Hvorfor er det så negativt å kalle seg feminist? Jeg har ingen problemer med å si at jeg er feminist, men jeg er 73 år og opplevde de frigjørende 70-årene fra innsiden. Vi sto på barrikadene, ropte og demonstrerte og skal si det skjedde noe! Det skjedde en masse, men det er lett for å bli glemt.

I dag sier kvinner, unge og middelaldrene at ja selvfølgelig er de for likestilling mellom kjønnene, men feminist, nei det er de ikke. I USA ble det nylig publisert en rapport som viser at 18 % regner seg som feminister mens 85 % er for likestilling for kvinner. Tror nok ikke tallene ville være så veldig annerledes her hos oss!

Er vi kommet dithen at det å være feminist likestilles med et negativt kvinnebilde? Mannevonde, uskjønne angstbiterske kjerringer? Skal jeg være helt ærlig så hadde nok vi noen tilsvarende fordommer da vi i 70 årene selv var 30+; Vi kalte oss feminister, og ikke kvinnesakskvinner fordi kvinnesak forbandt vi med – ja nettopp omtrent det samme som dagens unge med feminist.

Er det nødvendig å skape et nytt begrep eller skal vi ta tilbake feminist og prøve å skape noe positivt ut av det ordet? Jeg vil så gjerne det, men hva sier dagens unge? Jeg ser Susanne Kaluza tar til orde for feministbegrepet. Jeg heier på henne!