Far var fortsmann og hva var mer naturlig at jeg ble glad i øks og sag. Men mitt første møte øksa var når vi var hos mormor og morfar. De var kårfolk på gården. Etter morgen spaserturen for å se om alt var på stell, ett par skiver brød og noen kopper svart kaffe, puttet bestefar krumpipa i munnen og startet en times økt med øksa. Mitt på gårdsplassen lå en formidabel haug med ved som måtte kløves. Og i 1940 årene hadde vi ikke motorkløve. I løpet av en lang vinter trengte vi mye ved og det var det eneste vi hadde for oppvarming.
Jeg liker å drive med ved. Venner sier at jeg har nok ved i skjulet for resten av mitt liv. Så vi får se. Ett par timer med øksa er for meg 2 timer med “gode tanker”. Jeg tror bestefar også hadde det slik. Nå kaller man det kanskje meditasjon eller autogen trening. Det er en deilig måte å bruke kroppen på. Men skal jeg greie dette de neste 10 årene, må jeg nok fortsette med styrke trening om morgenen,,, og litt til.
Jeg prøver å lære neste generasjon om velsignelsene med øksa. Etter det jeg har skrevet her, burde ikke være vanskelig å forstå hvorfor. Og Gud vet ? Hva med en energikrise, kanskje vi virkelig trenger vedovnen igjen?
