Dette skriver jeg første dagen av OL 2022 i Beijing. Jeg skal la spørsmålet om Kinas forhold til menneske-rettigheter ligge. Dette skal få behørig plass på denne bloggen ved en senere anledning.
Therese Johaug vant idag 15 km med skibytte. Fra start til mål ledet hun i suveren stil. Hun gikk teknisk strålende og virket ikke mer sliten enn det man bør være for å vinne OL gull. I mål smilte hun og lo samtidig som tårene sprutet.
La oss skru klokken tilbake omlag 5 år. Hun hadde herpes-sår på leppene. En salve som hjelper folk flest, ble forskrevet. Uheldige omstendigheter førte til at man ikke ble klar over at denne også inneholdt et anabolt steroid. Ved doping kontroll ble dette oppdaget og en lang utestengelse fra konkurranser og trening med andre ble pålagt.
Er det mulig å komme videre etter det jeg kaller en urettferdig dom og en lengevarende utestengelse ? Theres har vist at det er mulig. Ca. 1000 trenings-°timer i året, mer eller mindre alene inntil sanksjonene opphørte, ble gjennomført og idag er hun delvis i mål. Hun gir seg neppe med dette.
Jeg har en ung venn som heter Jarl Magnus Riiber. Han er 24 år og er verdens beste kombinert-løper på ski. Selv om han har vunnet World Cup de siste årene, er det OL 2022 som har vær det store målet. Han og alle rundt han, har sett Covid-19 pandemien som en fare. Han er vaksinert og har vist den ytterste forsiktighet få å unngå smitte. Siste renn i Seefeld var det ett eller annet som glapp. I ventetiden på toppen av hoppbakken ble 4-5 utøver ( 2 tyskere og 1 estlender pluss Jarl) stående svært tett på hverandre. Det var øyensynlig nok til at 4 av dem testet positiv for 3 dager siden De ble raskt forflyttet til et karantehospital som stinker av klor. De er blitt totalt isolert! Jarl har ingen symptomer og kan i utgangspunktet trene. Det er nå med en ergometersykkel og noen vekter. Dette med det håp at han bare forblir smittet, men ikke blir syk. Håpet er da negative prøver etter noen dager og at han kan delta f eks en av de siste dagene.
Men det er nok litt ønsketenking. Vi får få han helskinnet hjem. Det er mange fine utfordringer videre. Men vi skal ikke bagatellisere det gutta utsettes for nå. Alene på 10- 15 kvadrat. Låst dør og vindu som ikke lar seg åpne. Uapetittelig mat som gis i dørsprekken. De reiser fulle av forventninger, og ender opp i dette. En ting er at hver dag fører til motløshet, ikke minst pga usikkerheten hva den nærmeste uken bringer med seg.
Hilsen Thor-Øistein, med kryssede fingre.
