Jente idrett før og nå.

Det er ikke mer enn 50 år siden at idrettsledere, med støtte fra leger skrev om hvor farlig det var for kvinnekjønnet å bedrive såkalte “slitsomme” idretter. Estetiske øvelser og sprintbetonte ting var OK. Svette og utslitte jenter ble beskrevet som heslige og “ukvinnelige”. Noen var bekymret for at kvinnene ble lite egnet til å føde barn.

Tidene har endret seg.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

De siste 20 årene før Grete Waitz vant det første VM i Maraton i 1983, hadde kvinner fått løpe stadig lengre distanser. Merkverdig at ikke flere skrev om hvor bra det gikk. Selvsagt fikk dette konsekvenser for jenteidrett generelt. Småjentene strømmet till særlig lagidrettene.Idag er det knapt noen idrett hvor jentene ikke deltar. Vi har endog kvinnelig verdensmester i boksing. Jeg fremsnakker alle aktiviteter, men IKKE proffboksing.

Så litt om aktivitetslivet til 9 åringen Hedda.

Hun har aldri vært stillesittende lenge av gangen. Det har vært hopp og sprett fra hun var liten. Fra 4 års allidrett, mest lek, fra 5-6 års fotball, ishockey og langrenn. Fra 7 år litt løping i innendørshall. Dette høres i første omgang voldsomt ut, men når det blir så mange forskjellige ting, så er det naturlig at noen treninger hoppes over. Tildels fordi lysten akkurat den dagen ikke er der,eller det er kollisjon med andre gjøremål. Allidretten, fotball og langrenn er foreldredrevet og har klare sosiale aspektet. I barneidretten vet vi at særlig jenter kutter ut hvis ikke den sosiale trivsel er der. Hun spiller hockey sammen med bare gutter. Treneren og hjelpere kan hockey-faget og da er jeg tilbake til det at ungene liker guidingen i tekniske ferdigheter. Det å mestre ting etterhvert blir de glade av! Noen ganger i måneden trener hun løping med og uten hekker,og selvom instruktør Petar er litt streng, så er dette topp.

Terrengløp i alpinbakke.

Ja, det er helt sant. Barna løp, mest gikk, 200 høydemeter i Vardåsen alpin bakke i går. Jenter og gutter startet sammen uten at jentene ble hengende etter. De pratet, holdt stort sett følge og var ikke opptatt av hvem som kom sist eller først i denne aldersgruppen. 12 åringene tok det mer seriøst.

Hva så? 

Med mange forskjellige aktiviteter og mye moro i denne alderen, så fortsetter barna. De blir fysisk sterke og de utvikler sosiale ferdigheter. At en eller annen blir veldig god, det får evt komme, med de spesielle utfordringer det er.

Hilsen morfar til nr 21, Thor-Øistein

Alle vet vi at sukker er usunt, det vil si vi vet at raffinert sukker som det vi finner i brus og godteri, særlig smågodt er usunt. For mye sukker i kosten fører til alvorlige helseplager som diabetes 2 og metabolsk syndrom. Høyt forbruk av sukker er noe av det som er mest truende for folkehelsen i dag. Sukkerforbruket har de senere årene gått ned i Norge, og det er bra. Allikevel er det fortsatt for høyt, særlig blant barn og unge. En av grunnene til det høye sukkerforbruket er alt for mye bruk av sukkerholdige drikker som brus og saft. 

Er sukker avhengighetsskapende?                                                                                                                                                      Her er forskerne uenige. Det viser seg at sukker trigger belønningssentere i hjernen slik som rusmidler, alkohol, narkotika og tobakk, kan gjøre. Men de studiene som tyder på at belønningen som sukkeret gir kan sammenliknes med narkotika og alkohol er utført på mus og rotter. Som kjent er det fortsatt forskjell på mus og mennesker. Forskerne som ikke tror på avhengighetshypotesen er imidlertid enige i at søtsuget som mange opplever kan være reelt, men at dette ikke kan sammenliknes med rusavhengighet som blant annet gir abstinenssymptomer når det avhengighetsskapende stoffet fjernes. 

Blir barn “høye” av sukker?                                                                                                                                                            Mye sukker som tas inn på en gang, og særlig sukker uten samtidig annen mat eller på tom mage gir ubalanse i blodsukker-reguleringen. Først  blir barnet hyperaktiv av et raskt stigende blodsukker for så å bli grinete, slapp og sliten når blodsukkeret faller, og det vil det gjøre ganske raskt. Dette har ikke noe med overfølsomhet overfor sukker å gjøre, men er en naturlig konsekvens av forstyrret blodsukkerregulering. Dette er mye tydeligere hos barn enn hos voksne.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Er en sukkerkalori det samme som en fettkalori?                                                                                                             Sukkerindustrien har alltid hevdet at en kalori er en kalori enten den kommer fra sukker eller fra andre matvarer. Dette har meget begrenset gyldighet. En kalori fra sukker (for eksempel fra brus eller smågodt) er en tom kalori uten ernæringsmessig betydning. Det har stor helsemessig betydning om kaloriinntaket er fra sukker eller fra andre matvarer. Sukker gir energi, men ellers ingen ernæringsmessige fordeler.

Det er grunn til å glede seg over at sukkerforbruket går ned, kanskje fordi brusdrikkingen avtar. Men smågodt spises det alt for mye av, vi må komme tilbake til at “en gang i uka er best.” Bildet minner oss om at sukkerets betydning for dårlig tannhelse også. 

Hilsen Ragnhild som her er litt moralistisk

Bestefar for barnebarna.

Jeg er blant de heldige som sålangt har helse, krefter og interesse av å følge barnebarna på trening og arrangementer. Forhåpentligvis avlaster det foreldrene litt, barna synes det er hyggelig og jeg føler det det fint å fortsette med ting jeg har likt hele livet.

Fysiske ferdigheter gir barna trygghet på seg selv.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Dette er ett vel  dokumentert utsagn. Dessuten er det moro å bruke kroppen i lekbetonte aktiviteter. Igår var jeg med 11 åringen Kaspar på hockey trening i Frisk-Asker. 25 gutter var på isen i 60 minutter. 5 voksne trenere, en profesjonell trener og 4 foreldre som tidligere hadde vært aktive. Barna ble delt opp i grupper. Det ble instruert i teknikk og ferdigheter på skøyter med kølle og puck. Gutta liker dette, og er konsentrerte og fokuserte. Her er faktisk et vesentlig poeng. Barna er opptatt av ferdigheter og mestring, ofte temmelig detaljert. De er opptatt av den sosiale biten, både innbyrdes vennskap og bli venner med trenerne. Å ha trenere som selv er teknisk gode er temmelig vesentlig. Barn er apekatter og lærer mer av bare å se instruktøren, enn å bli fortalt. Andre dager spilles det hockey også,,, og så har vi kamper mot andre klubber.

Så et langt sprang til barnefotball på Island.

For ca 15 år siden ble islendingene enige om å bruke penger på utdannete trenere i barneidretten. Dette helt fra 5-6 års alder. Vi skal ikke underslå at mye av tanken bak det var å dyrke frem de store talentene. Men det førte også med seg at mange flere barn ble med på treningene  og frafallet med årene ble mindre. To aspektet her, noen av de som blir gode, blomstrer sent. Noen blir med videre fordi det er sosialt og moro. Det har virkelig noe med folkehelse å gjøre. Moro å se at Asker hockeyen lever litt opp til dette og satser på profesjonelle trenere helt fra 5-6 års alder.

Hva med tidlig spesialisering?

Hvis et barn har lyst til å bli god i en eller annen idrett, vet vi idag at allsidige aktiviteter lønner seg helt opp 14-15 års alderen. Alle generelle ferdigheter blir bedre når ferdighetstrening kombineres med allsidige aktiviteter. Etterhvert som barna blir eldre tar treningen mer og mer tid fordi konkurranseaspektet blir sterkere. Det er derfor helt naturlig at noen barn faller fra fordi de  også har lyst til å gjøre andre ting enn å drive med konkurranseidrett. Disse har fått en fin start for å drive med fysisk aktivitet på rekreasjonsnivå senere. Idrettsforbundet gråter nok over at endel ikke fortsetter med organisert trening utover barne- og ungdomsårene og glemmer ofte at hovedtanken bør være aktivitet for alle og ikke bare spissing av talenter til toppidretten.

Hilsen Thor-Øistein,,, som om noen dager skal bli med Hedda 9 år på terrengløp.

Så er et nytt Storting konstituert og debatten er i gang. Det første nederlaget en svekket regjering må notere seg for er at det er flertall for et forslag om å øke fedrekvoten til 14 uker igjen. Den ble i 2013 redusert til 10 uker som et kompromiss med den gang samarbeidspartiene Venstre og KrF. Høyre og FrP ønsket å fjerne hele fedrekvoten etter det liberalistiske prinsipp om frihet for alle til å velge, selv om Statsministeren har sagt hun hele tiden var for en fedrekvote. Det viste seg å medføre en sterk nedgang i antall fedre som tok ut mer enn de lovfestede 10 ukene, noe som Statministeren uttrykte en skuffelse med norske menn over. Så enkelt er det ikke. Norske menn ønsker å være sammen med spedbarna sine, men arbeidsgivere og økonomi er sterke faktorer som trekker i retning av å ikke ta ut mer enn de er nødt til.

“A nudge” eller et lite dytt på norsk.                                                                                                                                                  Det har vist seg igjen og igjen at vi, befolkningen, trenger dytt i form av lovpålagte krav for å ta nødvendige skritt fremover. Folk flest er gjennomgående konservative og ønsker ikke forandring. Vi hadde aldri fått stemmerett for alle (inkludert kvinner) uten et dytt i form av lovgivning kjempet frem av kvinnebevegelsen. Kvinnelig deltagelse i ulike sportsarrangementer møtte stor motstand inntil det kom kraftige dytt i riktig retning. Røykeloven er et strålende eksempel, en lov som møtte enorm motstand og krisemaksimering i form av bl.a. nedlagte utesteder. Nå føles det utenkelig, selv for innbitte røykere å røyke inne eller på restaurant. A nudge var helt nødvendig og i dag tror jeg så godt som alle er fornøyd med resultatet.

Hvorfor fedrekvote?                                                                                                                                                                    Det at fedre får alenetid med barnet sitt i første leveår gir ham et helt annet forhold til barnet senere i livet enn om han bare får tilgang til barnet på mors premisser.                                                                                                                                               Tankegangen om at mor er den eneste som kan ta seg av spedbarnet, større barn og hus og hjem er i dag håpløst foreldet. Selvfølgelig er det mor som føder og ammer, men det behøver ikke å frata far andre omsorgsoppgaver rundt barna sine. For at det skal bli naturlig for far å ta like ansvar for omsorg rundt barn, ikke bare sørge for økonomien, er det uhyre viktig at han tar del i spedbarnstellet fra begynnelsen og også får aleneansvar for barnet mens mor er på jobb. Derfor er fedrekvoten utformet slik at mor skal tilbake i jobb eller studier mens far tar seg av barn de ukene som er forbeholdt ham. Bare slik får han et selvstendig ansvar og kan ta selvstendige avgjørelser uten at mor henger over skulderen hans og vil ha det på sin måte.

14 uker er et skritt i riktig retning.                                                                                                                                               Permisjonstiden burde deles etter de tre ukene før og seks ukene etter fødselen forbeholdt mor. Dette er i tråd med et modig forslag fra likestillingsombudet. Den totale foreldrepermisjonen er på 49 uker med full lønn og 59 uker med 80% lønn. Dette er meget sjenerøst av Norge og gir et signal om hvor viktig det er at en av foreldrene kan ta vare på spedbarnet det første året. At ammingen kommer godt i gang ivaretas av at mor kan ta den første delen av permisjonstiden. Mye forskning tyder på at det er en fordel om spedbarn begynner å smake på annen mat enn morsmelk fra 4-5 måneders alder slik at det fra omtrent 6 måneder kan få grøt og litt middagsmat.  Det er heller ingen forskning som viser spesifikke fordeler ved amming utover 6 måneder, men noe tyder på at amming sammen med innføring av ny mat kan være gunstig.

Det vil alltid være enkelttilfeller hvor slike ordninger blir vanskelige. Slik er det med alle store reformer. Jeg har stor tro på at dette vil gå seg til etter hvert og at det etter mye skrik og skrål kommer til en deling av permisjonstiden  som alle i fremtiden vil være godt fornøyd med. Det vil bli et stort fremskritt at fars betydning for spedbarnet nedfelles i lov. Dette er bra for barnet, for far og for familien.

Hilsen en fortrøstningsfull Ragnhild

Vond rygg, en folkesykdom?

I 2013 viste en undersøkelse at 40 prosent av den voksne befolkningen hadde ryggsmerter kortere eller lengre tid hver måned. Smerter i korsryggen var den hyppigste årsaken til sykefravær ( 11 prosent) og kostnadene for samfunnet er enorme. Årsakene til smerter i nakke og rygg kan variere og kan være vanskelig å avdekke. Men for mange kan det være en sammenheng med lengevarende sitting som ikke blir avbrutt av fysisk aktivitet.

Har ryggproblemene endret seg med årene? 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Livet var på mange måter temmelig annerledes da jeg startet opp som lege i 1961. En stor del av befolkningen hadde kroppsarbeide, tildels tungt. Mange jobbet i landbruket, i skogen, i fiske eller i industrien og mange slet seg ut med kronisk vonde rygger. Idag er problemet heller at vi sitter lenge stille med PC-en, eller annet, og vi stivner til. Det kan være i arbeidslivet, eller etter at vi er ferdige med det.

Kan vi forebygge rygg-problemene?

Ja og nei. Mange undersøkelser viser at rimelig sterk muskulatur og regelmessig aktivitet virker forebyggende. Men først en privat historie. Jeg selv og 3 av mine voksne barn har hatt rygghistorie som for barna har endt opp med kirurgisk behandling. Jeg hadde nesten 3 år jeg ikke kunne sitte ned uten at jeg stivnet til, jeg måtte stå når jeg snakket med pasientene. Vi var alle godt trente. Det ser faktisk ut til at noen rygger i utgangspunktet et bygget slik at belastninger tåles dårlig. Alle 4 merker nå at regelmessig, nærmest daglig trening er nødvendig for et godt ryggliv.  Denne familiehistorien forteller at selv om man gjør det meste riktig, så har man ingen garantier.

For de fleste skal det lite til for å få det bedre.

Det er mye kunnskap som sier at bare det å bryte opp stillesitting noen minutter hvert 45. minutt, bevege seg litt rundt, kan forebygge nakke- og rygg-plager. Selv om mange av oss er ferdig med arbeidslivet, kan det være artig med en historie fra en dansk bedrift med mange kvinner som satt foran PC-ene. De hadde stort sykefravær pga smerter i nakke og rygg. Noen minutter, ett par ganger daglig med strikktrening var nok til at alt bedret seg. Etter å ha lest mange forskjellige undersøkelser som forteller om liknende tiltak, sitter jeg likevel igjen med el slag konklusjon. I tillegg til avbrutt sammenhengende sitting, driv litt styrketrening. Styrketrening, særlig av kjernemuskulaturen er en slags sikringskost.

Hilsen Thor-Øistein med stiv,,,, men ikke vond rygg.

Det er en vanlig oppfatning at eldre kvinner mestrer tilværelsen bedre enn eldre menn, særlig aleneboende eldre kvinner i motsetning til menn som bor alene. Kvinner har oftere et godt sosialt nettverk og et nærere forhold til familie og venner enn menn. Kvinner lever lengre og har dermed også flere år alene enn menn. Disse forskjellene er kanskje mer fremtredende blant dagens 80 – 90 åringer enn de ser ut til å bli i årene fremover. Kvinner lever fortsatt lengre enn menn, men forskjellene er i ferd med å skrumpe inn, kanskje fordi kvinner har fulgt opp menns dårlige helsevaner (røyking, stress, mm), men også fordi menns levealder har økt raskere enn kvinners.

Opp til rundt 75 år er både kvinner og menn stort sett godt fornøyd med livet og har det bra. I den senere alderdommen, etter 75 år, setter for alvor det fysiske forfallet inn med de konsekvenser det har for livskvaliteten. Det viser seg at gamle kvinner, over 75 år, i gjennomsnitt har flere fysiske helseplager enn menn og er mer utsatt for ensomhet og depresjon.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Det er lite forskning på evnen til å bygge sosiale nettverk som varer utover i alderdommen hos kvinner og menn. Det kan imidlertid se ut til at kvinners evne til sosial kontakt er en hjelp mot ensomhet og depresjon. Men slik kontakt er ofte avhengig av fysiske muligheter til å komme seg ut og rundt. Når vi vet at eldre kvinner oftere har bruddskader og andre fysiske hindringer for å forlate bostedet så hjelper evnen til å bygge sosiale nettverk lite.

Ser da fremtiden bare mørk ut for oss kvinner som  nærmer oss eller allerede er i den høye alderdommen? Det er mye vi kan gjøre for å beholde helsen lengst mulig. Det viser seg at styrketrening er effektiv langt opp i alderdommen og det aller viktigste for å komme seg ut av sengen om morgenen og kanskje også ut og bort til nærmeste møteplass. Thor-Øistein har vært med på å skrive bok om nettopp mulige treningsmåter for eldre og gamle – den har vi vist til tidligere. 

I de store byene hvor ensomhet kanskje er den største utfordringen er det et godt utbygget nettverk av seniorsentre som er uvurderlige i sine tilbud til en aldrende befolkning. Bruk dem – det vil du garantert ikke angre på. Det er ikke alle som har familien i nærheten, og ikke alle gamle har familie. Seniorsentrene gir mulighet for å møte likesinnede og knytte nye forbindelser. 

En liten påminner til både kvinner og menn i alle aldre – venner er noe av det viktigste vi har og er helt uavhengig av om man lever eller har levet i et parforhold. Vennskap må pleies og dyrkes – det er viktig å huske på enten vi lever aktive liv eller er kommet over i den roligere fasen. 

I går klokken 11.00 var det Norges 15 minutes of fame og kunngjøringen av hvem som får årets fredspris. Alle medier kunne fortelle oss at “verdens øyne er rettet mot Norge”. Selv om det betyr svært lite for Nobelkomiteen og ICAN vil jeg slutte meg til rekken av gratulanter. Prisen er ikke særlig kontroversiell, for alle er i mot atomvåpen, man er bare rykende uenige om hvordan nå målet om en atomvåpenfri jord. Det springende spørsmålet er så vidt jeg har forstått om vi skal starte en prosess ved et forbud NÅ eller om vi skal lene oss tilbake og tro på doktrinen om at så lenge alle parter i en konflikt (eller mange konflikter) har atomvåpen så vil ingen tørre å bruke dem. Dessuten sies det at vi gjennom vårt medlemskap i NATO er forpliktet til å stemme i mot alle forsøk på å innføre et forbud. Og slik blir prisen (heldigvis) kontroversiell, for ICAN står fast på forbudslinjen og det har nå Nobelkomiteen sluttet seg til og premiert.

For meg som en enkel sjel er det vanskelig å forstå at det er bedre å sitte på hver sin tue med de verste masseutryddelsesvåpen som finnes for å skremme hverandre fra å bruke dem, enn å starte en massiv nedrustningsprosess ved å stemme for et forbud. Det vektigste argumentet for motstanderne av forbud er at ingen av statene som har kjernevåpen har vært med på forbudslinjen. Kina, USA og Russland, for ikke å snakke om Nord-Korea, skremmer hverandre og oss så godt de kan. Vi har all grunn til å være redde, og slik vil det fortsette om ingen begynner med å si at nok er nok. ICAN er en organisering av alle gode krefter mot atomvåpen og de krever at noe skjer nå med bakgrunn i den humanitære katastrofen som inntreffer om noen, villet eller i vanvare trykker på knappen. Ingen aner hva en uforutsigbar president i USA kunne finne på, og vi, Norge, er livredde for å ikke tekkes ham. På den annen side er det et åpent og forferdelig vanskelig spørsmål hvordan temme røverstater som for eksempel NordKorea

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

I Dagsnytt 18 i går fikk vi alle argumentene for og i mot, samt de mest ekstreme fra FrPs representant som syntes prisen var farlig for verdensfreden. Det beste innlegget kom fra SV som rolig og saklig argumenterte for at Norge nå må gå i front for å starte den etterlengtete prosessen for en fredeligere verden. Hvorfor skal vi ikke kunne gjøre det uten å ødelegge vårt forhold til NATO. Og ja, vi kommer til å irritere Donald Trump, men det er vel vårt minste problem?

Gratulerer ICAN og gratulerer Nobelkomiteen som virkelig har gitt en pris i Nobels ånd.

Hilsen en tross alt optimistisk Ragnhild

Nå har vi endelig fått “our souls at night” på Nettflix. Igår kveld var vi hjemme hos Robert Redford og Jane Fonda som var 2 karakterer rundt 80 år, etter flere år alene etter at ektefellene døde. (For noen uker siden skrev vi om disse 2 skuespillerene, repeter det !!!!). Det starter med at han sitter hjemme alene med en dyp tallerken med ett eller annet foran seg. Han ser passelig matlei og trist. Hun tar initiativ til at de blir bedre kjent,,, på alle måter. Jeg synes det var mye gjenkjennelse, typisk “feel good film.

Dette er egentlig en intro for å skrive noe om oss eldre menn og særlig hvordan livet kan bli når vi av en eller annen grunn er eller blir alene. Vi vet at eldre enslige menn får de aldersbestemte sykdommer tidligere og.har ett kortere liv enn snittet. Det er mange grunner til dette, men la meg ta noen eksempler. Merker de endringer med helsa, går de senere til legen enn andre. Feks oppdages kreftsykdommer ofte sent og det ofte med uheldige konsekvenser. Krever en sykdom medisinering og kontroller, følges dette dårlig opp.

Det er mange år siden kollega Thomas Bøhmer fastslo at underernæring var vanlig funn når eldre/gamle ble innlagt på sykehus eller var på eldre-institusjon. Eldre som bor alene hjemme kan ha tilsyn hjemme, men undersøkelser idag viser at en altfor stor prosent av dem ikke får i seg nok næringsrik mat. Værst er det med menn. Maten kan være i kjøleskapet, men den eldre orker ikke spise. Enten de er hjemme eller på institusjon, spises det ikke uten at det er hyggelig rundt måltidet. Ofte glemmes at endel eldre har dårlig tannstell. Det er mangel på alt fra tannpuss til tannlegebesøk. Er det smerter i munnen, et det ikke lett å tygge. Når det er slik jeg her beskriver, er det ikke lett å leve opp til rådene om næringsrik og tilstrekkelig mat med frukt og en skje tran osv.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Litt eiendommelig, men det ser ut til at vi menn, mer enn kvinner, er avhengig av et nært menneske for å ta vare på oss selv.

Ps. Bildet viser Robert før de gamle fant hverandre.

Hilsen Thor-Øistein

Faglige diskusjoner som har vært temmelig hete har nok forekommet blant leger tidligere også. Som oftest i det lukkete rom og fra tid til annen på møter eller konferanser. De siste par uker har leger tatt dette opp på et høyere nivå. Dvs. avisspaltene har vært arena for to medisinske professorer som med god margin har passert grensen for vanlig saklighet. Etterhvert har selvsagt andre hengt se på. 

Det dreier seg om et sykdomskmpleks som kalles CFS/ME som har vært et begrep fra 1980 årene. På vanlig norsk kalles det nok “kronisk utmattelse”. Det kan ramme alle, men gruppen 40-50 år hyppigst, flest kvinner. Årsakene er som oftest ukjente, men det er ofte en forhistorie med lengeværende stress eller en eller annen virus infeksjon. I -60 og -70 årene opplevde jeg et slikt sykdomsbilde etter Kyssesyke (Epstein Barr virus infeksjon). Det kunne bli svært lengevarende og noen kom rett og slett ikke til krefter igjen. Hvor mange som rammes, har vi ikke gode tall på.

Noen er så syke at de ikke er i stand til å grei seg selv, de er ikke i stand til noe som helst og kan være sengeliggende i flere år. I andre enden finner vi mennesket som etter månder med sengeleie gradvis kommer tilbake til et vanlig liv.

Hva harde 2 professorer kranglet om? Den ene hevder at kronisk utmattelse kan forklares ut fra en såkalt somatisk/kroppslig sykdomsmodell og må behandles deretter. Den andre hevder at det er psykiske faktorer med i sykdomsutviklingen og at noen har nytte av behandling som følger disse sporene.. At man ser forskjellig på sykdomsmekanismer osv, bør være greit og kan føre til viktig arbeid videre. Litt mer ugreit blir det når det dukker opp uttrykk som “dette har du ikke greie på”, “dette har du ikke arbeidet med”, “dette har du ikke forsket på”, “jeg har vært på en konferanse du ikke var med på”.   Egentlig mangler bare utsagn som ” jeg er større, sterker og klokere enn deg”.

Hva skal en vanlig leser tro. Nyttig informasjon er det neppe for folk flest. For de som er syke og deres pårørende må det være rimelig dumt.

Bildet av 2 alfa hingster er ikke tilfeldig.

Hilsen Thor-Øistein 

Når vi blir eldre, blir vi nødvendigvis klokere? Vi velger å tro det selv. Har vi et varmere hjerte og føler mer omsorg for andre? Svaret blir vel det samme.

I det nye storting er snittalderen 10 år lavere enn for noen år siden, nå ca 45 år. Det er ingen representanter over 70 år og 3 er eldre enn 65 år. Jeg diskuterte dette med en jevnaldrende kollega for ett par uker siden. Han syntes dette var greit, “vi hadde oppnådd alt vi ønsket oss og hadde ikke mer å bidra med”. Jeg hevdet at det ikke dreide seg om det. Kanskje vi litt eldre kunne bidra med litt om det fremtidige samfunn generelt. Vi har da nok utfordringer uteom eldreomsorgen.

Alle de store partiene ble senest ifjor enige om at mindreårige flyktninger skulle gis midlertidig flyktningstatus. Dvs. hvis de norske myndigheter betrakter det trygt skal del de hjemsendes når de blir 18 år. Dette uansett om hvor godt de har blitt integrert i det norske samfunnet. Hva har dett endt opp med ? Jo, mer enn 150 unge, hovedsakelig gutter fra Afganistan har rømt fra Norge i redsel for å bli sendt tilbake. Vi ikke hvor de er i verden nå, men Ihverfall ikke i Afganistan. Partiene er nå enige om at dette er er uheldig. Jeg vil bruke mye sterkere ord. De vil nå endre dette. Neste storting vil gi barna vanlig flyktningstatus med vanlige rettigheter. Så,kommer for meg et springende punkt. Man foreslår at det opprettes lokale omsorgs sentre i Afganistan. Det sies ikke noe om omfanget og budsjett. I lang tid har vi hørt om at det som monner best er hjelp i nærområdene, men budsjett omfanget sies det ikke noe nærmere om . Så langt har det ikke vært imponerende. Kan vi stole på det nå? Men når først galt har skjedd med de som har midlertidig opphold, bør vi la de få bli i Norge. Det er mer  enn hjerteskjærende å sende de som fremdeles er  her, ut mot deres vilje. Så får vi starte med blanke ark neste år.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

En slik sak er viktigere for meg nå enn mange av de såkalte eldre utfordringene nå. Hadde jeg sittet på tinget, skulle jeg latt meg høre.

Hilsen en opprørt Thor-Øistein som nå egentlig bare følger opp gårsdagens Ragnhild.