seniorlivet Livet som 65+, muligheter, gleder og utfordringer.

• På våre daglige turer i Maridalen treffer vi ofte på disse rådyrene som beiter der snøen begynner å forsvinne. På bildet ser dere tre av de syv rådyrene vi ofte møter på tur.

Krigen i Ukraina angår oss alle og gjør det vanskelig å glede seg over de daglige små tingene. Likevel er det akkurat det vi gjør – vi er vel slik skrudd sammen at vi klarer å glede oss – i alle fall er jeg det. Det er heller ikke fritt for at hjemlige diskusjonstema både kan interessere og ergre meg.

Det er lov å glede seg over tidlig vår, over fuglesang og knopper på trærne. Det å følge med på at naturen våkner, at krokusen begynner å blomstre ved noen hushjørner og at hestehoven dukker opp i sydvendte skråninger. Lengre og lysere dager er også noe vi gamle setter pris på, kanskje de yngre også? Fra og med søndag blir dagen enda lengre, kanskje for siste gang hvis man kommer til enighet om å skrote ordningen med sommer- og vintertid.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men så til de små ergrelser eller kanskje heller diskusjonstema. Jeg tenker blant annet på at tredelingen av foreldrepermisjonen som for n’te gang er tema for diskusjoner både i Dax18, politisk kvarter og avisene. Og frontene er de samme og like steile som tidligere. Bakgrunnen for gjenoppleving av denne debatten er en undersøkelse som viser at flere kvinner tar ut ulønnet permisjon etter den lovbestemte mødre- og fedrekvoten. Dette sannsynligvis for å strekke foreldrepermisjonen ut over de 46 ukene med full lønn hvor mor og far har 15 uker hver og 16 uker er til fri fordeling, noe som i praksis gir mor 31 uker permisjon hvorav 6 uker skal tas ut rett etter fødsel.

Kritikere av tredelingen mener at familiene selv er fullt ut kapable til selv å bestemme hvordan foreldrepermisjonen skal fordeles. Familiene kan helt sikkert ordne dette selv og vi vet da godt hvem som blir “vinnere” og hvem som blir tapere. Taperne blir i alle fall fedrene og barnet. Fedrene fordi vi vet at diskusjonen rundt kjøkkenbordet neppe vil gi dem mye nok permisjonstid til å bli godt kjent med barnet sitt, barnet taper fordi det mister den tidlige nærhet og tilknytning til far. Om det blir noen vinnere kommer an på øynene som ser. Kvinnene som ønsker seg mer permisjonstid og ikke synes det er så nøye om far får være alene med barnet i første leveår vil kanskje oppleve seg som “vinnere”. Amming kastes ofte inn som det argumentet som ikke kan motsies av kritikerne av tredelingen. Men som en programleder ganske riktig bemerket i et av de mange debattprogrammene, det er vel ikke snakk om fullamming i 12 måneder.

Et annet tema som opptar meg og som igjen er kommet på dagsordenen i diverse diskusjonsfora er hvordan sikre befolkningen best mulig helsetjeneste. Forhenværende stortingspresident Trøen dukker stadig opp som Høyres helsepolitiske talskvinne med en klokkertro på det private helsetjenestes fortreffelighet. Dvs både hun og alle andre sier i alle fall at det offentlige er grunnstenen, men det private er en viktig aktør og pasientene må få velge. Og slik tappes den offentlige helsetjenesten for penger mens Volvat, Dr.Dropin, Hjemmelegene samt flere andre kan storle hele veien til banken. Det må sies igjen og igjen, private aktører kan jobbe der det er penger å hente, de vil helst slippe kronikerne, alle de udefinerte plagene som særlig mange kvinner rammes av og de slipper lett unna undervisning og opplæringsbiten.

Og sånn går nå dagene. Vi to “gamliser” skal nå på tur sammen med noen gode venner til Portugal og ser frem til fine dager med mye uteliv, god mat og godt selskap.

Hilsen Ragnhild

Jeg har fulgt barn og unge i friidrett gjennom mange tiår. Utviklingen har vært på det jevne. Mange har hatt det moro, de har trent jevnt og trutt. De fleste har gitt seg før de er 15-16 år gamle. Noen fortsetter og har hatt brukbar fremgang og noen kommer endog til godt norsk nivå. Fellesnevneren for dem som fortsetter er at de har hatt entusiastiske foreldre og trenere i klubbene. Men det i seg selv synes ikke å ha vært nok.

Rekrutteringen i enkelte klubber er utrolig. Forleden så jeg vel 50 barn i alderen 5-7 år samlet i idrettshallen på Rud i Bærum. Opptil flere ungdommer prøvde å holde styr på dem. De gjorde så godt i de kunne, men for meg så det meste ut som kaos. De unge trenerene prøvde å organisere litt løping eller hopping. Gruppene ble for store og få av barna fant ut hva de skulle gjøre. Men kanskje barna synes det var moro bare å være i hallen?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vi vet at “gleden ved å mestre” er nøkkelen til at barn fortsetter å gå på trening. Barna må ha instruktører som vet litt om dette. Grupper på 7-8 barn er sansynligvis optimalt for at instruksjonen skal nå frem. Alle må få en følelse av å bli sett når de prøver seg på trening. Frivilligheten med foreldre og litt større ungdom som trenere har vært grunnstenen i barneidretten i klubbene. Dette har kostet lite, men jeg tror tiden er  inne for å se på behovet for noe mer profesjonalitet også her. Kanskje burde klubbene satse på mer profesjonelle trenere fra i alle fall 10-12årsalder? Forstå meg rett, dette ikke for å fremelske enere, men først og fremst for å få flere til å fortsette. Barn med helt spesielle forutsetninger vil uansett også blomstre i en slik sammenheng.

Så til en gruppe gutter i alderen 14 til 17 år som løper mellomdistanse for klubben Ullensaker-Kisa. De ledes av Atle som selv er tidligere god 800 og 1500 m løper og nå er lærer på Wang. På fellestreningene deles de opp i små grupper etter vurdering av hva den optimale belasting er for den enkelte. De følges med pulsregistrering og lactatmålinger på noen av treningene for at gutta selv skal lære å forstå egen belastning. Barn/ungdom utvikler seg i fullstendig utakt og disse forskjellene må hele tiden vurderes.

Hva gjør så en gammel idrettsdoktor her? Jeg prøver å bidra til at alle får mer kunnskap om hvor viktig balansen mellom belastning og restitusjon er. Ikke minst snakker jeg om mat, søvn og bruken av mobil, nettbrett og PC. Utrolig hvor mye krefter disse innretningene krever..

I denne gruppa virker gleden ved systematisk trening å være stor. 4- 5 stykker ser ut til å bli kjempegode, mens de 10 som følger rett etter ikke har mindre treningsglede.

For å bekrefte hva vi gjør, blir noen testet enda ett hakk mer profesjonelt hos dem som virkelig kan det, Erlend og Espen.  Kfr. Bildet.

Hilsen Thor-Øistein som fortsatt har noen spennende utfordringer.

For flere ti-år siden sa Ragnhilds svenske grandtante, moster Gurli dette. 90 år den gang var svært gammelt. Mangt har endret siden den gang. Idag lever vi lenger og mange har gode friske år langt opp i alderdommen. Men moster Gurli ville helst ikke høre om alle de spreke der hun stille og rolig satt i plysjstolen og ikke ville mases på.

Mitt hovedpoeng i dag er at det fortsatt er store forskjeller på oss. Forleden fikk jeg en video av en 102  år gammel mann som løp 60 meter med nummer på brystet. Det gikk ikke fort for den nærmest vindskeive oldingen, men jeg håper han opplevde det som moro! I sports-revyen sist helg ble en 87 år gammel gubbe intervjuet etter å ha fullført  sitt 60.Vasa-lopp. For 2 år siden måtte han bryte Vasaen pga slag. Han endte opp med noe lammelser. Etter systematisk opptrening var han altså istand til å fullføre det 90 km lange langrennet i år.  Hvor lang tid han brukte, spilte egentlig ingen rolle. At han kom gjennom dette  tilsynelatende helskinnet, er imponerende nok.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Disse 2 historiene forteller bare at enkelte kan finne på det mest utrolige, selv i høy alder. Det er neppe helsebringende, men det er ikke poenget. Utfordringen til å prestere noe  som ingen andre har gjort, må ha vært nok til å være glad og fornøyd i hverdagen, håper jeg.

De fleste av oss har en helt annen skala for å måle fornøydhet. Det enkleste nå er selvsagt å være “helt privat”,  for så å fortelle hva som gleder meg av fysisk aktivitet i hverdagen. En times tur i vårsola, de fleste dagene i uka, føles svært så bra. At jeg i tillegg gjør noe trening med strikker, er så sin sak.

Det mest imponerende for meg er historien om en 92 år gammel kvinne  fra Ukraina som sitter i rullestol og likevel har greid å overleve alle strabaser med køer og reiser og endelig har kommet til Norge. Før hun flyktet,opplevde hun at hjemmet ble bombet, at mennesker ble alvorlig såret og døde rundt henne.  Hvilken styrke og livsmot hun har, kan knapt beskrives.Viljen og evnen til å bistå flyktningen fra Ukraina, ser ut til å være stor. Håper hun får sin del av dette den tiden hun har igjen.

Det er vel 100 mil herfra til Ukraina i luftlinje. Det er neppe nødvendig å si noe mer. Disse 4 “springende” historiene sier vel nok.

Hilsen Thor-Øistein, som er litt trist til sinns nå om dagen.

I går arrangerte Eldre legers forening – også kaldt Erfarne legers forening – medlemsmøte med to eminente foredrag i Nye Legenes Hus. Det var stinn brakke og stor interesse for begge foredragene.  Alle syntes tydeligvis det hadde vært vel anvendte to timer på en tirsdags kveld. Her har jeg lyst til å skrive om det foredraget som ikke slipper taket i meg – pensjonert riksadvokat Tor-Aksel Busch som skulle snakke om hva 22 år som riksadvokat hadde lært ham. Det ble bevegende 40 minutter.

Busch startet med å si at dette foredraget så i dag helt annerledes ut enn hvordan det ville sett ut for 14 dager siden gitt situasjonen i Ukraina. Han brukte så tid til å refere til en bok alle burde lese som heter Tilbake til Lemberg på norsk. Boken beskriver tre jurister som alle kom bra byen Lemberg, nå Lviv i Ukraina. To av juristene, Raphael Lemkin og Hersch Lauterpacht var jødiske flyktninger som arbeidet for å utvikle et lovapparat som gjorde det mulig å straffeforfølge nazismens overgripere. Den tredje var Hans Franck, nazismens viktigste jurist, en av Det tredje rikets sjefstenkere. Han var beryktet for sitt ufattelig brutale styre i Polen og Ukraina under krigen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Lauterpacht arbeidet for å bruke betegnelsen Forbrytelser mot menneskeheten om det som nå i folkeretten betyr umenneskelige handlinger begått mot sivilbefolkningen, både enkeltpersoner og grupper. Hensikten var å kunne straffeforfølge de personene som hadde deltatt i og/eller utført drap på sivile. Begrepet ble tatt inn i tiltalen mot ledende nazister under Nurnbergprosessen, blant andre Hans Franck som sammen med andre ledende nazister ble dømt til døden.

Lemkin skapte begrepet Folkemord i 1946 for å kunne straffe drap på etniske, nasjonale, rasemessige eller religiøse grupper. Også dette begrepet ble brukt under Nurnbergprosessen og er i dag sammen med Forbrytelser mot menneskeheten en del av norsk lov.

Hvorfor gikk foredragsholderen så inn på disse begrepene og hva har det med dagens situasjon å gjøre? Tor-Aksel Busch var helt klar på at det som nå foregår i Ukraina er Forbrytelser mot menneskeheten og Folkemord og må straffes etter internasjonal lov. Vi har en permanent internasjonal straffedomstol i Haag, opprettet i 2002, og der vil Putin og noen av hans nærmeste bli stilt til ansvar, “ikke i dag, ikke i morgen, men en gang”

Busch har ved flere anledninger og også her manet til kamp for rettsstaten og rettssikkerheten. Han selv referer til en opplevelse da han hørte nobelforedragene til Denis Mukwege og Nadia Murad i 2018. To vidt forskellige mennesker med forskjellig bakgrunn. Han kjent lege som har spesialisert seg på å ta i mot og behandle kvinner og barn utsatt for seksualisert vold, hun menneskerettsforkjemper og offer for IS brutalitet og seksualisert vold mot Jesidiene i Irak. Deres foredrag var også vidt forskjellige, men hver på sin måte stilte de de samme spørsmålene og ga de samme svarene. Hvordan kunne dette skje? Fordi det både i Kongo og i Irak var et fravær av rettsstaten. Hvordan kan ofrene oppnå rettferdighet? Ved å straffeforfølge enkeltpersoner som har ansvar for handlingene. Den viktigste lærdommen er å kjempe for rettsstaten og rettssikkerheten.

Hva er den aller største trusselen og hvordan kan mennesker og regimer få lov til å fortsette sine meningsløse kriger og angrep på medmennesker. Det er likegyldigheten. Elie Wiesel har sagt at hvis vi glemmer og er likegyldige overfor det som skjer er vi skyldige og medansvarlige. Vi i vesten var alt for likegyldige da Russland innvaderte Tetsjenia og Georgia. I dag er vesten ikke likegyldig – kan det bidra til Putins fall?

Foredraget til Tor-Aksel Busch sitter i meg, jeg vil ikke glemme det og derfor har jeg skrevet denne bloggen. Mange siterer Arnulf Øverland, men sitatet tåler å bli gjentatt: Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv.

Hilsen Ragnhild som gikk fra Legenes hus med helt andre tanker enn våre små fortredeligheter her hjemme.

Ukrainas president er blitt et symbol og en folkehelt for et folk som som står samlet mot overmakten og ikke har planer om å overgi seg slik Putin trodde de ville gjøre.

Nå er det vondt å skrive lette, hyggelige epistler om livene våre, om våren som er rett rundt hjørnet og to års pandemirestriksjoner som er borte. Det som skjer i Ukraina er så grusomt og ufattelig at det er vanskelig å ta inn over seg. Og likevel – jeg kan ikke la være å glede meg over livet her og nå, selv med et bakteppe av vold mot uskyldige mennesker og en despot som tror han kan tvinge et helt folk i kne.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I morgen er det 8.mars, noe jeg pleier å markere på bloggen. I år er det kanskje ekstra viktig å sende tanker til kvinnene i Ukraina, kvinner som forlater hjemmene sine med ett eller flere små barn og etterlater ektemenn, sønner, fedre og brødre til å slåss mot Putins krigsmaskin. Det er hjerteskjærende å se bilder av kollonner med kvinner og barn på flukt fra et fredelig liv til en fremtid de vet lite om hvordan skal arte seg.

Men selv i vårt likestilte land lages det lover som gjør det vanskelig for kvinner, i denne sammenhengen innvandrerkvinner. I Dagsavisen i dag skriver Bente Puntervold Bø og Asla Maria Bø Fuglestad om norske lover som bidrar til å hindre likestilling for innvandrerkvinner . Det blir stadig vanskeligere å få innvilget rettigheter som oppholdstillatelse, statsborgerskap, familiegjenforening og trygdeytelser.  Skjerping av kravene rammer kvinnene som ofte har mindre skolegang, vanskeligere for å tjene nok til å oppfylle inntektskravet og i tillegg har store omsorgsforpliktelser.  Slik blir likestilling for innvandrekvinner ekstra vanskelig og enda vanskeligere enn for menn. Helseplager og traumer etter et liv på flukt gjør det heller ikke enklere å oppfylle de beinharde kravene myndighetene setter for å gi den tryggheten som en permanent oppholdstillatelse ville være. Det er sørgelig å se på hvordan lovgiverne har brukt alle muligheter for å gjøre det vanskelig for mennesker på flukt. Mye av skjerpelsene kom med den forrige regjeringen, men den nåværende regjeringen viser ingen tegn til å føre en mer human innvandringspolitikk, snarere tvert i mot. Og det er kvinnene som lider mest.

Når vi i morgen markerer 8.mars så gjør vi det med tro på at verden går fremover, men samtidig være irriterende påståelige om at selv om det går fremover så er vi langt fra i mål. Vi skal heller ikke glemme kvinnene som gikk foran oss og brøytet vei. Her er det på sin plass å anbefale Hege Duckerts bok: Norsk kvinnehistorie på 200 sider. Den er lettlest, underholdende og til å bli klok av. Hege trekker frem kjente og ukjente kvinner som alle hver på sin måte har bidratt til vår felles historie. Boken følger to spor: Det første er Kropp, det andre er Makt og som en søm mellom disse går klær og klesvask, arbeidet med å holde egne og andres klær i orden. Det har og har vært sterke synspunkter på hva kvinner skal ha på kroppen, enten det er hijab eller korsett, bukser eller skjørt.

Til slutt kan jeg ikke la være å fryde meg over at dagene blir lengre og lysere, at fuglene synger og at jeg har sett flere svarttroster selv om de ikke har begynt å synge enda. Midt i alt det triste og vanskelige kan vi glede oss over et Europa med sterkt samhold og at venstresiden i norsk politikk ser ut til å ville revurdere sitt syn på en forsvarsallianse. At SV ser ut til å bli sosialdemokratisk gleder meg, jeg har mere tro på dem enn på AP nå, dessverre.

Hilsen Ragnhild

Koronavirus enda en gang. Denne gangen Long-Covid.

I etterkant av virusinfeksjoner er det ikke uvanlig at vi blir gående med slapphet og lite krefter i kortere eller lengre tid. Det kan være etter vanlig influensa, for ikke snakke om Mononucleose, eller Kyssesyken. Epstein-Barr virus som er årsak til denne  infeksjonen, går inn i alle kroppens celler og kan føre til langvarig sykdomsfølelse. Mononucleose rammer først og fremst store barn og ungdom. De fleste blir friske i løpet av noen uker, mens andre ikke gjenvinner vanlig funksjonsnivå på flere måneder.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Omicron som er den siste varianten som fører til Covid-19, er som de tidligere virusvariantene et Corona-virus. Disse vira invaderer alle celler og det er årsaken til at noen blir alvorlig syke med symptomer fra de fleste av kroppens organer. Det kan være hodepine og svimmelhet, hoste med pustebesvær, magesmerter med diaré, hjertesymptomer med rytmeforstyrrelser, muskel og leddplager, m.m. Særlig den siste perioden med Omicron varianten har de akutte symptomene for de fleste vært relativt lette og kortvarige.

Time Magazine, 14,-21. februar, 2022, har skrevet 4-5 sider om Long Covid, symptomer som etter den akutte fasen, vedvarer og tildels forverres. I USA regner man at dette rammer 10-20 prosent av befolkningen. I denne gruppen er slapphet, kronisk tretthet og sykdomsfølelse årsak til at de fleste ikke er i stand til å arbeide. Et trygdesystem uten et sikkerhetsnett for dem uten gode forsikringer forverrer det hele.

I de fleste statene er det etablert egne klinikker for å ta hånd om pasienter med mistenkt Long-covid. De fastslår at diagnosen ikke er lett. De som ble rammet av Koronavirus relativt tidlig i pandemien har ofte ikke lenger påvisbare antistoffer. Diagnosen er som oftest rent klinisk og bygger på symptomene, dvs. det er en sansynlighets diagnose. Det finnes ingen målrettet terapi, og  det understrekes at det for de fleste er det bare tiden som skal til før det blir en bedring. Den symptomatiske behandlingen ved lungeplager, kan være oksygen  og inhalasjon av medikamenter, og ved hjerte-symptomer, diverse medikamenter. Behandlingen er symptomatisk, dvs den retter seg mot symptomene. For de fleste ser det imidlertid ut til at ro og rolig opptrening er det eneste som duger. Kanskje det viktigste ved disse klinikkene er forskning som gir mer kunnskap, samtidig med at pasienter med symptomer blir tatt på alvor. Men bare å stikke innom disse klinikkene ser for meg ut til å være litt av en utfordring,  ikke minst økonomisk, og det er lange ventelister.

At vi i Norge har et velfungerende trygdesystem skal vi være glade for, når ettervirkningene til akutt sykdom trekker i langdrag.

Til slutt, Long Covid rammer de “ikke vaksinerte” hardest. Eiendommelig nok ser det ut til at vaksine selv etter at de har blitt syke, bedrer det kroniske forløpet.

Hilsen Thor-Øistein som fremdeles harker litt 4 uker etter at prøven var positiv.

Vi har og har hatt noen fine dager på Norefjell sammen med Karoline og familie. Skiformen har ikke akkurat vært topp, men vi har da hatt noen fine skiturer, særlig etter at det kom et etterlengtet snøfall søndag. Thor-Øistein restituerer med turer på myrene mens jeg har dristet meg til å gå litt lenger med bakker både oppover og nedover. Løypene er myke og fine så jeg har ikke en gang måttet ta av meg skiene i de bratteste utforkjøringene. Dette er virkelig lykke!

Det som ikke er lykke er hvordan den internasjonale situasjonen har forverret seg fra dag til dag og nå har toppet seg med invasjonen av Ukraina. Vi følger med, men kan vel egentlig ikke fatte rekkevidden og farene her fra vår fredelige plass langt nord i Europa. Dette er jo også repriser på det som skjedde i Ungarn i 1956 og i Tsjekkoslovakia i 1968. Vi er gamle nok til å huske begge disse hendelsene, da Sovjet invaderte fredelige stater og forlangte lydighet til kommunismen. Ikke vanskelig å forstå ungarernes motvilje mot kommunisme når vi vet hva landet har gjennomgått.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men på tross av en uhyre spent internasjonal situasjon, vi lever våre liv som alltid og gleder oss over vinter, sol, skiføre og barnebarn, Vi leser bøker, spiller Liverpool om kvelden, går på ski og synes vi har det storartet – tross alt.

Av ulike grunner måtte vi en tur hjem til Lilleborg onsdag. Onsdag kveld var vi på en helt fantastisk jazzkonsert med Tore Sandnæs og hans trio, for anledningen med svensk trommis og forsterket med kjent gitarist og Majken som sang. De nesten tre timene selve konserten varte forsvant som en røyk. Adgang var ordnet via-via bekjente og store deler av Oslo vest/Bærums seniorer var tilstede – i en sal på hotell Continental. Vi meldte oss på straks innbydelsen kom og godt var det for antallet i salen kunne romme ble fort fulltegnet og man opererte med venteliste. Det var en lydhør og jazzglad forsamling, 90 % 65+, altså virkelig seniorer, og applausen runget. At jazz er musikk først og fremst for oss seniorer blir ganske tydelig.

Vi har hatt gleden av å oppleve Tore Sandnæs både på Victoria jazzscene og på huskonserter hos familien Ystgaard/Skirstad, alltid en like stor opplevelse. Denne gangen med mingling i forkant og i pausen en 4 timers seanse, vel verd det, men i overkant lenge for en ikke helt restituert Thor-Øistein. Men han insisterte på å være med og har nok ikke angret i etterkant.

Nå er vi altså tilbake til snø og ski, en stor opplevelse rikere. Neste uke blir det mer kultur – Rigoletto i operaen, og veldig hyggelig samvær med gode venner. Vi må ta igjen det forsømte etter nesten to år med pandemi og begrenset kulturopplevelser og selskapelighet.

Hilsen Ragnhild

Dette bildet har ingenting med det jeg skriver om å gjøre. Men jeg synes det er viktig å markere den store støtten Nei til nedleggelse av Ullevål har. Dette bildet er fra da vi var nesten 2000 på Eidsvolds plass. Og enda lytter ikke regjeringen og Kjerkhol. Stor kudos til vår ordfører og hennes appell. Håper mange fikk den med seg.

Ja for det går virkelig i berg og dalbane – litt på privaten og litt i det store fellesskapet som nå befinner seg i Kina. Jeg skrev i et tidligere innlegg om gode vinnere og tapere. Det holder jeg fast ved. Det er lett å smile bredt, juble og klemme når gullet, eller i alle fall medaljen, er sikret. Vanskeligere, mye vanskeligere er det når uhellet er ute og en etterlengtet medalje uteblir. Jeg kan ikke annet enn ergre meg, virkelig ergre meg over sportskommentatorer snakker om at “de går for gull og sølv er nederlag”. Dette gjelder selvfølgelig herrelangrenn – det er der sportskommentarene faller. Men sitatet – sølv er nederlag- stammer fra Kuppern (som alle i vår generasjon kjenner til) og han var på ingen måte en idrettsutøver høy på seg sjæl. Den gang var idrett noe helt annet enn det er i dag. Når vi vet hvor kort det er fra seier til nederlag eller for å bruke en kjent metafor, fra Capitol til den Tarpeiske klippe, er slike kommentarer noe som ikke hører hjemme i kommentatorboksen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Igjen vil jeg gjerne hylle Jan Magnus Riiber, en av de norske utøvernes aller mest uheldige. Etter en feil og en sprekk i kombinert langrenn hvor han tross korona og isolasjon i 11 dager var favoritt etter et formidabelt hopp, forsvant han ikke sur og lei ut av arenaen. Nei, han hilste på alle, gratulerte lagkameratene og stilte opp på pressekonferanse selv om vi vet hvor lei seg og skuffet han var. Slik opptrer en stor idrettsmann. Nå legger han dette bak seg og ser fremover til nye utfordringer.

Men vi har andre ting å tenke på enn OL – heldigvis. Thor-Øistein begynner å komme seg etter noen helsemessige problemer og det er vi så glade og takknemlige for. At en hyggelig fjelltur med gode venner gikk i vasken er av de små ting i den store sammenhengen selv om vi er veldig lei oss for det. Vi fikk med oss to, ganske rare og annerledes, men spennende teaterforestillinger og en ballett som var helt fantastisk. Teater var Den skinnende byen, i stummende mørke på Torshovteateret , den andre Brannen på Hovedscenen, Nationalteateret med så mye digitale effekter at vi var ganske målløse og undret på hva vi var med på. Min sidemann (ikke Thor-Øistein) sovnet. Mats Ek i operaen tok nesten pusten fra oss i sin virtuositet, fargeprakt og skjønnhet.

Jeg har fått et morsomt oppdrag: Å snakke om blogging og seniorer på et Seniorsenter. Mens jeg forbereder meg til det går jeg gjennom innlegg fra de syv årene siden jeg startet bloggen og de fem årene Thor-Øistein og jeg har blogget sammen. Det er morsomt og spennende å se alle de forskjellige temaene vi har vært innom og hvilken glede vi to har av bloggingen. Flere “gamliser” burde blogge – blogging skal ikke bare være for 25 åringer hvis største interesser er klær og sminke. Vi må vise at det faktisk er et liv etter 70 og at selv vi i 80-årene har noe å bidra med.

Hilsen Ragnhild som igjen ser lyst på livet.

Det er ikke til å unngå at OL preger dagene i heimen hos oss. Thor-Øistein har daglige samtaler med Kina – til dels lange (ser ikke frem til telefonregningene), og ellers følger han med mens jeg får med med innspurtene og intervjuene i etterkant. Det er det siste jeg vil skrive litt om.

Det er klart at oppladingen til OL har foregått i minst to år – dette er for mange av skistjernene våre et absolutt høydepunkt. Og det er ikke et høydepunkt å bli nr 4 eller 5 selv om det sett utenfra er fantastiske prestasjoner. Her må nok også TV-teamene og intervjuerne ta selvkritikk når de snakker om total norsk kollaps med en 4 og en 5 plass på 30 km langrenn med skibytte. Kollapsen de snakker om er selvfølgelig 40 plassen til ham som var eslet til gullmedalje, men han er da ikke den eneste utøveren som representerer Norge?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg lærte som barn, og har trodd på det siden, at det å være idrettsmann (for den gangen var det bare snakk om menn) betydde å være en god vinner og en like god taper. En god vinner hoverer ikke og bruker mye tid til å hylle konkurrentene, arrangørene og ikke minst landet (Norge i vårt tilfelle) som har vært med på å bringe dem til denne store seieren. En god taper snakker hyggelig med konkurrentene og arrangørene og gratulerer dem som vant eller ble mye bedre denne gangen. Dessuten stopper hen hos TV-teamet som vil snakke med hen og prater hyggelig, prøver ikke å bortforklare, men er tydelig på at denne gangen var jeg ikke god nok, de andre var bedre.

Hva har vi sett i Kina? Blide og vennlige kvinnelige lanngrennsløpere og jeg snakker ikke om Johaug som etter et fantastisk løp naturlig nok strålte. Nei, jeg snakker om de to som kom et stykke ut i resultatlisten, de som likevel smilte og sa alle de riktige tingene. Men hva gjorde en av våre største stjerner som denne gangen ikke lyktes? Han (for selvfølgelig var det en han) gikk sur og trumpete ut av stadion, uten å gratulere vinneren og uten å snakke med TV-teamene som nok gjerne ville vite hva som gikk galt. Dette er en forferdelig oppførsel og han kopierer en tidligere stjerne som oppførte seg likedan. Det er ikke slik vi vil se våre skihelter. I rettferdighetens navn må jeg si at nordmennene som kom på 5. og 6. plass var blide og hadde fortjent en bedre behandling av reporterne. Dessuten gikk den grinete og sure «taperen» ut med en unnskyldning for sin oppførsel i dag. Men uansett, det går ikke an å oppføre seg slik

Jeg kunne skrevet om flere utøvere som gjorde det rette, f.eks. hun som havnet langt unna sitt ambisjonsnivå i skiskyting. Hun prøvde ikke å bortforklare, sa bare at denne gangen gikk det ikke hennes vei, nå ser hun fremover mot flere muligheter på skiskyterarenaen. Slik skal det være.

Til slutt noen ord om Jarl Magnus Riiber – 24 åringen som er best i verden i kombinert og som alle var sikre på skulle ta minst to gull til Norge. Jarl Magnus ble smittet av koronaviruset, sannsynligvis i Seefeld, og testet positivt ved ankomst til Kina. Der ble han nærmest buret inne på et kott hvor han fikk servert nesten uspiselig mat tre ganger om dagen av kinesere iført romdrakt. Han hadde og har all grunn til å være skuffet og sur. Skuffet er han ganske sikkert, men viser det ikke. Tvert i mot, han tvitret etter at han skjønte hvor dette bar hen: “Hello guys, the gold is yours”. Slik opptrer en ekte sportsmann.

Hilsen Ragnhild som heier på gode vinnere OG gode tapere

Dette skriver jeg første dagen av OL 2022 i Beijing. Jeg skal la spørsmålet om Kinas forhold til menneske-rettigheter ligge. Dette skal få behørig plass på denne bloggen ved en senere anledning.

Therese Johaug vant idag 15 km med skibytte. Fra start til mål ledet hun i suveren stil. Hun gikk teknisk strålende og virket ikke mer sliten enn det man bør være for å vinne OL gull. I mål smilte hun og lo samtidig som tårene sprutet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

La oss skru klokken tilbake omlag 5 år. Hun hadde herpes-sår på leppene. En salve som hjelper folk flest, ble forskrevet. Uheldige omstendigheter førte til at man ikke ble klar over at denne også inneholdt et anabolt steroid. Ved doping kontroll ble dette oppdaget og en lang utestengelse fra konkurranser og trening med andre ble pålagt.

Er det mulig å komme videre etter det jeg kaller en urettferdig dom og en lengevarende utestengelse ? Theres har vist at det er mulig. Ca. 1000 trenings-°timer i året, mer eller mindre alene inntil sanksjonene opphørte, ble gjennomført og idag er hun delvis i mål. Hun gir seg neppe med dette.

Jeg har en ung venn som heter Jarl Magnus Riiber. Han er 24 år og er verdens beste kombinert-løper på ski. Selv om han har vunnet World Cup de siste årene, er det OL 2022 som har vær det store målet. Han og alle rundt han, har sett Covid-19 pandemien som en fare. Han er vaksinert og har vist den ytterste forsiktighet få å unngå smitte. Siste renn i Seefeld var det ett eller annet som glapp. I ventetiden på toppen av hoppbakken ble 4-5 utøver ( 2 tyskere og 1 estlender pluss Jarl) stående svært tett på hverandre. Det var øyensynlig  nok til at 4 av dem testet positiv for 3 dager siden De ble raskt forflyttet til et karantehospital som stinker av klor. De er blitt totalt isolert! Jarl har ingen symptomer og kan i utgangspunktet trene. Det er nå med en ergometersykkel og noen vekter. Dette med det håp at han bare forblir smittet, men ikke blir syk.  Håpet er da negative prøver etter noen dager og at han kan delta f eks en av de siste dagene.

Men det er nok litt ønsketenking. Vi får få han helskinnet hjem. Det er mange fine utfordringer videre. Men vi skal ikke bagatellisere det gutta utsettes for nå. Alene på 10- 15 kvadrat. Låst dør og vindu som ikke lar seg åpne. Uapetittelig mat som gis i dørsprekken. De reiser fulle av forventninger, og ender opp i dette. En ting er at hver dag fører til motløshet, ikke minst pga usikkerheten hva den nærmeste uken bringer med seg.

Hilsen Thor-Øistein, med kryssede fingre.