Ettermiddagsturen igår var egentlig uten mål og mening, men det endret seg ! Vi var slitne etter turene de siste dagene. Egentlig ikke så mye å skryte av. Selv om det blir noen høydemeter og noen tusen skritt i langsomt og forsiktig tempo, så merker vi det godt i beina når kvelden kommer. Derfor ble det ett par km  tur fra Balito til den gamle søppelplassen på oversiden av Puerto Rico. Jeg tror vi passerte her på tur opp i fjellet for første gang for 18 år

Det første som slo oss var hvor ryddig og pent det var blitt i dette området. Gammelt skrot var fjernet, grunnen var raket og mange steinmurer var satt opp. Ett bord var satt opp og så nysgjerrig som ihvertfall en av oss er, vandret vi bort til dette. Da ble vi klar over en kvinne opp i skråningen med rake og trille som ropte (på norsk), at  hvis vi ville kunne hun komme ned til oss. Det ble heller til at vi klatret opp til henne.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg håper bildet av henne yter henne rettferdighet. Slank flott dame, solbrent som skråningen hun gikk barbeint i. Blid og hyggelig og inviterte på mange måter til at vi ble stående og hadde en lang prat med henne.

Marianne som hun heter, har bodd i en hule på Gran Canaria, på en høyde mellom Puerto Rico og Arguinegin, i drøye syv år. Av sin canariske venn har hun lært seg å bygge stein på stein til de vakreste byggverk uten bruk av sement for å holde det hele sammen. Bortsett fra taket på hulen, der måtte hun støpe litt for at det skulle tåle regn og holde hulen tørr. På Gran Canaria er det slett ikke uvanlig å bo i huler i fjellet. Men kanskje likevel spesielt at en som er født og oppvokst i Oslo gjør det.

Marianne er opptatt av å leve i pakt med naturen og skape noe vakkert – mitt eget paradis på jord som hun formulerer det. Da vi traff henne var hun i ferd med å rake bort småstein i skråningen ovenfor hulen hennes.

Hun livnærer seg med smykkene sine – det vil si hun har ikke løyve som det heter hos oss. Hun kan bare vise frem smykkene som ligger på bordet nedenfor hulen og hvis noen vil ta med seg og legge igjen det som passer så er det fint. Ellers baker hun brød og pizza i steinovn og serverer gjerne til forbipasserende. Marianne kan vi forresten følge på YouTube hvor hun har spillelisten “A Cavemaid History” med undertittel Fed up and Forty.

For oss to i 80-årene var det en opplevelse å treffe Marianne, å høre henne fortelle om livet sitt og hvordan hun endte opp i en hule på Gran Canaria. Livet har ikke alltid vært så lett for jenta som gikk på Steinerskolen på Hovseter. Vi har så absolutt noe å lære av henne og de valgene hun har tatt for livet sitt. Og der vi ser henne barbent i en tørr og støvete fjellskråning i ferd med å skape noe vakkert ut av den karrige naturen så ser vi at livet på en Kanariøy har mer å by på enn å legge seg til grilling rundt et basseng i luksuriøse omgivelser.

Hilsen Thor-ØIstein og Ragnhild som fikk lov til å fortelle om Marianne og ta bilder av hennes paradis på jord.