsen mellom lege og pasient som faktisk ser på hverandre og snakker sammen.

Det er mye penger i å benytte seg av vår alles helseangst. Derfor ser vi fremveksten av flere og flere fremmedgjørende tilbud som skal forenkle våre muligheter til å forebygge sykdom og tidlig død ved å identifisere risiko og gi råd. Da er det greit å huske på at de beste forebyggende tiltakene ligger i det vi vet så alt for godt: Ikke røyke, vær varsom med alkohol, følg Helsedirektoratets kostråd, gå en tur og ta vare på familie og venner. Så enkelt og kanskje for noen vanskelig. Men det er verd å forsøke.

Hilsen Ragnhild som omfavner god teknologi, men sammen med menneskelige møter

Når Synnøve Vereide Trampe (31 år) i søndagens Aftenpost kondolerer med kvinnedagen så viser hun tydelig hvor ung hun er. Dessuten har hun glemt at det heter Den internasjonale kvinnedagen. Hun har glemt eller sett bort fra at jorden er befolket av autoritære leder som ser det som et viktig poeng å frarøve kvinner rettigheter (USA, Russland og Ungarn) eller ikke å innføre kvinners rettigheter. Her er eksemplene så mange at jeg bare nevner noen av de helt åpenbare som Iran, Afghanistan og Saudi Arabia.

Ja, likestillingen er kommet langt i Norge og svært mange av dagens unge kvinner, inkludert Vereide Trampe, har vokst opp med rettigheter som er blitt kjempet frem av aktive feminister. Uten Norsk Kvinnesaksforening hadde vi neppe fått stemmerett så tidlig som i 1913 og uten 70-tallsfeministene hadde det tatt lang tid å få innført alt vi ser på som en selvfølge i dag. Selvbestemt abort, rett til prevensjon, barnehageplasser, mulighet for kvinner i arbeidslivet for å nevne noen.  Vi kunne stå på skuldrene til kvinner som Katti Anker Møller, Tove Mohr og Gina Krog for å nevne noen. Deres utrettelige arbeid ble av datiden sett ned på og motarbeidet, men nye generasjoner kvinner fulgte opp og slik er vi kommet dit vi er i dag.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Kvinners inntreden i arbeidslivet fra 1970 årene har betydd mye for vår velstand, noen mener vel så mye som oljen. Kvinners rett til egenøkonomi og ikke å være avhengig av en ektemann var ingen selvfølge i tidligere tider. På 1950 og 60tallet var barnetrygden penger gifte kvinner med barn hadde egen råderett over. Den ble fra lov av 1946 utbetalt til mødrene og var penger gifte kvinner kunne bruke uten å måtte spørre ektemannen. Det ble et ramaskrik da det kom forslag om at barnetrygden skulle innbakes i mannens selvangivelse for kvinner hadde ikke egen selvangivelse eller skattemelding som det nå heter. Forslaget falt, en seier for grasrota av kvinner.

Jeg vet at Vereide Trampe er opptatt av likestilling og nok synes vi gammelfeminister fortsatt maser for mye. Men her gjelder å ikke være historieløs.

Svaret på spørsmålet i overskriften er et rungende NEI. Jeg skal belyse standpunktet med tre av de sakene som mediene trekker frem i forkant av 8.mars hvert eneste år.

Det er vanlig at noen medier stiller spørsmål om likestillingen er gått for langt tatt i betraktning av blant annet jenters overlegenhet på skolen og i høyere utdanning. I år ble spørsmålet stilt i Dagsnytt 18 og tradisjonen tro stilte KrFU opp med svaret at ja, på endel områder har likestillingen gått for langt. KrFU vil som vanlig tredelingen av foreldrepermisjonen til livs og snakker på inn og utpust om familienes rett til selvbestemmelse. At dagens permisjonsordning omfavnes av fedrene som ønsker mer kontakt med babyen sin, er uinterssant, KrFU har liten omtanke for fedrene. Som vi vet, og som all forskning viser, vil en frislipp av foreldrepermisjonen til familienes egne bestemmelser føre tilbake til en tid da foreldrepermisjonen het mødrepermisjon.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det andre som stadig trekkes frem i forbindelse med 8. mars er deltidsproblematikken. Her har jeg et problem for jeg er slett ikke så sikker på om det vil være et gode om alle deltidsansatte får rett til overtidsbetaling for tidsbruk utover deltidsrammen. Jeg har stor omsorg for dem med ufrivillig deltid og lave stillingsbrøker – de fortjener så absolutt å få en lønn de kan leve av med godt betalte ekstravakter. Problemet er bare at så mange som 75% av yrkesaktive deltidsansatte ønsker å arbeide i en deltidsstilling. Arbeidskraftsundersøkelsen som ble publisert i februar i år viser at i underkant av 15% yrkesaktive i deltid ønsker å jobbe heltid. Aftenposten belyser prolemet på lederplass i dag og viser hvordan overtidsbetaling til deltidsansatte utover stillingsbrøken kan medføre at flere ønsker seg deltid med mulighet for ekstraarbeid fordi det blir lønnsomt. Slik kan vi ikke ha det – normen må være heltid og så får de som vil jobbe redusert av ulike grunner gjøre det uten ekstra kompensasjon. På den annen side, de fleste som jobber uønsket deltid er kvinner i lavtlønnsyrker som sliter for å få en lønn de kan leve av. Disse må vi som samfunn ha stor omsorg for og finne gode løsninger for. Det er en umulig situasjon for en helsearbeider å bli tilbudt en stilling i 15 % som vi vet det finnes eksempler på.

Den tredje saken som kommer frem hver 8.mars og som må tas på det aller største alvor (som politikerne gjerne sier) er vold mot kvinner. Her går det for tiden en meget omtalt rettsak i Oslo Tingrett som er med på å belyse hvilket stort problem vold mot kvinner og vold i nære relasjoner er. Selvfølgelig kan menn også bli utsatt for vold, men det er i all hovedsak kvinner som er utsatt og som lever med volden. Vold mot kvinner forekommer i alle samfunnslag og som nevnte rettsak viser helt opp i de aller øverste kretser. Voldtekt er en del av dette sakskomplekset, noe som er forsøkt ta tak i med en samtykkelov. Men selv om det på ingen måte er lov å publisere bilder av andre mennesker uten tillatelse så vet vi at det foregår i utstrakt grad. At kvinner risikerer å bli avfotografert i de mest intime situasjoner er en så grov krenkelse at det kan ikke beskrives med ord. Det at noen gutter og menn synes slikt er “innafor” er så uhyrlig at det i seg selv burde få oss til å gå i tog og rope høyt på 8.mars.

God 8. mars til alle og likestillingen har ikke gått for langt.

Hilsen Ragnhild

Første mars betyr innledning til våren – første vårmåned. Her jeg sitter på Lilleborg er det +5 og solen titter så vidt frem. Dette må være tid for å starte våronn. De gamle geraniene som har overlevet vinteren under et stuebord blir slept frem og det er tid for beskjæring og ompotting. Samtidig skal basilikum såes og basilikum og geranieblader som har stått i vann og fått røtter skal plantes. Heldigvis er jeg heldig og har en datter som har kjøpt jord til meg, det går en grense ved å slepe med meg jordsekker. Så nå sitter jeg i sofaen og er sliten – skikkelig sliten. Jeg vet jo at kreftene langsomt svinner hen. ettersom årene går, men at jeg skulle bli sliten av litt “hagearbeid” på stuegulvet var jeg ikke forberedt på. Jeg må nå forberede meg på at dette sannsynligvis ikke blir bedre og gjøre det beste ut av det. Jeg vet jeg kan få hjelp til de tyngste løftene og det må jeg venne meg til å ta i mot – hjelp altså.

Da mor var 92 år skrev hun sin siste bok – Ingen frøkensport – hvor hun skriver om nettopp dette, å gradvis orke mindre og trenge noe mer hjelp. Vi bodde den gangen ved siden av hverandre og hun trengte hjelp til blant annet å skifte på sengen (det klarer jeg fint – foreløpig) og å bære alle plantene ut på verandaen for å bli pottet om. Stort sett greidde hun seg fint selv og var flink til å be om hjelp når hun trengte det. Så jeg tenker at når kreftene gradvis går nedover skal jeg nok klare det meste og be om hjelp der jeg trenger det.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Mediene har mye elendighetsbeskrivelser fra sykehjem, helsehus eller hjemmeboende som ikke får den oppfølgingen de skulle hatt. Ressurssterke gamle som har venner, går på kino og teater, går tur og stort sett lever gode liv er ikke veldig interessant stoff. På den annen side, det er utfordrende å bli gammel  Syn og hørsel blir dårliger, men heldigvis finnes gode hjelpemidler som briller og høreapparat. Tross mitt velfungerende høreapparat har jeg likevel et problem med å høre de som står med ryggen til og snakker til meg eller de som synes det er sexy å snakke veldig lavt. Balansen er ikke det den var, jeg må holde meg fast og ikke reise meg for å gå av bussen før den har stanset. Da gjelder å komme frem til døren før den er smelt igjen og sjåføren kjører videre.

Tross noen utfordringer, jeg lever et godt liv med mine aldersrelaterte skavanker og er nok heldigere enn mange på min alder. En utfordring er piggene under skoene eller støvlene. For meg er det komplett umulig å balansere på ett ben for å få de snudd de vendbare piggene som i følge reklamen er så enkelt at selv mor (som nok er 40 år) kan klare det. Jeg er avhengig av å sitte ned, ta av meg støvelen og vippe piggene på plass. Hvorfor har ikke alle butikker eller kjøpesentre en stol rett innenfor døren hvor jeg kan ordne dette og ikke ta sjansen på å skli på gulvet eller også ødelegge gulvene med piggene ute?

Nå er det kommet to nye bøker i hus som begge handler om alderdom. Den ene, Spuria, er skrevet av en mann og handler om en gammel kvinne (87 år til og med), den andre av en kvinne, Kjersti Ericsson som selv er gammel, på min alder. Spuria beskriver først og fremst den gamle kvinnen og hennes savn etter å ha adoptert bort et barn som 16 åring og ønsket om å finne igjen barnet 71 år etter. Det er ikke mange i dag som kjenner begrepet Spuria, men jeg husker det godt fra fødeavdelinger i 1960 – 70-årene. Kvinner og barn som ble født utenfor ekteskap fikk merkelappen S på sengen i fødeavdelingen, S for spuria. I dag en grotesk tanke, den gang helt normalt, det var meget skamfullt å føde uten å være gift.

Kjersti Ericsson beskriver mye jeg kan kjenne meg igjen i, det gode livet, men også utfordringene. Selv om det selvfølgelig er viktig å sette søkelys på vanskeligheter med reduserte krefter, dårlig syn og hørsel og andre aldersrelaterte problemer er det viktig også å fortelle om det gode livet, alt vi kan klare og alle mulighetene, ikke bare problemene. Jeg innser at jeg er heldig, men det er mange der ute som meg, som lever gode liv langt opp i 80-90-årene.

Hilsen Ragnhild, snart 85