Så er et nytt Storting konstituert og debatten er i gang. Det første nederlaget en svekket regjering må notere seg for er at det er flertall for et forslag om å øke fedrekvoten til 14 uker igjen. Den ble i 2013 redusert til 10 uker som et kompromiss med den gang samarbeidspartiene Venstre og KrF. Høyre og FrP ønsket å fjerne hele fedrekvoten etter det liberalistiske prinsipp om frihet for alle til å velge, selv om Statsministeren har sagt hun hele tiden var for en fedrekvote. Det viste seg å medføre en sterk nedgang i antall fedre som tok ut mer enn de lovfestede 10 ukene, noe som Statministeren uttrykte en skuffelse med norske menn over. Så enkelt er det ikke. Norske menn ønsker å være sammen med spedbarna sine, men arbeidsgivere og økonomi er sterke faktorer som trekker i retning av å ikke ta ut mer enn de er nødt til.
“A nudge” eller et lite dytt på norsk. Det har vist seg igjen og igjen at vi, befolkningen, trenger dytt i form av lovpålagte krav for å ta nødvendige skritt fremover. Folk flest er gjennomgående konservative og ønsker ikke forandring. Vi hadde aldri fått stemmerett for alle (inkludert kvinner) uten et dytt i form av lovgivning kjempet frem av kvinnebevegelsen. Kvinnelig deltagelse i ulike sportsarrangementer møtte stor motstand inntil det kom kraftige dytt i riktig retning. Røykeloven er et strålende eksempel, en lov som møtte enorm motstand og krisemaksimering i form av bl.a. nedlagte utesteder. Nå føles det utenkelig, selv for innbitte røykere å røyke inne eller på restaurant. A nudge var helt nødvendig og i dag tror jeg så godt som alle er fornøyd med resultatet.
Hvorfor fedrekvote? Det at fedre får alenetid med barnet sitt i første leveår gir ham et helt annet forhold til barnet senere i livet enn om han bare får tilgang til barnet på mors premisser. Tankegangen om at mor er den eneste som kan ta seg av spedbarnet, større barn og hus og hjem er i dag håpløst foreldet. Selvfølgelig er det mor som føder og ammer, men det behøver ikke å frata far andre omsorgsoppgaver rundt barna sine. For at det skal bli naturlig for far å ta like ansvar for omsorg rundt barn, ikke bare sørge for økonomien, er det uhyre viktig at han tar del i spedbarnstellet fra begynnelsen og også får aleneansvar for barnet mens mor er på jobb. Derfor er fedrekvoten utformet slik at mor skal tilbake i jobb eller studier mens far tar seg av barn de ukene som er forbeholdt ham. Bare slik får han et selvstendig ansvar og kan ta selvstendige avgjørelser uten at mor henger over skulderen hans og vil ha det på sin måte.
14 uker er et skritt i riktig retning. Permisjonstiden burde deles etter de tre ukene før og seks ukene etter fødselen forbeholdt mor. Dette er i tråd med et modig forslag fra likestillingsombudet. Den totale foreldrepermisjonen er på 49 uker med full lønn og 59 uker med 80% lønn. Dette er meget sjenerøst av Norge og gir et signal om hvor viktig det er at en av foreldrene kan ta vare på spedbarnet det første året. At ammingen kommer godt i gang ivaretas av at mor kan ta den første delen av permisjonstiden. Mye forskning tyder på at det er en fordel om spedbarn begynner å smake på annen mat enn morsmelk fra 4-5 måneders alder slik at det fra omtrent 6 måneder kan få grøt og litt middagsmat. Det er heller ingen forskning som viser spesifikke fordeler ved amming utover 6 måneder, men noe tyder på at amming sammen med innføring av ny mat kan være gunstig.
Det vil alltid være enkelttilfeller hvor slike ordninger blir vanskelige. Slik er det med alle store reformer. Jeg har stor tro på at dette vil gå seg til etter hvert og at det etter mye skrik og skrål kommer til en deling av permisjonstiden som alle i fremtiden vil være godt fornøyd med. Det vil bli et stort fremskritt at fars betydning for spedbarnet nedfelles i lov. Dette er bra for barnet, for far og for familien.
Hilsen en fortrøstningsfull Ragnhild
