Da jeg var barn hadde vi noe som het syklubb. Tanken var at vi snille, flittige jentene skulle møtes og holde på med håndarbeid. På den tiden, i slutten av 1940-årene og begynnelsen av 1950-årene var håndarbeid veldig viktig at snille jenter skulle lære seg på skolen. Regning/matematikk var ikke fullt så viktig så det fikk guttene flere timer enn jentene med. I Normalplanen for skolene av 1939 var det totale timeantall likt for jenter og gutter, men timefordelingen var ulik. Forskjellsbehandlingen ble ikke problematisert, alle barn skulle rustes for det livet som ventet dem. Og fremtidsutsiktene var ikke like for jenter og gutter. Så det var viktigere at jenter lærte seg å lage mat og stoppe strømper enn å få for mye teoretiske kunnskaper i det som den gang var syv-årig folkeskole. Først med læreplanen av 1960 ble det full likestilling, og barna var ikke lenger gutter og jenter, men elever.
Men tilbake til syklubbene. Selv om jeg var (og er) en kløne med håndarbeid deltok jeg med iver i syklubber. For sy- og strikketøy var unnskyldninger for å kunne møtes, drikke te, spise smørbrød og prate. På den måten laget jentene seg uformelle nettverk hvor de /vi kunne snakke om løst og fast, dele hemmeligheter og lære av hverandre. Etterhvert het det ikke lenger syklubb, men bare klubb. De aller fleste kvinner i min årgang og eldre hadde venninneklubber og mange har dem fortsatt. Jeg husker mor hadde to klubber som hun hadde hatt siden hun gikk på barne- og middelskolen. Etterhvert falt flere og flere av, av lett forståelige grunner, så de to klubbene ble slått sammen. Jeg mener å huske at disse kvinnene møttes, om ikke helt regelmessig så innimellom til de var langt oppe i åttiårene.
Selv har jeg to slike venninneklubber, begge fra gymnasårene, og vi møtes fortsatt regelmessig. Her trenger vi ikke sy- og strikketøy for å møtes, vi møtes først og fremst for å snakke om det som opptar oss, litt om gamle dager og mye om verden vi lever i nå. Men, for at ringen skal sluttes, er jeg igjen blitt med i en strikkeklubb.
Da jeg var ung strikket jeg mye selv om jeg aldri ble veldig god til det. Strikking var så deilig avslappende og samtidig nyttig mens jeg for eksempel hørte på radio eller småpratet med familien. Så ble det av en eller annen grunn helt slutt på strikkingen min, den besto av noen kurver med garn som jeg ikke ville kvitte meg med. Så skjedde det for halvannet år siden at jeg ble sittende i sofaen i 8 uker med benet opp etter en tåoperasjon. Da fikk jeg lyst til å begynne å strikke igjen og innkaldte en strikkeglad og strikkeflink venninne til å hjelpe meg med å komme i gang. Det gikk og går sånn passe, for jeg trenger mye hjelp, men det vokser frem noen plagg og jeg har stor glede av prossessen. Nå møtes nevnte venninne, en til og jeg relativt jevnlig i vår nye klubb som heter SBP (strikking, bøker, politikk) hvor vi deler boktips, diskuterer og løser verdensproblemer. Det føles kjempegodt og så får jeg i tillegg helt nødvendig strikkehjelp.
Når jeg tenker tilbake på barndommens syklubber tror jeg de var viktig for hvordan jenter/kvinner kom sammen, dannet vennskap og ble sosialt sterkere. Guttene manglet denne formen for nettverk og kameratskapene var kanskje mindre preget av å møtes for å snakke sammen.Jeg tror mange menn misunner oss litt disse uformelle, kanskje rundt et håndarbeide, kvinnesamlingene.
Jeg ser nå en økende bevissthet om nødvendigheten av å kunne reparere, sy om, strikke, hekle og reparere. Tradisjonshåndverk får den oppmerksomheten og interessen den fortjener. Mer om det en annen gang.
Hilsen Ragnhild