seniorlivet Livet som 65+, muligheter, gleder og utfordringer.

Slik spirer og gror det på stuegulvet vårt.

Nå er april akkurat slik jeg drømmer om våren skal være. Kjølige kvelder, men etterhvert sommervarme dager. Alt spretter ut omkring oss, løvet blir grønnere for hver dag som går og i dasg så jeg det første kirsebærtreet i full blomst på Majorstuen. Småfuglene kvitrer og når solen begynner å dale ved 6 – 7 tiden synger svarttrosten så makeløst vakkert. Finnes det noe sted på jord det er bedre å være enn i Norge, i alle fall i Osloområdet, om våren? Samvittigheten stikker, for går det an å fryde seg og ha det så fint når Europa brenner?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men så er det undringen. Jeg vet at politikk betyr kompromisser og brutte løfter. Det betyr også å stå hardt på sine primærstandpunkter selv om det av og til kan virke for dumt. Men nå er det grunn til å spørre seg om hva slagordet “vanlige folk” egentlig betyr. For justisministeren betyr det at man ikke skal høre på ekspertene, men heller lytte til vanlige folk når det kommer til domstolreformen. Når et nærmest samstemmig fagmiljø ønsker å beholde reformen så vil hun altså reversere den fordi hun lytter til vanlige folk. Jurister er altså ikke vanlige folk.

Så har vi Ullevål sykehus. Her ønsker både vanlige folk i Oslo og et nokså stort fagmiljø å beholde Ullevål og Rikshospitalet og slippe et monstersykehus på Gaustad. Det ønsket også Vedum og hans flokk inntil Ullevål ble ofret til fordel for mer ulvejakt (det med ulvejakten er min insinuasjon). Det er ganske trist når kompromissene får så vidtrekkende konsekvenser. Så undrer jeg meg veldig på hvor hensynet til vanlige folk kommer når staten ved helseministeren er villig til å overkjøre Oslo kommune og nettopp vanlige folk. Dette for å true igjennom en plan som fagfolkene er i mot, vanlige folk er i mot og attpå til hennes regjeringspartnere er i mot selv om de ikke tør å si det høyt lenger.

I dagens Aftenposten er det en kronikk skrevet av ti meget kjente personer innen medisin, en sivilingeniør og eiendomsutvikler, en tiligere sykehusdirektør og sosialminister og en tidligere helseminister. Tretten personer som burde ha greie på det de snakker og skriver om, men det er kanskje ikke vanlige folk? Kronikken gir en tydelig beskjed om hva som er i ferd med å skje og hvordan utredningen fra Helse sørøst og Oslo Universitetssykehus ikke er tillitvekkende. Forfatterne peker på at fagmiljøene som er viktige for et godt akuttmedisintilbud splittes. Dette rammer beredskap for omfattende skader ved store ulykker, branner eller terroranslag. Videre vil planene til helse sørøst og regjeringen gi et dårligere psykiatritilbud, problemer med utdanning og forskning, for liten tomt på Gaustad, for få sengeplasser, enorme bygge- og driftsutgifter og økt forbruk av helsepersonell. Et av helseministerens kronargumenter er at hvis ikke Gaustadplanen blir realisert vil utbyggingen av Aker bli vesentlig forsinket. Dette er feil, i beste fall en misforståelse i verste fall en fordreining av sannheten, Byggingen av Aker sykehus kan starte uansett uten vesentlige forsinkelser. Les og bli klokere http://Statlig inngripen løser ikke sykehusproblemene i Oslo 13 innleggsforfattere

En regjering som vil lytte til vanlige folk lytter ikke, men overkjører. Det gir ikke tillit til denne regjeringen, snarere tvert i mot.

Hilsen Ragnhild som uansett nyter våren og håper at regjeringen tar til fornuften. Det er ingen skam å snu.

Morgenbladet har denne uken en lengre artikkel nettopp om forfatternes forhold til fysisk aktivitet og helsa. Helene Hovden Hareide går grundig til verks med en rekke intervjuer med norske forfattere og får klart frem en trendendring. “Vi ser ikke så ofte den magre, lidende forfatteren l lang kappe ved kafe bordet”.

Svigermor Ebba fortalte mange artige historier fra møtene i Forfatterforeningen i 70 og 80- årene. Tor Obrestads (1938-2020) joggeturer både før og etter møtene ble sett på som sært og selvsagt kommentert deretter. Den tsjekkiske forfatteren Franz Kaffka ( han med “Prosessen”) levde fra 1883 til  1924. Han hadde mangt fore og en av de ting han ikke kunne leve uten var “styrketrening, naken, 10 minutter,foran åpent vindu”.

Hva sier så den nye generasjonen forfattere som ser på trening som en naturlig del av tilværelsen ? Både kvinner og menn er klare på at de føler seg bedre og er mer klare for livets vanlige utfordringer når de er sterke. En kunne jo tenke seg at letteste snarvei ble regelmessige joggeturer. Men nei da, det er styrketrening som gjelder. Treningsapparater er selvsagt det enkleste og temmelig effektivt også. På SATS, Sagene har jeg selv sett en kjent, kvinnelig forfatter, midt i 30-årene trene med frie vekter sammen med en venninne. Imponerende. Vekttrening gir raskt bedret styrke også hos kvinner, men nødvendigvis ikke økt muskelvolum. I intervjuet sier hun at det heller ikke er poenget. “Det er godt å kjenne seg sterkere”,

Kollega Finn Skårderud spissformuler det ved å si: “Kroppen er den nye sjela” .Å vedlikeholde kroppen etter hvert som årene går må være mer enn akseptabelt, enten man er det ene eller annet. At noen passerer alle grenser, får være så sin sak.

Jeg kan ikke la være å sitere noe fra Jens Bjørneboes kronikk i Aftenposten 1959, “Vintersport er skadelig.” Uansett hvor syk jeg måtte ha vært, ” er dette bare en brøkdel av de veer og sengeleier som ungdommens liv i sport og idrett bevirket”. Derfor levde han ett liv innendørs om vinteren, “opptatt med tobakksrøyking og stillesittende arbeide”.

Merkelig nok skriver de fleste unge forfattere mest om det problematiske ved en livsstil som medfører anorexi eller depresjoner, og ikke om det positive de selv opplever med livet sitt.

Hilsen en fortsatt undrende Thor-Øistein

Vi har vært på fjellet, nærmere bestemt Norefjell fra torsdag før palmesøndag, delvis alene og delvis sammen med familien Karoline. Vi har opplevd snøfattige påsker før på Norefjell, men det er nå ganske lenge siden. Da var vi  yngre og tok skiene på nakken for å gå oppover i fjellet til vi fant nok snø til å gå på ski. Vi fikk da noen fine fjellturer på ski tross veldig lite snø i lavlandet der hytta ligger (650 moh). Det er bare å se det i øynene – den tiden er forbi. I år ble det turer på beina, delvis i hardtrampete gamle skispor, delvis på grusvei. For topografien der hytta (som ikke lenger er vår, men Karolines) ligger, er drastisk forandret de siste ti årene. Før i tiden parkerte vi på en bomvei og gikk noen hundrede meter oppover i flere omganger for å frakte oss selv, bagasje, mat og små barn opp til hytta som var av det enkle, gammeldagse slaget og lå litt for seg selv i skogkanten. I dag kjører vi frem til hytteveggen, en hytte som er blitt utvidet flere ganger – siste gang med et helt påbygg av en ny hytte. Rundt oss ligger nye hytter, den ene større enn den andre og alle kjører til døren. Resultatet er at vi må krysse noen grusveier når vi skal på ski, men dette har vi å vennet oss til.

Men så var det denne påsken da det er lite snø og harde løyper. Selv ungdommene våre har gitt opp langrennsskiene til fordel for slalom og turer på bena. Vi hadde nå lyst til å få følelsen av påskeskitur så det ble tre runder på myrene rundt oss. Det smakte av fugl som det heter, men ikke mer enn det. Jeg må jo også innrømme at mitt overmot på golftur fortsatt gjør plutselige bevegelser smertefulle slik at noe forsøk på ski i steinharde fjelløyper er utelukket. Jeg kunne nok kravlet meg oppover, men nedover ville være helt utenkelig.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Nå har vi deilig hjemmepåske med en liten avstikker til Bråtane for å “kolla laget” som svenskene sier. Thor-Øistein vil se til den lille golfbanen på Gumøy og jeg kan kanskje rake litt og andre sysler som ikke krever for mye av nedre del av ryggen.

Seniorlivet ønsker alle en riktig god påske/pesach og bare håper at vi snart får en fredeligere verden.

Hilsen Ragnhild

Gjensidig nyskjerrighet kan føre til så mangt. Det skjedde forleden.

Jeg ble kjent med forfatteren Thorvald Steen for vel 20 år siden, og kombinertløperen Jarl Magnus Riiber og jeg har i flere år hatt mye med hverandre å gjøre. Hva er vel da mer naturlig enn en prat om hverandres spennende liv ?  Det ble Jarls far, John og jeg med på da vi lørdag var på besøk hos Thorvald.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Thorvald er en av våre viktigste nåtidsforattere. Han har skrevet om korstogene, med bla fokus på den muslimske lederen Saladdin. Men enda flere er kjent med bøker med et selvbiografisk innhold. Den mest kjente er nok “Vekten av snøkrystaller”. Inntil Thorvald var 14-15 år var skihopping og tildels fotball noe av det som betydde mest i livet. Etter et fall i bakken med benbrudd var den karrieren over. En genetisk betinget sykdom ble påvist. Gradvis lammelse av musklene førte til et annet liv enn en ambisiøs14 år gammel skihopper hadde tenkt seg. Idag tilbringer han tiden i en rullestol.

Tangeringspunktet til Jarl er først og fremst hoppingen. Bare for å si det med en gang. Jeg har møtt svært få med så store kunnskaper om idrett generelt og skisport spesielt som Thorvald har. Jarl viste et par videoer fra hopping sist helg og det førte til kommentaren rundt hoppsvevets dynamikk med stor fagkunnskap.

Praten dreiet seg selvsagt om trening og den vanskelige balansegangen en kombinertløper har mellom kraft/spenst på den ene siden og kondisjonstrening på den andre. Jarl har funnet denne. Det har endt ut med 7 kongepokaler og 4 World cup trofeer og ialt 49 World cup seiere. Thorvalds kommentar eller helst påstand, var: Den viktigste muskelen i kroppen for virkelig å lykkes, sitter “mellom øra”. Denne muskelen aktiviseres i treningsarbeidet og ikke minst i konkurranser. Denne er velutviklet hos Jarl.

En velformulert erkjennelse av dette har ført til at Torvald har vært brukt som mentor i flere sammenhenger, bla Molde fotballklubb med stort hell. Han har også blitt innkalt til Norges Idrettshøyskole som foredragsholder for studentene.

Skisesongen er det slutt på nå. Nå kommer noen uker med vanlig familieliv. Thorvald hadde voksenbøker til  Jarl og Sunna og 3 barnebøker til Ronja. Restitusjon og hvile er viktig etter tøffe tak i vinter, for ikke snakke om tilkobling til andre aktiviteter for en stund.

For meg var dette også en fin dag. Når sommerhoppingen tar til i Midtstubakken, tar jeg med Thorvald en tur.

Hilsen Thor-Øistein som vil stå på videre

Vi har vært på tur – nærmere bestemt golftur i Portugal. Jeg er ingen stor golfer, snarere tvert i mot, men jeg har vært med på noen turer med gode venner i årenes løp. Denne gangen lot jeg meg friste av at Thor Øistein og to gode venner hadde veldig lyst til å dra, til å spille golf og hygge oss med sol og vårvær i vakre omgivelser. Det skulle vise seg at jeg var blitt hjemsøkt av hybris.

Vårt selskap besto av 12 svensker, stort sett i 50 – 60-årsalderen, vi fire norske 80+ og to trenere (svensk og norsk) som vi har kjent og vært på tur med i 25 år. Opplegget var knallhardt, frokost kl. 07.30, en kort biltur til golfbanen, trening 09.00 – 11.00 og så etter en kort hvil 18 hull. Tilbake på hotellet ved 17.00 – 18.00 tiden, tid for dusj, en liten drink før middag klokken 19.00. Våre svenske venner var kjempehyggelige, vi fant tonen, praten gikk livlig rundt bordet og vi ble tilgitt at vi som regel kom til middagen som var buffet 20 minutter for sent. Svenskene som er vesentlig mer ordentlige enn oss satt pent ved bordet klokken 19.00.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Som allerede nevnt er jeg en usedvanlig dårlig golfer, men er henrykt hvis jeg får til et brukbart slag. Og det ble heldigvis noen av dem. Så hvor kommer min hybris inn? Jeg tolker hybris som overmotet vi mennesker viser når vi hever oss over de begrensninger som er satt. Det var akkurat det jeg gjorde. De tre første dagene spilte jeg (vi) 18 hull, min venninne og jeg gikk med tralle mens Thor-Øistein og vår venn kjørte bil. Det ble rundt regnet 22.000 skritt pr dag, 12 – 15 km med en tung golftralle. Svenskene var imponert over at så gamle mennesker som oss i det hele tatt kunne bevege seg på banen, langt mindre gå. Våre venner trenerne hadde regnet ut at vår flight (som det heter på golfspråket) var tilsammen 326 år. Dette måtte gå galt, i alle fall for meg som ikke er så veltrent som jeg liker å tro (hybris igjen).

Torsdag morgen våknet jeg med en intens murring i den ene siden og siden vi skulle spille på den mest krevende banen, ble vi to damene enige om også å kjøre bil. Det viste seg at det å svinge en kølle var i overkant vanskelig for meg og murringen tiltok til ilende smerter. Jeg skal ikke gå i nærmere detaljer, bare fortelle at den siste dagen på banen ble uten Thor-Øistein og Ragnhild, i stedet gikk vi en haltende tur langs havet i frisk bris og kuling i kastene. Det var deilig. Og omgivelsene var utrolig vakre, alt blomstret og selv om det ikke var sommertemperatur så var det vårlig og varmt der vi var i le for vinden.

Nå er vi hjemme og ser tilbake på en fin tur med gode venner og mange hyggelige nye bekjentskaper. Jeg har fortsatt vondt i glutealfestet på høyre side og spiser Ibux og Paracet som sukkertøy. At Nemesis skulle hjemsøke meg etter min hybris får jeg ta til etterretning og håpe at dette går over.

Hilsen Ragnhild som må lære av sine feil og innse sine begrensninger.

• På våre daglige turer i Maridalen treffer vi ofte på disse rådyrene som beiter der snøen begynner å forsvinne. På bildet ser dere tre av de syv rådyrene vi ofte møter på tur.

Krigen i Ukraina angår oss alle og gjør det vanskelig å glede seg over de daglige små tingene. Likevel er det akkurat det vi gjør – vi er vel slik skrudd sammen at vi klarer å glede oss – i alle fall er jeg det. Det er heller ikke fritt for at hjemlige diskusjonstema både kan interessere og ergre meg.

Det er lov å glede seg over tidlig vår, over fuglesang og knopper på trærne. Det å følge med på at naturen våkner, at krokusen begynner å blomstre ved noen hushjørner og at hestehoven dukker opp i sydvendte skråninger. Lengre og lysere dager er også noe vi gamle setter pris på, kanskje de yngre også? Fra og med søndag blir dagen enda lengre, kanskje for siste gang hvis man kommer til enighet om å skrote ordningen med sommer- og vintertid.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men så til de små ergrelser eller kanskje heller diskusjonstema. Jeg tenker blant annet på at tredelingen av foreldrepermisjonen som for n’te gang er tema for diskusjoner både i Dax18, politisk kvarter og avisene. Og frontene er de samme og like steile som tidligere. Bakgrunnen for gjenoppleving av denne debatten er en undersøkelse som viser at flere kvinner tar ut ulønnet permisjon etter den lovbestemte mødre- og fedrekvoten. Dette sannsynligvis for å strekke foreldrepermisjonen ut over de 46 ukene med full lønn hvor mor og far har 15 uker hver og 16 uker er til fri fordeling, noe som i praksis gir mor 31 uker permisjon hvorav 6 uker skal tas ut rett etter fødsel.

Kritikere av tredelingen mener at familiene selv er fullt ut kapable til selv å bestemme hvordan foreldrepermisjonen skal fordeles. Familiene kan helt sikkert ordne dette selv og vi vet da godt hvem som blir “vinnere” og hvem som blir tapere. Taperne blir i alle fall fedrene og barnet. Fedrene fordi vi vet at diskusjonen rundt kjøkkenbordet neppe vil gi dem mye nok permisjonstid til å bli godt kjent med barnet sitt, barnet taper fordi det mister den tidlige nærhet og tilknytning til far. Om det blir noen vinnere kommer an på øynene som ser. Kvinnene som ønsker seg mer permisjonstid og ikke synes det er så nøye om far får være alene med barnet i første leveår vil kanskje oppleve seg som “vinnere”. Amming kastes ofte inn som det argumentet som ikke kan motsies av kritikerne av tredelingen. Men som en programleder ganske riktig bemerket i et av de mange debattprogrammene, det er vel ikke snakk om fullamming i 12 måneder.

Et annet tema som opptar meg og som igjen er kommet på dagsordenen i diverse diskusjonsfora er hvordan sikre befolkningen best mulig helsetjeneste. Forhenværende stortingspresident Trøen dukker stadig opp som Høyres helsepolitiske talskvinne med en klokkertro på det private helsetjenestes fortreffelighet. Dvs både hun og alle andre sier i alle fall at det offentlige er grunnstenen, men det private er en viktig aktør og pasientene må få velge. Og slik tappes den offentlige helsetjenesten for penger mens Volvat, Dr.Dropin, Hjemmelegene samt flere andre kan storle hele veien til banken. Det må sies igjen og igjen, private aktører kan jobbe der det er penger å hente, de vil helst slippe kronikerne, alle de udefinerte plagene som særlig mange kvinner rammes av og de slipper lett unna undervisning og opplæringsbiten.

Og sånn går nå dagene. Vi to “gamliser” skal nå på tur sammen med noen gode venner til Portugal og ser frem til fine dager med mye uteliv, god mat og godt selskap.

Hilsen Ragnhild

Jeg har fulgt barn og unge i friidrett gjennom mange tiår. Utviklingen har vært på det jevne. Mange har hatt det moro, de har trent jevnt og trutt. De fleste har gitt seg før de er 15-16 år gamle. Noen fortsetter og har hatt brukbar fremgang og noen kommer endog til godt norsk nivå. Fellesnevneren for dem som fortsetter er at de har hatt entusiastiske foreldre og trenere i klubbene. Men det i seg selv synes ikke å ha vært nok.

Rekrutteringen i enkelte klubber er utrolig. Forleden så jeg vel 50 barn i alderen 5-7 år samlet i idrettshallen på Rud i Bærum. Opptil flere ungdommer prøvde å holde styr på dem. De gjorde så godt i de kunne, men for meg så det meste ut som kaos. De unge trenerene prøvde å organisere litt løping eller hopping. Gruppene ble for store og få av barna fant ut hva de skulle gjøre. Men kanskje barna synes det var moro bare å være i hallen?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vi vet at “gleden ved å mestre” er nøkkelen til at barn fortsetter å gå på trening. Barna må ha instruktører som vet litt om dette. Grupper på 7-8 barn er sansynligvis optimalt for at instruksjonen skal nå frem. Alle må få en følelse av å bli sett når de prøver seg på trening. Frivilligheten med foreldre og litt større ungdom som trenere har vært grunnstenen i barneidretten i klubbene. Dette har kostet lite, men jeg tror tiden er  inne for å se på behovet for noe mer profesjonalitet også her. Kanskje burde klubbene satse på mer profesjonelle trenere fra i alle fall 10-12årsalder? Forstå meg rett, dette ikke for å fremelske enere, men først og fremst for å få flere til å fortsette. Barn med helt spesielle forutsetninger vil uansett også blomstre i en slik sammenheng.

Så til en gruppe gutter i alderen 14 til 17 år som løper mellomdistanse for klubben Ullensaker-Kisa. De ledes av Atle som selv er tidligere god 800 og 1500 m løper og nå er lærer på Wang. På fellestreningene deles de opp i små grupper etter vurdering av hva den optimale belasting er for den enkelte. De følges med pulsregistrering og lactatmålinger på noen av treningene for at gutta selv skal lære å forstå egen belastning. Barn/ungdom utvikler seg i fullstendig utakt og disse forskjellene må hele tiden vurderes.

Hva gjør så en gammel idrettsdoktor her? Jeg prøver å bidra til at alle får mer kunnskap om hvor viktig balansen mellom belastning og restitusjon er. Ikke minst snakker jeg om mat, søvn og bruken av mobil, nettbrett og PC. Utrolig hvor mye krefter disse innretningene krever..

I denne gruppa virker gleden ved systematisk trening å være stor. 4- 5 stykker ser ut til å bli kjempegode, mens de 10 som følger rett etter ikke har mindre treningsglede.

For å bekrefte hva vi gjør, blir noen testet enda ett hakk mer profesjonelt hos dem som virkelig kan det, Erlend og Espen.  Kfr. Bildet.

Hilsen Thor-Øistein som fortsatt har noen spennende utfordringer.

For flere ti-år siden sa Ragnhilds svenske grandtante, moster Gurli dette. 90 år den gang var svært gammelt. Mangt har endret siden den gang. Idag lever vi lenger og mange har gode friske år langt opp i alderdommen. Men moster Gurli ville helst ikke høre om alle de spreke der hun stille og rolig satt i plysjstolen og ikke ville mases på.

Mitt hovedpoeng i dag er at det fortsatt er store forskjeller på oss. Forleden fikk jeg en video av en 102  år gammel mann som løp 60 meter med nummer på brystet. Det gikk ikke fort for den nærmest vindskeive oldingen, men jeg håper han opplevde det som moro! I sports-revyen sist helg ble en 87 år gammel gubbe intervjuet etter å ha fullført  sitt 60.Vasa-lopp. For 2 år siden måtte han bryte Vasaen pga slag. Han endte opp med noe lammelser. Etter systematisk opptrening var han altså istand til å fullføre det 90 km lange langrennet i år.  Hvor lang tid han brukte, spilte egentlig ingen rolle. At han kom gjennom dette  tilsynelatende helskinnet, er imponerende nok.

Disse 2 historiene forteller bare at enkelte kan finne på det mest utrolige, selv i høy alder. Det er neppe helsebringende, men det er ikke poenget. Utfordringen til å prestere noe  som ingen andre har gjort, må ha vært nok til å være glad og fornøyd i hverdagen, håper jeg.

De fleste av oss har en helt annen skala for å måle fornøydhet. Det enkleste nå er selvsagt å være “helt privat”,  for så å fortelle hva som gleder meg av fysisk aktivitet i hverdagen. En times tur i vårsola, de fleste dagene i uka, føles svært så bra. At jeg i tillegg gjør noe trening med strikker, er så sin sak.

Det mest imponerende for meg er historien om en 92 år gammel kvinne  fra Ukraina som sitter i rullestol og likevel har greid å overleve alle strabaser med køer og reiser og endelig har kommet til Norge. Før hun flyktet,opplevde hun at hjemmet ble bombet, at mennesker ble alvorlig såret og døde rundt henne.  Hvilken styrke og livsmot hun har, kan knapt beskrives.Viljen og evnen til å bistå flyktningen fra Ukraina, ser ut til å være stor. Håper hun får sin del av dette den tiden hun har igjen.

Det er vel 100 mil herfra til Ukraina i luftlinje. Det er neppe nødvendig å si noe mer. Disse 4 “springende” historiene sier vel nok.

Hilsen Thor-Øistein, som er litt trist til sinns nå om dagen.

I går arrangerte Eldre legers forening – også kaldt Erfarne legers forening – medlemsmøte med to eminente foredrag i Nye Legenes Hus. Det var stinn brakke og stor interesse for begge foredragene.  Alle syntes tydeligvis det hadde vært vel anvendte to timer på en tirsdags kveld. Her har jeg lyst til å skrive om det foredraget som ikke slipper taket i meg – pensjonert riksadvokat Tor-Aksel Busch som skulle snakke om hva 22 år som riksadvokat hadde lært ham. Det ble bevegende 40 minutter.

Busch startet med å si at dette foredraget så i dag helt annerledes ut enn hvordan det ville sett ut for 14 dager siden gitt situasjonen i Ukraina. Han brukte så tid til å refere til en bok alle burde lese som heter Tilbake til Lemberg på norsk. Boken beskriver tre jurister som alle kom bra byen Lemberg, nå Lviv i Ukraina. To av juristene, Raphael Lemkin og Hersch Lauterpacht var jødiske flyktninger som arbeidet for å utvikle et lovapparat som gjorde det mulig å straffeforfølge nazismens overgripere. Den tredje var Hans Franck, nazismens viktigste jurist, en av Det tredje rikets sjefstenkere. Han var beryktet for sitt ufattelig brutale styre i Polen og Ukraina under krigen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Lauterpacht arbeidet for å bruke betegnelsen Forbrytelser mot menneskeheten om det som nå i folkeretten betyr umenneskelige handlinger begått mot sivilbefolkningen, både enkeltpersoner og grupper. Hensikten var å kunne straffeforfølge de personene som hadde deltatt i og/eller utført drap på sivile. Begrepet ble tatt inn i tiltalen mot ledende nazister under Nurnbergprosessen, blant andre Hans Franck som sammen med andre ledende nazister ble dømt til døden.

Lemkin skapte begrepet Folkemord i 1946 for å kunne straffe drap på etniske, nasjonale, rasemessige eller religiøse grupper. Også dette begrepet ble brukt under Nurnbergprosessen og er i dag sammen med Forbrytelser mot menneskeheten en del av norsk lov.

Hvorfor gikk foredragsholderen så inn på disse begrepene og hva har det med dagens situasjon å gjøre? Tor-Aksel Busch var helt klar på at det som nå foregår i Ukraina er Forbrytelser mot menneskeheten og Folkemord og må straffes etter internasjonal lov. Vi har en permanent internasjonal straffedomstol i Haag, opprettet i 2002, og der vil Putin og noen av hans nærmeste bli stilt til ansvar, “ikke i dag, ikke i morgen, men en gang”

Busch har ved flere anledninger og også her manet til kamp for rettsstaten og rettssikkerheten. Han selv referer til en opplevelse da han hørte nobelforedragene til Denis Mukwege og Nadia Murad i 2018. To vidt forskellige mennesker med forskjellig bakgrunn. Han kjent lege som har spesialisert seg på å ta i mot og behandle kvinner og barn utsatt for seksualisert vold, hun menneskerettsforkjemper og offer for IS brutalitet og seksualisert vold mot Jesidiene i Irak. Deres foredrag var også vidt forskjellige, men hver på sin måte stilte de de samme spørsmålene og ga de samme svarene. Hvordan kunne dette skje? Fordi det både i Kongo og i Irak var et fravær av rettsstaten. Hvordan kan ofrene oppnå rettferdighet? Ved å straffeforfølge enkeltpersoner som har ansvar for handlingene. Den viktigste lærdommen er å kjempe for rettsstaten og rettssikkerheten.

Hva er den aller største trusselen og hvordan kan mennesker og regimer få lov til å fortsette sine meningsløse kriger og angrep på medmennesker. Det er likegyldigheten. Elie Wiesel har sagt at hvis vi glemmer og er likegyldige overfor det som skjer er vi skyldige og medansvarlige. Vi i vesten var alt for likegyldige da Russland innvaderte Tetsjenia og Georgia. I dag er vesten ikke likegyldig – kan det bidra til Putins fall?

Foredraget til Tor-Aksel Busch sitter i meg, jeg vil ikke glemme det og derfor har jeg skrevet denne bloggen. Mange siterer Arnulf Øverland, men sitatet tåler å bli gjentatt: Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv.

Hilsen Ragnhild som gikk fra Legenes hus med helt andre tanker enn våre små fortredeligheter her hjemme.

Ukrainas president er blitt et symbol og en folkehelt for et folk som som står samlet mot overmakten og ikke har planer om å overgi seg slik Putin trodde de ville gjøre.

Nå er det vondt å skrive lette, hyggelige epistler om livene våre, om våren som er rett rundt hjørnet og to års pandemirestriksjoner som er borte. Det som skjer i Ukraina er så grusomt og ufattelig at det er vanskelig å ta inn over seg. Og likevel – jeg kan ikke la være å glede meg over livet her og nå, selv med et bakteppe av vold mot uskyldige mennesker og en despot som tror han kan tvinge et helt folk i kne.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I morgen er det 8.mars, noe jeg pleier å markere på bloggen. I år er det kanskje ekstra viktig å sende tanker til kvinnene i Ukraina, kvinner som forlater hjemmene sine med ett eller flere små barn og etterlater ektemenn, sønner, fedre og brødre til å slåss mot Putins krigsmaskin. Det er hjerteskjærende å se bilder av kollonner med kvinner og barn på flukt fra et fredelig liv til en fremtid de vet lite om hvordan skal arte seg.

Men selv i vårt likestilte land lages det lover som gjør det vanskelig for kvinner, i denne sammenhengen innvandrerkvinner. I Dagsavisen i dag skriver Bente Puntervold Bø og Asla Maria Bø Fuglestad om norske lover som bidrar til å hindre likestilling for innvandrerkvinner . Det blir stadig vanskeligere å få innvilget rettigheter som oppholdstillatelse, statsborgerskap, familiegjenforening og trygdeytelser.  Skjerping av kravene rammer kvinnene som ofte har mindre skolegang, vanskeligere for å tjene nok til å oppfylle inntektskravet og i tillegg har store omsorgsforpliktelser.  Slik blir likestilling for innvandrekvinner ekstra vanskelig og enda vanskeligere enn for menn. Helseplager og traumer etter et liv på flukt gjør det heller ikke enklere å oppfylle de beinharde kravene myndighetene setter for å gi den tryggheten som en permanent oppholdstillatelse ville være. Det er sørgelig å se på hvordan lovgiverne har brukt alle muligheter for å gjøre det vanskelig for mennesker på flukt. Mye av skjerpelsene kom med den forrige regjeringen, men den nåværende regjeringen viser ingen tegn til å føre en mer human innvandringspolitikk, snarere tvert i mot. Og det er kvinnene som lider mest.

Når vi i morgen markerer 8.mars så gjør vi det med tro på at verden går fremover, men samtidig være irriterende påståelige om at selv om det går fremover så er vi langt fra i mål. Vi skal heller ikke glemme kvinnene som gikk foran oss og brøytet vei. Her er det på sin plass å anbefale Hege Duckerts bok: Norsk kvinnehistorie på 200 sider. Den er lettlest, underholdende og til å bli klok av. Hege trekker frem kjente og ukjente kvinner som alle hver på sin måte har bidratt til vår felles historie. Boken følger to spor: Det første er Kropp, det andre er Makt og som en søm mellom disse går klær og klesvask, arbeidet med å holde egne og andres klær i orden. Det har og har vært sterke synspunkter på hva kvinner skal ha på kroppen, enten det er hijab eller korsett, bukser eller skjørt.

Til slutt kan jeg ikke la være å fryde meg over at dagene blir lengre og lysere, at fuglene synger og at jeg har sett flere svarttroster selv om de ikke har begynt å synge enda. Midt i alt det triste og vanskelige kan vi glede oss over et Europa med sterkt samhold og at venstresiden i norsk politikk ser ut til å ville revurdere sitt syn på en forsvarsallianse. At SV ser ut til å bli sosialdemokratisk gleder meg, jeg har mere tro på dem enn på AP nå, dessverre.

Hilsen Ragnhild