Vi er på fjellet med tre barnebarn – 9-12 år. For et privilegium å være sammen med dem alene og kunne skjemme dem bort med basseng på hotell i nærheten når det sprutregner og så vafler og kakao med krem etter tilbakekomst til hytta. De er blitt så store at morgenene er fredelige så vi kan få lest aviser og drukket kaffe før de våkner. I morges leste jeg igjen om de mindreårige asylsøkerne, de som har livet sitt på vent og gruer seg intenst til 18 årsdagen sin. Jeg klarer ikke å forstå at innvandringsregulerende hensyn skal trumfe barns liv. Jeg har igjen og igjen hørt alle de for meg komplett uforståelige argumentene om barn som blir sent på en farefull reise for å hjelpe familien sin. Ja og hva så? Disse barna flykter fra en krigssone, Afghanistan er et land i krig og de aller fleste som nå står i fare for å bli hjemsendt kommer derfra. Og ikke nok med det, myndighetene vet at store områder i Afghanistan er livsfarlige, men så sender de barn tilbake til et såkalt trygt område hvor de hverken har familie eller annet nettverk og hvor det når som helst kan bli en ny krigssone. Ingen av de store partiene vil gå tilbake på det menneske- og barnefiendlige asylforliket de inngikk nærmest i panikk. Politikerne må se noe av urimelighetene de er med på, men så er det de innvandringsregulerende hensyn……….
Her sitter vi trygt og godt i en varm hytte, med nok av alt og med våre skjønne barnebarn. Og der ute, i vårt land er det iskaldt og hjerteløst overfor andre av verdens barn som burde få oppleve en trygg oppvekst. Jeg gråter for flyktningbarna som kastes ut av Norge. Hva kan jeg gjøre? Det hjelper lite å gråte og min stemme ved valget var ikke nok til å felle de mest hjerteløse av politikerne våre. Men vi begynner å bli flere – nå må noe skje!
For en uke siden skrev jeg om danse-band musikk på 75 årsdag. Det fikk liv i oss. Vi danset utover natten, hadde det moro og svetten haglet. Igår kveld hadde vi Hedda 9 år og Kaspar snart 12 på besøk. Morforeldre har lov til å skjemme bort ungene og det gjorde med pizza, brus og etterhvert TV med smågodt attåt. Men for å si det med en gang.Vanligvis er det et helt annet kosthold! Barna ville se på “Skal vi danse?” Og det gjorde vi. Vi litt eldre hadde bare tittet så vidt på det tidligere, men det ble en morsom opplevelse. Fra topp proffe selskapsdansere til nettopp: Trude Drevland 70. Alderen tilsa at hun godt kunne vært mor til de andre men det gjorde ingenting. Hun strålte av trygghet og glede. Om ikke alle dansetrinnene var like flotte, så var det likevel elegant og for en flott holdning hun hadde. Seerne satte også pris på dette og stemte henne videre.
Jeg vet ikke ikke noe om og hvordan hun trener, men jeg er temmelig sikker på at hun gjør endel for å se så sprek ut. Uansett alder er vi mer eller mindre forfengelige. Vi ønsker å se bra ut. Rynker og litt skrukk forteller at vi har blitt noen år. At vi blir krumme i ryggen og går som sekker med korte skritt, behøver ikke være obligatorisk! Yngvar og jeg har skrevet om trening for å ta tak i dette, og det skal ikke mye til. Kortversjonen kan være: styrketrening av kjernemusklene, løft hodet, vær bevist når du går, ta lange skritt og sveiv med armene.
Men jeg kommet tilbake til dansingen. Glimrende mosjon som gir glede. Det kan være hjemme i stua, på Danseband festival eller kanskje Norsk seniordans. Ca 12 000 er medlemmer av dette. Jeg har ikke vært med selv men kjenner danse-entusiaster som fremsnakker dette flotte tiltaket. Dette er bare å Google, så ser du hvor det foregår..
