I dag har Thor-Øistein og jeg gått tur langs vårt lokale Everglade, med bever og Pia, men uten krokodiller, og filosofert litt over det som opptar oss mye for tiden, valg i USA og den politiske situasjonen her hjemme.
Dette skal ikke være en partipolitisk blogg, men slik verden ser ut akkurat nå er det umulig ikke å tenke og skrive i alle fall litt politisk. Mens jeg biter negler med tanke på hva som kan skje etter 3. november må jeg være evig takknemlig for å være norsk. Takknemlig for at vi har politikere som snakker respektfullt om sine motstandere og som innimellom innrømmer at de kanskje kan ha noen poeng. Takknemlig for at selv om temperaturen av og til er høy så hører vi ikke karakteristikker som imbesil, forbrytersk, idiotiskog det som verre er. Vi hadde en liten glipp fra en partileder på et landsmøte som prøvde seg på Trumpvarianten ved å sette nedsettende kallenavn på motstanderne sine. Tenker hun angrer litt på den nå.
Når dette er sagt kan jeg ikke være annet enn bekymret over trenden med at de øverste politiske sjiktene besettes av tidligere ansatte og partnere i påvirkningsbransjen samtidig som politikere som skiftes ut går direkte til samme påvirkningsbransje, riktignok med en karantenetid på seks måneder. På den måten skaffer kunder av First House, PwC og andre påvirkere seg nærmest direkte tilgang til øverste hylle i regjeringsapparatet eller hos de viktigste partilederne fordi de har vært og er bestekompiser. Og dette gjelder alle partier på Stortinget, røde blå og gule, bare Senterpartiet og Rødt er klare på at slik vil vi ikke ha det. Eksempelet som Jo Moen Bredeveien trekker frem i Dagsavisen i dag får meg til å fryse på ryggen. http://Politikerklassen Vi gir dem tillit. De viser seg ikke tilliten verdig. Gang på gang.
Tidligere rådgiver for Venstres leder som nå er i First House skaffet en kunde direkte tilgang til Næringsministeren. Et demokratisk problem? Så absolutt. Men heldigvis lever vi i et land hvor mediene trygt kan skrive om slikt og kanskje få noen politikere til å skamme seg bitte litt.
Men jeg leser Aftenposten også og kan glede meg over en frittalende lederskribent. Når en ung KrF-kvinne gjør seg høy og mørk og kaller den norske foreldrepermisjonen lite fleksibel får hun så hatten passer: Vrøvl skriver Aftenposten i en leder. Det er jeg hjertens enig i.
Hilsen Ragnhild som er veldig glad for å bo i Norge
