seniorlivet Livet som 65+, muligheter, gleder og utfordringer.

Bildet av denne karen, kjenner vel de fleste nå. Eivind Henriksen, norsk sleggekaster som vant sølv i OL ifjor og nå bronsemedalje i VM i USA. Imponerende og strålende prestasjoner. Dette er en idrett som vanligvis ikke har blitt fokusert på TV. Rotasjonene i kastingen er en risikosak, egentlig både for utøver, andre på banen og tildels publikum. Dette er også bakgrunnen for at sleggekast vanligvis starter før de andre konkurransene. Kastredskapen veiet litt over 7 kg og med kraft  som kan resultere  i kast på 80 m, forstår vi lett hvilket skadepotensiale som foreligger. Selv om det kastes fra et nettingbur, kan det skje uhell.

Første gang jeg møtte Eivind var han vel 24 år gammel. Han var en storvokst gutt allerede sa og stilte opp med pappaen sin. Uten at det går ut over min taushetsplikt, kan jeg fortelle litt om denne unge mannen.Han var klar over at han ville bli sleggekaster og kunne fortelle meg at det ikke bare var nødvendig å være stor og sterk. Han trente selvsagt generell styrke og spenst, hovedsakelig med kroppen som egen vekt. Hurtighet og koordinasjon var i høyeste grad med i bildet. Vi snakket betraktelig om de forholdsregler som er nødvendige med en kropp som ikke er ferdig utvokst og ferdigutviklet. Jeg tror vi forsto hverandre, den modne 14 åringen og jeg.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Med årene har det bare blitt sporadisk “hallo”, når jeg har sett ham. Nå er han snart  32 år gammel og  litt av en atlet på 191 cm og med en mer enn velutviklet muskulatur. I intervjuer forteller han om skader og overbelastninger og  hjerterytme-forstyrrelser (atrieflimmer) fra han var guttunge. Likevel har han stått på og endelig har han lykkes. Han understreker at for ham har det viktigste vært stadig å utvikle bedre ferdigheter og mestring, selv i de mest stressede situasjoner. Og det ser vi nå tydelig!!!

2 norske kvinner som også deltar i VM er laget av noe av det samme stoffet. Line Kloster (32 år) og Elisabeth Slettum (35 år), begge deltaker på 4 x 400 m stafett, har ikke tidligere vært så gode som nå. De er på godt Skandinavisk nivå og har fortsatt masse glede over å være der.

Disse egenskapene, se gleden ved ferdighetsutvikling og mestring, er det som fryder meg mest når jeg fortsatt prøver aktivt å følge med barn og ungdom  som bruker tid og energi på å trene. Noen trenger lang tid på utvikle ferdigheter mens andre er der forbausende tidlig. Tålmodighet og litt “isvann” i bøtta, prediker jeg stadig,  det lønner seg.

Hilsen Thor-Øistein

Denne gange vil jeg nok en gang skrive om selvbestemmelse og abort, men også om enda en leseopplevelse.

Selv med krig i Europa, flystreik, høye strømpriser og katastrofe for kjekke unge menn som vil kjøre hurtigbåten sin fra Oslo til Kragerø (bensinpriser må vite), så skaper striden rundt selvbestemt abort fortsatt overskrifter. Vi som er for kvinners rett til å ha det avgjørende ordet i spørsmålet om være eller ikke være for fosteret er oppgitte og forferdet over hvordan USAs høyesterett med et pennestrøk kan frata kvinner en rett de har hatt i over 50 år. Men vi behøver ikke gå så langt, et av våre nære naboland i norden, befolket av våre egne forfedre, nemlig Færøyene, har fortsatt en lov som likner den vi hadde i Norge før 1978. Nå er det stor forskjell på hvordan mange stater i USA behandler abortsøkende kvinner og hvordan Færøyene praktiserer loven. Men tanken er det samme, abort er fosterdrap og kvinner er ikke egnet til selv å ta ansvar i slike alvorlige spørsmål.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Når abort blir ulovlig, uansett kvinners livssituasjon, slik som i Polen, Ungarn og mange amerikanske delstater, er det i alle fall en konsekvent tankegang. Abort er drap og det eneste som kan rettferdiggjøre et slikt inngrep er når liv står mot liv, altså kvinnens liv mot fosterets. I en kommentar i Bergens Tidende spør Anne Rokkan retorisk “Hvorfor skal egentlig voldtatte få unntak fra et abortforbud?”. Rokkan beskriver seg selv som feminist og opptatt av kvinners rett til selvbestemmelse. Samtidig kan hun ha sympati med dem som av hele sitt hjerte mener fosteret har livets rett. Hun problematiserer dilemmaet hvor noe som fremstilles som en grunnleggende etisk debatt blir gjenstand for en rekke unntak som ikke kan forsvares ut fra tankegangen som ligger til grunn: Abort er drap. Rokkan oppsummerer sin kloke gjennomgang slik: “Abort er et brutalt og endelig valg. Den eneste grunnen til at kvinner utsetter seg for det, er at de har vurdert det som bedre enn alternativet.” Jeg prøvde å lenke Anne Rokkans kommentar i denne posten, men på nett var BT mer interessert i å gi plass til Victor Hovland og strømsparing enn selvbestemt abort.

Tilbake til Færøyene. Abortloven der er grunnleggende kvinnefiendtlig. Den impliserer at kvinner er for emosjonelle eller umodne til selv å ta et vanskelig valg, det valget må to leger ta for dem. Akkurat den tankegangen var det vi sto på barrikadene i mot i 1970-årene og vant frem med synspunktet at kvinnen er den rette til å ta en avgjørelse som er avgjørende for hennes liv. Den gangen vant vi frem i Stortinget med en- 1- stemmes overvekt, i dag ville det ganske sikkert sett helt annerledes ut. Jeg antar at en lov om selvbestemt abort ville vunnet frem mot noen stemmer fra KrF.

Jeg vil avslutte dette innlegget med enda en leseopplevelse denne sommeren. Jeg leser nå Colson Whiteheads The underground railway. De fleste har sikkert lest utallige historier om Sørstatene i USA, plantasjeeiere og slaver. Hvordan slavene ble umenneskeliggjort og behandlet som det de var, en vare som kunne kjøpes og selges. Denne boken handler delvis om det samme, men med nye perspektiver. Jeg anbefaler den på det varmeste og gremmer meg over at jeg ikke har oppdaget Colson Whitehead før, men det viser bare hvor ignorant jeg er.

Med sommerhilsener og tross alt noe optimisme for fremtiden fra Ragnhild.

Nå skal jeg fortelle om morfar som nettopp har hatt en knapp uke på ferie med 3 fjortenåringer og 2 sekstenåringer. Det ble noen veldig stimulerende dager for gamlefar og tilsynelatende noen morsomme dager for barna.

Det å være “fjortis” kan ikke være så lett. Puberteten herjer med kropp og sjel. Ikke er de småbarn og ikke er de skikkelige ungdommer enda. Det blir en periode med orientering og utprøving. Endel opposisjon til voksengenerasjonen er naturlig og den kan være slitsom for alle. Det går vanligvis ikke utover besteforeldrene men vi kan jo være vitner til litt høylytte diskusjoner som er utfordrende for foreldre ved middagsbordet.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Karoline og Christian hadde ferieuke på Gumøy (Kragerø) med Kaspar 16 og Hedda 14 år. De hadde med seg 3 venner, 2 fjortenåringer og en til på 16. Vi har hatt lang tradisjon med morgengym og etterfølgende bading, men nå ble det litt annerledes. Disse 5 barna var aktive idrettsutøvere som konkurrerte henholdsvis i basket, friidrett, bandy, fotball og ishockey. De hadde forventninger denne gangen til et mer profesjonelt treningsopplegg. Morfar har jo en viss erfaring med å trene barn, men denne gangen krevde det sin mann. Første treningsøkt viste klart at dette var barn som gjennom de siste årene hadde fått mye og riktig trening.

Spiller man hockey eller løper sprint er det mye forskjellig ferdigheter som opptrenes. Men mye er felles. De var alle generelt sterke, de hadde bra hurtighet og fin koordinasjon. Vi hadde treningen tildels på en stor treplatting og tildels på nyklippet 70 m lang gressplen. Styrketrening var tildels med kroppen som egen vekt og tildels med tunge strikker. Løpingen ble mye “hopp og sprett” og vanlig sprint øvelser, ialt vel 50 minutter. Etter første dag ble det antydet at det ikke var hardt nok, så da så, morfar måtte dra til. Og det gjorde jeg ved at alle 3 fikk prøve seg 10 minutter med boksing.  Selvsagt ble det bading og stor frokost!

Jeg skriver dette fordi ivrige barn/ungdommer gjør meg glad. De er opptatt av å utvikle ferdigheter og mestring og nødvendigvis ikke av å bli best.

Selvsagt kan det gå bra om fritiden mest går med til å ” være på nettet”  timesvis og ellers henge med venner. Jeg tilstår gjerne at jeg er gammeldags og litt sær, men det må gamlingen få lov til å være.

Hilsen Thor-Øistein som fortsatt har litt evnen til å bli engasjert.

Nå har vi vært 2 uker på Bråtane og virkelig nytt sommeren. Dagene har forløpt slik sommerdager skal med typiske Bråtaneaktiviteter. Det betyr herlig samvær med barn og barnebarn, litt hagearbeid, dvs luking, lange morgener i solen på plattingen foran huset, morgenbad, sene frokoster og ditto formiddagsmater og middager. I år har det vært litt annerledes i og med at Thor-Øistein er nyoperert for sin spinal stenose og derfor har noe restriksjoner på aktiviteter. Vi har ikke vært på golfbanen, i alle fall ikke for å spille, og det har vært lite turgåing også. Han som har vært vant til å gjøre alt mulig, løfte og bære har til dels vært som en løve i bur og jeg har måttet være streng å passe på at han er forsiktig. En lite takknemlig oppgave.

En annen side ved vår sommermodus er at jeg får lest endel. Denne gangen har jeg lest Afterlives av Gurnah – en strålende bok. Ikke rart det ble en Nobelpris. Ellers er jeg blitt tipset av svenske venner om Karin Smirnoff, en debutant med boken Jeg for ned til Bror, første bind i en trilogi. De to neste er nettopp kommet på norsk og heter henholdsvis Vi dro opp med mor og Så dro jeg hjem. Bare titlene er så spesielle at jeg ble nyskjerrig på bøkene. Jeg fikk med meg den første til Bråtane og ble bare helt overbegeistret. Gleder meg til de to neste. Språket er så spesielt at jeg undres på om det blir vanskelig å lese dem på svensk, den første leste jeg på norsk og det virker som oversettelsen er god. Jeg har også kost meg med en engelsk krim som jeg gjerne vil dele med en av mine krimelskende venninner.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Selv i sommermodus er det umulig å ikke være berørt av verdenssituasjonen og krigen i Ukraina. Det føles nesten feil å sitte i vårt fredelige hjørne av verden og nyte sommeren mens et europeisk land er i ferd med å gå i oppløsning. Men slik er vi mennesker, vi klarer å skyve verdensproblemene fra oss og leve i vårt lille trygge nu.

Jeg som har elsket Amerika blir ekstra lei meg når jeg ser og hører hva som skjer der. En våpenlobby som pisker opp stemningen for hver ny masseskyting med at den eneste måten å komme skytingen til livs er mer våpen. En Høyesterett som nekter delstatene å innføre lover mot våpenkjøp og besittelse av våpen. Og den samme Høyesterett som nå lar delstatene innføre så strenge anti-abortlover at barn som er blitt gravide etter voldtekt skal tvinges til å bære frem fosteret. Dette er altså The land of the free. På tross av demonstrasjoner og alle gode krefter som prøver å hjelpe kvinner i delstater med de strengeste anti-abortlovene, jeg er redd mellomvalget til høsten bare vil være med på å sementere denne grusomme utviklingen.

Men tilbake til våre to uker på Bråtane hvor nattfiolene duftet i starten, men så som det skal være, visnet uken etter St.Hans. Der rosene blomstret og markblomstene kom som de skulle, først de store blåklokkene, så de vanlige blåklokkene, Nattogdag, tiriltunge og mange flere. Det er helt umulig å holde ugresset unna, men jeg luker og luker i alle fall der det synes best. Thor-Øistein slår gress med en gressklipper som nærmest drar ham og derfor er lovlig selv etter en operasjon. Vi har kost oss med de av barnebarna som har vært innom og vi har gjort alt det vi skal gjøre der nede, blant annet morgengymnastikk før morgenbad. Nå ser vi tilbake på fine uker og regner med å komme tilbake i august.

Hilsen Ragnhild

Når vi eldre (og gamle) treffes, blir det ofte prat om sverdet som henger over nakken på oss. Det å miste fotfestet, vi husker ikke veien, vi glemmer hvor vi la nøklene, vi forteller det samme om igjen og vi kjenner ikke igjen folk. Begynnende kognitiv svikt, kaller vi det. Utviklingen skjer gradvis og hvor raskt det skjer, er vanskelig å forutsi.

Noen tall :, det er omlag 110 000 demente i Norge idag. 20 prosent av 85-åringene har en eller annen form for kognitiv svikt. 85 prosent av de demensrammete har Alzheimers sykdom, en såkalt nevrodegenerativ lidelse. Proteinet (eggehvite) stoffet betaamyleoid klumper seg mellom hjernecellene i hjernen og proteinet tau ødelegger cellene fra innsiden. Slike forandringer  kan påvises ved MR og bekreftes ved mikroskopisk undersøkelse av hjernen etter døden. Av de resterende 15 prosent av demenstilfellende er sirkulasjonsforandringer i hjernen den viktigste undergruppen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Kollega Lasse Philstrøm skrev forleden i Morgenbladet om den såkalte “The 90 + study” hvor en stor gruppe gamle 70-90 år ble fulgt i 20 år. Ved livets slutt ble det gjort mikroskopisk undersøkelse av hjernen. En av deltagerne døde 96 år gammel av kreft. Han hadde da fortsatt et høyt funksjonsnivå og presterte godt på kognitive tester. Dette tiltross for at hjerneundersøkelsen viste betydelig grad av proteinforandringer som ved Alzheimer. Det var også tidligere gjort liknende funn. Hva kan så være forklaringen på at en hjerne full av forandringer likevel kan fungere?

Forskerne spør om  det finnes en “uforklarlig” motstandskraft (resilience) mot demens. At vår hjerne har en stor reservekapasitet er et faktum, men allikevel ? I 90+ studien nevnes at positive livstilsfaktorer kan ha en større effekt for de riktig gamle, (90+) enn hos 70-åringene. Svaret er forløpig at man ikke vet hvorfor enkelte greier seg bra, selv om hjerneforandringene er store.

Eller som Philstrøm skriver: “Det som teller når noen av oss blir 96 år, er ikke hvordan hjernen ser ut i mikroskopet, men hva man faktisk kan få til å gjøre med den.”

Hvem av oss som kan mobilisere denne motstandskraften, er mer enn usikkert. Hva vil “gamlingen” selv gjøre i påvente av mer kunnskap.? Prøve å være aktiv både med hode og bein, og så håpe på det beste, ellers kaldt “flaks og hell””

Hilsen Thor-Øistein.

Ja, det er meg selv det gjelder. Gradvis ble det værre det siste året. Turene i skogen ble stadig kortere og etter hvert temmelig plagsomme. Korsryggen var stiv og smertene i setemusklene og baksiden av lårene preget hverdagen. Litt egen-innsikt og samtale med fastlege, Anders, stilte en sansynlighets diagnose, spinal stenose. Billed-diagnostikk, såkalt MR- undersøkelse, bekreftet det. Kanalen i ryggraden, spinalkanalen var i diameter blitt omtrent halvert. Nederste del av ryggmargen med nervegrener ble klemt sammen og var årsak til elendigheten.

De store sentralsykehusene har avdelinger med spesialekspertise som vurderer en slik diagnose for evt operativ behandling. Vårt offentlige helsevesen er fremragende  og når akutte ting krever  rask handling, går alt på skinner. Selv om min funksjonsevne var vesentlig redusert, var det ikke en slik situasjon som tilsa øyeblikkelige tiltak.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg ble henvist til Oslofjordklinikken i Sandvika. Der opererer 5 nevrokirurger rygger og nakker. Etter nærmere undersøkelser og vurdering ble jeg operert etter 2-3 uker. Alt fra begynnelse til slutt og postoperativ oppfølging, er det bare å si at dette var skikkelig profesjonelt gjennomført og jeg følte meg trygg på alle måter.

Når en gammel doktor legger seg på bordet for å bli skåret i, vil han gjerne vite at det er en god håndverker som står der. Det visste jeg at kollega og nevrokirurg Bjarne Lied var,  og jeg føler allerede etter 3 døgn at dette er blitt bra. Inngrepet er et 4-5 cm snitt nederst i ryggen. Det er mikrokirurgisk inngrep. Litt benvev og bindevev fjernes og bedre plass for nerver til bena blir etablert.

Det kreves litt disiplin de første 5 ukene for at dette skal bli en bra rekonvalesens. Ikke bære, løfte og vri, men gradvis øke gå-distansen, skal jeg vel greie. Godt å ha sterk kone, sterke  barn og barnebarn!!

Så vidt jeg forstår har skånsom mikrokirurgi vært en etablert behandling i vel 2 tiår. Åpen kirurgi var klart  et større inngrep og behandling av spinal stenose var ikke så vanlig. Der jeg vokste opp på landet i 40 og 50 årene minnes jeg at gamle gubber som gikk med hendene på ryggen med korte subbete skritt. Det var mye klaging over hvor ille det var å bli gammel. Menn som hadde jobbet i skog og mark hadde mye utslitte rygger. Kanskje litt spinal stenose også !?

Hilsen Thor-Øistein som takknemlig ser på at verden skrider fremover, i hvertfall på noen områder !?

Vi er en familie hvor de fleste er glade i å bevege seg. Våre barn (som er middelaldrende og vel så det) og barnebarn som er fra 14 – 34 år driver med forskjellige typer sport og idrett – alt fra old boys fotball, bandy, sykling og fjellturer med og uten ski, til fotball, håndball, friidrett og ishockey. Alle gleder seg over mestring på ulike nivåer i sin foretrukne sport. Vel så viktig som å konkurrerre og gjøre det godt i en sportsgren er kameratskapet og å være en del av et lag. Selv i en så individuell idrett som friidrett er samværet med andre og å møte konkurrenter de er blitt godt kjent med på stevner noe av drivkraften.

Fotball er den desidert største idretten her i landet og den idretten som er viktigst for inkludering og integrering. Her starter jakten på talentene tidlig og talentene trenger ekstra mye trening og oppfølgeng som i forskjellige former for fotballakademier. Her er tilbudene mange, kommersielle og ganske kostbare. Klubber med ambisjoner tilbyr skreddersydde akademiopplegg til talentene sine og å være med der er svært kostbart. De fleste klubbene har ikke anledning til å satse penger på talentene sine så dette blir opp til den enkelte forelder å betale for. Med treningsavgifter, utstyr og eventuelt også akademi kan det bli snakk om store summer.

Men ikke alle er “talenter”. Mange spiller fotball fordi det er gøy og fordi det gir en god følelse å være en del av laget. Selv på det nivået kan fotball bli en kostbar affære, spesielt for familier med flere barn som alle gjerne vil være med. Når treningsavgift og medlemsskap i et lag kommer opp i 2000-3000 kroner i de rimeligste klubbene og langt mer i andre klubber i Oslo og rundt om i landet. I tillegg kommer utstyr som sammenliknet med andre idretter ikke er av de dyreste, men alikevel så mye at det merkes i familieøkonomien.

Er det blitt for dyrt å spille fotball og står visjonen til Norges fotballforbund om “fotball for alle” for fall? Eks proff fotballspiller Anders Jacobsen skrev i våres en kronikk der han advarte mot en utvikling der “klubben i mitt hjerte” blir til “klubben i pappas lommebok”. Dette har ført til debatt over prisnivået i barne- og ungdomsfotballen. Klubbene sliter med dårlig økonomi og er avhengig av en stor frivillig innsats for å få det til å gå rundt selv med høye treningsutgifter. Det vil være umulig for dem å tilby barn og unge som bare liker å spille fotball en rimelig eller gratis fotballskole, f.eks. om sommeren.

Denne utviklingen har landslagsspiller Joshua King sett seg lei på. I fjor fikk han med seg flere landslagsspillere som trenere på Joshua King Football Academy, en gratis fotballskole for barn på Romsås, hans gamle klubb. Den siste helgen i juni er det klart for en dobbelt så stor utgave av akademiet. I år er det 400 fotballglade barn som skal møtes på Rommensletta. All ære til landslagsspillerne som stiller opp for sin gamle klubb og for gratis fotballglede.

Jeg må også nevne landslagsspiller Morten Thorsby som er utrettelig i sin kamp for miljøvern, også innen toppfotballen. Det er kjempeviktig for miljøsaken at barn og unges idoler stiller opp og tar opp viktige samfunnsspørsmål.

Men nå var det prisgalloppen innen barne- og ungdomsfotballen som var saken. Vi kan håpe at all oppmerksomheten rundt dette får politikerne til å våkne og at lederne innen fotballen tar affære og ikke er med på å presse prisene oppover.

Flere klubber er bevisst ansvaret og hjelper til så langt det er mulig å la alle få bli med, selv de som ikke har foreldre med fete lommebøker. Slik hjelp må skje på en skånsom og ikke stigmatiserende måte slik vi ser endel klubber følger opp. Det er ingen enkel sak å balansere mellom frivillige og profesjonelle trenere og etter hvert som barna blir eldre blir det større krav til profesjonalitet på trenersiden. Dette vil uvegerlig presse prisene oppover.

Til slutt må jeg som fotballmormor og farmor si at det selvfølgelig er viktig at alle får bli med og at alle har det gøy. Samtidig må vi også innse at noen såkaldte talenter ønsker å satse mer for å bli enda bedre. Det må de så absolutt få lov til og det må legges til rette for dem uten at det går ut over fotball som en breddeidrett.

Hvorfor tanten til en av mine beste venner har blitt 106 år, kan hverken jeg eller andre gi noe konkret svar på. Men vi får se hva denne historien kan avdekke.

Hun vokste opp i Arendal under ganske vanlige forhold. Ingen spesielle utdannelse og levde sitt voksne liv som husmor med mann og 3 barn. Etter hvert engasjert i kommune politikk og var i mange år Røde Kors pasient venn. Hun har nå vært enke omlag 30 år. For 3-4 år siden brakk hun lårhalsen.Etter dette har de daglige turene blitt med rullator. På sykehuset ble de selvsagt forbauset over at damen, dengang 103 år gammel, ikke brukte medisiner mot noe som helst. Og det gjør hun ikke idag heller.

Når familien skal beskrive henne, sier de: Tante har levd et aktivt liv uten å stresse for mye. Hun har et “lyst sinn” og tar ikke sorgene på forskudd. Den lille, nette damen har hele livet spist vanlig norsk kost uten spesielle “hang ups”. Men når noen spør om hun har gjor noe spesielt, svarer hun, ETT GLASS SHERRY hver kveld !!!!  Og det har hun gjort lenge og hennes hukommelse er det ikke noe å si på.

I USA er det fra Harvard universitet nylig publisert en imponerende undersøkelse. 160 000 kvinner er fulgt i opptil 26 år. Man har ikke bare sett på risikofaktorer for aldersbestemte sykdommer og kort liv som vanlig er, men førte og fremst prøvd å kartlegge hva en optimistisk grunnholdning og livssyn kan bety. De fant klar sammenheng med et positivt livssyn og livslengde og det på tvers at rase og etniske grupper. Livsstilfaktorer ellers, bidro moderat i denne sammenheng.

Det er klart at noen har en postv livsholdning fra grunnen av. Det understrekes også at dette kan trenes oss, feks at man hver kveld prøver å trekke frem “hva som var bra “. Høres litt Polyanna ut, men hvorfor ikke?

Jeg kjenner ikke selv tante,  men den amerikanske undersøkelsen støtter godt opp under hva jeg har hørt om henne. Så får jeg i tillegg nevne det massiv kunnskap forteller  oss. Flaks og hell, inkludert gener, er nok viktigste bakgrunn for et brukbart liv i alderdommen. Så får vi prøve å spe på med litt egeninnsats.

Hilsen Thor-Øistein som “prøver” etter beste evne.

Continue reading “Seniorer på tur”

Her om dagen ble Børge Ousland 60 år. Han inviterte vel 50 venner til bursdags fest over 2 dager på Manshausen i Steigen . For de fleste ble det flytur til Bodø og hurtigbåt videre nordover halvannen time.

Først litt om Børge, selv om de fleste vel kjenner til noen av hans bragder. Etter en aktiv oppvekst på Nesodden, ble militærtjenesten til utdannelse som marinejeger i Sjøforsvaret. Utdannelse som dykker og jobb som Nordsjødykker fulgte. Her var det utfordringen på grensen av hva et menneske kan tåle, hvilket mange heller ikke gjorde. Så startet livet i is og kulde. Grønlandstur med to kompiser var starten på 30 år i Arktis og Antarktis med omveier om Himalaia og Patagonia. Det hele toppet seg da han sammen med Mike Horn, for ett par år siden, krysset Arktis fra kyst til kyst på 95 døgn uten tilleggsforsyninger  Om alt dette har det blitt til mange bøker, masse heder og selvsagt foredrag rundt i verden. Hans bragder beskrives av dem som har greie på det, som unike.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Han måtte selvsagt holde tale til/for oss på Manshausen. Han understreket at dette ikke var primært for ham selv, men for alle de inviterte som på forskjellig vis hadde bidratt til hans prestasjoner. Når jeg tenker på hans måte å beskrive det han har gjort i bøker og i foredrag, forbauser dette meg egentlig ikke. Ordet “jeg”, er han varsom i bruken av. Han snakker heller om “vi” og samspillet med naturen. Detaljene i alt han gjør, i forberedelser og gjennomføring er nok en nøkkel til at han kommer frem. Nå sist ble den siste medbragte matbiten svelget ned ved målpassering.

Bildet viser Ibrahim, forretningsmann fra Dubai, Thorleif Thorleifsson, som sammen med Børge seilte Nord-ost og Nord-vestpassasjen med Børge, og undertegnede.

Av gjestene kjente jeg nok 10 fra før. Men etter nesten 3 døgn sammen skjedde noe. De fleste hadde spennende bakgrunn og historie å fortelle, så det ble lite “small talk”, når alt kom til alt. Ett par eksempler. Forretningsmannen fra Dubai som Børge ble kjent med på Nordpolen, fortalte spennende om livet der nede. Etter hvert ble det en samtale ut av det, men vi avholdt oss  fra endel spørsmål om Oljestatenes forhold til “dette og hint”.

Vi blir best kjent når vi gjør ting sammen som tur i fjellet, båtfiske, padling, seiltur med katamaranen, badstue med stamp på brygga osv. For ikke snakke om praten i spiserommet, når som helst rundt bordet med mat eller bare kaffe koppen.

Jeg traff igjen Erling Kagge. Vi hadde ikke pratet sammen på mange år. Endel år tilbake i tid, gikk han til Nordpolen med Børge. Nå ble det mest prat om boka han har skrevet om “Å gå”. Jeg ser stadig i den. Les den! I fullt alvor: Å gå er en viktig og undervurdert aktivitet.

Så kan vi til slutt se på hva jeg har prøvd å gjøre for og med Børge? Etter mange år med erfaring med utholdenhets utøvere, har jeg prøvd å være en samtalepartner for ham. Veldig spennende for meg og forhåpentligvis litt nyttig for han. Nå går vi noen turer i skogen og han spør ofte, hvordan har du det ?

Hilsen en takknemlig TØ som har vært på en flott tur til Manshausen.

Ps. Dere finner mer om stedet på Google.