Inntil ca 25 år siden var golf i Norge en aktivitet for “de få”. Synet på golf var nok preget av at dette var en aktivitet for overklassen på Bogstad i Oslo og i noen andre byer. Det var dyre medlemskap, strenge kleskoder og litt jålete. Men så skjedde ting. Det ble bygget golfbaner rundt i hele landet og på noen år var det 125 000 medlemmer i Golfforbundet. Og medlemsmassen var et snitt av den norske befolkning!
I 25 har jeg i snitt spilt 10 runder golf i medlemsklubben min PR år. Bærum golfklubb i Lommedalen. I sommer har jeg spilt senior golf i klubben 8 ganger. Vi spiller 18 hull, vi går 6 til 8 km, avhengig av hvor langt vi må gå for å finne ballen. Vi skyver eller drar en tralle med golfbaggen. Aldersspennet er fra 60 til 92 og for de eldste av oss er det naturlig med batteritralle. Vi er totalt ca 60 stykker og det blir trukket hvem vi går runden med. Som oftest 3 sammen som vandrer rundt banen med kølle og baller. Jeg kan ikke husk sist at vi ikke hadde det hyggelig. Vel får vi svelge at enkelte er vel opp tatt av egne prestasjoner og tidligere meritter, men det går bra. Såkalte regelryttere finnes også.
Mange av seniorene er på banen flere dager i uken. For meg er 1 gang i uken ideelt når jeg først er i området. Det er jo så masse annet å gjøre også, selv når vi er “litt eldre”. Golfforbundet har 100 000 medlemmer PR idag. Nesten 32 000 er eldre enn 60 år! Det er ingen annen organisert idrett med flere seniorer. For ca 10 år siden sluttførte man i Sverige en undersøkelse hvor 300 000 golfspillere ble fulgt gjennom flere år. Det ble konkludert med at golfspillere fikk de aldersbestemte sykdommer senere i livet og i snitt levde 5 år lenge enn den ikke golfspillende svenske befolkningen. Det sosiale aspektet ble også vektlagt og det er det bare å underskrive på.
Til må jeg tilstå en ting. For noen dager siden vant min partner Ole-Christian Solheim og jeg klubbens parturnering! Og det er første gang på alle disse årene. For første gang “falt noen brikker” på plass.Det var moro å lykkes denne gangen, men i fremtiden ser jeg frem til hyggelige runder uten forventninger feks i godt selskap med Ragnhild, kona mi. Og så fortsetter jeg med skogsturene uten ball men med hund.
For å si det med en gang. Fysisk har jeg selv ikke vært med på noen ekspedisjon, men takket være satellitt-telefon har jeg på en måte vært med i isødet. I snart 15 år har Børge og jeg hatt et hyggelig vennskap som nå bla fører til at vi går turer i skogen på beina, vi sitter på kafé og prater og vi bruker mobiltelefonen..
Børge er ca 25 år yngre enn meg og det er ihvertfall litt av poenget med det jeg skriver idag. Sånn i det daglige går ekteparet Halvorsen/Endsjø skogsturer sammen med hunnen Pia eller jeg går sammen med gamle venner. Ellers følger jeg barnebarn på diverse treninger. Om sommeren blir det enkelte dager på golfbanen. Mao, vi er heldige. Vi er rimelig spreke og kan gjøre det meste. Seniorsenteret i vår bydel er ett flott tilbud, men behovet er der ikke enda. Til vi er 70-75 deltar de fleste av oss i det mangfoldige livet. Deretter ser det ut til at det forventes av oss at vi skal holde oss til eldre aktivitetene og kanskje bør bo i “eldreghettoer” også.
Og så tilbake til det som bidrar til opprettholde spenstige tanker i hodet. Vennen Børge var ung Nordsjødykker i midten av 1980 årene. Risikodylk ned mot 350 meter med alt det hasardiøse dette innebar. Dette var garantert ufarlig på et tynt grunnlag av våre kolleger. Av alt han har har utført senere, er nok alenetur i vintermørket til Nordpolen, noen og 90 dager, toppen og nærmest en umenneskelig prestasjon. Og da glemmer jeg ikke Antarktis og et utall av breer, Patagonia, Nordost og Nordvestpassasjen i seilbåt, osv. osv. Enten der er i foredrag eller i vanlige samtaler bruker Børge lite “jeg formen”. I mange situasjoner blir det i overkant beskjedent.
Nå har han akkurat kommet hjem fra “en tur” til Alaska. Gått Chugach icefield breen på langs med en venn. Det tok 3 uker og i en bisetning har han nevnt at 2 ganger ble han hengende i sikringstauet ned i bresprekker og det med fullt utstyr også. Pytt, pytt.
3 timers tur i kuppert skogsterreng forrige dagen hadde han tid til. Selv om jeg er vokst opp i skog og mark, er hans observasjonsevne i naturen for meg temmelig enestående. Hva pratet vi om når vi ikke holt kjeft ?? Absolutt alt, men jeg må selvsagt grave å spørre litt. For meg var det litt moro at jeg kunne introdusere nytt, vilt terreng for han. Forresten han heter Ousland også.
I går fikk vi Vi over 60 i postkassen – et blad vi begge blar i og leser med glede. Denne gangen kom bladet med en gave til deg – eller rettere sagt til meg som kvinne. Gaven var en typisk Bladkompanietbok – starten på en ny serie med et gjenkjennelig plot: Herregårder, rike piker og fattige menn. Dette fikk meg til å reflektere litt over begrepet kvinnelitteratur og kvinner som lesere. Det er en kjent sak at det er kvinner som utgjør den største gruppen lesere av all slags litteratur, både såkalt kiosklitteratur og den mer intellektuelt krevende litteraturen. Moren min som var en meget klok kvinne og som jeg vil skrive litt mer om i morgen sa alltid at det er det samme hva barn leser bare de leser. For mange er den litt enkle og lette litteraturen inngangsporten til mer krevende lesning.
Så til kvinnelitteratur. For meg som gammel 70-tallsfeminist betyr kvinnelitteratur bøker skrevet av kvinner som behandler kvinners hverdag på en realistisk måte, langt fra herregårdsromantikken og kjekk lege (mann) oppdager den litt forskremte og beskjedne hjelpepleieren (kvinne) og det oppstår søt musikk. Arvtakerne til Camilla Collett, Amalie Skram og Sigrid Undseth var blant andre på 70 tallet Bjørg Vik, Liv Køltzow, Cecilie Løveid, Tove Nilsen og av de litt eldre Margaret Johansen og Ebba Haslund. Dette er for meg den ekte kvinnelitteraturen, litteratur som angår oss som mennesker sett fra kvinners ståsted. Men så er det de som mener at kvinnelitteratur stort sett er lik bøker som den nevnte med herregårdsromantikken og at bøker skrevet av kvinner “ikke er verd å lese” for å sitere en kjent mannlig forfatter. Når et seriøst blad som Vi over 60 legger ved en slik gave til sine lesere sementeres slike utdaterte holdninger til kvinner som brukere av litteratur. Bladkompaniet vet akkurat hva de gjør når de er gavmilde og sender ut en teaser som denne, for kiosklitteratur selger. Heldigvis selger annen litteratur også.
Vel 2 timer i tannlegestolen er slitsomt og slik ble det i går. I en eldre munn dukker det opp saker og ting og 2 broer må skiftes. Det grunnarbeidet som var nødvendig krevde både lokalbedøvelse og sin mann. Tilliten til min tannlege (hyggelig kvinne) er topp og jeg slappet etterhvert av,,, og tankene fløy.
I studietiden i 1950 årene møtte vi noen ganger alvorlig syke psykiatriske padienter som var fullstendig tannløse. Vår professor på Gaustad kunne fortelle at alle tennene for flere år siden var trukket. Bakgrunnen for det var en teori om at infeksjoner i tannrøttene kunne være årsak til en rekke sykdommer, også alvorlige psykiatriske som schizofreni osv. Tanken om denne sammenhengen dukket opp tidlig på 1900 tallet. Legene så at alvorlig syke mennesker ofte hadde et dårlig tannstell med mye bakterielle infeksjoner. I etterkant var det lett å se kortslutningen. “Selv om 2 ting sees samtidig, behøver det ikke være noen årsakssammenheng.” Det ble feks ansatt tannleger på psykiatriske sykehus som bare holt på med å trekke ut tenner. Da pasientene ikke ble bedre forsto man etter hvert at årsakssammenheng var mer enn tvilsom og denne praksis opphørte.
For 15-20 år siden ble man klar over en mulig sammenheng med bakterielle infeksjoner i tannkjøttet og hjertekar sykdommer..I munnhulen kan det være opptil 700 forskjellig bakterier og noen disse kan føre til infeksjoner i de små “lommene” som oppstår mellom tann og tannkjøtt. Dette opptrer hyppigere jo eldre vi blir. Forskere fant etter hvert ut at det sansynligvis forelå en årsakssammenheng og ikke bare sammentreff.
“The American Heart Association” har i 2016 skrevet:: “Det er en sansynlig direkte sammenheng mellom bakterie infeksjoner i munnhulen og hjertekar sykdommer”. Man mener at årsaken kan være at bakterier fra munnhulen kommer over i blodbanen og fører til skade på innsiden av blodkarene. Det kan også være betennelses fremmende stoffer (mediatorer) fra munnhulen som også bidrar til dette.
Med andre ord, god munnhygiene blir bare viktigere med årene. Godt tannpuss, tanntråd og tannpirkere og regelmessig besøk hos tannlegen er en rimelig anbefaling.
Sammen med min yngre søster har jeg vært 5 dager på besøk hos en venninne i Biot, nær Nice. Vi har hatt noen strålende dager sammen, bodd i et gammelt steinhus fra 1700-tallet, 15 kvadratmeter i hver etasje (2 etasjer pluss en kjelleretasje)) og en like stor/liten takterrasse hvor vi har spist frokost og beundret utsikten. Fem dager hvor vi har småpratet, skravlet og gjenopplevet gamle minner fra en barndom vi har felles. Dager med besøk på museer, bading i havet, skogstur (Biot – Valbonne ca 3 timer) eller bare sitte på torget i den lille byen og se på folkelivet med et lite glass av stedets rosevin eller en kopp kaffe. Typiske feriedager som vi har nytt i fulle drag.
Nå er jeg kommet hjem og kjenner hvor godt det skal bli med hverdager. Knut Olav Åmås hadde i sin søndagsspalte i Aftenposten noen refleksjoner rundt hverdagen som på mange måter er undervurdert. Jeg er så enig med ham. Etter noen fantastisk hyggelige, men hektiske dager skal det bli veldig godt å sette ned tempoet, gå turer, plukke sopp, lese og gjøre ingenting. Hverdagslivet bringer også med seg noen små utfordringer, medlemskap i foreninger, litt yrkesrelaterte gjøremål. Det snakkes litt foraktelig om A-4 livet som om det er kjedelig og lite utfordrende. A-4 er det formatet i livet som representerer det trygge og gjenkjennelige, det livet vi er så heldige å få lov til å lov til å leve her i landet. Selvfølgelig er mitt A-4 liv som pensjonist ganske annerledes en det A-4 livet vi levde da vi var yrkesaktive, eller A-4 livet til barnefamiliene som vi kan følge på nært hold. Men selv en hektisk hverdag er en hverdag, og hverdager er det flest av, heldigvis.
Det var dessuten godt å komme hjem til Thor-Øistein og kunne fortelle hva jeg har opplevet. Det er en lykke og et privilegium å ha en partner å komme hjem til, en å dele opplevelser med, men fremfor alt en å dele hverdagene med. Når jeg gjør opp status så er det ikke de store opplevelsene som veier tyngst, det er A-4 dagene.
Da vi hadde småbarn hadde vi en stor kiste i stuen med gamle klær og hatter. Det var ting fra loppemarked og det var fra rydding på loftet hos våre foreldre. Dette var spennende for barna. De kledde seg ut og lagde show. Småjentene var nok mer geara på dette enn gutta, men det var unntak!
Se på de flotte bildene jeg har med her! Ragnhild med søster og venninne er i Biot 4-5 dager og lever ut livet og har det moro. Sterk mistanke om at menn har vært litt bremseklosser her. Men sol, varme og boblevann i glasset løsner på så mangt. Egentlig herlig at 75 åringer gleder seg med klærne fra amerika-kisten.
Jeg håper at det ble dans også. Litt eldre danser for lite. Jeg har aldri vært noen stor danser, men engelsk vals til stort orkester kan være topp, og det kan jeg fortsatt.
For ett par år siden hadde våre beste venner “Stor dag”. De inviterte til middag og dans. Etterpå husker ingen middagen,,, men dansen. “Ole Ivars” danseband spilte opp og selskapet på 100 litt eldre danset utover natten. Vi, 75-80 danset så svetten drev. Det var moro, det, selv om det ikke var engelsk vals!
Etter hvert kan vi bli det jeg kaller “litt slitne i hodet”, før hukommelsen svikter, vi vet ikke riktig hvor vi er og vi gjenkjenner folk ikke så lett. Det er mye erfaring for at sang og dans letter på tungsinnet som kan komme. Når det på hjemmet arrangeres sang og dans, da kommer vi opp av stolen, vi smiler og blir med!
Jeg håper at de flotte damene på bildet tilgir at jeg avslutter litt alvorlig.
Noen ganger blir en skogstur noe annet enn en medieterende tur. Maridalsalpene og Mellomkollen naturreservat kommer jeg stadig tilbake til. Jeg/vi går stadig turer det. Der en flott natur og mye historie. Stort sett går vi de vanlige stiene, noen merket og endel umerket. For en tid siden kom jeg i prat med en som viste seg å være kjentmann og som også likte å fortelle. Han kunne fortelle om 2 dramatiske hendelse oppunder det som heter Hansakollen. Fra hovedstien skulle det gå en ca 1 km umerket sti dit. I første omgang fant vi ikke stien og deretter rotet vi oss bort i vår føre med snøslaps.
igår, lørdag var Hunden Pia og jeg oppover. Startet på en sti som tar av 1 km før Movann. Vi var ute 2-3 timer, og møtte ingen. Rikelig uavbrutt tid til å la tankene gå fritt.
I kanten av ei lita myr, ved en bekk ligger restene av vraket. Det er satt opp en liten plastlaminert “lapp” som grovt forteller hva som skjedde 2. Juli 1942. Ett tysk bombefly, en 2 motors Dornier lettet fra fra Gardemoen med kurs mot Fornebo. Det var dårlig sikt og kanskje mannskapet på 3 ikke var klar over at åsene i Maridalen er over 500 meter. Flyet gikk i tretoppene før det styrtet i kanten av fjellveggen. Lokalfolk hørte smellet og så røyk. De 3 døde ble fraktet ned og etterhvert begravd på Alfaset.
Utrolig at vraket, skrog og landingsunderstell-rester fremdeles er der, kfr bilde.
Ikke langt derfra hadde norske motstands folk en viktig radiostasjon, kalt Corona. Tyskerne oppdaget denne først i mars 1945. 2 av de som opererte denne ble skutt av en tysk patrulje. Jeg har lett, men finner ikke den plaketten som er satt opp som ett minne.
Det var helt naturlig å sette seg ned på stubbe for å reflektere. Det er hendt mye siden jeg sto ved vinduet, sammen med mor og far og så tyske fly på veg til Oslo i 1940. Det er for godt til å være sant at vi bor i dette fredelige hjørne av verden. Men,,, i årenes løp har vi sendt noen 1000 norske soldater, kvinner og menn feks til Afganistan og noen kommer ikke hjem.
“Derfor kan trening bremse kreft”, leste jeg i ett nett-tidsskrift i går. Som sikkert andre ble, jeg ble også nysgjerrig. Etterhvert har vi blitt vant til at oppslag i aviser, blader og TV antyder mer enn det egentlige innholdet sier. Jeg gikk til et sammendrag av en undersøkelse utført av Pernille Højmann i Danmark. Hun hadde fulgt 20 kvinner brystkreft. I 6 uker hadde kvinnene trent styrke og spinning (ergometersykkel) 3 ganger i uken. Hun fulgte gruppen også videre og konkluderte med at adrenalin kicket som oppsto ved hard trening reduserte kreftcellenes evne til å spre seg. Hun mente at dette sannsynligvis kunne gjelde andre kreftformer også. — Jeg tenkte, interessante funn som det må sees nærmere på (reproduserbarhet).
Men litt om kreft generelt. Celler i kroppen begynner å vokse ukontrollerbart. Årsakene til dette er en blanding av ytre påvirkninger og genetisk disposisjon, for ikke snakke om “bare uflaks” I 2014 fikk 31650 nordmenn diagnostisert kreft. Det var en økning fra 14000 i 1980. Denne økningen skyldes delvis at vi stadig blir eldre. Med alderen øker kreftforekomsten. Enkelte kreftformer har også blitt vanligere de siste 10-årene.
Hva sier litteraturen om å forebygge kreftsykdom? Er vi fysisk aktive ser det ut til å være en viss forebyggende effekt når det gjelder tykktarmskreft, brystkreft og i noe mindre grad livmorkreft, prostatakreft og lungekreft.
Er vi i perioden med kreftbehandling er det svært individuelt hva vi tåler og orker av trening. Kfr med som har ansvar for behandlingen.
“Aktiv mot kreft” startet for noen år siden etter initiativ bla fra Grete Waitz. Man fikk ordnet med treningsmuligheter på sykehusene, med instruktører osv. Erfaringer med trening når vi har kreft, forteller oss at for mange øker livskvaliten og gleden i årene vi får. Det er også de siste årene dukket opp studier som viser at vi ikke bare lever bedre men også lenger med sykdommen når vi trener. Dette siste ser ut til å gjelde først og fremst brystkreft og tykktarmskreft.
Bildet sier noe om å bevege seg ute i naturen. Jeg tror på denne tillegseffekten!! Med hilsen Thor-Øistein
Hvordan endte det opp med bokskriving? Det hele startet nok opp med at jeg ble kjent med Yngvar for vel 4 år siden. Han var trener og inspirator og jeg ble med han på treningsreiser til syden med seniorgrupper. Hva kunne jeg bidra med? Jeg hadde jobbet med barn og ungdom og ikke minst idrettsutøvere i alle år. De siste 13-14 årene stadig mer fokus på eldre-livsstil og ikke minst fysisk trening. Holdt mange foredrag og skrev artikler om dette.
Vi har lett for å tro at de fleste nordmenn er fysisk spreke. Blir vi spurt, skryter vi på oss litt ekstra sprekhet. Ser vi litt nøyere oss, er det dessverre ikke slik. Ca 3/4 av oss beveger oss for lite.
Dette som bakteppe var grunnen til at vi satte oss ned og tenkte på et bokprosjekt. Kona til Yngvar, Liv er skribent og kona mi, Ragnhild er lege, og de har vært viktige for oss i arbeidet.
Det endte opp med: “Kom i form 60 pluss” som Aschehoug ga ut nå 2017.
Vi prøver å inspirere folk flest til å bevege seg mer. Alle ser i aviser og blader at folk som mosjonerer jevnlig og spiser sunt, har det vi kaller en sunn livsstil, får de aldersbestemte sykdommer senere og lever lengre. Dette er på gruppe nivå og når det gjelder den enkelte kommer mange andre faktorer, ikke minst hell og flaks inn i bildet. Men det som kan loves, er at vi føler oss bedre og at vi kan være aktive lengre.
Det er ikke så mye som skal til. “noe er bedre enn iingenting”!
Kort fortalt, vi ser på alle daglige aktivitetene som kan gjøre oss litt sprekere, vi får bedre kondisjon og vi bli sterkere i kroppen. Vi bygger rett og slett opp litt reservekapasitet.
Vi har selvsagt lest oss opp på hva som nå er aktuell kunnskap. Det som stadig dukker opp i litteraturen, er at vi sitter for mye!! Opp av stolen hver time for litt aktivitet, er ett av budskapene, og kanskje det viktigste.
Jeg blir fortvilet og lei meg når jeg leser om Leyla som søkte beskyttelse i Norge i 2009 fordi hun hadde en dom på 80 piskeslag. Våre utlendingsmyndigheter har ikke trodd på henne og 8.mars i år ble hun tvangssendt tilbake til Iran. Forrige uke ble hun pisket – en aldeles grusom straff for å ha brutt sharialoven. Jeg trodde vi bodde i en rettsstat hvor det heter seg at tvilen skal komme tiltalte til gode. Men nei, vi lever i et land hvor mennesker som er forfulgt blir mistrodd og sendes ut av landet til tortur de rømte fra. Jeg skammer meg på vegne av norske utlendingsmyndigheter. Dette blir neppe bedre så lenge FrP sitter med innvandringsministeren. Nå er det bare å håpe at et Stortingsflertall kan bremse denne hjerteløse utviklingen, og at KrF og Venstre her går sammen med venstresiden om en mer human asylpolitikk.
