I dag er det 9.april og 75 år siden den tyske invasjonen i Norge som førte med seg en 5 år lang krig. Jeg tenker på at min generasjon vel er den siste som vokste opp under og like etter krigen. Selv var jeg ikke født i 1940 da krigen i Norge startet, men jeg var nesten 4 år da krigen sluttet og har vage minner om det. Dessuten tror jeg at jeg selv og alle mine jevnaldrende er preget av en oppvekst under okkupasjonen og tiden etter hvor Norge skulle gjenoppbygges. Vi har fått med oss krigen så og si gjennom morsmelken og har en barndom mye preget av hva vår foreldregenerasjon opplevde gjennom de 5 mørke årene.
For generasjonene etter oss, våre barn og barnebarn tilhører 2. verdenskrig en litt fjern historie, en krig blant mange andre kriger. Jeg er takknemlig for den brede dekningen dette dystre jubileet har fått i radio, fjernsyn og aviser. Vi blir minnet på at frihet og fred ikke er en selvfølge, men noe vi må slåss for hver dag. Og ikke bare vår egen frihet og fred, men også alle andres. I morgen skal jeg demonstrere utenfor den Saudi-Arabiske ambassaden mot fengslingen og piskingen av bloggeren Raif Badawi og alle andre samvittighetsfanger i Saudiske fengsler. Amnesti står der hver fredag mellom kl. 08.45 og 09.30 med plakater og taktfaste rop. Vi må ikke gi opp, selv om det kan synes nytteløst. Det må hjelpe å protestere, vi skylder alle dem som ikke er så heldige som oss å gjøre det.
De som betaler en høy pris for å ytre seg, som Raif Badawi, fortjener all den oppmerksomhet vi kan gi dem.
