Dette bildet av Ålmanbui på Sørkje ble tatt av fetter Eyvind for noen uker siden.

Vi har bevilget oss litt førpåske på fjellet og tradisjonen tro varter uken før palmehelgen opp med det beste været. Så vi har hatt noen veldig fine dager med sol og bra skiføre. Stille og fredelig har det vært med bare oss to og Pia som fortsatt er rekonvalesent og ikke må ha alt for lange skiturer.

Her vi sitter med fyr på peisen, varmt vann i dusjen og strøm til leselys og matlaging tenker jeg tilbake på mine barndoms påsker på Sørkje. Sørkje ble anskaffet av min farfar i 1920 – et stort gammelt hus som en gang hadde vært skysstasjon og pensjonat og til og med vært eid av Eva og Fritjof Nansen, med tilhørende fiskevann og jaktterreng.

Far og hans fem søsken overtok stedet formelt i nittenfemtiårene, men jeg tror ikke mine besteforeldre hadde vært der siden krigen. De fikk forsyninger fløyet inn for adkomsten var den gang mildest talt strevsom. Jeg husker en påske, jeg må ha vært 11-12 år, da vi strevet oss inn, ca en mil å gå på ski uten spor og i dyp snø. Men frem kom vi, slitne og kalde. Det ble fyrt opp på kjøkken og peisestue og alle ble servert varm suppe (varmet på primus) og sherry – det varmet. For her var verken innlagt vann eller strøm. Vann fikk vi ved å hugge hull på isen, det ble fyrt på vedkomfyr og i ovner på alle soverommene og lese måtte vi gjøre så lenge det var lyst. Jeg husker lukten av påske – det var tjære som ble brukt som smurning på skiene og Pigmentan som vi ble smurt med i ansiktet. Ingen hadde hørt om solfaktor og påsken var alltid solfyllt. Så hver påskeaften måtte jeg sitte inne med soleksem.

Den gang var det viktig å komme seg ut på ski mens skaren holdt. Når solen fikk tak ble det gjennomslagsføre og vanskelig å gå på ski. Det tenker jeg på når vi sitter her på vår varme hytte på Norefjell og venter med å gå ut på ski til vi vet at løypemaskinen har vært her og laget fine spor for oss. Vi smører oss med faktor 30 i ansiktet så soleksem er det slutt med for mitt vedkommende. Vi kjører bilen helt frem og laster ut forsyningene og inn i kjøleskapet. På Sørkje gravde vi ned påskebiffen så den holdt seg til påskeaften. Ellers var der en god og kald kjeller så vi greide oss hele påsken. Hvordan maten kom inn husker jeg ikke, jeg tror nok far dro pulk for kløvhest hadde vi bare om sommeren. Ettersom det var langt til nærmeste butikk måtte alt planlegges nøye og det som ikke var kommet med måtte vi klare oss uten.

Nå har fremskrittet kommet til Sørkje også med bilvei frem om sommeren og bare tre-fire km å gå på ski om vinteren. Det er fortsatt hverken strøm eller vann, men solceller gjør god nytte og det må fortsatt hugges hull på isen etter vann. En fetter og kusine har overtatt den gamle Ålmannbui og brakt den up to date. Ellers fikk far og hans 5 søsken bygslet hver sin tomt av sameiet som nå etterkommerne har overtatt. Sameiet styrer jakt og fiske.

Det er lenge siden jeg har vært på Sørkje en påske, og mye er forandret siden jeg satt inne med soleksem.Thor-Øistein og jeg har “påsket” på Norefjell i 46 år og selv om hytta er overlatt til neste generasjon har vi litt plass her også. Uken før palmehelgen har vært strålende – nå kommer sludd og snø, men vi har bøker og påskekrim, og slipper vi opp for mat er det ikke langt til nærmeste butikk for oss som er vaksinert og har munnbind.

En god påske ønskes alle fra Ragnhild fra en snørik førpåske på Norefjell