De første ukene og kanskje månedene etter å ha blitt alene er ganske strevsomme og mye mer strevsomme enn jeg kunne tenke meg. Samtidig er det som et stort åpent sår som hele tiden svir og gnager og minner meg på hva jeg har mistet. Jeg har ikke bare mistet kjæresten min, men også turkameraten og samtalepartneren min. Og når jeg nå sitter og skal skrive om livet som enke så har jeg ingen til å bryne meg på, jeg er rett og slett alene.
Da alle oppgavene jeg som nybakt enke måtte ta meg av veltet innover meg de første dagene og ukene tenkte jeg at dette skulle jeg nok takle, jeg er tross alt ganske oppegående og ressurssterk. Der tok jeg feil. Jeg skjønte snart at det som skulle åpne dørene for meg og ordne opp i det meste het uskifteattest og det tok det både tid, svette og tårer å få ordnet. Jeg følte meg fanget i et slags catch 22 hvor alle jeg møtte av etater og instanser forlangte denne attesten, som det viste seg var vanskelig å få uten de svarene jeg trengte fra de samme instansene.
Endelig forelå attesten, original og to kopier. Og alle som trengte attesten for å løse mine problemer fortalte meg hvor enkelt det nå var, jeg skulle bare scanne og sende. Greit nok for den som har en scanner. Min knelte for en god stund siden og jeg har vel egentlig ikke trodd jeg skulle få bruk for den, så den er ikke blitt erstattet. Så feil kan man ta. Men, vi har jo et postvesen så ved god hjelp av en advokatvenninne som kunne ordne med bekreftete kopier, kunne jeg sende ut dokumentet alle ønsket seg. Her dukket et nytt problem opp, unge voksne av i dag vet ikke at det går an å sende dokumenter i posten så det å få ut en postadresse fra noen av mine instanser var ikke helt enkelt. Jeg kan dessuten fortelle at posten tar tid, sånn sirka en uke for å sende et brev innen Oslo, forstå det den som kan. Dessuten er det dyrt. Jeg som husker den gang frimerkene kostet under en krone fikk hakeslepp da jeg oppdaget at nå var det 23 kroner. Men en ny scanner er sikkert dyrere.
Det er blitt ganske mange telefoner og mye venting, men tid har vi enker nok av. Da jeg en morgen ble brutt fem ganger i et forsøk på å komme frem til banken, endte jeg med å skrike til den saksbehandleren jeg endelig fikk snakke med. Stakkars mann.
Egentlig ville jeg brukt denne tiden til bare å sørge, sørge over tapet jeg har hatt og tenke på alle de gode minnene jeg har. I stedet har jeg vært fanget i et slags hamsterhjul. Heldigvis går hjulet nå saktere og jeg er snart der jeg vil være. Neste gang skal jeg skrive om bøkene jeg har lest i denne tiden. For lesing er gof terapi, det er jeg helt sikker på.
Hilsen Ragnhild som øver seg på å være enke
Takk for at du fortsetter å blogge. Jeg tror at det er viktig for deg sjøl også i sorgprosessen. Og vi kan ta del i det. Takk for at du deler🥰
Du har så rett – godt å skrive ting av seg
Kloke Ragnhild. Ja, tenk at det er når vi er aller mest i knestående vi skal takle alle nye utfordringer – i en verden som har blitt mer og mer digital og mer og mer umenneskelig. Godt du er tøff og sterk Ragnhild. Når det praktiske er ordnet, har du mer enn nok tid til sorg, savn og gode minner ❤️ Det er veldig fint at du fortsetter med bloggen!
Tusen takk Aud. Morsomt å følge deg på FB. Kanskje vi sees. Bloggen er god terapi.
Så trist. Kondolerer så mye. Det var uventet. Mannen din var så sprek ❤️❤️
Takk til deg og ja det er veldig trist, men dessverre er tap en del av livet. Selv de sprekeste må gi tapt
Jeg har savnet akkurat denne bloggen, jeg. Og nå skjønner jeg jo hvorfor! Gode tanker sendes, og lykke til med både “hamsterhjul” og ikke minst lesing. Det siste er fin avledning og terapi for alle oss som er glad i bøker🙂
Takk til deg – tilbake på sporet håper jeg. Og nå blir det blogg om bøker