Vi blir eldre og de eldre blir friskere. Allikevel kommer det ofte til et punkt hvor vi ikke klarer oss selv og blir avhengige av hjelp. Det er nå et uttalt politisk mål at vi eldre skal bli boende hjemme så lenge som mulig og få den hjelpen vi trenger fra det offentlige. Umiddelbart høres dette fint ut – jeg vil selvfølgelig helst bli boende hjemme til jeg blir båret ut. Men er det så sikkert at det når den tid kommer er det beste for meg? Ønsker jeg, hvis jeg skulle bli alene og hjelpetrengende å bo hjemme med besøk av forskjellige hjelpere opp til 4 ganger i døgnet? Hjelpere som er så presset på tid at de så vidt har tid til å si hallo.
Sykehjemsoverlegen https://www.facebook.com/sykehjemsoverlegen/ Pernille Bruusgaard. I går var jeg på styremøte i Eldre Legers Forening hvor Pernille Bruusgaard holdt foredrag. Det ble en øyeåpner for mange av oss. For i en ideell verden hvor vi er friske og rørlige til siste dag og aller helst fortsatt bor sammen med en partner er det selvfølgelig best å bo i eget hjem. I virkelighetens verden blir mange av oss sykere med årene, vi blir helt eller delvis demente og vi blir alene. Hva er det da som er aller viktigst for oss? Sannsynligvis å føle trygghet, at noen er der hvis vi snubler og faller, at noen passer på medisineringen vår og at noen hjelper oss å få i oss næring. Dette er ikke oppgaver som hjemmehjelpere og hjemmesykepleierne kan ta seg av bortsett fra de få minuttene de er til stede. Dessuten er det så mange forskjellige hjelpere at selv om de både er snille og empatiske så blir det umulig for dem å skape den nødvendige tryggheten.
Overmedisinering og polyfarmasi. Gamle mennesker bruker veldig ofte mange og mye medisiner, Spesialiseringen i helsevesenet gjør at man forholder seg til et utall forskjellige spesialister som alle utstyrer oss med medisiner som passer deres kroppsdel (øyne, ører, hals, hjerte, tarm, psyke). Dette skulle fastlegen holde styr på, men fastlegen ser ikke pasientene for de kommer ikke til ham/henne. Dette problemet skulle samhandlingsreformen ha løst, men det er ikke skjedd, dessverre. http://tidsskriftet.no/2015/09/leder/samhandlingsreformen-hva-na.
På de fleste sykehjem i Oslo brukes det over 7 forskjellige medisiner pr pasient i gjennomsnitt mens på Bekkelagshjemmet hvor Pernille Bruusgaard er fast ansatt som overlege har man klart å redusere til i gjennomsnitt i overkant av 2 uten at pasientene ble noe dårligere, snarere tvert i mot. Suksessfaktoren? En fast ansatt lege som kjenner pasientene og kan ta det overordnete ansvaret for HELE pasienten, ikke bare et organ.
Om å bo på sykehjem Det er klart at vi ikke ønsker å komme på sykehjem. Men når valget står mellom hjelp fra kommunen av et utall forskjellige hjelpere som er innom noen korte turer i løpet av dagen og å bo på et hjem med fast personale som kjenner hver enkelt og deres behov, ja da bør valget være enkelt for mange. Forutsetningen er naturligvis at det satses på sykehjemmene, at det å være lege og pleier på sykehjem oppvurderes både i status og lønnsmessig slik at sykehjemmene kan fungere som på Bekkelaget. Dessuten må sykehjemsmedisin bli et kompetanseområde med leger som har sykehjemsbeboere som spesialfelt (ikke spesialitet) og kan fungere som hele pasientens lege. Det Pernille Bruusgaard har fått til på Bekkelagshjemmet kunne være en mal for politikerne hvis de vil satse på sykehjem.
Hilsen Ragnhild som helst vil bo hjemme sammen med Thor-Øistein heldig som jeg er. Jeg vil komme tilbake til aldring, mange sykdommer og samhandlingsreformen
