Som alltid, når påsken er over er det vår – uansett hvor sen eller tidlig påske det er. I år er det sånn midt på treet påske og våren begynte å komme, i alle fall for oss her på Sagene, i påsken. Litt sludd og regn førte ikke til videre vinterfornemmelser selv om det bare var noen mil ut av byen før det kom skikkelig med snø og vinter. I følge noen av mine skientusiastiske informanter var det fine skiforhold nord i marka. Bypåske betyr bøker og lesetid, enten ute i solen eller i sofaen når det regener. Mer om det senere.
Med våren kommer også de årlige forpostfektninger og etterhvert virkelige forhandlinger – lønnsoppgjøret. Som vanlig starter det hele med frontfagene, forhandlinger mellom Norsk Industri og LO og Parat. I år er det hovedoppgjør og da er hele tariffavtalen, ikke bare lønn oppe til forhandling. Allerede før påske ble det brudd, noe som vi er vant med og nå går partene til megling. Som vanlig blir vi forespeilet den relativt korte fristen før et endelig brudd fører til streik. Som regel kommer partene til enighet, helst i 11te time og streik som ingen ønsker er avverget.
Nå sitter altså LO, Parat og Norsk Industri hos Riksmeglingsmannen og etter dem, hvis de kommer til enighet følger forhandlingene i stat og kommune. Alle arbeidstakere enten de er organisert i en fagforening eller ikke får sine tariffavtaler og lønnsnivå bestemt ved hjelp av forhandlerne i de respektive fagforeningene. Hvis det skulle gå så langt at det kommer til streik så vil de ikke organiserte utføre sitt vanlige arbeid, men de kan ikke gå inn og gjøre jobben til en fagorganisert som er tatt ut i streik da det vil være streikebryteri.
Dette har fått meg til å reflektere over hvilken viktig og sikkert veldig krevende jobb fagforeningene gjør for alle oss som er eller har vært arbeidstaker. Da er det også viktig å være solidarisk og støtte de som forhandler på vegne av oss ved å være medlem i en fagforening. Her er det ikke snakk om “what is it in it for me”, her er det snakk om alle de andre i tillegg til meg. Jeg vet at min egen fagforening, Legeforeningen hver dag står opp for å bedre forholdene for alle leger, ikke bare når det gjelder lønn, men alt som har med jobbtilfredshet og gode arbeidsforhold å gjøre. Noen ganger kan man være uenig med fagforeningen sin og synes at de arbeider mer for andre enn meg. Men jeg vet at de kjenner systemene og også vet hvor skoen trykker for mange. For meg er medlemsskapet en solidaritetshandling – det betyr kanskje ikke så mye for meg personlig akkurat nå når jeg er avskiltet som praktiserende lege, men jeg vet det betyr uendelig mye for dem som kommer etter meg.
Lesetips i dag er Wanda. Kan ikke huske sist jeg nesten ikke kunne legge fra meg en murstein på nesten 700 sider. Og jeg sier som en av mine gode venninner, det er nesten pinlig så lite vi vet og er blitt fortalt om mellomkrigstiden. Og når jeg sier mellomkrigstiden så er det altså tiden mellom første og annen verdenskrig.
Hilsen Ragnhild som feirer våren med Wanda på verandaen
