I dag er det andre søndag i advent og desember er så vidt startet – heldigvis. Vi har vært hjemme en uke, en uke med spennende og annerledes kulturopplevelser og så vidt starten på juleforberedelsene. Som jeg har fortalt tidligere, jeg bare må begynne å tenke på julen når vi bikker desember. Hver førjulstid må jeg tenke på mors julebok som starter første desember og går frem til 1. juledag og en tradisjonell familiemiddag. Juleboken går i detalj på innkjøp, julekort, baking og juleskinken som måtte i lake minst tre uker før julaften. Mine juleforberedelser er langt fra så nitide, julekort er det nesten slutt på, mye gaveinnkjøp likeså, men jeg holder på tradisjonen med baking med mine døtre (de to som bor i nærheten) og juleskinken som skal i lake tirsdag. Dessuten lager Kjersti og jeg pølser.

Da vi hadde hjemmeboende barn ble det adventskalender med små (og den gangen var det små) ting som viskelær, hårspenner og liknende. Nå er det jeg som får adventskalender, av Kjersti. Den består av 24 små poser med puslespillbrikker, en pose for hver dag i desember og til slutt skal det bli et ferdig pussel med 1000 brikker. For meg som er en pasjonert pusler er dette lykken. Jeg har nå lagt fire av de 24 og skal altså legge nye hver dag frem til jul.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Så var det kulturopplevelsene. Onsdag så Thor-Øistein og jeg Blikktrommen. Litt over to og en halv time uten pause hvor skuespiller Olav Waastad briljerte i rollen som Oscar, heseblesende, dansende, hoppende utførte han som monolog nærmest hele boken. En kraftanstrengelse uten like, ikke rart at han når applausen ingen ende ville ta sa tydelig fra at “Nå vil jeg hjem”. Det ville forsåvidt vi også, men vi følte ikke at vi satt der for lenge.

Den andre opplevelsen var sammen med en venninne lørdag. Kristin Lavransdatter, hele trilogien fra klokken 12.00 til klokken 20.30, med innlagt to pauser, en med lapskaus og en med kaffe/te og kaker. Forestillingen var en stor opplevelse, og det kjentes hverken rart eller galt at skuespillerne vandret rundt i joggebukse og T-skjorte, at scenen var uten rekvisitter bortsett fra en plaststol og et bord i bakgrunnen og at skuespillerne ble videofotografert hele tiden slik at vi fikk nærbilder på storskjerm. Husfrue, som jeg alltid har syntes var litt trist og traurig varte i tre og en halv time, og da den var slutt så vi på hverandre og lurte på hvor de tre og en halv timene var blitt av.

Avslutningsvis vil jeg komme med en bokanbefaling. Vi leste begge to Kerstin Ekmans Løpe ulv mens vi var på Kanari. Det er en fantastisk bok, liten og tynn, men så full av kjærlighet til naturen og mellom de to gamle hovedpersonene at jeg satt med klump i halsen og var lei meg da den var slutt.

Dette skulle være og ble en adventsblogg uten irritasjoner og opphisselse. For førjulstiden skal være hyggelig, ustressende og med omsorg for hverandre.

God førjul ønsker Ragnhild