Og dette var moro. Vi kjente igjen mange av de “unge” fra våre barns oppvekst, skole- og studie-tid og det ble mange spennende samtaler. Det virket som mange med glede fortalte om “hva de holder på med”, og det var litt av et spekter. Politijuristen som fortalte om ungdomsutfordringene i Oslo. Historikeren med spesialfelt den annen verdenskrig. Den blir vi aldri ferdig med og spesielt han som var 4 år da krigen kom. Samtalen med henne som var blitt helsefaglig sjef for en av Oslos bydeler var veldig utfordrende. Særlig da vi tok opp eldreomsorgen. Hvor lenge skal vi greie oss selv hjemme og hva med sykehjemsplassene ( dette blir det mer om senere)?? Og slike prater ble det flere av.
Det er kanskje galt av å si det,, men jeg følte det litt rørende når de unge spurte oss om våre liv og hvordan vi har det (faktisk ganske bra). Det mest idrettsfaglige spørsmålet jeg fikk var,,, nesten selvsagt,, “hva med Therese Johaug?” . Og svaret var kort, “utrolig hva en lett grad av uaktsomhet kan føre til- for meg er det absurd.
Bildet er av 5 av 7 barn, halv, hel og ste sammen med Ragnhild.
