Jeg har vært pensjonert i snart 8 år, men er fortsatt opptatt av de problemstillingene jeg arbeidet med tidligere. Dette gjelder særlig mat og det anstrengte forhold til mat som er blitt en slags mote. Jeg mener ikke de som har en sikker matoverfølsomhet, men all selvdiagnostiseringen og fjerning av viktige matvarer fra særlig barns kosthold bekymrer meg.
Jeg er stolt av å være 70-tallsfeminist og er fortsatt feminist. Kjenner meg ikke igjen i beskrivelsen av oss “gammelfeminister” som usjarmerende, mannehatende vesener. Det er mange oppslag i mediene som kan få det til å koke i meg – godt at jeg har bloggen til å avreagere.
Ellers er miljø og menneskelig behandling av flyktninger og migranter viktige saker for meg.
Jeg har jobbet med barnemedisin og idrettsmedisin hele doktorlivet mitt. De siste 12-13 årene har jeg utvidet interessefeltet til hva som skjer med oss når vi blir eldre. Det har blitt en del foredrag om senior-livsstil og i januar 2017 ble boka “Kom i form 60+” gitt ut på Aschehoug. Det var et morsomt samarbeidsprosjekt som treneren Yngvar Andersen og jeg hadde holdt på med ett års tid. Men hvorfor lager vi denne bloggen nå ? Ikke minst på bakgrunn av boka, får vi mange spørsmål som har med helsa vår å gjøre og hvordan livsstilen kan påvirke denne. Jeg synes det er hyggelig og utfordrende om følgere av bloggen kan spørre og utfordre oss. Ellers er det mye som tas opp i mediene som det det kan være artig å kommentere. Alt fra merkverdige helseråd til seriøs forskning hvor det kan være naturlig å spørre: “Hva betyr dette for meg?”
Til slutt et utsagn som jeg skal utdype etter hvert: I gruppesammenheng lever folk med en sunn livsstil lengre en de som ikke har dette. For den enkelte kommer flaks og hell ganske vesentlig inn. Lever vi et aktivt liv og spiser rimelig sundt, legger vi i hvert fall grunnlaget for å ha det bra lengst mulig.
Vi, pensjonerte leger godt oppe i årene, vil skrive om livet vårt, sammen og hver for oss. Vi har litt forskjellige interessefelt og innfallsvinkler slik at vi vil skrive litt hver. Ragnhild har som medisinsk hovedinteresse allergier og overfølsomhet, Thor-Øistein er mest opptatt av idrett, både unge idrettsutøvere og fremfor alt, trening av eldre. Alt dette kommer vi tilbake til. Vi er begge opptatt av å holde oss i form, gå turer i skog og mark og langs Akerselven der vi bor.
Historien gjentar seg. Igjen må pressen gå industrien som lever godt av å selge ubrukelige matintoleransetester i sømmene. VG gransker virksomhetene og intervjuer det medisinske establishment samt de som markedsfører og utfører intoleransetester. Denne gangen er det BioTek med en IgG-ELISA som undersøkes. BioTek påstår at forhøyete IgG verdier for diverse matvarer indikerer en intoleranse og de skryter av at testen er reproduserbar. At ELISAen kan reproduseres er godt mulig, poenget er imidlertid at det den måler ikke har noe med intoleranse å gjøre. Sitat BioTek: De som kommer til oss blir fornøyde og friske. Javel – har de en test som helbreder? I min verden behandler vi pasienter og ikke testresultater! I kjølvannet av VGs reportasjer var jeg i studio TV2Nyhetskanalen grytidlig i morges for å bli intervjuet i 4 – fire minutter om testenes eksistensberettigelse etter en debatt mellom BioTek-representant og Ernæringsfysiolog Vibeke Landaas. Ikke lett å forklare komplekse sammenhenger på noen minutter.
Vel hjemme dro Thor-Øistein, Pia og jeg på skogstur i sommervarmen. Telefonen var med og etter 10 minutter ringte VG og ville ha seg forklart forskjellen på matallergi og matintoleranse. Ikke enkelt med alle oppoverbakkene, og det tok 25 minutter, men pusten holdt!. Det ble tur og jeg rakk så vidt å sitatsjekke artikkelen før jeg styrtet avgårde til bussen til Vålerenga. Puh, en slitsom dag. Nå drar vi og spiller litt golf i kveldingen!
Fredrik Fasting Torgersen ble bisatt i dag fra Vålerenga kirke. Kirken var full av unge, eldre og gamle støttespillere, venner og familie. En fullsatt kirke tok farvel med en kjempe, et menneske med hjertevarme, humor og mange talenter. Presten holdt en vakker minnetale som hun presiserte skulle handle om mennesket Fredrik og ikke om saken Fredrik Fasting Torgersen, og det gjorde den. Vi ble ytterligere kjent med dikteren, idrettsmannen, maleren, dyrevennen og vennen Fredrik. Fredrik Heffermehl talte på vegne av Torgersengruppen som vil fortsette kampen for å få saken gjenopptatt. Dette er en meget viktig kamp for norsk rettsvesens troverdighet og for å unngå flere groteske justismord. Camilla (husker ikke etternavnet) leste to dikt av Fredrik, fra den første diktsamlingen som kom ut mens han satt i fengsel. Dikt som viser den flotte mannen han var med innsikt, empati og kjærlighet. Det var en god og rørende seremoni i kirken og jeg er overbevist om at ingen gikk uberørt derfra.
Fredrik selv følte han var frikjent siden så mange også i det juridiske miljøet støttet ham. På kransen fra Torgersensgruppen sto det: Du er frikjent. Mitt håp er nå at saken nå blir tatt opp og at Fredrik Fasting Torgersen endelig kan få oppreising og fred.
St.Hans feiring på mitt favorittsted – Bråtane i Kragerøfjorden. Her har jeg feriert siden jeg var 7 år gammel. Alle barn og barnebarn har sommerminner herfra og det håper jeg skal vedvare. I år har barnebarn Helena, søster Bente og jeg feiret St.Hans på tradisjonell vis, med rømmegrøt og spekemat, bål i grillen og utsikt over fjorden. Helena og jeg har noen fine dager i solen, vi leser, prater, jeg luker og dagene går. Nattfiolen dufter som den alltid gjør ved St.Hanstider, bare om en uke eller to vil den være borte.
Før St.Hans hadde vi noen fantastiske dager på Manshausen i Steigen. Drømmevær, midnattssol, fjellturer og hyggelig selskap. Tross dramatikk med motorsag som ikke fikk bli med, feil bagasje med hjem og nødvendig tur til Rena for å avlevere feil bagasje har vi bare gode minner fra turen nå alt har ordnet seg. Motorsagen er tilbake (det ble truet med å destruere den) bagasje er levert, vi har fått vår egen tilbake og roen har senket seg her jeg sitter på mitt smultronstelle. Det er lykken å være her med noen av dem jeg er glad i – i dag kom Thor- Øistein også etter noen fredelige dager i byen.
Fredrik Fasting Torgersen er død uten å bli offentlig renvasket for beskyldninger og dom for et drap han ikke hadde begått. Bevisene holdt ikke, allikevel ble ikke saken gjenopptatt, domstolen og gjenopptakelseskommisjonen burde skamme seg. Sist saken ble forsøkt gjenopptatt var noen av landets fremste vitenskapsmenn og eksperter på medisin og rettsmedisin fremme og forklarte at de bevisene han ble dømt på ikke holdt. Kommisjonens daværende leder uttalte da ” vitenskapen får si hva den vil, jeg holder meg til jussen”. Hvilken juss? Den som tviholder på sin prestisje og ikke er ærlig nok til å innrømme at det går an å ta feil. Jeg grøsser når jeg tenker på hva slags rettsstat vi lever i som er så fylt av prestisje og kollegialitet overfor en dommer som åpenbart har gjort en grov feil.
Fredrik Fasting Torgersen selv følte seg renvasket i og med at han hadde solid støtte også i rettsvesenet ved tidligere førstelagmann, flere professorer og fremtredende jurister som talte hans sak i tillegg til vitenskapelig ekspertise og venner og kolleger i bl.a. forfatterforeningen. Min mor, Ebba Haslund, sloss for Fredrik Fasting Torgersen i mange år inntil sin død i 2009. Hun ønsket å se saken hans gjenopptatt, men det fikk hun dessverre ikke. Han bekymret seg for alle andre som møter et rettsvesen som ikke tør å innrømme feil. De som ikke orker å kjempe slik han selv har gjort i alle disse årene.
Jeg vil la dette innlegget i sin helhet handle om Fredrik Fasting Torgersen, jeg og mange med meg sørger over ham. Jeg håper flest mulig leser Mode Steinkjers kronikk i Dagsavisen for lørdag – den oppsummerer på en nydelig måte Fredrik Fasting Torgersens liv og kamp. Les også John Tennøe i Nye meninger, Dagsavisen i dag.
I dag fikk jeg sammen med en av våre utallige (!) aviser et annonsebilag som handlet om hvor flott det er å være senior. Fint det. Her var oppfordring til alle slags reiser, interrail, cruise og yoga-turer i tillegg til “skal du ikke kjøpe hus på Gran Canaria, den spanske solkysten eller andre steder”. Det er klart at vi er mange seniorer som er friske og spreke og har både tid og anledning til å være med på det meste.
På den annen side er det ikke alle som er så heldige. Det er ikke noe i veien for å reklamere for litt enklere aktiviteter, en tur i skogen, på friske ben, med rullator, med stokk eller med rullestol, det er legio muligheter. I går var en deilig sommerdag her på Sagene, perfekt for en tur i skogen. På kvelden satt vi 10 seniorer sammen rundt et bord i Asker og leste sommerdikt. Ute var det lyst, også da vi avsluttet kvelden ved 23.30-tiden. Stemningen var varm, å høre diktene vennene hadde funnet frem til og i tillegg lese egne favoritter føltes veldig godt. Jeg føler meg heldig som har slike muligheter.
Denne siste uken har det vært i overkant kongestoff i mediene. Hvorfor bruke vettuge journalister til å dekke kongestoff (les prinsebryllup i Sverige og Madeleines fødsel) spør Jan Guillou. Et meget betimelig spørsmål når verden har så mye mer å by på enn slike ikkenyheter. Men det er dessverre slikt folk vil ha – hvis de ikke får det i den ene mediekanalen går de over til neste. Uansett er det irriterende – jeg er ingen elsker av fotball, men vil langt foretrekke VM i kvinnefotball fremfor prinsebryllup og Madeleines store mage.Det skrives fint lite om alle samvittighetsfangene i SaudiArabia – ikke på langt nær så interessant som det ovenfor nevnte. Honnør til Amnesty som ikke gir seg, men står på mot all urettferdigheten.
Det er blitt mye sykling i det siste – en av de tingene jeg har lovet meg selv å ikke slutte med så lenge jeg overhodet kan. Hvilken lykke det er for en senior å ha et fremkomstmiddel som tar meg hvor jeg vil på relativt kort tid og samtidig er mosjon! Sykkel fra Sagene til sentrum er 15 – 20 minutter – herlig i sol og lange lyse kvelder.
Fredag var det igjen demonstrasjon foran den SaudiArabiske ambassaden – for løslatelse av Raif Sadawi og for å unngå pisking. Og heldigvis, han ble ikke pisket denne fredagen heller, selv om det så mørkt ut etter høyesterettsdommen.! Og nå kommer jeg til dagens dette-hisser-jeg-meg-opp-over: Flott at Stortingpolitikere skriver under på opprop og oversender Saudiske myndigheter – men det hjelper jo ikke! Nå må vi, Norge, slutte å lefle med SaudiArabia og ha dem som allierte! Slike brudd på menneskeretter som foregår i det landet kan og må vi ikke akseptere! Det sies at vi i vesten ikke forstår østlig tankegang! Kan så være og store deler av deres kultur har jeg stor respekt for. Men ikke kulturen som fengsler uskyldige mennesker som tillater seg å ytre seg offentlig. Eller en kultur som har barbariske straffer som pisking. En ambassadeansatt har sagt at det er tortur for de ansatte at Amnesty står utenfor ambassaden og roper Free Raif Sadawi hver fredag. Kommentarer overflødige….
Men det går an å hisse seg opp over andre allierte også Utrolig hvordan USA oppfører seg i Snowdonsaken – for ikke å snakke om de feige norske politikerne som ikke tørr å trosse USA og la Snowdon komme med fritt leide for å motta Bjørnsonprisen.
For å avslutte med noe hyggelig – jeg har andre gjøremål enn å hisse meg opp. I dag har jeg sett barnebarn på 7 år spille fotball! Helt vidunderlig med åtte småjenter i en klump rundt ballen (lagene minus målvaktene). Motpartens trener coachet høylytt fra sidelinjen mens “vår” trener ropte stillferdig: Snu dere jenter, der er ballen! Herlig, håper de kan fortsette å ha det gøy slik som de hadde i dag lenge inntil konkurranseidretten tar dem!
