Nå har hverdagen virkelig truffet meg, på godt og vondt. Godt fordi gode rutiner og helt vanlige dager er det livet for det meste består av. Vondt fordi det nå har gått virkelig opp for meg at jeg skal leve resten av livet uten kjæresten min.

Jeg er heldig som har et stort nettverk bestående av familie og gode venner. Jeg er også heldig fordi jeg trives ganske godt i mitt eget selskap og fremfor alt, jeg er glad i å lese. Jeg skrev sist om bøkene jeg har hatt glede og nytte av i denne tiden. Men en bok kom ikke med og den er jeg helt nødt til å fortelle om, den handler nemlig om når livet går mot slutten. Boken heter Tranene flyr mot sør og er skrevet av svenske Lisa Ridzen. Den handler om Bo som er i slutten av 80-årene og virkelig er det vi kaller mett av dage. Helst vil han tilbringe den siste tiden i slagbenken med hunden Sixten ved føttene og bare stå opp når det er helt nødvendig for å komme på do eller ta seg et glass vann. Han får besøk av hjemmetjenesten flere ganger om dagen og de loggfører hva de har gjort og hvordan tilstanden til Bo er. Kona er dement og kjenner ham ikke igjen når han presses av sønnen til å besøke henne på pleiehjemmet. Sønnen er stadig innom og klarer ikke helt å forsone seg med at alt Bo helst vil er å slumre i slagbenken. Dette høres selvfølgelig ikke veldig spennende ut, og det er det heller ikke. Men å følge Bo og de som passer på ham denne siste tiden er både medrivende og tankevekkende og boken er tross den enkle handlingen vanskelig å legge fra seg. Den sier mye om hva som betyr noe, om et liv som sirkler rundt slagbenken med det store pulserende livet fjernt og utenfor. Jeg har ikke sett noen anmeldelser av denne boken i de avisene jeg leser, den fortjener i aller høyeste grad en omtale.

Av andre kulturaktiviteter må jeg nevne Haugtussa på Nationaltheatret. Det er ikke særlig originalt å si at dette var en fantastisk forestilling, for det har de fleste anmelderne allerede gjort. Men det var virkelig en opplevelse som jeg unner alle å få med seg. Vår lille teaterlesegruppe har lest Haugtussa for noen år tilbake, men vi er skjønt enige om at det må vi gjenta.

Filmen om Quisling er gripende godt laget og nesten 21/2 time var ikke et minutt for lenge, utrolig nok. Vanligvis unngår jeg filmer som varer ut over 2 timer, men dette var vel verd de ekstra minuttene.

Som jeg startet med, nå dreier det seg for meg å ta en annerledes hverdag tilbake.

Hilsen Ragnhild

For tiden har jeg flere bøker på gang. Jeg må ta litt forskjellige bøker alt etter om det er en god eller litt mindre god dag. Dessuten forskjellig hva jeg leser midt på dagen og om kvelden før jeg skal sove.

En bok jeg akkurat er ferdig med og som gjorde sterkt inntrykk på meg (det var en daglesebok) var Edith Eger: The Choice eller Valget du har som den heter på norsk. Det er en selvbiografi og handler om Edith, ungarsk jøde som 16 år gammel ble sendt til Auschwitz og kom derfra med store sår på kropp og sjel. Hvilke valg hun tok og hvordan livet hennes ble som flyktning i USA. I dag er hun 96 år, psykolog og spesialist i behandling av post traumatisk stress. Denne boken kom ut da hun var nesten 90 år gammel. Boken er lettlest og tidvis morsom tross det alvorlige temaet – jeg anbefaler den på det varmeste.

Av en god venninne fikk jeg Joyce Carol Oates bok En enkes fortelling. En veldig god kveld- og nattlesebok for en nybakt enke. Mye er forskjellig i New York og Oslo når det gjelder dødsfall og den praktiske håndteringen. Men enkens følelser og tanker er lett gjenkjennelige. En bok til å bli klok av og kjenne seg igjen i.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For ca 5 uker siden skrev jeg om romantiske bøker og spurte meg selv om de kunne være god litteratur. Dette var etter en artikkel i Time magazine av Casey McQuiston, selv bestselgende forfatter av såkaldt Romance. Jeg skrev da at jeg skulle kjøpe å lese den siste boken hennes, selvfølgelig en bestselger, som heter Red, White & Royal blue. Dette er en lese-på-sengen bok, og jeg må innrømme at den hverken fenger meg eller gjør meg lysten på å lese lenge. Innimellom kjeder den meg rett og slett. Hun skriver godt, det skal hun ha. Språket er det ikke noe veldig galt å si om, men tematikken og romantikken…. Jeg vet at tenåringene mine bare elsker Colleen Hoover og hennes bøker og de vil sikkert også elske Casey McQuiston. Men for meg, 83 år gammel passer ikke dette. Ikke fordi jeg er snerpete, jeg tåler godt både heftig sex og annen spenning mellom mennesker. Men denne boken som kort og godt handler om forholdet mellom Presidenten av USAs sønn og prinsen av Wales. En tredjedel (minst) er viet nettopp heftig sex mellom disse to. Fjerde gangen det beskrives blir det liksom litt uinteressant. Dessuten er samtalene mellom de to og deres nærmeste så utrolig kjedelige at det er greit å lese denne på sengen. Jeg blir kanskje ferdig med den til jul.

Som dag-lese-bok har jeg nå Fars rygg av Niels Fredrik Dahl. Godt skrevet, veldig interessant og åh så sørgelig. Akkurat nå føler jeg at jeg må ha noe litt mer oppmuntrende innimellom og er blitt tipset av en god venninne: Kim Leines trilogi om Karoline. Bok nr 1 som jeg akkurat har hentet på biblioteket heter Karolines Kjærlighet og den må nok alternere med både Fars rygg og Red, white osv.

Forrige lørdag var jeg på kino med 17 år gammel datterdatter og så Det ender med oss, film etter den bestselgende boken av Colleen Hoover (som barnebarna altså elsker). Det var mye glitter og stas og god romantikk, men også med et alvorlig bakteppe, nemlig partnervold. Viktig for ungdommen å få med seg og akkurat passe godt presentert. Så nå heier også jeg på Colleen Hoover.

Når jeg er klar for det blir det Peter Englunds Onde Netters Drømmer, November 1942 og annen verdenskrigs vendepunkt i 360 korte kapitler, men den er jeg ikke helt klar for enda.

Hilsen Ragnhild

De første ukene og kanskje månedene etter å ha blitt alene er ganske strevsomme og mye mer strevsomme enn jeg kunne tenke meg. Samtidig er det som et stort åpent sår som hele tiden svir og gnager og minner meg på hva jeg har mistet. Jeg har ikke bare mistet kjæresten min, men også turkameraten og samtalepartneren min. Og når jeg nå sitter og skal skrive om livet som enke så har jeg ingen til å bryne meg på, jeg er rett og slett alene.

Da alle oppgavene jeg som nybakt enke måtte ta meg av veltet innover meg de første dagene og ukene tenkte jeg at dette skulle jeg nok takle, jeg er tross alt ganske oppegående og ressurssterk. Der tok jeg feil. Jeg skjønte snart at det som skulle åpne dørene for meg og ordne opp i det meste het uskifteattest og det tok det både tid, svette og tårer å få ordnet. Jeg følte meg fanget i et slags catch 22 hvor alle jeg møtte av etater og instanser forlangte denne attesten, som det viste seg var vanskelig å få uten de svarene jeg trengte fra de samme instansene.

Endelig forelå attesten, original og to kopier. Og alle som trengte attesten for å løse mine problemer fortalte meg hvor enkelt det nå var, jeg skulle bare scanne og sende. Greit nok for den som har en scanner. Min knelte for en god stund siden og jeg har vel egentlig ikke trodd jeg skulle få bruk for den, så den er ikke blitt erstattet. Så feil kan man ta. Men, vi har jo et postvesen så ved god hjelp av en advokatvenninne som kunne ordne med bekreftete kopier, kunne jeg sende ut dokumentet alle ønsket seg. Her dukket et nytt problem opp, unge voksne av i dag vet ikke at det går an å sende dokumenter i posten så det å få ut en postadresse fra noen av mine instanser var ikke helt enkelt. Jeg kan dessuten fortelle at posten tar tid, sånn sirka en uke for å sende et brev innen Oslo, forstå det den som kan. Dessuten er det dyrt. Jeg som husker den gang frimerkene kostet under en krone fikk hakeslepp da jeg oppdaget at nå var det 23 kroner. Men en ny scanner er sikkert dyrere.

Det er blitt ganske mange telefoner og mye venting, men tid har vi enker nok av. Da jeg en morgen ble brutt fem ganger i et forsøk på å komme frem til banken, endte jeg med å skrike til den saksbehandleren jeg endelig fikk snakke med. Stakkars mann.

Egentlig ville jeg brukt denne tiden til bare å sørge, sørge over tapet jeg har hatt og tenke på alle de gode minnene jeg har. I stedet har jeg vært fanget i et slags hamsterhjul. Heldigvis går hjulet nå saktere og jeg er snart der jeg vil være. Neste gang skal jeg skrive om bøkene jeg har lest i denne tiden. For lesing er gof terapi, det er jeg helt sikker på.

Hilsen Ragnhild som øver seg på å være enke

Vi vet jo at reklamen har stor makt. Kanskje helsides annonser i mange farger som frister med et lengre og bedre liv virker på de mest motstandsdyktige av oss, vi som ikke vil la oss påvirke. Nå ser jeg meg (som tidligere) veldig lei på alle annonsene for kosttilskudd, og når jeg trekker frem to betyr ikke det at alle de andre er så mye bedre.

Vi, Thor-Øistein og jeg, er så heldige at vi har noen gode venner med en kjempestor hekk i hagen dryssende full av Aroniabær. I år har fuglene tatt for seg av de livgivende bærene, men heldigvis har vennene våre spart på flere kilo som bare ligger og venter på meg. Dessuten, på mine mange vandringer rundt om i området mitt finner jeg ofte busker fulle av Aroniabær som ingen tør å plukke. Er det fordi vi moderne mennesker ikke stoler på det naturen har å tilby oss? Og her kommer reklamen inn. Nature Pharma Norge AS tilbyr oss Aronia eller Svartsurbær som de heter på norsk, i tablettform, først et tilbud for å prøve til bare 99 kroner for 30 dager og så en månedlig forsendelse hvis man ikke takker nei etter prøveperioden. Og hvem vil vel takke nei til en tablett som lover oss et sunnere liv? Dessuten inneholder tabletten en rekke andre tilskudd (som vi akkurat like godt får gjennom et godt og variert kosthold). Jeg vil foreslå å gå på svartsurbærleting – du finner garantert noen i nabolaget ditt (hvis ikke fuglene har vært der før deg).

Den andre lureannonsen er den for Medox. Medox er tabletter som inneholder “det beste fra blåbær og solbær”. Tablettene koster mellom 200 og 350 kroner for 30 tabletter. For det første, hvorfor kjøpe tabletter når skogen er full av bær med akkurat de samme gode egenskapene som produsenten av Medox tabletter påstår? For det andre har Medox vært i litt hardt vær pga ulovlige påstander i markedsføringen.

Svartsurbær og Medox er ikke de eneste kosttilskuddene som prøver å få oss til å tro at en tablett er bedre enn det vi finner i naturen eller det vi får i oss gjennom et sunt kosthold. Det viktige er at vi må slutte å la oss lure til å tro at det er bedre å ta et kosttilskudd enn å gå på leting selv etter de bærene som kan gi oss det vi trenger av vitaminer og antioxydanter. Selv er jeg så heldig at jeg kan fylle fryseren min med Aronia/svartsurbær til bruk i morgensmoothien fremover mot høst og vinter. Dessuten, hvis jeg ikke får plukket mer blåbær så er det nestbeste å kjøpe frosne bær i dagligvarebutikken. Mye bedre enn å satse på en overpriset tablett.
Hilsen Ragnhild

I dag kom Time magazine i postkassen med hele forsiden prydet av en tenksom Netanyahu. Dette magasinet hadde jeg tenkt å si opp ettersom det var Thor-Øistein som leste det og jeg bare bladde litt i det eller leste når han anbefalte noe som viktig. I dag begynte jeg å bla bakfra og kom over noe som var virkelig interessant, nemlig svar på spørsmålet i overskriften.

Romance is literature skriver Casey Mcquiston, selv forfatter av bøker i sjangeren romance eller chick lit som det tidligere het. Chick lit tilhører 1990-tallet og bøker om unge single kvinners strabasiøse yrkes- og kjærlighetsliv i storbyen, som bøkene om Bridget Jones. Den typen literatur er like gammeldags som smale jeans og forsvant innerst i bokhandlenes mørke inntil en smart rebranding som det heter på godt norsk har brakt denne typen bøker inn i varmen under navnet romance eller general fiction. Hva fenomenet kalles på norsk ser ut til å være romantikk eller romantiske bøker. Også hos oss er romantikk inne i varmen og ligger godt synlig i kjedebokhandlene.

Så tilbake til spørsmålet, er romantikk god litteratur. Disse bøkene er skrevet av kvinner og for kvinner og beskriver kvinners hverdagsliv på godt og vondt, kanskje med en obligatorisk happy end. Og det må være kjærlighet, masse kjærlighet, gjerne av typen som ville fått min foreldregenerasjon til å rødme, men som vi i dag ikke hever et øyenbryn over. Denne typen “kvinnelitteratur” som mannlige forfattere snakker så foraktelig om, er vel som all annen litteratur, noe er veldig bra og noe kan være skikkelig dårlig. Når kvinner skriver om kvinners liv må da det være like viktig som når menn skriver om Livet. Det som skiller god litteratur fra dårlig er språket og evnen forfatteren har til å levendegjøre personer og miljø. Noen kjærlighetsromaner (som vi kalte det da jeg var ung) evner nettopp å gi gode person- og miljøskildringer med et godt språk, andre klarer det i mindre grad.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hvis vi ser på historien så er ikke denne typen litteratur noe nytt. Allerede på 1700-tallet kom Frances Burneys Cecilia som har overlevet frem til i dag. Alle kjenner søstrene Bronte fra 1800-tallet, men de kan vel ikke bare regnes som rene romantikkforfattere. Jane Austens Pride and Predjudice er en klassiker, men tematikken er typisk chick lit eller romance, likeledes som flere andre av hennes bøker. Grunnen til at disse har overlevet som klassikere er vel nettopp at de tilfredsstiller kravene til god litteratur selv om tematikken kan være det som foraktfullt kalles kvinnelitteratur.

Mcquistons artikkel i Time ga meg en aha opplevelse. Hun skriver at “romance is an emotional composition. It’s a magic trick that turns words on a page into pleasure chemicals in the brain”. Husker ikke vi åttiåringene (kvinner) hvordan det var da vi som tenåringer fikk tak i en virkelig god kjærlighetsroman? Jeg er helt sikker på at den fikk frem lykke og glede kjemien i hjernen. Jeg skal allerede i morgen skaffe meg Casey Mcquistons bestseller Red, White & and Royal Blue og lese den med et åpent sinn.

Hilsen Ragnhild som nå er alene om bloggen. Savnet er stort.

Kjære dere som følger eller bare er innom og leser bloggen vår.

Thor-Øistein og jeg har hatt denne bloggen sammen i minst 7 år og den har gitt oss mye glede. Det å være sammen om et slikt prosjekt har vært viktig for oss. Samtidig har vi hatt en herlig mulighet til å skrive av oss frustrasjoner og irritasjoner, men også hyggelige ting i livet vårt.

Nå har Thor-Øistein gått bort, brått og uventet, og jeg sitter igjen med en tomhet og et savn som jeg ikke trodde var mulig. Men det er en veldig god ting å tenke på vårt mer enn 50-årige samliv hvor jeg har fått oppleve den virkelig store kjærligheten. Vi har selvfølgelig hatt våre opp og nedturer som alle samlevere sikkert opplever, men i bunnen har det ligget en respekt og en kjærlighet som jeg tror er ganske unik.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Thor-Øistein har betydd mye for mange, han var helt til det siste full av interesse og nyskjerrighet for andre. For barna, bonusbarna, femten barnebarn og to oldebarn har han vært en klippe og en viktig støttespiller i deres liv. Han hadde hyppig kontakt med barnebarna som tydelig satte pris på hans genuine interesse for deres liv og forskjellige gjøremål.

Dette er nytt for meg, jeg vet ikke hvordan livet vil bli videre uten min makker og støttespiller. Jeg vet heller ikke hvordan bloggen vil utvikle seg. Men jeg vet at jeg vil fortsette med den og bruke den som lynavleder når jeg ganske sikkert vil bli opprørt over både det ene og det andre i samfunnet. Jeg håper dere leserne våre vil fortsette å følge meg, gi meg tilbakemeldinger, ris og ros. Jeg vet ikke når jeg blir i stand til å poste vanlige innlegg her på bloggen, men jeg tror det ikke blir så lenge til.

Takk til Thor-Øistein for et herlig samarbeid og takk til dere som følger oss.

Hilsen Ragnhild

Som mange andre i Norge er jeg engasjert i hva som skjer i Paris OL. Vi har litt over 100 deltakere. For alle er dette ett høydepunkt i karrieren. Selv for Jakob I. er dette stort. Olympiatoppen satte et kriterium for uttak at utøveren hadde en viss sjanse til å komme blant de 12 beste i konkurransene. For noen er det vist ekstra velvilje i vurderingen av dette kravet, med det er greit nok. Kanskje ikke greit at i ett tilfelle ble velviljen helt glemt.

Etter en uke har det vært mange utøvere i aksjon. Ingen medaljer den første uken, men mange flotte prestasjoner. Tore Øvrebø, Olympiatoppens leder, anslo 8 medaljer tilsammen som et bra resultat. Det er et regnestykke som rimer med lang erfaring fra tidligere OL. Har vi 25 utøvere som i gode øyeblikk kan være blant de beste, tilsier det at en tredjedel virkelig kan ende opp blant de 3 beste. Men selv om en utøver presterer helt opp mot det maksimale, kan vi ikke ha kontroll over de andres toppform, og dermed kan en svært god prestasjon likevel ikke føre til medalje.

At mediene ikke har innsikt i dette er leit og frustrerende. Flotte prestasjoner bli beskrevet som krise eller i værste fall katastrofe. Ikke bare for utøver, men for hele nasjonen. La meg ta et par eksempler. I skyting har vi hatt utøvere i begge kjønn, som stadig er blant de beste i verden. De har nå deltatt i en rekke øvelser og har endt blant de beste, men ikke bedre enn den «triste og sure fjerdeplassen». Av forskjellige grunner har jeg fulgt litt nøye med på skyting. I rifleskyting, enten luftvåpen eller kaliber 22, har de konkurrert med totalt 60 skudd, før evt finale. Våre utøvere har mistet kontrollen på 2-3 skudd, og det har vært nok til at medaljer glapp. I intervjuer på TV og i mediene ellers, har det ikke vært lett å være utøver som hele tiden får spørsmål om hvorfor dette ikke ble bedre. Liten forståelse for gode prestasjoner som ikke fører til mdalje.

Sleggekasteren Eivind Henriksen som for 4 år siden fikk sølvmedalje ble denne gangen nr 4 etter flott kasting. Det ble temmelig stumt rundt han. Flaue greier når en fin prestasjon glemmes.

Toppidretten er idag «underholdnings-idrett». Enten vi er på Bislett-games eller sitter ved TVen, er det prestasjoner som vurderes og gleder. Og det behøver nødvendigvis ikke ha med plasseringen å gjøre. God kjemping, overraskelser og fremgang er vel det som fascinerer oss.

For 52 år siden var jeg så heldig at jeg fikk skyte på blink i München. Olympic Rapid Fire skyting med pistol. 60 skudd hurtigskyting. Etter 30 skudd var det bare 5-6 bedre enn meg. Så kom 3 skudd som «glapp». Det ble lik poengsum for nr 15, 16 og 17. Hva satt jeg igjen med? Jo, en fantastisk opplevelse i konkurranse med 64 skyttere fra hele verden. Og fortsatt en liten undring over hva som skjedde med 3 avtrekk.

Til slutt, når Markus Rooth presterer over alle grenser i 10 kamp, da tar vi av når 22 åringen strekker armene i været. Spesielt når vi vet hvor små marginene er for å lykkes.

Hilsen Thor-Øistein som gleder seg over fin idrett i Paris

UDI er et direktorat som arbeider etter mange prinsipper for å holde Norge så fritt for urettmessige innvandrere som mulig. Det klages over den store arbeidsbyrden de har og de beklager at ventetiden for å få et asylintervju stadig øker. Da undrer det meg at det brukes så mye tid og ressurser på å grave i gamle saker for å prøve og bevise at noen for svært lenge siden muligens fikk urettmessig opphold i Norge.

To av prinsippene UDI arbeider etter er arvesynden og redsel. Redselen skal jeg komme tilbake til, først arvesynd. Arvesynden i bibelsk forstand betyr at vi mennesker er født syndige, noe vi selv ikke kan gjøre noe med. Synden vil forfølge oss. I UDIs forstand betyr det at alle som har kommet til Norge fra et annet land bærer med seg muligheten til å arve foreldre eller besteforeldres synder eller feilgrep. De feilgrepene som kan ligge langt tilbake i tid, gjerne 20 år eller mer, skal barn og barnebarn straffes for.

Det finnes dessverre mange eksempler på hvordan UDI praktiserer dogmet om arvesynden, det mest nærliggende i tid er saken til Sara Valieva. Sara kom til Norge med foreldrene for 23 år siden og det er reist tvil om de kom fra Tadsjikistan som foreldrene oppga. Hun er nå gift og har nettopp fått en liten datter. Halvannen uke før fødselen kom brevet fra UDI med varsel om utkastelse.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Uansett hva foreldrene må ha gjort, om de oppga falsk identitet eller bare var unøyaktige så er det grovt å straffe Sara og hennes lille familie. Hva med rettssikkerheten og foreldelsesfrist som gjelder i de fleste andre saker? Det er nå vedtatt i Stortinget at barnets beste skal ligge til grunn når det gjelder retur eller utkastelse. Men dette vedtaket er ikke kommet i skikkelig forskriftsmessig stand. Her somler justisministeren og man må spørre seg om hun somler med vilje. Vi vet jo hvor Senterpartiet og Enger Mehl står i utlendingssaker. Og UDI som det papirrytterorganet det er står på at det er til barnets beste at mor sendes ut av landet. Barnet er to måneder gammel og fullammes – her må Gro Nylander komme på banen (!)

Det andre prinsippet til UDI er redsel, redsel for at noen med besøksvisum eller midlertidig opphold skulle finne på å bli boende i landet. Saken det her gjelder er selvfølgelig de seks palestinske medisinerstudentene som nektes visum til Norge. Begrunnelsen til UDI er redsel – en etter de flestes mening en ubegrunnet redsel da de seks nettopp ønsker å returnere til Gaza for å være med på gjenoppbyggingen. Jeg har skrevet om de seks før, men synes saken er så grovt urettferdig at den bare må gjentas og gjentas. UDI skjuler seg bak politikerne og politikerne gjemmer seg. Det er å håpe at de har så mye anstendighet at de skammer seg. Jeg har mine tvil.

Nå håper jeg at saken til Sara og medisinerstudentene ikke bare går i glemmeboken sammen med alle de andre overtrampene våre utlendingsmyndigheter har gjort. Advokatene som står på for dem (ære være dem for det) må ikke gi seg. Dette er grovt og urettferdig.

Hilsen en opprørt Ragnhild

Før i tiden da somrene var lange, late og uten spesielt mye underholdning annet enn det vi skaffet oss selv snakket vi om agurktiden. Det var da avisene (for den gang leste man aviser) ikke hadde noe spesielt spennende å skrive om så da endte det med en beskrivelse av årets agurker. Slik er det ikke lenger.

Nå er all verdens underholdning bare et tastetrykk unna og det går nesten ikkee an å gå en tur, enten det er i byen eller i marka, uten å støte (nesten) borti en eller annen med nesa ned i mobilen. De som løper, og dem er det ganske mange av, kan ikke se på mobilene sine så derfor har de dem på øret. For underholdning er viktig, enten det er musikk, en lydbok eller de siste podkastene.

Denne sommeren er imidlertid full av action, og dessverre ikke av typen lettbent underholdning. Krig i Europa og krig i Midt-Østen, I tillegg tegner det til å bli en særdeles stygg valgkamp i USA, Trump har allerede karakterisert Kamala Harris som en tomhjernet gås. Han kommer nok til å måtte slite med den gåsa, hun er langt fra tomhjernet og vet å forholde seg til forbrytere som ham.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Her hjemme sliter vi med et byråkrati som bare blirr verre og verre. Når UDI nekter unge skuespillere fra Palestina innreise fordi de kunne komme til å ville bli her, er det ganske ille og etter masssiv støtte og ble innreisenekten omgjort. Det siste er at UDI nekter seks unge palestinske medisinerstudenter innreise, også fordi de kunne tenkes å ville bli her. Nå er det slik at disse medisinerstudentene fra Gaza ønsker å fullføre utdannelsen sin for å kunne være med på å bygge opp igjen helsetjenesten på Gaza når krigen en gang er over. Universitetet i Oslo har invitert dem og betaler for dem nettopp for å bidra i en tid hvor helsehjelpen på Gaza ligger med brukket rygg. UDI skjuler seg bak politikerne som har laget reglene og hvem er politikerne? Jo det er Justisdepartementet med Statsråd Emilie Enger Mehl. Og hvor er Statsråden? Hun gjenmmer seg og vil ikke svare, sannsynligvis fordi hun tilhører Senterpartiet som er MEGET fremmedfiendtlig. Så når de unge medisinerstudentene som ikke har israelsk pass må bli hjemme og ikke får fullført studiene sine, er det helt i orden for Enger Mehl. Hun burde skamme seg. Heldigvis er det mange som engasjerer seg i saken og i morgen, fredag, blir det en stor demonstrasjon utenfor Utenriksdepartementet. Utenriksminister Barth Eide har uttalt at det viktigste bidraget Norge kan gi Gaza er å støtte opp om palestinske helsefasiliteter samtidig som vi, Norge, nekter å bidra til at unge palestinske medisinerstudenter får fullført utdannelsen sin. Dobbeltmoral av verste sort.

Til slutt en liten gladmelding. For snart en uke siden skrev Eirik Hørthe i Klassekampen en liten epistel om besteforeldre – en mormor i livet het den fritt etter Odd Nordstogas “En farfar i livet”. En NOVA-studie fra 2015 konkluderer med at norske besteforeldre er i europatoppen når det gjelder å bistå barn og barnebarn. Dette funnet viser noe annet enn at besteforeldregenerasjonen er egoistiske og bare tenker på seg selv. Vi i vår generasjon ble besteforeldre mens vi fortsatt var i fullt arbeid og derved hadde mindre tid enn den gammeldagse farmormoren som satt i gyngestolen og strikket. Men det er en tid for alt og tiden med barnebarna er og har virkelig vært noe å se på med glede. Det å følge med på barnebarnas gjøremål er spennende og en berikelse for oss.

Hilsen Ragnhild mormor og farmor

Deilig å komme i gang med noen rutiner igjen! Nå har jeg bokset med Anne i 8 år. Det hele begynte på en treningsreise til syden, og siden er det blitt slik. Jeg reiser til EVO i Asker en gang i uken året rundt, med noen forfall innimellom.

Hva er det så med boksing som fascinerer meg? Jeg har i hvert fall på følelsen at jeg danser rundt instruktør Anne, samtidig som jeg prøver å slå mot hanskeputer hun har på hendene! Dette blir selvsagt helt annerledes enn to som bokser mot hverandre, selv med hansker.Treff, spesielt mot hodet, kan bli mer enn ubehagelig. Jeg føler at mosjonsboksing, slik jeg og andre bedriver den, er direkte morsomt og oppbyggelig. Vi er ofte opphengt i spørsmålet om aktiviteten er sunn eller ikke. Når jeg føler at både kondisjon, hurtighet, koordinasjon, styrke og balanse blir bedre, må jo svaret være «Ja».

Intervall trening, 4×4 o.l. er ulystbetont og unødvendig når vi blir gamle. Det er ut ifra vurdering av fysisk form og helsegevinst. At vi daglig beveger oss skikkelig og kanskje blir anpustne i en bakke eller trapp, holder for de aller fleste i massevis. Dvs at pusten går og hjertet slår hurtigere enn når vi spaserer rolig avgårde. Når Anne og jeg bokser, blir det gjerne såkalte «pyramideserier» av halvannet til 2 minutter, og så en liten pause. Så høyt kommer ikke pulsen ellers, når/hvis jeg plager meg selv i oppoverbakke.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Mener jeg med denne lille epistelen at boksing er tingen for gamlinger? Prøv det gjerne en prøvetime eller to med en instruktør. Jeg var spesielt heldig med at Anne holder ut med meg. Som ung bodde hun er periode i Asia og bedrev både Taekwondo og kickboksing på konkurransenivå. Av og til demonstrerer hun tekniske ting som fascinerer den gamle amatør. F.eks kontrollerte spark i knehøyde, kan være en ferdighet å ta med seg.Ellers er tingen å variere mellom rette slag, hook og upper cuts.

Jeg må jo også nevne at boksetrening brukes som terapi ved Parkinsonisme. Denne behandlingen oppsto i USA for 10-15 år siden. Etterhvert har det også blitt terapiboksing i Oslo. Jeg kjenner folk som følger opp dette og gir positive tilbakemeldinger.

På bloggen vår har jeg mange ganger understreket at vi gamle må fortsette med eller finne på aktiviteter vi trives med. For meg har boksing blitt en slik aktivitet.

Hilsen Thor-Øistein som også i denne sammenheng føler seg heldig.